Aldersforskjell i forhold

[Gjest]

Jeg er en kvinne på 33 år. Har 3 barn, hvorav 2 er tenåringer.

Med andre ord, fikk jeg barn nokså tidlig.

Jeg har nå vært skilt i 6 år og føler et sterkt behov for å ha en partner ved min side. Jeg er sliten og lei av å alltid være alene om alt. Jeg føler meg rett og slett litt ensom og det også tøft rent økonomisk.

Livet mitt har i de senere år bestått av jobb, har vært gift med jobben, men nå er jeg lei av å dra lasset alene.

Det mangler ikke på tilbud, til tross for at jeg nesten aldri har fritid eller går ut noe særlig, så treffer jeg stadig menn jeg liker eller kunne tenkt meg å stifte bekjentskap med.

Problemet er at alle disse som har vist interesse for meg også har vært yngre enn meg. Vi snakker da om alder fra 25-29 år.

Tidligere har jeg alltid vært tiltrukket av menns som har vært noe eldre enn meg. Nå kjenner jeg på at menn som nærmer seg de 40 rett og slett føles gammelt for meg.

Jeg føler meg på topp rent seksuelt og har hatt et par uforpliktende forhold i begge aldersretninger. Min dragning ligger mot de yngre, men jeg er ikke komfortabel med denne uforpliktende tonen. Jeg ønsker et seriøst forhold.

Mulig jeg har en slags tidlig midtlivskrise??

Men hva er egentlig sosialt akseptert av aldersforskjell nå til dags?

Jeg har tenkt at en fremtidig partner bør ha en alder som tilsier at han kunne vært mine barns far. Dvs fra min alder og opp.

Men det er visst bare yngre menn jeg treffer for tiden og det er en spesielt som jeg også liker godt. Men jeg har rett og slett ikke lyst at folk skal snakke om meg. Vedkommende jeg liker er 26 år, vi jobber på samme sted, men ikke sammen.

Jeg kjenner ham godt og han er av utelandsk,men europesisk opprnnelse. Han er mer voksen og ansvarsfull en de fleste på hans alder. Jeg ble derfor veldig skuffet, da jeg nylig fikk vite hans alder.

Visste han var yngre enn meg, men tenkte mer 29-30 år.

Det er ikke skjedd noe mellom oss, men han har gitt uttrykk for sin interesse og det har forsåvdt jeg også, men har holdt tilbake.

Hva sier dere dol'ere...vil jeg risikere å bli baktalt og sett på med skjeve blikk?

Hva ville dere gjort ?

Alle snakker jo idag om å følge sine følelser. Jeg er på en måte ikke helt der. Jeg vet jo at realitetene innhenter en etterhvert og da er kanskje ikke alt like rosenrødt.

Jeg vil heller karakterisere meg som stikk motsatt, jeg handler nesten aldri utfra følelser, alltid utfra praktiske hensyn.

Kjenner nå på et slags opprør inni meg, at det kanskje er på tide og la følelsene rå litt også, hvis ikke ender jeg kankskje opp alene for alltid, fordi jeg aldri våger å miste kontroll.

[Gjest dette er et nick]

Aldersforskjell på 7 år er da ikke noen særlig stor forskjell.

Hadde aldersforskjellen gått den andre veien, dvs at han var eldre enn deg, så ville du ha syntes at dette er OK.

Gled deg over å ha møtt en hyggelig og ansvarsbevisst mann, og la være å tenke på aldersforskjellen.

[Gjest mikkelina]

Jeg skjønner at du synes 26 år er ungt. Og jeg skjønner at du tenker på det med baktaling osv.

Men det er fryktelg synd om man ikke skal kunne være sammen med noen man liker veldig godt bare fordi han er 3 år yngre enn forventet. :-)

Aner ike hva jeg ville gjort i ditt tifelle, men hadde mannen vært 33 og jenta 26 ville ingen reagert. Så hvorfor ikke? :-)

[gad i mynona]

Følg hjertet ditt og ikke tenk på aldersforskjellen i dette tilfellet. Hadde du vært 53 år hadde jeg rynket litt på nesen ved en som var 26 år, men det hadde jeg også gjort om du hadde vært en mann. 7 år er ingenting å bry seg om.

[Persille1365381127]

I tillegg til det de andre sier; om du trodde han var 29-30 - hvorfor skulle ikke andre tro det? Mao; du trenger jo ikke fortelle noen at han er yngre? Alder er ikke akkurat noe man skilter med på jobb osv....

Jeg dater for tiden en som er syv år yngre, noen reagerer - andre gjør det ikke. Men dem om det, nå har jeg bestemt meg for å prøve det - så da blir jo det min sak.

[Gjest]

Jeg skjønner at du synes 26 år er ungt. Og jeg skjønner at du tenker på det med baktaling osv.

