Å velge singel livet..

[Gjest tOOrn]

Jeg har blitt veldig i tvil på om jeg vil være kjæreste med noen for øyeblikket. Tanker om å være singel kommer gjennom hele dagen, og følelsen jeg får når jeg tenker på det,skemmer meg.Jeg kjenner det kribler i kroppen,og føler en slags glede når jeg tenker på å være alene.

Altså,jeg har kjæreste. Vi har ikke vært sammen lenge(ca 1år),men jeg ha blitt veldig glad i han.Men ganske sikker på at jeg ikke elsker han.Om jeg noen gang ha gjort det,vet jeg ikke.

Vi har aldri bodd sammen,og ingen ban sammen.

Jeg er fryktelig i tvil på hva jeg skal gjøre. Tørre å ta sjansen,og håpe at følelsene mine for han blir stekere? Kaste meg ut i singel livet og risikere og angre meg,bli alene og ensom? Jeg har ett barn da, så ensom blir jeg kanskje ikke.

Men jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg ikke har funnet den rette.Selv om han er snill,omtenksom,omsorgsfull,stort sett glad og likedan humor som meg.Men jeg har aldri vært forelsket,men mersom betatt pga hans personlighet.

Jeg tenker jeg skulle ønske jeg var alene,uten noen mann å ta hensyn til.Som stiller krav og som jeg forventer mitt av....

Er det så enkelt? Å bare være egoistisk og tenke på selv,eller er det feigt å ikke satse mer?

Tanken på å såre et annet menneske er også skrekkelig.

[morinor]

Du sårer han i hvert fall ved å "holde ut" med han, dersom du ikke elsker han.. Ellers er det vanskelig å gi noe klart svar på om du skal gå eller bli. Lysten til å være singel kan vel komme for noen og enhver, uansett hvor bra ekteskap eller forhold man er i. Noe annet er det om det er denne tilstanden du ønsker hele tiden..

[Gjest Singelliv er topp]

Forstår at det er vanskelig å såre et menneske du er glad i, dersom du velger singellivet. Så kjenn godt på magefølelsen.

Ellers kan jeg ikke skryte nok av singellivet:Har to barn og har nå vært singel i 8 år. De er de fineste årene i mitt liv. Bestemme alt selv, ingen som maser, ingen konflikter osv, osv. Trangt økonomisk, men ikke verre enn at det går fint likevel. Jeg kommer ikke for alt i verden til å flytte sammen med noen igjen. Under kan skje, og til og med jeg kan kaaanskje bli forelsket igjen:) Men man trenger jo ikke å bo i sammen. Lykke til samme hva du velger!

[Gjest tOOrn]

Forstår at det er vanskelig å såre et menneske du er glad i, dersom du velger singellivet. Så kjenn godt på magefølelsen.

Ellers kan jeg ikke skryte nok av singellivet:Har to barn og har nå vært singel i 8 år. De er de fineste årene i mitt liv. Bestemme alt selv, ingen som maser, ingen konflikter osv, osv. Trangt økonomisk, men ikke verre enn at det går fint likevel. Jeg kommer ikke for alt i verden til å flytte sammen med noen igjen. Under kan skje, og til og med jeg kan kaaanskje bli forelsket igjen:) Men man trenger jo ikke å bo i sammen. Lykke til samme hva du velger!

Hørtes jo veldig fint ut. Men for meg er jeg redd for å såre.Redd for å såre kjæresten,familien hans,barnet mitt som ser sånn opp til han.Vil jeg være nok for barnet,tilstrekkelig?

Ikke har jeg altfor mange venner heller.Bare noen få som jeg treffer av og til.Så det er der reddselen for ensomheten kommer inn.

Men likevell frister det å være alene.Kanskje virkelig oppleve den store kjærligheten.Den jeg ikke føler jeg har nå.Jeg klarer meg helt fint uten kjæresten og den tiden vi ikke bruker sammen.Det kan gå flere dager før vi ses.Og da ringes vi ikke engang.Savner han heller ikke når vi ikke er sammen.

