Er dette sunn akuttpsykiatri?

[Gjest Kan ikke annet enn å være tappert]

I går svartnet det for meg. Gikk til fjells for å dø, men skled i mørket og slo hull i hodet. Jeg roet og ombestemte meg. Men så hadde jeg ikke med telefonen og etter å ha rotet rundt i mørket blodig og våt i over en time, ringte jeg legevakten som ble sur fordi klokken var tre om natten og han sov.

Ble sydd og fortalte hva jeg gjorde på fjellet. "Så bra du gikk ned igjen". Han ville ha meg fortest mulig ut av døren. Men jeg nektet å sette meg i en drosje (som samboeren til en venninne av meg kjørte). Da jeg fikk spørsmål om jeg heller ville bli innlagt takket jeg ja til det. Kom til det psykiatriske sykehuset 5 om morgenen. Nattevakten var grei. Trøstet og roet meg. Så kom morgenen. Jeg måtte sove på skjermet avdeling grunnet plassmangel. Fikk ikke gå ut for dør. Stirret i en rød vegg i 4-5 timer og ble aggresiv inni meg av å høre på en pasient som sa det samme om og om igjen. Personalet som kjeftet på han, imens de diskuterte fotball.

Jeg fikk jævlig vondt i magen, sa fra og ble liggende å vri meg i smerter i over en time uten at noen gadd å bry seg. Så kom en sur utenlandsk lege og jeg måtte svare på de samme spørsmålene som jeg svarte på da jeg kom inn. Jeg måtte stadig spørre henne hva hun mener, for hun snakket gebrokkent - merkelig norsk.

"Difor du gjøre?" Hva betyr det egentlig?

Her var det bare å komme seg ut var det eneste som sto i hodet mitt da. Men først skulle hun ha en kriseløsning om jeg skulle få samme tankene igjen. Men det munnet ut i ingenting. Så mente hun at siden jeg var kommet frivillig, kunne jeg ikke få dekket drosje hjem. At jeg heller fikk ta bussen. Det endte med en times gåtur i pissregn, 3 timer på et kjøpesenter for å få varmen i seg og en drosjeregning på 600 kroner.

I forkant av denne kvelden hadde jeg prøvd å få tak i psykologen min, fastlegen min og to sykepleiere, med svar om at de har fri eller mye å gjøre.

Først for noen timer siden fikk jeg en teksmelding fra psykologen min om han kunne ringe meg i løpet av kvelden, tre døgn etter at jeg tok kontakt. Er det vits å svare?

[Gjest Mien]

Såklart du skal svare.

Hva vil du ha igjen for å la det være?

Du vil ha hjelp, ikke sant?

[Gjest Jaudå!]

Joda,hjelpen er der den! Helt til du trenger den...

[Orio]

Ønsker du hjelp? I så fall svarer du. Du kommer ingen vei ved å avvise psykologen fordi du ikke fikk hjelp med en gang du tok kontakt.

Hva slags avtale har du med psykologen/andre om å ta kontakt utenom timen? Tre dager er faktisk ikke så veldig lenge, selv om det føles sånn når det stormer som verst.

Hva ville du ønsket at legen på legevakten og legen på sykehuset skulle gjort annerledes?

Når det gjelder drosje hjem fra sykehuset er det ikke avgjørende om du kom frivillig eller ikke, men om du av helsemessige årsaker (også psykiske) ikke kan bruke kollektivtransport.

[Gjest imzedimze]

Det er helt vanlig at pasienter må ta bussen og ikke får drosje ja.

Selvsagt.

[Gjest hva tror du?]

''Først for noen timer siden fikk jeg en teksmelding fra psykologen min om han kunne ringe meg i løpet av kvelden, tre døgn etter at jeg tok kontakt. Er det vits å svare?''

Hva positivt skulle det føre til hvis du ikke svarer? Vil du snakke med psykologen din, så svarer du selvfølgelig. Du straffer jo ikke akkurat vedkommende ved ikke å svare, hvis det er det du tenker? Det er deg selv det vil gå ut over uansett.

[Gjest imzedimze]

Det er helt vanlig at pasienter må ta bussen og ikke får drosje ja.

Selvsagt.

måtte ta buss eller betale drosjen selv da jeg var på tvang også jeg.

ble ganske dyrt siden jeg måtte være tilbake til natta for å sove der, men ikke ville dra hjem til posten før jeg hadde sett ferdig tv-programmene mine hjemme og ikke rakk sistebussen, så ble mye drosje :-)

[Gjest Kan ikke annet enn å være tapper]

Såklart du skal svare.

