Å bli tatt på alvor

[Gjest Brikken!]

Klarer meg faktisk fint uten hjelp fra psykiatrien for min del,det er min sønn som sliter og han fremstiller meg som en "vaskefille" føler jeg. Lurer på hvor alvorlig de tar meg her,fagfolkene som jeg skal forholde meg til. Jeg har vært psykisk syk lenge,og er uføretrygdet. Er det grunn for å ikke ta meg på alvor?

Jeg vil ta utdannelse,men mye av min tid går med på å ta meg av hus og barn. Tenker at jeg må vente til neste høst nå,pga at jeg blir trøtt og sliten av alt som forventes av meg. Å være sliten er ikke å være syk. Irriterer meg at de måtte nevne at jeg hadde vært syk i papirene,det gjelder min sønn nå og det er der fokuset bør være.

Secon upinion ser det ikke ut til at det blir,og han er så spesiell at ingen vet hvordan de skal takle han. Rart at jeg klarer det da!