[Gjest tOOrn]

Du sårer han i hvert fall ved å "holde ut" med han, dersom du ikke elsker han.. Ellers er det vanskelig å gi noe klart svar på om du skal gå eller bli. Lysten til å være singel kan vel komme for noen og enhver, uansett hvor bra ekteskap eller forhold man er i. Noe annet er det om det er denne tilstanden du ønsker hele tiden..

Jeg vet jeg ikke elsker han. Vi har ikke vært nær hverandre på ganske lenge nå, og ikke føler jeg for det heller. :-(

Tenner ikke på han lengre.

[Rosavina]

Jeg har aldri vært så inderlig glad og full av ro, som etter jeg har valgt å bo alene.

Jeg har vært i to lange forhold. Har barn med begge to.

Men nå er det nok. Jeg vil være herre i eget hus. Helt og fullt bestemme hva jeg skal bruke min fritid og mine penger på.

Hatt det slik i to år nå. Dater innimellom, men bruker endel tid på gode venner.

Jeg lever i fullstendig balanse med meg selv. Jeg er 38 år, singel og elsker det!

Økonomisk går det rundt, jeg har ikke store krav for å ha en god livskvalitet.

Gå etter magefølelsen din.

[morinor]

Jeg vet jeg ikke elsker han. Vi har ikke vært nær hverandre på ganske lenge nå, og ikke føler jeg for det heller. :-(

Tenner ikke på han lengre.

Tenker at det for noen kan fungere med et slags vennskapelig ekteskap, dvs der en bor i et slags bofellesskap med felles ansvar for barn, hus og økonomi. Forutsetningen er da at det er felles enighet om dette, tenker nå jeg. Hvis ikke blir den andre ført bak lyset. En kan jo forsøke å late som en elsker den andre, men den andre vil uansett direkte eller indirekte føle at noe mangler, og brytes ned. I slike situasjoner er det mer modent å avslutte. Leste i en bok en gang om forhold, og der sa forfatteren at det vanskeligste var å bryte opp med en man var glad i. Ja, for en kan være glad i, men likevel ikke på "den riktige måten". Ser flere slike eksempler rundt meg. Og som sagt, det er helt OK så lenge begge to er enige om en slik løsning.

[Gjest tOOrn]

Tenker at det for noen kan fungere med et slags vennskapelig ekteskap, dvs der en bor i et slags bofellesskap med felles ansvar for barn, hus og økonomi. Forutsetningen er da at det er felles enighet om dette, tenker nå jeg. Hvis ikke blir den andre ført bak lyset. En kan jo forsøke å late som en elsker den andre, men den andre vil uansett direkte eller indirekte føle at noe mangler, og brytes ned. I slike situasjoner er det mer modent å avslutte. Leste i en bok en gang om forhold, og der sa forfatteren at det vanskeligste var å bryte opp med en man var glad i. Ja, for en kan være glad i, men likevel ikke på "den riktige måten". Ser flere slike eksempler rundt meg. Og som sagt, det er helt OK så lenge begge to er enige om en slik løsning.

Den som ikke blir elsket,vil vel bli ført bak lyset uansett.Her er det jo ikke snakk om ekteskap,men særbo fra før av. Skulle vel egentlig gjøre det hele enklere.Men det føles ikke slik.

Hvordan avgjør jeg dette?

[Gjest tOOrn]

Jeg har aldri vært så inderlig glad og full av ro, som etter jeg har valgt å bo alene.

Jeg har vært i to lange forhold. Har barn med begge to.

Men nå er det nok. Jeg vil være herre i eget hus. Helt og fullt bestemme hva jeg skal bruke min fritid og mine penger på.

Hatt det slik i to år nå. Dater innimellom, men bruker endel tid på gode venner.

Jeg lever i fullstendig balanse med meg selv. Jeg er 38 år, singel og elsker det!

