sinna på 123

[sinna123]

Hei.

Jeg har igrunn aldri vært en sinna person,men i det siste så eksploderer jeg av ingenting.

Har en datter på 2 mnd. Og en mamm som hjelper til utrolig mye. Og det er der problemet er. Jeg kjefter og smeller på mannen hele tiden. Han går hele dagen på jobb,kommer hjem,handler,lager middag og serverer. Hjelper mye til med å rydde osv,men alikevel bare eksploderer det for meg. Det vi krangler mest om er dattera vår. Jeg føler ikke han hjelper til nok med henne,og jeg føler jeg sitter med henne hele tiden. Men hvorfor er jeg så sur pga det? Han gjør jo så masse annet. Han er verdens beste,og jeg kunne ikke ønsket meg noe mer. Viktig å ta med er jo at vi ble sammen når jeg ble gravid,og vi kjente hverandre ikke fra før.

Det irriterer meg bare slik at jeg ikke bare kan gjøre som han sier. Han sier det til meg hver gang jeg glefser etter han,og han ber meg tenke meg om hvordan jeg snakker til han,men så trenger det ikke gå mer enn 10 min så er jeg i det moduset igjen.

Jeg vil jo heller snakke skikkelig til han,gi han en klem som han sier han vil ha. (for han mener jeg ikke gir han nok kos)

Hvordan skal jeg kunne endre tankegangen? hva er galt i topen hos meg? jeg har jo alt jeg kan ønske meg,og alikevel er jeg så egoistisk å bli sur for noe som egentlig ikke betyr noe.

[FGT]

Kan se at det kan være flere ting som gjør deg slik. Du kan være av natur nokså temperamentsfull, og du kan føle at du ikke klarer å takle det så godt og ha spedbarn p.g.a. du føler et ansvar som bare du selv bærer, og så kan du være tappet av krefter, nedkjørt, muligens deprimert kan du også ha blitt. Det enste er nå å finne ut hva som tapper deg for krefter, og da er det viktig å sette seg ned uten barnet ditt å snakke rolig i sammen om det. Kanskje dere finner ut av det, hvis ikke så kan det være noe med helsa di som sagt.

[sinna123]

Kan se at det kan være flere ting som gjør deg slik. Du kan være av natur nokså temperamentsfull, og du kan føle at du ikke klarer å takle det så godt og ha spedbarn p.g.a. du føler et ansvar som bare du selv bærer, og så kan du være tappet av krefter, nedkjørt, muligens deprimert kan du også ha blitt. Det enste er nå å finne ut hva som tapper deg for krefter, og da er det viktig å sette seg ned uten barnet ditt å snakke rolig i sammen om det. Kanskje dere finner ut av det, hvis ikke så kan det være noe med helsa di som sagt.

Jeg syns det er utrolig gøy å være mamma. Sliter ikke med noe der.

Er helst sliten for det er kun jeg som står opp med henne om natta (hun får flaske)

Det er jeg som bader henne,mater henne og har henne rundt meg 24t i døgnet.

Hun er en glad baby,så ikke noe å si på det,men har selfølgelig sine dager der hun bare gråter,og da kjenner jeg at jeg er ved kanten av stupet.

Jeg og samboer har snakket masse om det,og jeg er jo fullt klar over hvordan jeg er og tenker hver dag at idag skal jeg virkelig vise han hvor glad jeg er for han,men så skal det bare en liten ting til,så e jeg i lufta igjen. Er aldri langsint,så det går en 5 min,så er jeg blid igjen,men så går det 10 min så er det noe jeg eksoloderer for igjen.

Er jo ikke slik jeg vil være. Føles som en bombe som går av i toppen på meg,som jeg ikke klarer å styre.

[signaturløs]

Hormoner, kanskje? Er jo ikke så lenge siden du fødte. Du har jo såvidt kommet deg ut av barselperioden (6 uker). I tillegg er det naturlig at du er sliten. Du har fått mye og nytt ansvar, og trenger selvsagt tid for å venne deg til den nye livssituasjonen.

