Sur og irritabel når jeg er hjemme

[Gjest Ordensmann]

Jeg er sår sur og irritabel når jeg kommer hjem fra jobb. På jobb er jeg den jeg føler at jeg normalt er, blid og grei! Når jeg kommer hjem så kjenner jeg at jeg surner til. Dette som følger av at jeg ønsker at familien kan komme meg litt mer til lags. Det går på orden i huset. Jeg orker ikke at alt bare "flyter" rundt meg lenger. Alt ifra aviser, at man ikke rydder opp etter seg når man har brukt noe og setter ting på plass. Når man har vært på wc så synes jeg det er riktig og hyggelig overfor nestemann at man "ordner etter seg". Skifter dorull, bruker dobørsten. Min teori er at man skal ordne opp slik man selv ønsker å finne ting man skal bruke. Dette lærte da jeg på skolen! Ingen fikk gå ut før alle hadde ryddet opp etter seg på f.eks. sløyden! Eller hva med militæret? Forlanger ikke tellekanter da... Men så er spørsmålet, hva kan man forvente av barn/ungdom i alderen 10-17? Hvor mye skal man bruke av tid og krefter? Jeg innser også at det sannsynligvis er jeg som har et problem... Som igjen skyldes tidligere arbeidsforhold hvor jeg aldri klarte å få hodet "over vannet" og å bli ajour med mine oppgaver. Mest av alt ønsker jeg å være helt ajour med det meste, og ha "oversikten", men innser vel at dette ikke er mulig(?) Dette kan være klesvask, innkjøp av mat osv. Sistnevnte; man tar det siste av noe uten å skrive opp på handelista... så kommer jeg: tomt... faan! Nylig har jeg også sagt ifra til min samboer at jeg synes hun bør komme igang med å trene, uten å være ufin! Selv trener 2-3 ganger i uka. Vi er begge lett overvektig. Jeg har nå for en stund siden tatt et grep ved f.eks å slutte å spise potetgull hver helg, og forsøker å fokusere på litt mer sunt kosthold i hverdagen. Jeg kjenner at jeg blir sur også for dette, at man sitter og spiser uten å være i aktivitet. Dette med min samboers overvekt har plaget meg veldig i alle år... Følt meg flau overfor kamerater som har damer med "normalvekt"... Det ligger ingen psykiske årsaker med overspising e.l. til grunn. Selv la jeg på meg senere i vår forhold, men ser nå at kiloene raser av når man gjør noe med ting. Jeg har som sagt ikke vært ufin, men var nok litt mer tydelig nå enn tidligere da jeg føler at hun ikke tar mine signaler. Jeg kjenner andre som har gitt bort grete roede kurs eller badevekt til jul, noe jeg synes er dårlig gjort. Vel hva gjør jeg i min familiesituasjon? Er ut i fra dette ingen lett person å leve sammen med, men føler at jeg ikke når frem med mine ønsker. Igjen altså: Sett melka inn i kjøleskapet da den blir lunken eller ødelagt ved å stå fremme... Kan du være snill og sette tallerkenen din inn i oppvaskmaskinen? Kan du være snill å sette sykkelen på plass, da jeg nå ved et par anledninger har snublet i mørket pga dette ikke er blitt gjort? Er det noen som kjenner seg igjen? Skal dette "psykologeres" dit hen at det er meg det er noe galt med, eller hvordan skal man lære barna dette? Føler jeg nå har nådd en topp hvor jeg nå snart ikke orker mer og er klar for å finne et "alternativ"... dvs flytte ut! Er dritlei! Jeg forsøker å tenke at dette er detaljer, og forsøker å senke skulderene, men ja det er flere ting som er vanskelig. F.eks. at tv gjerne hele tiden skal stå på, uten å tenke eller se etter i programmet over noe man kan tenke se og se. Er bare så lei av det hele!!!!!

[FGT]

Det er fint å være ordensmenneske, men sammen med en som sannsynligvis ikke er det, så kan de bli et irriterende og stressede liv. Men det kan også være at du er en perfeksjonist, da blir det også ille for din samboer ? Du henger deg veldig opp i detaljer. Det kan være viktig med noe få regler, men for mange regler kan virke ødeleggende, fordi det kan være vanskelig å følge dem men , men også fordi mye av dette har med rimelig ordenssans og sunn fornuft å gjøre. Slik du fremstiller din situasjon, så kan det virke som at det er en masse regler som ikke den andre følger, eller hun er rett og slett lat. Det et ordtak som sier : "vær ikke alt for rettferdig, hvorfor vil du ødelegge deg selv " ? Dette gjelder også der en venter for mye av seg selv eller andre, der ikke nesten ikke rom for feil eller mangler. Snakk med henne om hav hun syntes er viktig, og bli enig om å prøve å følge det opp.