Asperger Syndrom og psykiske plager.

[FGT]

Leser at er noen her på Dol som sliter veldig mye med angst og depresjon, og så har de i tillegg AS. Har et spørsmål spesielt til dem. For jeg regner med at alle som er godt voksne i dag av de som har fått diagnosen AS, har fått det i voksen alder. Når kom AS og når kom de psykiske plagene hos dere ? Er det kun de psykiske plagene som dere har følt, eller har dere følt at dere ikke var som andre, skilte dere ut på en måte, eller virker som folk flest ?

[FGT]

Tillegg : AS er jo medfødt, så når merket dere de psykidke plsgene i livet ? Kom de plutselig senere i livet, som voksen, eller har de vært der som en bevisst plage fra ung alder ?

[Gjest mor til jente 10 år]

''Når kom AS og når kom de psykiske plagene hos dere ? Er det kun de psykiske plagene som dere har følt, eller har dere følt at dere ikke var som andre, skilte dere ut på en måte, eller virker som folk flest ?''

Hei! :-) Jeg kjenner ikke til noen med Asperger Syndrom, bortsett fra min datter på 10 år. Jeg kjenner imidlertid henne godt og kan forsøke å svare ut fra det.

Hun ble diagnostisert da hun var 7 år, og det er egentlig tidlig for denne diagnosen har jeg lest. Hun har alltid vært et engstelig og forsiktig barn, så allerede i småbarnsalder merket vi at hennes adferd var uvanlig. Hun var redd for fysisk aktivitet, likte ikke å bruke kroppen slik som andre barn. Alltid vært grovmotorisk klosset. Hun kunne (og kan) være redd for helt vanlige ting som f.eks. tyggegummi og drops. Hun trenger mye forutsigbarhet, og har angst for det uoversiktlige og uforutsigbare. Panikkangst har hun også hatt ved et par-tre anledninger. Men mest fremtredende er den generelle angsten.

Hun er intelligent og merket selv veldig tidlig at hun ikke var som andre. Hun spurte meg allerede i barnehagen hvorfor hun ikke kunne leke slik som de andre... Da utredningen ble startet fortalte jeg henne at det var det vi skulle prøve å finne ut av nå. Hun har vært med hele veien, og har forsonet seg med sin diagnose. Det var faktisk en hjelp for henne tilk å forstå og akseptere seg selv. Hun _vet_ hun er annerledes, men skammer seg ikke over det.

Hun får hjelp og oppfølging på skolen og på fritida, sånn at hun skal ha det best mulig.

[Gjest mor til jente 10 år]

Tillegg : AS er jo medfødt, så når merket dere de psykidke plsgene i livet ? Kom de plutselig senere i livet, som voksen, eller har de vært der som en bevisst plage fra ung alder ?

Bevisst plage fra tidlig alder.

[kathrina1365381129]

Leser at er noen her på Dol som sliter veldig mye med angst og depresjon, og så har de i tillegg AS. Har et spørsmål spesielt til dem. For jeg regner med at alle som er godt voksne i dag av de som har fått diagnosen AS, har fått det i voksen alder. Når kom AS og når kom de psykiske plagene hos dere ? Er det kun de psykiske plagene som dere har følt, eller har dere følt at dere ikke var som andre, skilte dere ut på en måte, eller virker som folk flest ?

– FGT

Jeg har asperger. Fikk diagnosen da jeg var 23 år. Jeg har alltid følt meg annerledes. Har alltid vært engstelig og redd så lenge jeg kan huske. Jeg har slitt med angst som barn, jeg har alltid hatt angst og depresjon og psykiske plager. Jeg merka at jeg var redd og engstelig og trist, også klarte jeg ikke å ta kontakt med de andre barna. Jeg ble mobba helt siden 1.klasse til og med vidregående. Og de på skolen var mest opptatt av mobbinga. Og siden jeg trakk meg unna de andre barna og var engstelig så trodde de voksne at det var pga. mobbinga.

Jeg gikk også på BUP på ungdomskolen og på vidregående. Og da jeg var 23 år og skulle bli utredet sendte de på BUP journalen min. Og jeg fikk lese den og da stod det at de trodde jeg hadde en utviklingsforstyrrelse, og sosial forstyrelse og angst og depresjon og sosial angst. Og sosialt hemmet ol. Men det jeg er lei meg for er at de skjønte noe var galt med meg men jeg ble ikke ordentlig utredet før jeg var 23 år. Fordi hvis jeg hadde fått asperger som barn så hadde jeg kanskje fått mere hjelp.

