Beskyttertrang

[Gjest Har ikke noen i ryggen jeg]

Jeg er sammen med en mann som i ganske så høy grad er av den "eldre" skolen.

Han er rolig, stabil, drar på jobb og kommer hjem, liker god mat, ja, en rolig og grei person.

Han hadde vært veldig "mann fra før" hvis jeg hadde tillatt det mer, med hovedkontroll på alt, sove på soffan og bli servert kaffe etterpå, damen gjør dameting og han manneting osv. Men helt sånn er ikke jeg da så her er det noget jevnere fordelt.

Det er en ting jeg stusser på da. All den tid han egentlig er mer på linje med foreldrene sine enn folk på vår alder så er det nesten total mangel på beskytter trang, og det stusser jeg litt på. For før, da menn var "mer menn" og kvinner "mer kvinner", misforstå meg rett, så var jo også mannen en stor beskytter.

Han her ser ut til å mangle det nesten totalt. Han spør hvordan jeg har det og sånn da, spør om hvordan ryggen er hvis jeg har vondt en dag og sånn, bevares. Og han er glad i å sitte og kose i soffan, massere meg litt på skuldrene og sånn, egentlig veldig kjærlig sånn sett faktisk. Men rundt de store tingene står jeg alene.

Jeg har noen leieboere som har gått forbi hva som var lovet den gang de leide. Mannen min vet meget godt hva som gjaldt den gangen men når jeg nå begynner å irritere meg over fritheter og greier som blir tatt av leieboerne så finner han heller på grunner til hvordan det er sånn og at jeg jo burde sakt fra at det IKKE skulle være sånn, heller å mene at jo, det er ikke riktig å gå forbi kontrakten.

Altså så mener han at jeg skulle reservert meg til å begynne med mot alle ting som kunne skje fremover heller enn å reagere på at det skjer ting nå som er utenfor kontrakt og deal.

F.eks. hvis vi får dårlig service og venter i over et par uker på en ting som er lovet ordnet på et par dager av en reperatør, så begynner jeg å reagere. Da mener han heller at jeg er vrien og vrang og kranglevorten i steden for å se at vi faktisk blir oversett og at vi ikke blir behandlet på kundevennlig vis. Den som ringer og ordner opp er jo meg. (med stempelet i skinka at jeg er kranglete)

Altså kan han godt høre at noen har vært uhøvlig mot meg på telefonen når jeg har påpekt at de er uker over tiden og at vi ikke har hørt noen ting, og mene at jeg bare kunne latt ting dure en stund så hadde det ordnet seg i steden for å ringe og "bråke".

Han går på en måte altså "mot" meg så fort det gjelder i steden for å stå ved min side. Nå er dette såklart bare forklart fra mitt ståsted og det er vel ikke alltid jeg har rett, men slike eksempler som disse ovenfor mener jeg jo at en bør stå sånn nogenlunde sammen om.

La det være sakt at jeg alltid støtter ham når det er noe. Jeg reagerer og bakker ham opp hvis noen er urimelige mot ham, jeg ordner med klagebrev og greier hvis noen belaster ham for urimelige kostnader osv osv Jeg både har slike ting i øyekroken i tilfelle de skjer og jeg ordner opp eller i det minste tilbyr meg.

Dette føler jeg altså ikke at jeg får tilbake i det hele tatt.

Hvor ligger beskyttertrangen på følelseskalaen vår dere?

Hvordan kan et mennesker være glad i noen, si elsker noen, leve sammen med noen og "aldri" utvise denne beskyttertrangen? Jeg trodde det var normalt jeg når man brydde seg om noen, og jeg føler jo som skrevet dette veldig selv.

Jeg må si at det gjør meg både trist og oppgitt i det daglige når jeg føler at jeg alltid står alene og derfor lurer jeg på hva er det egentlig som skjer her? Hvordan kan han ikke føle beskyttertrang for meg som lever med ham år ut og år inn?

Hvorfor går han på en måte heller "mot" meg når det oppstår noe?