Får håpe det blir bedre etter hvert. Det beste er vel nå å fortelle/forklare mannen din hvordan du har det inni deg, slik du har forklart her. At du ikke egentlig mener å være sånn, men at du ikke rår med det for tida. Fortell ham at du er glad i ham og setter pris på alt han gjør for deg og i huset. Si også at du håper og tror dettte "opp og ned- humøret" ditt snart går over.

[Gjest Good luck]

Jeg syns det er utrolig gøy å være mamma. Sliter ikke med noe der.

Er helst sliten for det er kun jeg som står opp med henne om natta (hun får flaske)

Det er jeg som bader henne,mater henne og har henne rundt meg 24t i døgnet.

Hun er en glad baby,så ikke noe å si på det,men har selfølgelig sine dager der hun bare gråter,og da kjenner jeg at jeg er ved kanten av stupet.

Jeg og samboer har snakket masse om det,og jeg er jo fullt klar over hvordan jeg er og tenker hver dag at idag skal jeg virkelig vise han hvor glad jeg er for han,men så skal det bare en liten ting til,så e jeg i lufta igjen. Er aldri langsint,så det går en 5 min,så er jeg blid igjen,men så går det 10 min så er det noe jeg eksoloderer for igjen.

Er jo ikke slik jeg vil være. Føles som en bombe som går av i toppen på meg,som jeg ikke klarer å styre.

Forstår at det er slitsomt og opp om natta. Men ville nok vere enda verre for mannen , han skal tross alt på jobb.Synest litt synd på mannen din. Men du er nok full av hormoner. Og han burde vel ikke mase om kos akkurat nå.....

[sinna123]

Forstår at det er slitsomt og opp om natta. Men ville nok vere enda verre for mannen , han skal tross alt på jobb.Synest litt synd på mannen din. Men du er nok full av hormoner. Og han burde vel ikke mase om kos akkurat nå.....

Skjnner jo hva du mener med at han ikke skla mase om kos,men det er sant som han sier også,at vi ikke må slutte å være kjærester og bare være foreldre.

I ukedagene så spør jeg ikke han om hjelp på natta. Er kun i helgene. Men han vil heller stå opp om morgenen med henne,så jeg får sove ut. Det er helt topp det også,men det jeg har prøvd å forklare han er at jeg trenger en natt uten forstyrrelser,så gjør det meg ikke noe å stå opp mellom 6-7.

[Gjest Good luck]

Skjnner jo hva du mener med at han ikke skla mase om kos,men det er sant som han sier også,at vi ikke må slutte å være kjærester og bare være foreldre.

I ukedagene så spør jeg ikke han om hjelp på natta. Er kun i helgene. Men han vil heller stå opp om morgenen med henne,så jeg får sove ut. Det er helt topp det også,men det jeg har prøvd å forklare han er at jeg trenger en natt uten forstyrrelser,så gjør det meg ikke noe å stå opp mellom 6-7.

Uff, ja jeg forstår egentlig at dette må være vanskelig for dere begge. Heldigvis blir det nok snart bedre skal du se, og da kan dere også være skikkelig kjærester igjen:)

[Gjest Ei som ser dette i ettertid]

Jeg synes du/dere skal ta litt "alvorlig" på dette her som nå skjer jeg. Svært mange forhold ryker i løpet av barnets første leveår.

Du kan, selv om du elsker å være mor, føle deg litt "brukt", og du kan innerst inne føle det litt "urettferdig" at du "må" være tilgjengelig for et annet menneske hele tiden plutselig. Du har mistet en del råderett over deg selv, og dette kan gnage litt selv om vi elsker den nye situasjonen vi er havnet i.

Derfor kan det også være at du er ofte sint på ham, selv om han jo er flink til å stille opp og å hjelpe til. Det kan føles litt urettferdig at han har like mye "skyld" i situasjonen som du men så er det du som må "ofre" mest. (vi kan være litt irasjonelle ser du i satte tider)

Din kjæreste kan føle seg overkjørt forde han jo får mye kjeft selv om han føler selv at han gjør det han kan for å lette på trykket for dere begge og avlaste deg. Dessuten så er nok mesteparten av din synlige kjærlighet og kjærtegn forbeholdt den lille nå for tiden.