Hva vil du ha igjen for å la det være?

Du vil ha hjelp, ikke sant?

Jeg har ikke tatt buss på ti år. Får totalt klaustroforbi. Kanskje har det med at jeg ikke stoler på andre sjåfører etter å ha opplevd en bilulykke eller å ha bli antastet på bussen en gang jeg var 17 år. Eller at det å ta buss på ungdomsskolen var en mareritt der jeg ble mobbet, fikk stygge kommentarer og måtte stå som sild i en tømme og sloss forr å komme meg av på rett busstopp.

Derfor valgte jeg å gå en mil tynnkledd i regnet i stedenfor å ta bussen. Når det gjelder resten av turen så tømte jeg resten av bankkontoen for å komme meg de siste tre milene hjem. Da jeg kom hjem viste det seg også at jeghadde 38,5 i feber.

Tror mitt største problem er at jeg aldri før verden er forutsigbar og trygg. Å etter tre-firee år med tusen beklagelser fra hjelpere som har glemt, sviktet, tatt feil, brutt taushetsplikt, utnyttet meg og at de tilbudene de kommer med faktisk ikke er mulig blir jeg sykere.

Jeg drømmer om en gang få et rolig sinn og avslappet hjerte. Noe jeg aldri har hatt i mitt 30 år gamle liv. Hva skal jeg gjøre når vulkanen i meg begynner å ulme? Har prøvd avledning med jobbing, andre aktiviteter, skriving, besøke venner, tegne, se på tv, stappe MP3 spilleren i ørene mine, alfabetisere DVD-samlingen min, rive telefonkattalogen i en millioner biter, løpe langs veien, kick boksing, holde ut 20 netter på rad der jeg gråter halve natten til jeg sovner av utmattelse for å gå på jobb neste dag.

Redselen min blir tydeligvis forsterket av følelsen av å være alene, at ingen kan ta handen min når jeg strekker den ut å ber om trygghet og forutsigbarhet.

Bare forutsigbarheten og at løfter blir holdt, hadde betydd all verden for meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bortsett fra at det er særdeles beklagelig at vi har leger som ikke behersker norsk språk, ser jeg ikke noe galt med dette.

[Gjest kan ikke annet enn å være tapper]

Bortsett fra at det er særdeles beklagelig at vi har leger som ikke behersker norsk språk, ser jeg ikke noe galt med dette.

Men når det tilbudet du har er å stirre i en rød vegg og prøve å tolke en utenlandsk/norsk. Å kriseplanen hun insisterte på endte med "Ja du kan dra hjem nå". Å sykehuset bryr seg katten i om at du har vondt i magen, eller tar noen undersøkelser som faktisk kunne ha vist at jeghadde feber.

Når personalet er mer opptatt av en irriterende pasient og gårsdagens fotbbalkamp? Jeg er i jobb jeg også, og hadde aldri behandlet beslkende på denne måten iallefall.

Hver eneste gule lapp, beskjeder og oppgaver jeg blir nedpeiset av fullfører jeg så godt jeg kan.

snakket med psykologen, og han sa selv at jeg måtte si det som det var når jeg sendte melding. At han hadde reagert fortere om jeg skrevet krise i stedetfor "har du mulighet".

Men takk for alle negative svarene. Det er meg det er noe feil med ja.

[frosken]

Men når det tilbudet du har er å stirre i en rød vegg og prøve å tolke en utenlandsk/norsk. Å kriseplanen hun insisterte på endte med "Ja du kan dra hjem nå". Å sykehuset bryr seg katten i om at du har vondt i magen, eller tar noen undersøkelser som faktisk kunne ha vist at jeghadde feber.

Når personalet er mer opptatt av en irriterende pasient og gårsdagens fotbbalkamp? Jeg er i jobb jeg også, og hadde aldri behandlet beslkende på denne måten iallefall.

Hver eneste gule lapp, beskjeder og oppgaver jeg blir nedpeiset av fullfører jeg så godt jeg kan.

snakket med psykologen, og han sa selv at jeg måtte si det som det var når jeg sendte melding. At han hadde reagert fortere om jeg skrevet krise i stedetfor "har du mulighet".

Men takk for alle negative svarene. Det er meg det er noe feil med ja.

Hei:-)

Jeg ble gående å tenke på innlegget du skrev, og etter litt om og men så tenker jeg at jeg er kritisk til at det virker som om psykiatrien fra tid til annen legger opp til at du skal få en illusjon om at "de kommer til å være der" hver gang du opplever et sterkt behov for det. Jeg tenker at de dermed kan gi deg en forestilling om at deres oppgave er å være en form for "gode foreldre" for deg som voksen.