Jeg er en sterk dame, det er nå så, men jeg føler ikke jeg er utpreget kranglevorten, men jeg reagerer på dårlig kundeservice eller slappe holdninger sånn sett. Er rimelig godt likt som person og har god jobb med masse fornøyde kunder rundt meg. Bare sånn for å forklare at jeg ikke er ei surfell sånn til daglig

Noen som vil prøve å forklare meg noe rundt dette "fenomenet"

[Ysah]

For à vaere helt aerlig sà skjönner jeg ikke problemet her...

[Gjest det blir for mye]

Han er uenig i din innstilling til det å hevde seg, det er det hele!

Jeg tror det er summen av det å ordne opp, klage på, rette på, beskytte, si ifra, hevde sin rett osv. som gjør at endel av oss får det "helt i halsen".

Vi hadde det slik, og i tillegg var kona svært så påpasselig med å bekrefte både for seg selv, meg og andre at hun var en sterk kvinne.

Hun kunne ordne opp, hun klarte seg nok selv, hun viste hele verden at hun ikke fant seg i dårlig service i forretninger, reklamasjoner og handel gikk som en lek, hun kunne og ville beskytte osv... Hva ble det av min rolle da?

Det spilte ingen rolle at hun både var søt snill og dannet ellers.

Ikke noe ble interessant lenger, og jeg ble kvalm hver gang noe av dette skjedde.

Først etter brudd gikk dette opp for henne, og livet er snudd opp ned på hodet.

Hun trenger meg, viser sårbarhet, har endret måte å klage på, skjønner at det er klokt å ikke overvurdere sin egen styrke...

Tenk litt på det!

[Gjest brent barn]

Jeg hadde en sånn mann. Liksom veldig macho på noen punkter, ville på gutteturer til fjells og ha egne ferier (!), men massivt feig på visse punkter, og ikke under noen omstendigheter villig til å vise meg lojalitet når jeg følte at det var "meg mot røkla".

En gang kom jeg fra NAV, jeg var nesten på gråten fordi en saksbehandler hadde sittet og fnist og ledd mens han snakket om saken min. Jeg ble rasende, og følte meg sjokkert og krenket da jeg gikk derfra. Gjett hva mannen min gjorde: han FORSVARTE saksbehandleren, og prøvde å avfeie det med at "de har jo ikke noen lett jobb" osv.

En annen gang var vi på besøk i en by der han var kjent, men ikke jeg. En sommerkveld gikk vi på tur i byen. Han gikk to meter unna meg. Og da en guttegjeng med rånere på torget begynte å komme med tilrop, gjett hva han gjorde: han ØKTE avstanden mellom seg selv og meg - når det var åpenbart at det var meg de prøvde å være frekk mot!

Da vi kom hjem den kvelden ga jeg ham det glatte lag. Jeg sa at det er (selv i vår likestilte verden) HANS opppgave å beskytte meg mot slikt - ikke ved å slåss eller ta til motmæle, bare ganske enkelt ved å komme helt nært, ta hånda mi eller ta rundt meg og markere at vi to hører sammen. Blir det prekært kan han smutte meg ned en sidegate, for han var bedre kjent der en jeg. Han svaret bare at han hadde ikke svikta, han hadde nemlig fulgt godt med og vært på hugget da vi gikk forbi rånegjengen! (Som om jeg kunne lukte at han var på hugget...?)

I hundrevis av sånne episoder, (ikke mange fysiske, mest bare ting jeg referterte fra jobb eller andre situasjoner) viste han seg gang og gang igjen som fullstendig illojal. Det var alltid jeg som hadde feil. Han tok gjerne en debatt der han gikk i forsvar for hvem det skulle være, bare ikke meg. Ikke klage på bilverkstedet, ikke krangle på NAV, ikke mene noe annerledes enn de andre foreldrene i barnehagens foreldremøter...lista er evig lang. Aldri ta en eneste konflikt på MIN side, alltid jatte med de andre og gi meg et standardsvar hjemme når jeg spurte hvorfor han ikke støtta meg: alltid var det noen andre som ikke hadde det så lett i jobben, eller man måtte bare forvente det eller lignende.

Alt i alt var ikke dette hovedgrunnen til at jeg gikk fra ham. Men han hadde kunnet redde forholdet ved å være mer lojal mot meg. Da hadde jeg kunnet se gjennom fingrene med de øvrige problemene våre, fordi jeg ville ha følt at jeg alltid hadde en trygg "alliert" i heimen. Han og jeg mot røkla, liksom, da ville våre interne problemer blitt mindre viktige.