Men det er fryktelg synd om man ikke skal kunne være sammen med noen man liker veldig godt bare fordi han er 3 år yngre enn forventet. :-)

Aner ike hva jeg ville gjort i ditt tifelle, men hadde mannen vært 33 og jenta 26 ville ingen reagert. Så hvorfor ikke? :-)

3 år yngre enn forventet var kanskje ikke så mye, men nærmere 30 høres litt bedre ut kanskje :-) Iallefall i mitt hode.

[Gjest]

I tillegg til det de andre sier; om du trodde han var 29-30 - hvorfor skulle ikke andre tro det? Mao; du trenger jo ikke fortelle noen at han er yngre? Alder er ikke akkurat noe man skilter med på jobb osv....

Jeg dater for tiden en som er syv år yngre, noen reagerer - andre gjør det ikke. Men dem om det, nå har jeg bestemt meg for å prøve det - så da blir jo det min sak.

Er sant det, at man kanskje ikke snakker så mye om alder, jeg spør aldri om folks alder sånn til vanlig.

Men jeg hører jo andre snakker om det, spesielt hvis det er kvinnen som er yngre.

Han er bare 10 år yngre enn mitt eldste barn og jeg må innrømme at jeg synes det er litt kinkig å forholde meg til.

Nå ble jeg som sagt mor i ung alder, det har jo vært et samtalemne for folk, i tillegg var jeg da gift med en mann som laget ganske så mye støy og vanskeligheter..og nå slår jeg til med "lammekjøtt".

Jeg er kanskje litt paranoid, vil helst være anonym og leve et helt ordinært liv.

Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre.

Han er meget klar over at jeg liker ham også og spenningen oss merkes veldig godt.

Jeg unngår for tiden situasjoner som kan fremkalle noe, som f.eks å gå ut med jobben når jeg vet han er med.

Er også redd for å miste dømmekraften helt midt oppi det hele, og bli blind. Forelskede folk er jo tåpelige.

Kjenner bare et så utrolig stort behov for å dele hverdagen min med noen og det å være nær et annet menneske.

[fresja]

7 år yngre går; kvinner lever da lengre enn menn!

[Gjest er min mening om temaet]

Ville aldri innvolvert meg med en mann som aldersmessig ikke kunne vært far til mine barn. Dette ville blitt helt feil. Dessuten er ikke en mann på 25-26 år klar for forhold i lengden med andres store barn. Og vil mannen ha et forhold tross dette så må du være klar til å lage barn med ham også. Det ønsker de ofte.

Bruk ikke tid på menn som ikke kan bli din potensielle samboer med tiden. Du blir bare eldre og mindre atraktiv med årene. Så bruk tiden nå for å tenke fornuftig. Kvinnfolk som hopper på den en mann kun for sex ender ofte opp alene og blir baksnakket ja. Slik er det bare i vårt samfunn. Man er naiv hvis man tror noe annet.

Egentlig er du for tidlig til å være i midtlivskrise synes jeg, men det høres jo ut som du er det slik du skriver.

[Gjest Elextra]

Er sant det, at man kanskje ikke snakker så mye om alder, jeg spør aldri om folks alder sånn til vanlig.

Men jeg hører jo andre snakker om det, spesielt hvis det er kvinnen som er yngre.

Han er bare 10 år yngre enn mitt eldste barn og jeg må innrømme at jeg synes det er litt kinkig å forholde meg til.

Nå ble jeg som sagt mor i ung alder, det har jo vært et samtalemne for folk, i tillegg var jeg da gift med en mann som laget ganske så mye støy og vanskeligheter..og nå slår jeg til med "lammekjøtt".

Jeg er kanskje litt paranoid, vil helst være anonym og leve et helt ordinært liv.

Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre.

Han er meget klar over at jeg liker ham også og spenningen oss merkes veldig godt.

Jeg unngår for tiden situasjoner som kan fremkalle noe, som f.eks å gå ut med jobben når jeg vet han er med.

Er også redd for å miste dømmekraften helt midt oppi det hele, og bli blind. Forelskede folk er jo tåpelige.

Kjenner bare et så utrolig stort behov for å dele hverdagen min med noen og det å være nær et annet menneske.

''Nå ble jeg som sagt mor i ung alder, det har jo vært et samtalemne for folk, i tillegg var jeg da gift med en mann som laget ganske så mye støy og vanskeligheter..og nå slår jeg til med "lammekjøtt".''

Noen ganger er jeg bare veldig glad for at jeg bor på et større sted, hvor folk ikke er så opptatt av å prate om hverandre!

[Gjest Ulvinnen]

Jeg ville vært mer opptatt av livssituasjon enn av alder på partneren din. Du har tre store barn, mens 26-åringen er barnløs. Du må nok regne med at han innen en fem-årsperiode vil ønske seg egne barn. Er du klar for det? Å begynne på et nytt barnekull når de du har fra før er blitt store?