Men jeg har funnet ut at etter jeg fikk asperger syndrom diagnosen har jeg fått MYE mindre hjelp. Jeg får ikke lov til å gå til vanlig terapi behandling, får bare avslager på DPS poliklinikken, avslager på innleggelse på psykiatrisk sykehus og bare avslager på alt. De sier de ikke kan hjelpe meg og at jeg opptar ressurrser og plass til andre. *sjokk*

Og da føler jeg meg enda mere mindre verdt og helt verdiløs siden jeg bare er i veien og opptar plass til andre. De har gitt meg opp. Og nå angrer jeg for at jeg lot meg utrede siden med en gang jeg fikk asperger mista jeg all form for hjelp i helsevesenet. Fælt.

[kathrina1365381129]

Så at jeg glemte å slette hovedinnlegge over. Jeg klippa ut og limte inn innlegget sånn at jeg skulle huske hva slags spørsmål det var spurt om og at jeg fikk med meg alt. Jeg har elendig hukommelse og glemmer med en gang. Derfor jeg limer inn over før jeg skriver sånn at jeg skal huske lettere. Jeg er nok senil.

[kathrina1365381129]

Jeg tror også at de som får asperger diagnosen som barn får mere hjelp i barne og ungdomskolen og på vidregående. Men nå som jeg fikk diagnosen som voksen så får jeg ikke noe hjelp, bare avslager hele tiden.

[Gjest mor til jente 10 år]

Leser at er noen her på Dol som sliter veldig mye med angst og depresjon, og så har de i tillegg AS. Har et spørsmål spesielt til dem. For jeg regner med at alle som er godt voksne i dag av de som har fått diagnosen AS, har fått det i voksen alder. Når kom AS og når kom de psykiske plagene hos dere ? Er det kun de psykiske plagene som dere har følt, eller har dere følt at dere ikke var som andre, skilte dere ut på en måte, eller virker som folk flest ?

– FGT

Jeg har asperger. Fikk diagnosen da jeg var 23 år. Jeg har alltid følt meg annerledes. Har alltid vært engstelig og redd så lenge jeg kan huske. Jeg har slitt med angst som barn, jeg har alltid hatt angst og depresjon og psykiske plager. Jeg merka at jeg var redd og engstelig og trist, også klarte jeg ikke å ta kontakt med de andre barna. Jeg ble mobba helt siden 1.klasse til og med vidregående. Og de på skolen var mest opptatt av mobbinga. Og siden jeg trakk meg unna de andre barna og var engstelig så trodde de voksne at det var pga. mobbinga.

Jeg gikk også på BUP på ungdomskolen og på vidregående. Og da jeg var 23 år og skulle bli utredet sendte de på BUP journalen min. Og jeg fikk lese den og da stod det at de trodde jeg hadde en utviklingsforstyrrelse, og sosial forstyrelse og angst og depresjon og sosial angst. Og sosialt hemmet ol. Men det jeg er lei meg for er at de skjønte noe var galt med meg men jeg ble ikke ordentlig utredet før jeg var 23 år. Fordi hvis jeg hadde fått asperger som barn så hadde jeg kanskje fått mere hjelp.

Men jeg har funnet ut at etter jeg fikk asperger syndrom diagnosen har jeg fått MYE mindre hjelp. Jeg får ikke lov til å gå til vanlig terapi behandling, får bare avslager på DPS poliklinikken, avslager på innleggelse på psykiatrisk sykehus og bare avslager på alt. De sier de ikke kan hjelpe meg og at jeg opptar ressurrser og plass til andre. *sjokk*

Og da føler jeg meg enda mere mindre verdt og helt verdiløs siden jeg bare er i veien og opptar plass til andre. De har gitt meg opp. Og nå angrer jeg for at jeg lot meg utrede siden med en gang jeg fikk asperger mista jeg all form for hjelp i helsevesenet. Fælt.

''Men jeg har funnet ut at etter jeg fikk asperger syndrom diagnosen har jeg fått MYE mindre hjelp. Jeg får ikke lov til å gå til vanlig terapi behandling, får bare avslager på DPS poliklinikken, avslager på innleggelse på psykiatrisk sykehus og bare avslager på alt. De sier de ikke kan hjelpe meg og at jeg opptar ressurrser og plass til andre. *sjokk*''

Hva? Er det mulig??? Sånn skal det ikke være, synes jeg! Det er jo helt forferdelig! Skjønner at du er sjokkert, det er jeg også!

Det lover jo ikke bra for min datter, for jeg regner med at hun vil ha behov for hjelpeapparatet store deler av sitt liv. Men er det sånn at man blir overlatt til seg selv og nektes hjelp etter at man er blitt voksen, så er det en stor skam!

Får håpe ting forandres etterhvert, slik at du og andre voksne med Asperger-diagnose kan få mer hjelp og oppfølging.

[Maximia]

Forstår jeg det rett at du er overlatt helt til deg selv uten noe tilbud?

[Maximia]

feil bruker.

[FGT]

Jeg tror også at de som får asperger diagnosen som barn får mere hjelp i barne og ungdomskolen og på vidregående. Men nå som jeg fikk diagnosen som voksen så får jeg ikke noe hjelp, bare avslager hele tiden.