Spør du i et sånt sosiologisk perspektiv så tror jeg "ekte mannfolk" ikke finnes. De lærer ikke å bli det. De lærer at det er fint å være lojal, men ikke at lojalitet koster noe. Den største kostnaden en voksen mann kan tenke seg nå til dags er muligheten av å gjøre seg upopulær i det offentlige rom; muligheten av å lage en scene eller en liten skandale; muligheten av å bli mislikt eller uglesett av folk han har en viss (ikke nødvendigvis stor) respekt for. Hans anseelse der ute er viktigere enn hans ekteskap her heime. Mannen i dag er konfliktsky, emosjonelt feig og ute av stand til å oppdra sine sønner til sannhetssøken, heltemot eller oppofrelse. For han har ingen av delene i seg.

[Gjest Har ikke noen i ryggen jeg]

Jeg hadde en sånn mann. Liksom veldig macho på noen punkter, ville på gutteturer til fjells og ha egne ferier (!), men massivt feig på visse punkter, og ikke under noen omstendigheter villig til å vise meg lojalitet når jeg følte at det var "meg mot røkla".

En gang kom jeg fra NAV, jeg var nesten på gråten fordi en saksbehandler hadde sittet og fnist og ledd mens han snakket om saken min. Jeg ble rasende, og følte meg sjokkert og krenket da jeg gikk derfra. Gjett hva mannen min gjorde: han FORSVARTE saksbehandleren, og prøvde å avfeie det med at "de har jo ikke noen lett jobb" osv.

En annen gang var vi på besøk i en by der han var kjent, men ikke jeg. En sommerkveld gikk vi på tur i byen. Han gikk to meter unna meg. Og da en guttegjeng med rånere på torget begynte å komme med tilrop, gjett hva han gjorde: han ØKTE avstanden mellom seg selv og meg - når det var åpenbart at det var meg de prøvde å være frekk mot!

Da vi kom hjem den kvelden ga jeg ham det glatte lag. Jeg sa at det er (selv i vår likestilte verden) HANS opppgave å beskytte meg mot slikt - ikke ved å slåss eller ta til motmæle, bare ganske enkelt ved å komme helt nært, ta hånda mi eller ta rundt meg og markere at vi to hører sammen. Blir det prekært kan han smutte meg ned en sidegate, for han var bedre kjent der en jeg. Han svaret bare at han hadde ikke svikta, han hadde nemlig fulgt godt med og vært på hugget da vi gikk forbi rånegjengen! (Som om jeg kunne lukte at han var på hugget...?)

I hundrevis av sånne episoder, (ikke mange fysiske, mest bare ting jeg referterte fra jobb eller andre situasjoner) viste han seg gang og gang igjen som fullstendig illojal. Det var alltid jeg som hadde feil. Han tok gjerne en debatt der han gikk i forsvar for hvem det skulle være, bare ikke meg. Ikke klage på bilverkstedet, ikke krangle på NAV, ikke mene noe annerledes enn de andre foreldrene i barnehagens foreldremøter...lista er evig lang. Aldri ta en eneste konflikt på MIN side, alltid jatte med de andre og gi meg et standardsvar hjemme når jeg spurte hvorfor han ikke støtta meg: alltid var det noen andre som ikke hadde det så lett i jobben, eller man måtte bare forvente det eller lignende.

Alt i alt var ikke dette hovedgrunnen til at jeg gikk fra ham. Men han hadde kunnet redde forholdet ved å være mer lojal mot meg. Da hadde jeg kunnet se gjennom fingrene med de øvrige problemene våre, fordi jeg ville ha følt at jeg alltid hadde en trygg "alliert" i heimen. Han og jeg mot røkla, liksom, da ville våre interne problemer blitt mindre viktige.