Du bør nok se etter en mann som enten er ferdig med småbarnsperioden eller ikke ønsker barn. Finner du det, så betyr det mindre om ha er 7 år yngre til 10 år eldre enn deg.

[Persille1365381127]

Er sant det, at man kanskje ikke snakker så mye om alder, jeg spør aldri om folks alder sånn til vanlig.

Men jeg hører jo andre snakker om det, spesielt hvis det er kvinnen som er yngre.

Han er bare 10 år yngre enn mitt eldste barn og jeg må innrømme at jeg synes det er litt kinkig å forholde meg til.

Nå ble jeg som sagt mor i ung alder, det har jo vært et samtalemne for folk, i tillegg var jeg da gift med en mann som laget ganske så mye støy og vanskeligheter..og nå slår jeg til med "lammekjøtt".

Jeg er kanskje litt paranoid, vil helst være anonym og leve et helt ordinært liv.

Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre.

Han er meget klar over at jeg liker ham også og spenningen oss merkes veldig godt.

Jeg unngår for tiden situasjoner som kan fremkalle noe, som f.eks å gå ut med jobben når jeg vet han er med.

Er også redd for å miste dømmekraften helt midt oppi det hele, og bli blind. Forelskede folk er jo tåpelige.

Kjenner bare et så utrolig stort behov for å dele hverdagen min med noen og det å være nær et annet menneske.

Alder er et tall, og handler om mer enn levde år.

Du er 33 og har en sekstenåring. Du er mentalt "eldre" enn en 33-åring som ble ferdig med studiene for fem år siden, er singel, har jobbet to forskjellige steder - og ikke har vært i et forhold som har vart i mer enn to år.

Hadde du vært 43 og han 36 - så hadde ingen reagert.

Og jeg er enig med deg, 26 er ungt. Jeg er bare 30 - hvilket gjør "min" til en 23-åring... En av mine nærmeste venninder er 38. Mellom dem er det 15 år! Likevel går det helt fint - det har aldri vært kleint når vi har tilbragt tid sammen.

Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, annet enn at du må føle på hva du ønsker, og litt mindre på hva andre tenker.

OM noen skulle tenke at han er for ung for deg, dem om det - hvilken konsekvens har det? OM det skjærer - så var det jo antagelig moro mens det varte?

Og dere trenger vel ikke gjøre dette veldig offisielt med en gang? Ta en ting av gangen, møt hverandre privat, se om det er noe. Er det det, så vil dere være trygge på hverandre innen dere ønsker å gjøre det mer offentlig - og da er det ikke så skummelt lenger.

Funker det ikke, så vil ingen ha fått vite om det...

[Gjest så deilig da.......]

Go for it girl!

[Gjest]

Ville aldri innvolvert meg med en mann som aldersmessig ikke kunne vært far til mine barn. Dette ville blitt helt feil. Dessuten er ikke en mann på 25-26 år klar for forhold i lengden med andres store barn. Og vil mannen ha et forhold tross dette så må du være klar til å lage barn med ham også. Det ønsker de ofte.

Bruk ikke tid på menn som ikke kan bli din potensielle samboer med tiden. Du blir bare eldre og mindre atraktiv med årene. Så bruk tiden nå for å tenke fornuftig. Kvinnfolk som hopper på den en mann kun for sex ender ofte opp alene og blir baksnakket ja. Slik er det bare i vårt samfunn. Man er naiv hvis man tror noe annet.

Egentlig er du for tidlig til å være i midtlivskrise synes jeg, men det høres jo ut som du er det slik du skriver.

Litt tidlig for midtlivskrise ja, men jeg kjenner plutselig på at livet løper fra meg.

Og det er sant, man blir nok mindre attraktiv, eller iallefall så blir valgmulighetene mindre.

Ville jo helst truffet en mann som er noenlunde samme alder og som kanskje også hadde barn.

Jeg ønsker meg virkelig et seriøst forhold, men det er neimen ikke lett å finne den rette potensielle partneren.

Det må liksom alltid være noe, for gammel, for ung, for ustabil osv.

Jeg traff en kjempekar for noen månedere siden. Han passet "profilen" min perfekt og jeg ble med på en date.

Han var kjempeinteressert, men jeg følte absolutt ingen tiltrekning. Så da måtte jeg bare melde pass.

Høres kanskje kvalmt ut, men jeg har mange interessenter, men de jeg virkelig har likt, har stort sett vært yngre og da har jeg satt på bremseklossene av den grunn.

Søren meg ikke lett. Og i dag følte jeg meg bare litt ekstra ensom. Flott å høre andres tilbakemeldinger uansett, så takk for det.

