Psykdom vs. andre sykdommer

[hu']

Jeg har ofte hørt eller lest her på forumet, at psykisk sykdom er så uforståelig for andre og at det er verre enn all slags annen sykdom. Noen mener også at tilstanden er så ubegripelig for behandlerene, at de ikke får korrekt behandling.

Jeg kan være enig i at det er vanskelig for mange å forstå hva man sliter med, særlig for oss som "aldri" blir friske. Men jeg har også hatt flere andre lidelser og reagerer sterkt på den generaliseringen som vises. Faktisk er det slik at også ved andre sykdommer må man ofte tilpasse behandlingen. Man skjærer sjelden alle over en kam i somatikken heller.

Flere har nevnt at det ville vært bedre å ha bl.a. kreft. Vet dere da hva dere snakker om? Tror dere at når man får kreft, så er det bare å gå til sykehuset også blir man forstått og fikset? Vet dere hvilket helvete det er å få noe man forbinder med en dødsdom? Ved å lese slike innlegg, ser man jo at det kan være vel så vanskelig å forstå en alvorlig somatisk syk pasient; som ved kreft, som det er å forstå psykisk sykdom. Å få kreft innebærer beintøff behandling over tid, enorm angst og uvisshet over år. De fleste blir aldri kvitt en underliggende angst for at det kan blusse opp igjen. Mange blir uføre.

Jeg har også glede av å snakke med de som har opplevet det samme som meg, både ifht. kreft sykdommen og den psykiske sykdommen. Man føler seg mer forstått og på nett. Men det er også mange andre mennesker som kan vise god forståelse utfra at de er pårørende eller har møtt mange gjennom arbeid. Man har da en erfaring, og ser ting utenifra, noe som kan hjelpe når man ikke ser noen utvei selv.

Likemannsarbeid og selvhjelpsgrupper o.l. er absolutt verdifullt, ved mange sykdommer. Men vi skal også verdsette mye av den behandlingen som gis. Og ihvertfall løfte blikket fra navlen og ut i verden.

[Gjest MedicNerd]

Jeg støtter en god del av det du sier der. Sliter selv både med somatiske diagnoser og bipolar lidelse ll. Dessverre er inntrykket mitt også at det somatiske er mer forståelig for de som ikke sliter. Det er anledninger hvor jeg har måttet trekke meg eller melde avbud på grunn av psykdommen min. For meg er dette skummelt; jeg er redd for ikke å bli trodd på. Sier jeg at jeg er sørpe forkjølet eller har influensa vet jo alle hva det er og dermed føler man fort at det er mer legitimt å se det. Jeg liker ikke å si at jeg ikke kan fordi jeg er deprimert liksom.

Også har man jo det aspektet at soma og psyke hører veldig sammen. Har man kroniske sykdommer, eller opplever vonde sykdommer har man høyere disposisjon for å utvikle alvorlige psykiske reaksjoner. Ta diabetes for eksempel. Mange tror at jeg har det kjempelett fordi jeg har insulinpumpe og kan sjekke blodsukkeret mitt. Men hva vet de om fortvilelsen ved svingende blodsukker, en masse man må ta hensyn til hele døgnet egentlig. Men spiseforstyrrelser er overrepresentert sammen med depresjoner blant diabetikere. Å være handicappet er også forbundet med belastning på psyken. Selv er jeg født svaksynt. I tillegg har jeg epilepsi. Dette representerer problemer for meg når jeg f.eks. skal stifte kontakt med nye mennesker jeg vil ha mye å gjøre med. Når sier jeg hva? Og før jeg fikk epilepsien min under kontroll hadde jeg konstant angst for anfallene mine fordi de var utrolig ubehagelige og skremmende. Da jeg fikk diabetes fikk jeg en akuttbehandling som har gitt meg posttrumatisk stress fordi det var sykt smertefullt. Akkurat di rent somatiske tingene er ikke så vankelig å forklare, men jeg er selv også en smule overrakdet over at temmelig mange mennesker tror at dette er helt greit så lenge man får behandling. Det er IKKE greit! Jeg har inntrykk av at enkelte er blinde for at somatiske problemer kan forårsake alt fra små til alvorlige psykiske problemer! Også er det de som bare blir redde/usikre, og backer unna deg. Å oppleve sånt er også noe som tar på psyken.

Det ene er ikke verre enn det andre. En depresjon kan være livsfarlig om den blir alvorlig nok. Men for hvermansen er det ikke uvanlig at jeg opplever "enten psykisk eller fysisk-tankegang" Dette er synd. Hva med psykoser? Jeg fikk en dagslang som reaksjn på at jeg hadde drukket en gang, og det er det mest skremmende jeg har opplevd i mitt liv - så hva med de som har langvarige psykoser? Det må være ekstremt smertefullt. Eller personlighetsforstyrrelser. Der har jeg ikke egenerfaring, men jeg vet at det forårsaker mye vondt for de som sliter med det. Psykiske problemer er nok uhåndgripelige, men jeg møter helt klart den mest reflekterte tankegangen blant de som selv vet hvordan det er å ha en sykdom!

[serenity777]

Jeg støtter en god del av det du sier der. Sliter selv både med somatiske diagnoser og bipolar lidelse ll. Dessverre er inntrykket mitt også at det somatiske er mer forståelig for de som ikke sliter. Det er anledninger hvor jeg har måttet trekke meg eller melde avbud på grunn av psykdommen min. For meg er dette skummelt; jeg er redd for ikke å bli trodd på. Sier jeg at jeg er sørpe forkjølet eller har influensa vet jo alle hva det er og dermed føler man fort at det er mer legitimt å se det. Jeg liker ikke å si at jeg ikke kan fordi jeg er deprimert liksom.