Spør du i et sånt sosiologisk perspektiv så tror jeg "ekte mannfolk" ikke finnes. De lærer ikke å bli det. De lærer at det er fint å være lojal, men ikke at lojalitet koster noe. Den største kostnaden en voksen mann kan tenke seg nå til dags er muligheten av å gjøre seg upopulær i det offentlige rom; muligheten av å lage en scene eller en liten skandale; muligheten av å bli mislikt eller uglesett av folk han har en viss (ikke nødvendigvis stor) respekt for. Hans anseelse der ute er viktigere enn hans ekteskap her heime. Mannen i dag er konfliktsky, emosjonelt feig og ute av stand til å oppdra sine sønner til sannhetssøken, heltemot eller oppofrelse. For han har ingen av delene i seg.

Uff da, du har nok rett i en hel del der du. Synd.

[Gjest Har ikke noen i ryggen jeg]

Han er uenig i din innstilling til det å hevde seg, det er det hele!

Jeg tror det er summen av det å ordne opp, klage på, rette på, beskytte, si ifra, hevde sin rett osv. som gjør at endel av oss får det "helt i halsen".

Vi hadde det slik, og i tillegg var kona svært så påpasselig med å bekrefte både for seg selv, meg og andre at hun var en sterk kvinne.

Hun kunne ordne opp, hun klarte seg nok selv, hun viste hele verden at hun ikke fant seg i dårlig service i forretninger, reklamasjoner og handel gikk som en lek, hun kunne og ville beskytte osv... Hva ble det av min rolle da?

Det spilte ingen rolle at hun både var søt snill og dannet ellers.

Ikke noe ble interessant lenger, og jeg ble kvalm hver gang noe av dette skjedde.

Først etter brudd gikk dette opp for henne, og livet er snudd opp ned på hodet.

Hun trenger meg, viser sårbarhet, har endret måte å klage på, skjønner at det er klokt å ikke overvurdere sin egen styrke...

Tenk litt på det!

Takk for svar.

Skjønner meget vel at det kan virke veldig dominerende.

Du sier "hvor ble det av min rolle da"?

Hvorfor sitter dere og venter på å få tildelt roller? Skjønner dere ikke at de tingene som må gjøre (en del av dem) må gjøres innen rimelig tid, det går ikke å bare sitte ned og vente på at dere skal lære dere å stå opp og ta i et tak. Skal vi servere dere rollene, støtte dere, klappe dere på skuldrene, bakke opp, skryte osv til dere får bygget opp styrken til å ta en slik rolle? Hvorfor tar dere ikke bare den rollen?

For å si det sånn, hadde min mann faktisk tatt tak i noen så hadde jo jeg sluppet. Her i huset er det sjekket såpass ut at jeg vet at i de fleste tilfeller skjer det faktisk ikke noe hvis jeg ikke gjør det. Hva da? Skal jeg droppe alt for at han skal føle seg mer mann og at livet da omtrent blir stående på hold? Hva skal jeg gjøre egentlig, eller kvinnen?

Og hvorfor "skal vi" egentlig, hvorfor strekker dere ikke ryggen rak og faktisk tar i et tak FØR vi ber om det, før vi roser, før vi gjør det?

Og hvorfor skal dere ikke stå ved kvinnens side i bataljer? Hvis det er ganske så klart at akkurat den saken er "riktig" å være på hennes side på? Er det straff dere driver med da eller, forde hun er sjefete og dominant? Og det vil gjøre situasjonen bedre mener du?

Hvis din kvinne blir dårlig behandlet i en eller annen situasjon så er du såpass mann at du ugleser henne forde hun glefser og rydder opp i det, i steden for å være feig og tie og finne seg i å bli behandlet dårlig?

Jeg har mine teorier, min mann virker bortskjemt, bedagelig, smålat og konfliktsky. Du minner meg mye om ham.

Jeg vet ikke hvordan det var hjemme hos deg, men jeg har ingen problemer med å la han være mann og meg selv kvinne. Men det byr meg i mot å omtrent drive opplæring for å få det til. Jeg roser og gir sjangser og muligheter.

Jeg ordner opp for oss, støtter ham, unner ham ting og gode situasjoner, er det i det hele tatt. Jeg mener jeg kan forvente å få det samme tilbake av en mann. Kunne ikke falle meg inn å "straffe ham" på den måten jeg får en forståelse for at dere menn kan finne på å straffe den kjeftende kvinnen deres. Noe så barnslig, det er vel ikke det forhold handler om?