Det er svært viktig at du snakker ærlig og åpent med din mann. Få ham til å forstå at du er full av hormoner ennå, at hele situasjonen får deg litt ut av spill selv om du elsker både ham og barnet. Fortell ham at du ser hver eneste ting han bidrar med, at du setter kjempestor pris på at han er der for deg og dere.

Hvis du ønsker en natt søvn så ikke bebreid ham for at du ikke får det, legg opp til at han f.eks. kan ta barnet natt til lørdag innimellom (eller annen dag i helgen eller når han har fri) slik at du kan sove ut. Det er ditt ansvar da å klare å sove, ikke hans ansvar hvis du ikke får det til forde du lytter etter barnet hele tiden

Sett barnet bort innimellom og vær bare kjærester. Barna har ikke vondt av dette i det hele tatt, og dere har helt klart svært godt av det. Det hadde nok reddet en del forhold det om folk hadde vært litt flinkere til å huske at paret er de som har dannet familien og uten paret så er det ingen familie.

Skriv et lite kort til mannen din i ny og ne, hvor du forteller ham hvor glad du er i ham. Det er ikke lett å styre et sinne, så ikke dø av dårlig samvittighet når det skjer, prøv å få bukt på det selvsakt men prøv samtidig å ufarliggjøre sinneanfallene dine. Spøk om dem, sleng en god kommentar om den når dere er i godt humør. Tegn deg selv på en av de fine kortene med illrødt ansikt og huggtenner osv.

Hvis din mann får et litt mer avslappet forhold til ditt sinne så føles det heller ikke så ille ut når det skjer, og han kan til og med kanskje lære seg til å separere alvorlig fra "tull" og le av det.

Utover dette så må du nesten bare jobbe med deg selv mentalt. Du VET jo hva som gjelder og går. Jobb mot det negative og jobb frem det positive.

Ta vare på hverandre opp i det hele nye som har skjedd. Lykke til

[Gjest mikkelina]

Du har fått noen gode svar her, og jeg vil spesielt be deg sjekke opp symptomene på barseldepresjon. Jeg led selv av dette etter første fødsel, og var sint som ei fele på mannen min. Klarte ikke helt knytte meg til barnet heller.

Det bedret seg da barnet var 9-10 mnd, og først da forsto vi hva som hadde vært problemet.

Har du en OK helsesøster synes jeg du skal be om en prat med henne, dette er ikke noe godt for dere.

Ta dette seriøst, har du en depresjon må det tas tak i. Masse lykke til!!

[Gjest mikkelina]

Jeg syns det er utrolig gøy å være mamma. Sliter ikke med noe der.

Er helst sliten for det er kun jeg som står opp med henne om natta (hun får flaske)

Det er jeg som bader henne,mater henne og har henne rundt meg 24t i døgnet.

Hun er en glad baby,så ikke noe å si på det,men har selfølgelig sine dager der hun bare gråter,og da kjenner jeg at jeg er ved kanten av stupet.

Jeg og samboer har snakket masse om det,og jeg er jo fullt klar over hvordan jeg er og tenker hver dag at idag skal jeg virkelig vise han hvor glad jeg er for han,men så skal det bare en liten ting til,så e jeg i lufta igjen. Er aldri langsint,så det går en 5 min,så er jeg blid igjen,men så går det 10 min så er det noe jeg eksoloderer for igjen.

Er jo ikke slik jeg vil være. Føles som en bombe som går av i toppen på meg,som jeg ikke klarer å styre.

Ser her du er glad for å være mmma, og det er jo supert! :-)

Men husk at du nå ikke har hatt kroppen din "for deg selv" på et år, det er en annen som er avhengig av deg, og kanskje er du underbevisst "sjalu" på mannen din som tross alt er "fri"?

Jeg vet ikke, men mannen din må også være obs på at du ikke har så mye kos til overs nå. Det fikk vi beskjed om på utreisesamtalen fra sykehset - sykepleieren minnet mannen min på at det meste av min "kosekvote" nå brukes på barnet.