Kjære kjære kathrina!

[Gjest Vil forstå deg!]

Jeg syns så synd på deg! Har legene gitt deg en skikkelig forklaring på hvorfor du nektes mer behandling? Det må du da få!

[Gjest rett spor]

Behandlingsapparatet har som regel at når en har prøvd ut mye av en ting uten at det fører til ønsket bedring, så fortsetter en ikke med den samme behandlingen. Dette har ikke med at en ikke er vedt noe som person å gjøre. Det er selvsagt fortvilende å ikke få hjelp, men det er jo en viss logikk i at det ikke er vits i å gå på medisiner som ikke virker, eller gå i samtaleterapi som ikke har ført en noe sted. Jeg har ingen problemer med å føle medfølelse i forhold til hennes situasjon, men det viktige i dette er nok å rette fokuset mot det som kan gjøre livet bedre og legge håpet i det. For eksempel en strammere tilretttelegging av livet med aktiviteter, fritidskontakt og liknede. Å gjøre mer av det som ikke virker, er ikke mye vits i.

[FGT]

Behandlingsapparatet har som regel at når en har prøvd ut mye av en ting uten at det fører til ønsket bedring, så fortsetter en ikke med den samme behandlingen. Dette har ikke med at en ikke er vedt noe som person å gjøre. Det er selvsagt fortvilende å ikke få hjelp, men det er jo en viss logikk i at det ikke er vits i å gå på medisiner som ikke virker, eller gå i samtaleterapi som ikke har ført en noe sted. Jeg har ingen problemer med å føle medfølelse i forhold til hennes situasjon, men det viktige i dette er nok å rette fokuset mot det som kan gjøre livet bedre og legge håpet i det. For eksempel en strammere tilretttelegging av livet med aktiviteter, fritidskontakt og liknede. Å gjøre mer av det som ikke virker, er ikke mye vits i.

Ja bruke sine evner, å satse på det som funker. Men de psykliske problemene kan dominere livssituasjonen din, og da er det ikke så lett, dessverre.

[kathrina1365381129]

Ja bruke sine evner, å satse på det som funker. Men de psykliske problemene kan dominere livssituasjonen din, og da er det ikke så lett, dessverre.

Takk. Ja, de psykiske problemene mine dominerer helt hverdagen min og gjør meg helt lammet. Kjempevanskelig å gjøre noe aktiviteter, men jeg presser meg til å gjøre ting selv om det koster meg masse. Jeg tvinger meg til å gå ut på shopping, bade på stranda, gå på cafe, være sammen med familien, osv. men jeg blir jo ikke noe bedre av det. Jeg har gjort det hele livet mitt men har bare blitt værre. Og de tingene skal være positive ting, men jeg føler ikke at jeg klarer å gjøre nytte av de positive tingene fordi jeg klarer ikke å se noe positivt i det. Og da er det vanskelig da. :/

[kathrina1365381129]

Tusen takk.. Legene har ikke gitt meg en skikkelig forklaring på hvorfor jeg nektes mere behandling tror jeg. De sier de bare ikke kan hjelpe meg mere. Også spør de hva de kan hjelpe meg med, men jeg aner ikke hva de kan hjelpe meg med fordi jeg vet jo ikke det selv heller. Jeg klarer ikke selv å bli bedre og jeg aner ikke hvordan. Legene bare gir meg enda mere medisiner fordi de ikke vet hva de skal gjøre, selv om jeg har sagt det til de mange ganger at det ikke hjelper på meg. Men det er det eneste de kan tilby virkes det som. Så da prøver jeg enda noen nye medisiner da fordi jeg vil bli bedre. Men jeg blir jo ikke noe bedre. Jeg er fryktelig fortvila over at jeg nektes terapi behandling og innleggelser. Det tærer skikkelig på meg rent psykisk å vite at behandlingsaparatet bare vender meg ryggen og sier nei, deg kan vi ikke hjelpe mere. Da blir jeg såret og lei meg og krenka

[frosken]

Tusen takk.. Legene har ikke gitt meg en skikkelig forklaring på hvorfor jeg nektes mere behandling tror jeg. De sier de bare ikke kan hjelpe meg mere. Også spør de hva de kan hjelpe meg med, men jeg aner ikke hva de kan hjelpe meg med fordi jeg vet jo ikke det selv heller. Jeg klarer ikke selv å bli bedre og jeg aner ikke hvordan. Legene bare gir meg enda mere medisiner fordi de ikke vet hva de skal gjøre, selv om jeg har sagt det til de mange ganger at det ikke hjelper på meg. Men det er det eneste de kan tilby virkes det som. Så da prøver jeg enda noen nye medisiner da fordi jeg vil bli bedre. Men jeg blir jo ikke noe bedre. Jeg er fryktelig fortvila over at jeg nektes terapi behandling og innleggelser. Det tærer skikkelig på meg rent psykisk å vite at behandlingsaparatet bare vender meg ryggen og sier nei, deg kan vi ikke hjelpe mere. Da blir jeg såret og lei meg og krenka

Du har nå fått en god forklaring av nhd på hvorfor ikke det gir mening å forsøke mer av den type behandling som du ikke har hatt nytte av, og som i følge hans erfaring heller ikke fungerer for andre med Asperger. I tillegg har du fått råd om å fokusere på aktiviteter i hverdagen i samråd med personell i den kommunen du bor.

Jeg synes du nå skal forsøke å vende fokuset mot det som kan gjøres noe med og vekk fra det som ikke kan endres med behandling. Ta kontakt med kommunens hjelpetjenester og forklar at støttekontakten din ikke fungerer; be om støtte i hverdagen fra dem. Be eventuelt fastlegen din om hjelp til å få til et møte med kommunen.

Lykke til:-)