Det er ikke alltid det er feil å være den sterke, noen ganger er feilen at noen er den svake også.

Og dette kan du tenke litt over

[Gjest mannsideal]

En mann som ikke beskkytter dama si er ikke særlig til mann. Jeg tror mange menn desverre er forvirret, de har manglet mannsidealer. Viktig at gutter får skikkelige mannsidealer, får mannlige lærere og fedre som har tid til de.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg hadde en sånn mann. Liksom veldig macho på noen punkter, ville på gutteturer til fjells og ha egne ferier (!), men massivt feig på visse punkter, og ikke under noen omstendigheter villig til å vise meg lojalitet når jeg følte at det var "meg mot røkla".

En gang kom jeg fra NAV, jeg var nesten på gråten fordi en saksbehandler hadde sittet og fnist og ledd mens han snakket om saken min. Jeg ble rasende, og følte meg sjokkert og krenket da jeg gikk derfra. Gjett hva mannen min gjorde: han FORSVARTE saksbehandleren, og prøvde å avfeie det med at "de har jo ikke noen lett jobb" osv.

En annen gang var vi på besøk i en by der han var kjent, men ikke jeg. En sommerkveld gikk vi på tur i byen. Han gikk to meter unna meg. Og da en guttegjeng med rånere på torget begynte å komme med tilrop, gjett hva han gjorde: han ØKTE avstanden mellom seg selv og meg - når det var åpenbart at det var meg de prøvde å være frekk mot!

Da vi kom hjem den kvelden ga jeg ham det glatte lag. Jeg sa at det er (selv i vår likestilte verden) HANS opppgave å beskytte meg mot slikt - ikke ved å slåss eller ta til motmæle, bare ganske enkelt ved å komme helt nært, ta hånda mi eller ta rundt meg og markere at vi to hører sammen. Blir det prekært kan han smutte meg ned en sidegate, for han var bedre kjent der en jeg. Han svaret bare at han hadde ikke svikta, han hadde nemlig fulgt godt med og vært på hugget da vi gikk forbi rånegjengen! (Som om jeg kunne lukte at han var på hugget...?)

I hundrevis av sånne episoder, (ikke mange fysiske, mest bare ting jeg referterte fra jobb eller andre situasjoner) viste han seg gang og gang igjen som fullstendig illojal. Det var alltid jeg som hadde feil. Han tok gjerne en debatt der han gikk i forsvar for hvem det skulle være, bare ikke meg. Ikke klage på bilverkstedet, ikke krangle på NAV, ikke mene noe annerledes enn de andre foreldrene i barnehagens foreldremøter...lista er evig lang. Aldri ta en eneste konflikt på MIN side, alltid jatte med de andre og gi meg et standardsvar hjemme når jeg spurte hvorfor han ikke støtta meg: alltid var det noen andre som ikke hadde det så lett i jobben, eller man måtte bare forvente det eller lignende.

Alt i alt var ikke dette hovedgrunnen til at jeg gikk fra ham. Men han hadde kunnet redde forholdet ved å være mer lojal mot meg. Da hadde jeg kunnet se gjennom fingrene med de øvrige problemene våre, fordi jeg ville ha følt at jeg alltid hadde en trygg "alliert" i heimen. Han og jeg mot røkla, liksom, da ville våre interne problemer blitt mindre viktige.

Spør du i et sånt sosiologisk perspektiv så tror jeg "ekte mannfolk" ikke finnes. De lærer ikke å bli det. De lærer at det er fint å være lojal, men ikke at lojalitet koster noe. Den største kostnaden en voksen mann kan tenke seg nå til dags er muligheten av å gjøre seg upopulær i det offentlige rom; muligheten av å lage en scene eller en liten skandale; muligheten av å bli mislikt eller uglesett av folk han har en viss (ikke nødvendigvis stor) respekt for. Hans anseelse der ute er viktigere enn hans ekteskap her heime. Mannen i dag er konfliktsky, emosjonelt feig og ute av stand til å oppdra sine sønner til sannhetssøken, heltemot eller oppofrelse. For han har ingen av delene i seg.