Ja, det er logisk, for barn må ha hjelp uansett om det medisinsk hjelp eller ikke, de kan ikke bli overlatt til seg selv. Derfor så er prognosen bedre for barn som har fått diagnosen, og kan lettere ungå gå på en smell sene.

[FGT]

feil bruker.

Ja, det var vel til maximia :-)

[FGT]

feil bruker.

Jeg mente kathrina, stokker litt for mye her nå, når det skal skje fort, Syndromet kommer inn, kanskje ?

[filiokus81]

Så at jeg glemte å slette hovedinnlegge over. Jeg klippa ut og limte inn innlegget sånn at jeg skulle huske hva slags spørsmål det var spurt om og at jeg fikk med meg alt. Jeg har elendig hukommelse og glemmer med en gang. Derfor jeg limer inn over før jeg skriver sånn at jeg skal huske lettere. Jeg er nok senil.

Det gjør jeg også når spørsmålene er komplekse, og jeg har veldig god hukommelse. Ingenting å skamme seg over!

[Maximia]

Jeg tror også at de som får asperger diagnosen som barn får mere hjelp i barne og ungdomskolen og på vidregående. Men nå som jeg fikk diagnosen som voksen så får jeg ikke noe hjelp, bare avslager hele tiden.

Forstår jeg det rett at du er overlatt helt til deg selv uten noe tilbud?

Kan jeg få lov å spørre om hvordan du fungerer i hverdagen?

Har du tenkt på å søke om bolig knyttet til en miljøarbeidertjeneste i kommunen?

Jeg jobber i en miljøarbeidertjeneste der det er boliger knyttet til denne. Alle bor i egne leiligheter. Det er flere brukere med Asperger der.

[FGT]

Så at jeg glemte å slette hovedinnlegge over. Jeg klippa ut og limte inn innlegget sånn at jeg skulle huske hva slags spørsmål det var spurt om og at jeg fikk med meg alt. Jeg har elendig hukommelse og glemmer med en gang. Derfor jeg limer inn over før jeg skriver sånn at jeg skal huske lettere. Jeg er nok senil.

kortidshukomelsen min var ikke god under yesten jeg tok under utredningen, men trener jeg godt nok på noe som jeg skal fremføre, så sitter det også. Sånn sett har jeg en god hukomelse,

[FGT]

''Men jeg har funnet ut at etter jeg fikk asperger syndrom diagnosen har jeg fått MYE mindre hjelp. Jeg får ikke lov til å gå til vanlig terapi behandling, får bare avslager på DPS poliklinikken, avslager på innleggelse på psykiatrisk sykehus og bare avslager på alt. De sier de ikke kan hjelpe meg og at jeg opptar ressurrser og plass til andre. *sjokk*''

Hva? Er det mulig??? Sånn skal det ikke være, synes jeg! Det er jo helt forferdelig! Skjønner at du er sjokkert, det er jeg også!

Det lover jo ikke bra for min datter, for jeg regner med at hun vil ha behov for hjelpeapparatet store deler av sitt liv. Men er det sånn at man blir overlatt til seg selv og nektes hjelp etter at man er blitt voksen, så er det en stor skam!

Får håpe ting forandres etterhvert, slik at du og andre voksne med Asperger-diagnose kan få mer hjelp og oppfølging.

du har et mye bedre utgangspunkt med din datter. Sansynlivis blir det lettere for ettevert som hun vokser til. Jeg hadde ingen plager når jeg vokste opp, selv om jeg ikke visste om at jeg hadde AS. Et depressivt sammenbrudd fikk jeg først i voksen alder, da jeg pluselig, etter at jeg hadde levd mitt eget liv, sto nå over en del "STORE" utfordringer.

[FGT]

Bevisst plage fra tidlig alder.

Men jeg regner med at det var deg, og ikke din datter som var bevisst på det, men at du gjorde kanskje henne bevisst på det ?

[FGT]

Leser at er noen her på Dol som sliter veldig mye med angst og depresjon, og så har de i tillegg AS. Har et spørsmål spesielt til dem. For jeg regner med at alle som er godt voksne i dag av de som har fått diagnosen AS, har fått det i voksen alder. Når kom AS og når kom de psykiske plagene hos dere ? Er det kun de psykiske plagene som dere har følt, eller har dere følt at dere ikke var som andre, skilte dere ut på en måte, eller virker som folk flest ?

– FGT

Jeg har asperger. Fikk diagnosen da jeg var 23 år. Jeg har alltid følt meg annerledes. Har alltid vært engstelig og redd så lenge jeg kan huske. Jeg har slitt med angst som barn, jeg har alltid hatt angst og depresjon og psykiske plager. Jeg merka at jeg var redd og engstelig og trist, også klarte jeg ikke å ta kontakt med de andre barna. Jeg ble mobba helt siden 1.klasse til og med vidregående. Og de på skolen var mest opptatt av mobbinga. Og siden jeg trakk meg unna de andre barna og var engstelig så trodde de voksne at det var pga. mobbinga.