Også har man jo det aspektet at soma og psyke hører veldig sammen. Har man kroniske sykdommer, eller opplever vonde sykdommer har man høyere disposisjon for å utvikle alvorlige psykiske reaksjoner. Ta diabetes for eksempel. Mange tror at jeg har det kjempelett fordi jeg har insulinpumpe og kan sjekke blodsukkeret mitt. Men hva vet de om fortvilelsen ved svingende blodsukker, en masse man må ta hensyn til hele døgnet egentlig. Men spiseforstyrrelser er overrepresentert sammen med depresjoner blant diabetikere. Å være handicappet er også forbundet med belastning på psyken. Selv er jeg født svaksynt. I tillegg har jeg epilepsi. Dette representerer problemer for meg når jeg f.eks. skal stifte kontakt med nye mennesker jeg vil ha mye å gjøre med. Når sier jeg hva? Og før jeg fikk epilepsien min under kontroll hadde jeg konstant angst for anfallene mine fordi de var utrolig ubehagelige og skremmende. Da jeg fikk diabetes fikk jeg en akuttbehandling som har gitt meg posttrumatisk stress fordi det var sykt smertefullt. Akkurat di rent somatiske tingene er ikke så vankelig å forklare, men jeg er selv også en smule overrakdet over at temmelig mange mennesker tror at dette er helt greit så lenge man får behandling. Det er IKKE greit! Jeg har inntrykk av at enkelte er blinde for at somatiske problemer kan forårsake alt fra små til alvorlige psykiske problemer! Også er det de som bare blir redde/usikre, og backer unna deg. Å oppleve sånt er også noe som tar på psyken.

Det ene er ikke verre enn det andre. En depresjon kan være livsfarlig om den blir alvorlig nok. Men for hvermansen er det ikke uvanlig at jeg opplever "enten psykisk eller fysisk-tankegang" Dette er synd. Hva med psykoser? Jeg fikk en dagslang som reaksjn på at jeg hadde drukket en gang, og det er det mest skremmende jeg har opplevd i mitt liv - så hva med de som har langvarige psykoser? Det må være ekstremt smertefullt. Eller personlighetsforstyrrelser. Der har jeg ikke egenerfaring, men jeg vet at det forårsaker mye vondt for de som sliter med det. Psykiske problemer er nok uhåndgripelige, men jeg møter helt klart den mest reflekterte tankegangen blant de som selv vet hvordan det er å ha en sykdom!

Det er mye navlebeskuing med psykiatriske pasienter ja. Det kommer naturlig.

Jeg vil tro att å ha en livstruende sykdom er mye værre enn det meste. Og minst like vondt som å være psykisk syk.

[signaturløs]

Godt innlegg!

[Gjest liker ikke generalisering]

syns du generaliserer å det er det ingen grunn til!! Du kjenner ikke den subjektive opplevelsen av psykdom eller sykdom hos hver enkelt!!!

[Gjest togli]

syns du generaliserer å det er det ingen grunn til!! Du kjenner ikke den subjektive opplevelsen av psykdom eller sykdom hos hver enkelt!!!

Jeg oppfatter ikke at hun generaliserer, men at hun forsøker å si at man ikke kan sette ulike sykdommer opp mot hverandre og vurdere hvilken som er verst å ha?

[Gjest Rullestolbruker]

Jeg oppfatter ikke at hun generaliserer, men at hun forsøker å si at man ikke kan sette ulike sykdommer opp mot hverandre og vurdere hvilken som er verst å ha?

Jeg har prøvd begge deler, og foretrekker somatisk sykdom fremfor psykisk sykdom.

Jeg er rullestolbruker og har sterke smerter, det er mer enn et kvart århundre siden jeg ble syk.

Jeg har hatt en dyp depresjon, som varte i noen år, før jeg fikk hjelp og tok antidepressiv medisin i flere år. Jeg kjemper ennå mot at negative tanker skal få ta overhånd i sinnet mitt.

Det er lettere å kjempe mot somatisk sykdom, for da har du tankene dine, som du kan bruke på positive ting, ved psykisk sykdom er du ikke herre over tankene dine.

[Gjest togli]

Jeg har prøvd begge deler, og foretrekker somatisk sykdom fremfor psykisk sykdom.

Jeg er rullestolbruker og har sterke smerter, det er mer enn et kvart århundre siden jeg ble syk.

Jeg har hatt en dyp depresjon, som varte i noen år, før jeg fikk hjelp og tok antidepressiv medisin i flere år. Jeg kjemper ennå mot at negative tanker skal få ta overhånd i sinnet mitt.

Det er lettere å kjempe mot somatisk sykdom, for da har du tankene dine, som du kan bruke på positive ting, ved psykisk sykdom er du ikke herre over tankene dine.

Ok, jeg forstår hva du mener...

Nå er det jo også ulike grader av både psykisk og fysisk sykdom, så det er nok veldig individuelt hvordan man føler man takler sykdommen. Mitt poeng er vel at det er vanskelig å sammenligne sykdommer siden de er så ulike og kan oppleves så forskjellig.

[Gjest Rullestolbruker]

Ok, jeg forstår hva du mener...

Nå er det jo også ulike grader av både psykisk og fysisk sykdom, så det er nok veldig individuelt hvordan man føler man takler sykdommen. Mitt poeng er vel at det er vanskelig å sammenligne sykdommer siden de er så ulike og kan oppleves så forskjellig.

Ja, det er riktig.

Somatisk sykdom som kreft, påvirker en både fysisk i form av mange plager, men påvirker også psyken, slik trådstarter beretter om.