''Mannen i dag er konfliktsky, emosjonelt feig og ute av stand til å oppdra sine sønner til sannhetssøken, heltemot eller oppofrelse. For han har ingen av delene i seg.''

Snakker du om menn generelt her, eller om din egen mann? I tilfelle du mener menn generelt, så må jeg protestere. Det finnes alle sorter "der ute". Skjønt den delen med "heltemot" virker litt søkt.

[Gjest Har ikke noen i ryggen jeg]

En mann som ikke beskkytter dama si er ikke særlig til mann. Jeg tror mange menn desverre er forvirret, de har manglet mannsidealer. Viktig at gutter får skikkelige mannsidealer, får mannlige lærere og fedre som har tid til de.

Du har nok kanskje en del rett. Synd.

Det som jeg synes virker så rart er at en stor del av "mannen" er der, altså den behagelige biten liksom om jeg kan forklare det så dumt. Men den biten som "krever litt" den er totalt fraværende.

Går det an, eller er det noe jeg ikke får med meg på vegen her?

[Gjest MayLynn]

Takk for svar.

Skjønner meget vel at det kan virke veldig dominerende.

Du sier "hvor ble det av min rolle da"?

Hvorfor sitter dere og venter på å få tildelt roller? Skjønner dere ikke at de tingene som må gjøre (en del av dem) må gjøres innen rimelig tid, det går ikke å bare sitte ned og vente på at dere skal lære dere å stå opp og ta i et tak. Skal vi servere dere rollene, støtte dere, klappe dere på skuldrene, bakke opp, skryte osv til dere får bygget opp styrken til å ta en slik rolle? Hvorfor tar dere ikke bare den rollen?

For å si det sånn, hadde min mann faktisk tatt tak i noen så hadde jo jeg sluppet. Her i huset er det sjekket såpass ut at jeg vet at i de fleste tilfeller skjer det faktisk ikke noe hvis jeg ikke gjør det. Hva da? Skal jeg droppe alt for at han skal føle seg mer mann og at livet da omtrent blir stående på hold? Hva skal jeg gjøre egentlig, eller kvinnen?

Og hvorfor "skal vi" egentlig, hvorfor strekker dere ikke ryggen rak og faktisk tar i et tak FØR vi ber om det, før vi roser, før vi gjør det?

Og hvorfor skal dere ikke stå ved kvinnens side i bataljer? Hvis det er ganske så klart at akkurat den saken er "riktig" å være på hennes side på? Er det straff dere driver med da eller, forde hun er sjefete og dominant? Og det vil gjøre situasjonen bedre mener du?

Hvis din kvinne blir dårlig behandlet i en eller annen situasjon så er du såpass mann at du ugleser henne forde hun glefser og rydder opp i det, i steden for å være feig og tie og finne seg i å bli behandlet dårlig?

Jeg har mine teorier, min mann virker bortskjemt, bedagelig, smålat og konfliktsky. Du minner meg mye om ham.

Jeg vet ikke hvordan det var hjemme hos deg, men jeg har ingen problemer med å la han være mann og meg selv kvinne. Men det byr meg i mot å omtrent drive opplæring for å få det til. Jeg roser og gir sjangser og muligheter.

Jeg ordner opp for oss, støtter ham, unner ham ting og gode situasjoner, er det i det hele tatt. Jeg mener jeg kan forvente å få det samme tilbake av en mann. Kunne ikke falle meg inn å "straffe ham" på den måten jeg får en forståelse for at dere menn kan finne på å straffe den kjeftende kvinnen deres. Noe så barnslig, det er vel ikke det forhold handler om?

Det er ikke alltid det er feil å være den sterke, noen ganger er feilen at noen er den svake også.

Og dette kan du tenke litt over

Nå er jeg sikkert ikke FULLT så opptatt av å si fra hvis jeg får dårlig service - da tenker jeg heller at folk kan ha en dårlig dag.

Men ellers må jeg bare si at du skriver utrolig mye bra her! Er enig i det med at hvorfor må men få tildelt roller etc etc...

[Gjest det blir for mye]

Takk for svar.

Skjønner meget vel at det kan virke veldig dominerende.

Du sier "hvor ble det av min rolle da"?