Økonomisk går det rundt, jeg har ikke store krav for å ha en god livskvalitet.

Gå etter magefølelsen din.

Jeg bor jo ikke sammens med denne mannen. Og vi ses ikke mer enn noen timer om kvelden.Ikke føler jeg for å besøke han,ligge hos han eller at han ligger hos meg.Og når man har kjæreste er det vel slike ting man gjerne vil gjøre?

Plutselig ser jeg ikke noen fremtid med han lenger.Slik jeg gjorde i starten.Men vet at han vil vi skal bo sammen en gang i fremtiden.

Tenker og tenker.Men er for usikker og forvirra.

[Gjest Ulvinnen]

Den som ikke blir elsket,vil vel bli ført bak lyset uansett.Her er det jo ikke snakk om ekteskap,men særbo fra før av. Skulle vel egentlig gjøre det hele enklere.Men det føles ikke slik.

Hvordan avgjør jeg dette?

Hvis jeg har skjønt dette riktig, så er dere ikke samboere, han er ikke far til dine barn og du har ingen seksuell dragning mot ham?

Det høres ut som om dere mer er venner enn kjærester. Hvis det stemmer, så syns jeg du skal være åpen rundt det. Føler han det på samme måte som deg, så kan dere fortsette vennskapet, men være klar over at dere ikke har forpliktelser overfor hverandre, slik at begge fritt kan date andre.

Ønsker han noe mer og varig, så vil jeg tro det beste (for ham) er at dere gjør det slutt. Så du ikke holder ham på gress til noe bedre dukker opp. Det er ikke riktig mot ham hvis han er trofast mot deg og derfor holder seg unna andre kvinner som han kunne blitt sammen med.

[løvinne71]

Jeg tror dette først og fremst handler om at du ikke har funnet den rette. - ikke bare om å være singel kontra det å ha en kjæreste.

Når man ikke har de rette følelsene for en person, så vil det selvsagt føles galt når man prøver å få denne personen til å passe inn i "kjæreste-rollen"

Jeg tviler sterkt på at disse følelsene vil komme når de ennå ikke er der etter et år.

Noen klarer sikkert å leve i et forhold som er basert på "fornuft og vennskap." Men de aller fleste trenger nok det "lille ekstra" som gjør at man tiltrekkes fysisk og følesesmessig til vedkommende.

Urettferdig nok, så er ikke egenskaper som "snill og grei" tilstrekkelige når det gjelder å bygge et forhold.

Jeg tror derfor du ville tenkt ganske annerledes om singel livet hvis du hadde vært ordentlig forelsket i kjæresten din.

Da vil man jo gjerne tilbringe mest mulig tid sammen.

[Gjest tOOrn]

Hvis jeg har skjønt dette riktig, så er dere ikke samboere, han er ikke far til dine barn og du har ingen seksuell dragning mot ham?

Det høres ut som om dere mer er venner enn kjærester. Hvis det stemmer, så syns jeg du skal være åpen rundt det. Føler han det på samme måte som deg, så kan dere fortsette vennskapet, men være klar over at dere ikke har forpliktelser overfor hverandre, slik at begge fritt kan date andre.

Ønsker han noe mer og varig, så vil jeg tro det beste (for ham) er at dere gjør det slutt. Så du ikke holder ham på gress til noe bedre dukker opp. Det er ikke riktig mot ham hvis han er trofast mot deg og derfor holder seg unna andre kvinner som han kunne blitt sammen med.

Det er riktig slik du har skjønt det,ja. Ikke har vi noe felles heller, gjør ingenting sammen. Det jeg er mest redd for,er at jeg skal angre meg. At jeg fjerner en person fra barnets liv som han ser opp til. Og at jeg skal gå glipp av barn og samboerskap.For det vet jeg han vil, jeg også. Men kanskje jeg stresser med det?

Jeg vil jo ikke være alene resten av livet heller,men gjerne stifte familie og etablere meg sammens med noen.