[Gjest]

Jeg ville vært mer opptatt av livssituasjon enn av alder på partneren din. Du har tre store barn, mens 26-åringen er barnløs. Du må nok regne med at han innen en fem-årsperiode vil ønske seg egne barn. Er du klar for det? Å begynne på et nytt barnekull når de du har fra før er blitt store?

Du bør nok se etter en mann som enten er ferdig med småbarnsperioden eller ikke ønsker barn. Finner du det, så betyr det mindre om ha er 7 år yngre til 10 år eldre enn deg.

Du sier noe der Ulvinnen, og jeg har hatt mange tanker rundt det med flere barn.

Hadde i utgangspunktet bestemt meg for at jeg var ferdig med dette.

Men så fikk jeg sånn kjeft av en venninne her om dagen.

Hun mente at jeg nektet meg selv lykken, fordi jeg var for opptatt av alle hva,hvis og hvordan i fremtiden, istedenfor å leve mer i nuet.

Ta problemene som de kommer nyt nåtiden mer.

Og jeg vet hun har delvis rett, men samtidig er jeg en person som ikke liker å gamble for mye. Men man kan jo aldri vite 100% hva som skjer om man aldri tar sjansen.

Jeg får vel legge dette på en is en stund tenker jeg, nye sjanser kommer vel.

Var bare litt deppa idag og drømte meg litt bort. Realitetene innhenter en alltid og akkurat nå var ikke det særlig oppløftende :-)

[laban]

Er sant det, at man kanskje ikke snakker så mye om alder, jeg spør aldri om folks alder sånn til vanlig.

Men jeg hører jo andre snakker om det, spesielt hvis det er kvinnen som er yngre.

Han er bare 10 år yngre enn mitt eldste barn og jeg må innrømme at jeg synes det er litt kinkig å forholde meg til.

Nå ble jeg som sagt mor i ung alder, det har jo vært et samtalemne for folk, i tillegg var jeg da gift med en mann som laget ganske så mye støy og vanskeligheter..og nå slår jeg til med "lammekjøtt".

Jeg er kanskje litt paranoid, vil helst være anonym og leve et helt ordinært liv.

Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre.

Han er meget klar over at jeg liker ham også og spenningen oss merkes veldig godt.

Jeg unngår for tiden situasjoner som kan fremkalle noe, som f.eks å gå ut med jobben når jeg vet han er med.

Er også redd for å miste dømmekraften helt midt oppi det hele, og bli blind. Forelskede folk er jo tåpelige.

Kjenner bare et så utrolig stort behov for å dele hverdagen min med noen og det å være nær et annet menneske.

''Han er bare 10 år yngre enn mitt eldste barn og jeg må innrømme at jeg synes det er litt kinkig å forholde meg til.''

Hvis det ikke er en trykkfeil her, er jeg enig med deg i at det er kinkig, eller noe enda sterkere :-)

[Gjest Ulvinnen]

Du sier noe der Ulvinnen, og jeg har hatt mange tanker rundt det med flere barn.

Hadde i utgangspunktet bestemt meg for at jeg var ferdig med dette.

Men så fikk jeg sånn kjeft av en venninne her om dagen.

Hun mente at jeg nektet meg selv lykken, fordi jeg var for opptatt av alle hva,hvis og hvordan i fremtiden, istedenfor å leve mer i nuet.

Ta problemene som de kommer nyt nåtiden mer.

Og jeg vet hun har delvis rett, men samtidig er jeg en person som ikke liker å gamble for mye. Men man kan jo aldri vite 100% hva som skjer om man aldri tar sjansen.

Jeg får vel legge dette på en is en stund tenker jeg, nye sjanser kommer vel.

Var bare litt deppa idag og drømte meg litt bort. Realitetene innhenter en alltid og akkurat nå var ikke det særlig oppløftende :-)

Klart man skal nyte nåtiden. Men hvis det er et seriøst forhold du er ute etter, er det nok lurt å tenke litt fremover også.

Synd å høre at du føler at tiden løper fra deg. Håper det bare er en liten høstdepresjon, at du snart ser lysere på det.

Hva andre måtte mene skal du ikke bry deg om (vet at det er lettere sagt enn gjort), prøv heller å kjenne etter hva du vil.

Du har tiden på din side, selv om det ikke føles sånn akkurat nå, 33 er ingen alder. Og så store som barna dine er nå, så er det lettere for deg å komme deg ut og oppleve ting.

Lykke til

[Gjest]

''Han er bare 10 år yngre enn mitt eldste barn og jeg må innrømme at jeg synes det er litt kinkig å forholde meg til.''

Hvis det ikke er en trykkfeil her, er jeg enig med deg i at det er kinkig, eller noe enda sterkere :-)

Au da! Det var nok en liten trykkleif, mente selvføgelig 10 år eldre.

Sånn i tilfelle noe skulle være i tvil ;-)