Etter min oppfatning er dette ikke psykiatriens oppgave. Psykiatrien bør derimot hjelpe deg til å finne måter å regulere følelseslivet ditt på som ikke virker ødeleggende for deg. Det gjør de ikke dersom de belønner utagering ved å gi mye omsorg og anledning til regresjon i etterkant.

Slike opplevelser som den du hadde virker svært degraderende og ødeleggende, og jeg unner deg ikke flere slike. Håper de som skal hjelpe deg slutter med å være utflytende og uklare mht hva de egentlig kan tilby. Jeg har ikke noen tro på at det er bra å kunne sende sms og ringe til alle døgnets tider, en del av det å bli bedre til å regulere sitt følelsesliv er også å lære å gi tydelige beskjeder i ordinær arbeidstid om at du ønsker kontakt og at du må tåle å vente på at dine behandlere har anledning til å kontakte deg. Dere bør snakke om dette med kontakt utenom behandlingstimene, slik at du vet hva du kan forvente når du ber om ekstra hjelp.

Det er ganske viktig læring å vite at det ikke kommer noe positivt ut av utagering. Det bør sannsynligvis heller ikke komme noe godt ut av det, særlig ikke når man er "gjenganger" innen dette området. Men man bør heller ikke oppleve den form for degraderende episoder som du gjorde, det øker snarere tendensen til utagering enn det motsatte.

Jeg ser at du er såret over at de ikke gadd å forholde seg til dine magesmerter. Siden du var på sykehus, så er det jo forståelse at du forventet at de ville reagere på et såpass tydelig symptom. Samtidig så ville du vel ikke ha tilkalt ambulanse om du hadde vært hjemme og fått tilsvarende smerter? Hadde du vært hjemme ville du selv også ha sett det an. Jeg synes de kunne sagt til deg at de antok at du ikke trengte akutt legetilsyn som følge av smertene i stedetfor bare å ignorere deg. Dersom psykiatrien ønsker at pasientene skal kommunisere verbalt og ikke ved handlinger, bør de ansatte gå foran med et godt eksempel.

Håper du kommer deg raskt, og at du jobber videre med å få et egnet - og strukturert - behandlingsopplegg.

[marlenexxx27]

Hei:-)

Jeg ble gående å tenke på innlegget du skrev, og etter litt om og men så tenker jeg at jeg er kritisk til at det virker som om psykiatrien fra tid til annen legger opp til at du skal få en illusjon om at "de kommer til å være der" hver gang du opplever et sterkt behov for det. Jeg tenker at de dermed kan gi deg en forestilling om at deres oppgave er å være en form for "gode foreldre" for deg som voksen.

Etter min oppfatning er dette ikke psykiatriens oppgave. Psykiatrien bør derimot hjelpe deg til å finne måter å regulere følelseslivet ditt på som ikke virker ødeleggende for deg. Det gjør de ikke dersom de belønner utagering ved å gi mye omsorg og anledning til regresjon i etterkant.

Slike opplevelser som den du hadde virker svært degraderende og ødeleggende, og jeg unner deg ikke flere slike. Håper de som skal hjelpe deg slutter med å være utflytende og uklare mht hva de egentlig kan tilby. Jeg har ikke noen tro på at det er bra å kunne sende sms og ringe til alle døgnets tider, en del av det å bli bedre til å regulere sitt følelsesliv er også å lære å gi tydelige beskjeder i ordinær arbeidstid om at du ønsker kontakt og at du må tåle å vente på at dine behandlere har anledning til å kontakte deg. Dere bør snakke om dette med kontakt utenom behandlingstimene, slik at du vet hva du kan forvente når du ber om ekstra hjelp.

Det er ganske viktig læring å vite at det ikke kommer noe positivt ut av utagering. Det bør sannsynligvis heller ikke komme noe godt ut av det, særlig ikke når man er "gjenganger" innen dette området. Men man bør heller ikke oppleve den form for degraderende episoder som du gjorde, det øker snarere tendensen til utagering enn det motsatte.

Jeg ser at du er såret over at de ikke gadd å forholde seg til dine magesmerter. Siden du var på sykehus, så er det jo forståelse at du forventet at de ville reagere på et såpass tydelig symptom. Samtidig så ville du vel ikke ha tilkalt ambulanse om du hadde vært hjemme og fått tilsvarende smerter? Hadde du vært hjemme ville du selv også ha sett det an. Jeg synes de kunne sagt til deg at de antok at du ikke trengte akutt legetilsyn som følge av smertene i stedetfor bare å ignorere deg. Dersom psykiatrien ønsker at pasientene skal kommunisere verbalt og ikke ved handlinger, bør de ansatte gå foran med et godt eksempel.