Hvorfor sitter dere og venter på å få tildelt roller? Skjønner dere ikke at de tingene som må gjøre (en del av dem) må gjøres innen rimelig tid, det går ikke å bare sitte ned og vente på at dere skal lære dere å stå opp og ta i et tak. Skal vi servere dere rollene, støtte dere, klappe dere på skuldrene, bakke opp, skryte osv til dere får bygget opp styrken til å ta en slik rolle? Hvorfor tar dere ikke bare den rollen?

For å si det sånn, hadde min mann faktisk tatt tak i noen så hadde jo jeg sluppet. Her i huset er det sjekket såpass ut at jeg vet at i de fleste tilfeller skjer det faktisk ikke noe hvis jeg ikke gjør det. Hva da? Skal jeg droppe alt for at han skal føle seg mer mann og at livet da omtrent blir stående på hold? Hva skal jeg gjøre egentlig, eller kvinnen?

Og hvorfor "skal vi" egentlig, hvorfor strekker dere ikke ryggen rak og faktisk tar i et tak FØR vi ber om det, før vi roser, før vi gjør det?

Og hvorfor skal dere ikke stå ved kvinnens side i bataljer? Hvis det er ganske så klart at akkurat den saken er "riktig" å være på hennes side på? Er det straff dere driver med da eller, forde hun er sjefete og dominant? Og det vil gjøre situasjonen bedre mener du?

Hvis din kvinne blir dårlig behandlet i en eller annen situasjon så er du såpass mann at du ugleser henne forde hun glefser og rydder opp i det, i steden for å være feig og tie og finne seg i å bli behandlet dårlig?

Jeg har mine teorier, min mann virker bortskjemt, bedagelig, smålat og konfliktsky. Du minner meg mye om ham.

Jeg vet ikke hvordan det var hjemme hos deg, men jeg har ingen problemer med å la han være mann og meg selv kvinne. Men det byr meg i mot å omtrent drive opplæring for å få det til. Jeg roser og gir sjangser og muligheter.

Jeg ordner opp for oss, støtter ham, unner ham ting og gode situasjoner, er det i det hele tatt. Jeg mener jeg kan forvente å få det samme tilbake av en mann. Kunne ikke falle meg inn å "straffe ham" på den måten jeg får en forståelse for at dere menn kan finne på å straffe den kjeftende kvinnen deres. Noe så barnslig, det er vel ikke det forhold handler om?

Det er ikke alltid det er feil å være den sterke, noen ganger er feilen at noen er den svake også.

Og dette kan du tenke litt over

Jeg tror det er der misforståelsene begynner :-)

Du sier at vi skal "ta" rollen, og snakker om å tildele roller. Er det slik det er i et samliv?

Det snakkes om at i et samliv kan man gi og ta, men blir det ikke mer riktig å gi og få?

Det er ikke så uvanlig som du tror at noen "fratar" den andre en rolle. Et enkelt eksempel er at det begynner i det små med at partneren "overtar" en samtale, en klagesituasjon, eller en avtalesituasjon fordi man opplever den andre parten som svak.

Men er det sikkert at den andre er så svak?

Han er kanskje bare annerledes?

Vi verdivurderer den andres lojalitet og innsats utfra våre egne forutsetninger, og da kan det fort bli feil. Vi kjenner våre egne handlinger og reaksjoner, og da forventer vi at den andre skal reagere likt som oss i gitte situasjoner.

Men så gjør han ikke det...

Men er hans handling dårligere enn min for det? Hvis den andres reaksjon ikke er slik som jeg ville gjort, er den mindre verd eller kan det bare være at den andre er annerledes?

Et annet eksempel er der mannen skal ivareta sin papparolle. Han tar en avgjørelse eller har en reaksjon overfor barnet..

Og så er du ikke enig, og "redder" barnet i situasjonen, kanskje trøster det ved å vise det at du er uenig med pappa?

Hvis det skjer for ofte i stedet for å ta diskusjonen med far uten barnet, så stjeler/tar man fra faren hans rolle overfor barnet.

Slik kan man undergrave hverandres roller og en av partene kan da enten prøve å overkompensere for å ta tilbake rollen sin og det blir konflikt. Eller andre kan passiviseres... ?