Jeg gikk også på BUP på ungdomskolen og på vidregående. Og da jeg var 23 år og skulle bli utredet sendte de på BUP journalen min. Og jeg fikk lese den og da stod det at de trodde jeg hadde en utviklingsforstyrrelse, og sosial forstyrelse og angst og depresjon og sosial angst. Og sosialt hemmet ol. Men det jeg er lei meg for er at de skjønte noe var galt med meg men jeg ble ikke ordentlig utredet før jeg var 23 år. Fordi hvis jeg hadde fått asperger som barn så hadde jeg kanskje fått mere hjelp.

Men jeg har funnet ut at etter jeg fikk asperger syndrom diagnosen har jeg fått MYE mindre hjelp. Jeg får ikke lov til å gå til vanlig terapi behandling, får bare avslager på DPS poliklinikken, avslager på innleggelse på psykiatrisk sykehus og bare avslager på alt. De sier de ikke kan hjelpe meg og at jeg opptar ressurrser og plass til andre. *sjokk*

Og da føler jeg meg enda mere mindre verdt og helt verdiløs siden jeg bare er i veien og opptar plass til andre. De har gitt meg opp. Og nå angrer jeg for at jeg lot meg utrede siden med en gang jeg fikk asperger mista jeg all form for hjelp i helsevesenet. Fælt.

Det er rart, sånn var det på en måte litt hos meg også. Før de kom frem til AS. Etter det mer sånn at det hjelper ikke noe,eller bortkasta, fordi det er AS. Men jeg tror ikke det er bare så si det så enkelt. Hvorfor var jeg ikke sånn som nå før depresjonen da ?

[FGT]

Leser at er noen her på Dol som sliter veldig mye med angst og depresjon, og så har de i tillegg AS. Har et spørsmål spesielt til dem. For jeg regner med at alle som er godt voksne i dag av de som har fått diagnosen AS, har fått det i voksen alder. Når kom AS og når kom de psykiske plagene hos dere ? Er det kun de psykiske plagene som dere har følt, eller har dere følt at dere ikke var som andre, skilte dere ut på en måte, eller virker som folk flest ?

– FGT

Jeg har asperger. Fikk diagnosen da jeg var 23 år. Jeg har alltid følt meg annerledes. Har alltid vært engstelig og redd så lenge jeg kan huske. Jeg har slitt med angst som barn, jeg har alltid hatt angst og depresjon og psykiske plager. Jeg merka at jeg var redd og engstelig og trist, også klarte jeg ikke å ta kontakt med de andre barna. Jeg ble mobba helt siden 1.klasse til og med vidregående. Og de på skolen var mest opptatt av mobbinga. Og siden jeg trakk meg unna de andre barna og var engstelig så trodde de voksne at det var pga. mobbinga.

Jeg gikk også på BUP på ungdomskolen og på vidregående. Og da jeg var 23 år og skulle bli utredet sendte de på BUP journalen min. Og jeg fikk lese den og da stod det at de trodde jeg hadde en utviklingsforstyrrelse, og sosial forstyrelse og angst og depresjon og sosial angst. Og sosialt hemmet ol. Men det jeg er lei meg for er at de skjønte noe var galt med meg men jeg ble ikke ordentlig utredet før jeg var 23 år. Fordi hvis jeg hadde fått asperger som barn så hadde jeg kanskje fått mere hjelp.

Men jeg har funnet ut at etter jeg fikk asperger syndrom diagnosen har jeg fått MYE mindre hjelp. Jeg får ikke lov til å gå til vanlig terapi behandling, får bare avslager på DPS poliklinikken, avslager på innleggelse på psykiatrisk sykehus og bare avslager på alt. De sier de ikke kan hjelpe meg og at jeg opptar ressurrser og plass til andre. *sjokk*

Og da føler jeg meg enda mere mindre verdt og helt verdiløs siden jeg bare er i veien og opptar plass til andre. De har gitt meg opp. Og nå angrer jeg for at jeg lot meg utrede siden med en gang jeg fikk asperger mista jeg all form for hjelp i helsevesenet. Fælt.

Du nevnte at de sa du hadde en utviklingsforstyrrelse, men AS jeg jo en utviklingsforstyrrelse, ( nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse )

Jeg fikk blandet personlighetsforstyrrelse for noen år siden, men kunne ikke forstå at dette kunne stemme. Forklarte psykologen dette når jeg var til utredning sist, og hun forsto restmomentet, og nå har jeg ikke PF, men bare AS dystymi, men det er nok det da.