Håper du kommer deg raskt, og at du jobber videre med å få et egnet - og strukturert - behandlingsopplegg.

Kloke ord!

[Gjest Jaudå!]

Men når det tilbudet du har er å stirre i en rød vegg og prøve å tolke en utenlandsk/norsk. Å kriseplanen hun insisterte på endte med "Ja du kan dra hjem nå". Å sykehuset bryr seg katten i om at du har vondt i magen, eller tar noen undersøkelser som faktisk kunne ha vist at jeghadde feber.

Når personalet er mer opptatt av en irriterende pasient og gårsdagens fotbbalkamp? Jeg er i jobb jeg også, og hadde aldri behandlet beslkende på denne måten iallefall.

Hver eneste gule lapp, beskjeder og oppgaver jeg blir nedpeiset av fullfører jeg så godt jeg kan.

snakket med psykologen, og han sa selv at jeg måtte si det som det var når jeg sendte melding. At han hadde reagert fortere om jeg skrevet krise i stedetfor "har du mulighet".

Men takk for alle negative svarene. Det er meg det er noe feil med ja.

Det er ikke noe feil med deg,og din oppfattelse bør bli tatt på alvor. Men som NHD skriver er dette normalt,selv om det føles kaldt og ekkelt! Det er psykiatrien det er noe galt med,ikke deg!

[Gjest Jaudå!]

Jeg har ikke tatt buss på ti år. Får totalt klaustroforbi. Kanskje har det med at jeg ikke stoler på andre sjåfører etter å ha opplevd en bilulykke eller å ha bli antastet på bussen en gang jeg var 17 år. Eller at det å ta buss på ungdomsskolen var en mareritt der jeg ble mobbet, fikk stygge kommentarer og måtte stå som sild i en tømme og sloss forr å komme meg av på rett busstopp.

Derfor valgte jeg å gå en mil tynnkledd i regnet i stedenfor å ta bussen. Når det gjelder resten av turen så tømte jeg resten av bankkontoen for å komme meg de siste tre milene hjem. Da jeg kom hjem viste det seg også at jeghadde 38,5 i feber.

Tror mitt største problem er at jeg aldri før verden er forutsigbar og trygg. Å etter tre-firee år med tusen beklagelser fra hjelpere som har glemt, sviktet, tatt feil, brutt taushetsplikt, utnyttet meg og at de tilbudene de kommer med faktisk ikke er mulig blir jeg sykere.

Jeg drømmer om en gang få et rolig sinn og avslappet hjerte. Noe jeg aldri har hatt i mitt 30 år gamle liv. Hva skal jeg gjøre når vulkanen i meg begynner å ulme? Har prøvd avledning med jobbing, andre aktiviteter, skriving, besøke venner, tegne, se på tv, stappe MP3 spilleren i ørene mine, alfabetisere DVD-samlingen min, rive telefonkattalogen i en millioner biter, løpe langs veien, kick boksing, holde ut 20 netter på rad der jeg gråter halve natten til jeg sovner av utmattelse for å gå på jobb neste dag.

Redselen min blir tydeligvis forsterket av følelsen av å være alene, at ingen kan ta handen min når jeg strekker den ut å ber om trygghet og forutsigbarhet.

Bare forutsigbarheten og at løfter blir holdt, hadde betydd all verden for meg.

Prøv alternativ medisin,der blir du ofte møtt med omtanke og varme. Psykiatrien har mye å lære av dem! Men har møtt gode folk innen psykiatri også,folk er så forskjellige. Du trenger å lære deg å tenke nytt om deg selv,få opp selvbildet ditt,det er noe du kan jobbe med selv også via å lese bøker. Det er håp for deg også,og du er like mye verdt som alle andre!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Prøv alternativ medisin,der blir du ofte møtt med omtanke og varme. Psykiatrien har mye å lære av dem! Men har møtt gode folk innen psykiatri også,folk er så forskjellige. Du trenger å lære deg å tenke nytt om deg selv,få opp selvbildet ditt,det er noe du kan jobbe med selv også via å lese bøker. Det er håp for deg også,og du er like mye verdt som alle andre!!!

Dette forslaget støtter jeg fullt ut. Neste gang du trenger hjelp kl. 03.15 bør du ringe rosenterapeuten din.