[løvinne71]

"Jeg er sammen med en mann som i ganske så høy grad er av den "eldre" skolen. Han er rolig, stabil, drar på jobb og kommer hjem, liker god mat, ja, en rolig og grei person."

Du begynner innlegget ditt med dette avsnittet. Og i dette avsnittet ligger nok også svaret på spørsmålet ditt!

Å være av den "eldre skole" innebærer ikke bare synet på rollene mellom kvinne og mann.

I begrepet ligger også at man er oppdratt til å være høflige og respektfull ovenfor "fremmede" og folk man møter i "profesjonell" sammenheng. Dette innebæer også å vise forståelse og toleranse ovenfor andres "feil."

Kort sagt: Han er en rolig og tålmodig person som velger å legge godviljen til før han føler behov for å ty til andre virkemidler.

Men du har tydeligvis en lavere toleranse terskel, og en annen oppfatning av hva som er "et problem"

Når du fyrer deg opp over noe, (som i utgangspunktet ikke irriterer ham) så ser han nok ingen grunn til å "helle bensin på bålet" ved å slenge seg med, og dermed blåse opp saken enda mere.

Istedet velger han å komme med argumenter som kan dempe problemet og kanskje få deg til å se andre sider av saken.

Men du oppfatter dette som at han ikke backer deg opp, og at han "går imot" deg.

Jeg synes ikke dette har noe som helst med "beskyttertrang" å gjøre.

Du trenger da virkelig ikke "beskyttelse" i de eksemplene du nevner??

Du er jo ikke noe "offer" i den forstand at noen skaper problemer eller gjør urett mot deg med hensikt?

Tvert imot er det jo du selv som tar intiativet til å skape en "konflikt" når du velger å konfrontere det som skaper problemer for deg.

Dette er jo fullt forståelig. Men det er DITT valg, og DU må ta de ubehagelige konsekvensene det evt. medfører. Noe du også tydeligvis er i fullgod stand til å gjøre selv!

Dette vet jo også mannen din. Og han velger derfor heller å stå litt på sidelinja, istedet for å gjøre vondt værre ved å underbygge din frustrasjon.

[Gjest mannsideal]

Du har nok kanskje en del rett. Synd.

Det som jeg synes virker så rart er at en stor del av "mannen" er der, altså den behagelige biten liksom om jeg kan forklare det så dumt. Men den biten som "krever litt" den er totalt fraværende.

Går det an, eller er det noe jeg ikke får med meg på vegen her?

Kan være en negativ side han har. Har han ellers mange positive sider så får en være glad for de. En vil jo aldri finne bare positive sider hos et menneske.

[Gjest Elextra]

Dette var ganske rotete, og jeg skjønner ikke helt hva kommunikasjonsvanskelighetene deres har med kjønnsroller og beskyttertrang å gjøre.

[Gjest brent barn]

''Mannen i dag er konfliktsky, emosjonelt feig og ute av stand til å oppdra sine sønner til sannhetssøken, heltemot eller oppofrelse. For han har ingen av delene i seg.''

Snakker du om menn generelt her, eller om din egen mann? I tilfelle du mener menn generelt, så må jeg protestere. Det finnes alle sorter "der ute". Skjønt den delen med "heltemot" virker litt søkt.

Jeg bygger min beskrivelse på mer enn en person. Jeg har bodd sammen med fire menn over en periode på tjue år, og bare en av dem manglet den konfliktskye siden. De andre er alle sammen slik som jeg beskriver.

Heltemot kan være så mangt - jeg ser det hos sønnen min, det innebærer bl a å vise lojalitet mot sine venner også når en sterkere part angriper. Han forsvarer bestekompisen også når det koster noe, selv når det feks er en rasende voksen som er motpart. Jeg veit ikke om han vil beholde den egenskapen eller miste den - de mannlige idealene han skal lære av, kan komme i skade for å "avlære" ham dette ved å vise han at de versetter feighet og snikende øyentjenere mer... men jeg håper:

Måtte han aldri miste den egenskapen. Uten sånne folk ville vi ikke ha fått noen film om Max Manus.. Da ville vi bare ha hatt filmer innen Goebbels-skolen...