[Gjest Jaudå!]

Dette forslaget støtter jeg fullt ut. Neste gang du trenger hjelp kl. 03.15 bør du ringe rosenterapeuten din.

Det er bra det at dere er villig til å samarbeide med alternative aktører,virker som dere trenger litt avlastning. Og dere må jo for all del ikke bli plaget med pasienter om nettene,de får vente med å bli syke til dagslyset melder seg!

[Gjest nordpolen]

Det er bra det at dere er villig til å samarbeide med alternative aktører,virker som dere trenger litt avlastning. Og dere må jo for all del ikke bli plaget med pasienter om nettene,de får vente med å bli syke til dagslyset melder seg!

Er alternative terapeuter villige til å stå opp om natta for å hjelpe meg om jeg skulle trenge det? Da skal jeg sannelig finne en jeg også.

[Gjest Jaudå!]

Er alternative terapeuter villige til å stå opp om natta for å hjelpe meg om jeg skulle trenge det? Da skal jeg sannelig finne en jeg også.

Å ja,det finnes mange av dem som er villige til det,da dreier det seg om akutte ting. Det finnes faktisk folk innen psykiatrien som også er villige til det,på noen steder hjelper psykiatrien når man trenger hjelp. Samme med somatiske akutte ting,en kan få hjelp for det også hvis man ringer legevakta. Så nå vet du det.

[Gjest nordpolen]

Å ja,det finnes mange av dem som er villige til det,da dreier det seg om akutte ting. Det finnes faktisk folk innen psykiatrien som også er villige til det,på noen steder hjelper psykiatrien når man trenger hjelp. Samme med somatiske akutte ting,en kan få hjelp for det også hvis man ringer legevakta. Så nå vet du det.

Tusen, tusen takk :-)

[PieLill]

Hei:-)

Jeg ble gående å tenke på innlegget du skrev, og etter litt om og men så tenker jeg at jeg er kritisk til at det virker som om psykiatrien fra tid til annen legger opp til at du skal få en illusjon om at "de kommer til å være der" hver gang du opplever et sterkt behov for det. Jeg tenker at de dermed kan gi deg en forestilling om at deres oppgave er å være en form for "gode foreldre" for deg som voksen.

Etter min oppfatning er dette ikke psykiatriens oppgave. Psykiatrien bør derimot hjelpe deg til å finne måter å regulere følelseslivet ditt på som ikke virker ødeleggende for deg. Det gjør de ikke dersom de belønner utagering ved å gi mye omsorg og anledning til regresjon i etterkant.

Slike opplevelser som den du hadde virker svært degraderende og ødeleggende, og jeg unner deg ikke flere slike. Håper de som skal hjelpe deg slutter med å være utflytende og uklare mht hva de egentlig kan tilby. Jeg har ikke noen tro på at det er bra å kunne sende sms og ringe til alle døgnets tider, en del av det å bli bedre til å regulere sitt følelsesliv er også å lære å gi tydelige beskjeder i ordinær arbeidstid om at du ønsker kontakt og at du må tåle å vente på at dine behandlere har anledning til å kontakte deg. Dere bør snakke om dette med kontakt utenom behandlingstimene, slik at du vet hva du kan forvente når du ber om ekstra hjelp.

Det er ganske viktig læring å vite at det ikke kommer noe positivt ut av utagering. Det bør sannsynligvis heller ikke komme noe godt ut av det, særlig ikke når man er "gjenganger" innen dette området. Men man bør heller ikke oppleve den form for degraderende episoder som du gjorde, det øker snarere tendensen til utagering enn det motsatte.

Jeg ser at du er såret over at de ikke gadd å forholde seg til dine magesmerter. Siden du var på sykehus, så er det jo forståelse at du forventet at de ville reagere på et såpass tydelig symptom. Samtidig så ville du vel ikke ha tilkalt ambulanse om du hadde vært hjemme og fått tilsvarende smerter? Hadde du vært hjemme ville du selv også ha sett det an. Jeg synes de kunne sagt til deg at de antok at du ikke trengte akutt legetilsyn som følge av smertene i stedetfor bare å ignorere deg. Dersom psykiatrien ønsker at pasientene skal kommunisere verbalt og ikke ved handlinger, bør de ansatte gå foran med et godt eksempel.

Håper du kommer deg raskt, og at du jobber videre med å få et egnet - og strukturert - behandlingsopplegg.

Dette må være et av de mest konstruktive svarene gitt her på DOL.

Ha en god helg!

mvh