Grense mellom hobby og mani?

[Gjest Forrykende frustrert frue]

Langt innlegg, men håper likevel på svar! Hvor går skillet mellom å ha en hobby og å være klinisk avhengig av noe? Min samboer gjennom mange år er i perioder manisk opptatt av én enkelt interesse, og han oppfører seg da på måter som gir meg assosiasjoner til narkomani/alkoholisme. Interessene har variert litt (bl.a. dataspill, tv-serier), men fellesnevneren er at denne ene interessen blir så altoppslukende at den tar over hele livet. Etter en lengre periode uten spesielle enkeltinteresser, lastet han sent i vår ned et online rollespill, og siden da har han knapt gjort annet enn å spille dette spillet. En kveld i uka har han bandøvelse i noen timer, men ellers spiller han hele ettermiddagen/kvelden etter jobb. I helgene spiller han fra han står opp til han legger seg, kun med "pause" for å diskutere taktikk og utstyr til spillfiguren med andre spillere på nettet. Han går på butikken en gang i blant, men ellers går han for tida kun ut av huset når han skal på jobb. Hvis jeg prøver å føre en samtale noe annet enn dataspill, får jeg stort sett høre at jeg snakker om uinteressante ting, eller så blir han irritert og kjefter på meg fordi jeg forstyrrer spillinga. Har inntrykk av at jo mer han spiller, jo mer likegyldig blir han til ting som skjer utenfor spillet. Når jeg sier at jeg gjerne vil ha ham med på aktiviteter ute i den virkelige verden, svarer han at den virkelige verden er kjedelig, mens dataspillet er spennende. Vennene hans har begynt å ringe til meg når de vil ha tak i ham fordi han ikke svarer på mobilen, og de få gangene vi har vært på vennebesøk/fest siden i vår, har det vært motvillig fra hans side til tross for at det er hans venner vi skulle treffe. Han har også gått ned i vekt fordi han blir så oppslukt av spillet at han glemmer å spise. (Vekttapet i seg selv er for så vidt ikke noe problem, men det finnes sunnere måter å slanke seg på.) Han er klar over at han blir unormalt mye oppslukt av enkeltinteresser, men sier at han alltid har vært sånn, og mener at det ikke er noe å gjøre med det utover å vente til det går over av seg selv. (Hvilket det tidligere har gjort, men da har det ikke vært snakk om evigvarende online rollespill (MMORPG), som er akkurat den typen spill som han tidligere har sagt at han ikke kunne spille fordi han ikke ville klare å slutte...) Jeg har nok av egne interesser å fylle fritida med, men det er likevel sårende å bli tilsidesatt og avvist gang på gang til fordel for et dataspill. Han mener at jeg ikke har noen grunn til å bli sur over at han er opptatt av hobbyen sin, for jeg har jo også hobbyer som jeg bruker mye tid på - men jeg anser tross alt ikke hobbyene mine for å være viktigere enn menneskene som er rundt meg. Når jeg klager over å alltid måtte gjøre ting på egen hånd, sier han at jeg jo bare kan begynne å spille spillet sammen med ham, men jeg føler at det er omtrent like konstruktivt som å gå på bar med en alkoholiker... I perioder har jeg vært så frustrert at jeg har vurdert å gjøre det slutt, men samtidig så er jeg veldig glad i ham, og vi har det fint sammen når han ikke er så ensporet. I de gode periodene er han en snill og hyggelig person, og jeg vet at han er glad i både meg og vennene sine, men når han blir tilstrekkelig oppslukt av noe, virker det som han blir forvandlet til en egoistisk drittunge som er fullstendig blind for hvordan han oppfører seg mot andre mennesker. Gode råd om hvordan jeg kan påvirke oppførselen hans i positiv retning mottas med takk. Han er naturlig nok ikke spesielt glad i å diskutere problemet og synes bare at jeg maser når jeg prøver å ta det opp, så jeg sliter med å finne konstruktive angrepsvinkler som ikke bare ender i skyttergravskrig. Jeg er klar over at det er umulig for meg å løse problemet på egen hånd hvis han ikke er motivert for å gjøre noe med det, men jeg foretrekker likevel å prøve fremfor å bare gi opp.

[Gjest minuma]

Asperger syndrom

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Dette er helt klart sykelig.

2. Jeg tror ikke du kan påvirke det på andre måter enn å sette hardt mot hardt. Da må du være forberedt på at utfallet kan bli et annet enn det du ønsker deg.

[Gjest Forrykende frustrert frue]

1. Dette er helt klart sykelig.

2. Jeg tror ikke du kan påvirke det på andre måter enn å sette hardt mot hardt. Da må du være forberedt på at utfallet kan bli et annet enn det du ønsker deg.

Harde ord, men det var vel omtrent det jeg ventet å få høre.

Personlig har jeg tenkt at en kombinasjon av sjenanse, lav selvtillit, utålmodighet og latskap kunne være en del av bakgrunnen for at spillet virker så tiltrekkende. I spillet slipper han å forholde seg til mennesker ansikt til ansikt, det er instant action mesteparten av tida og jo mer han spiller, jo flinkere blir han, og jo større blir mestringsfølelsen. Dermed blir det både enklere og langt mer fristende å bare bli værende inni spillverdenen enn å forholde seg til virkeligheten med sure sokker og andre kjedelige ting. På den annen side så fungerer han jo greit i en tidvis stressende jobbsituasjon, og han fungerer også bra sosialt når jeg bare klarer å få ham med meg ut døra, så det burde jo være håp om å finne en løsning.

(Men hvor ble det av avsnittene i det opprinnelige innlegget mitt?)

[Gjest så enkelt så vanskelig]

Harde ord, men det var vel omtrent det jeg ventet å få høre.

Personlig har jeg tenkt at en kombinasjon av sjenanse, lav selvtillit, utålmodighet og latskap kunne være en del av bakgrunnen for at spillet virker så tiltrekkende. I spillet slipper han å forholde seg til mennesker ansikt til ansikt, det er instant action mesteparten av tida og jo mer han spiller, jo flinkere blir han, og jo større blir mestringsfølelsen. Dermed blir det både enklere og langt mer fristende å bare bli værende inni spillverdenen enn å forholde seg til virkeligheten med sure sokker og andre kjedelige ting. På den annen side så fungerer han jo greit i en tidvis stressende jobbsituasjon, og han fungerer også bra sosialt når jeg bare klarer å få ham med meg ut døra, så det burde jo være håp om å finne en løsning.

(Men hvor ble det av avsnittene i det opprinnelige innlegget mitt?)

Avsnittene forsvant fordi du stilte spørsmålene ved å gå inn på "spør legen"!!! Gå direkte til "skriv nytt innlegg" på hvert forum og de forsvinner ikke!!!

[Gjest Forrykende frustrert frue]

Avsnittene forsvant fordi du stilte spørsmålene ved å gå inn på "spør legen"!!! Gå direkte til "skriv nytt innlegg" på hvert forum og de forsvinner ikke!!!

Takk for svar! :-)

Det forklarer hvorfor avsnittene bare ble borte i første innlegg. Synd at det var der de trengtes mest...

[Gjest Så enkelt så vanskelig]

Takk for svar! :-)

Det forklarer hvorfor avsnittene bare ble borte i første innlegg. Synd at det var der de trengtes mest...

Kopier innlegget ditt og gjør det om igjen med å gå på "skriv nytt innlegg" å så legger du inn avsnitt!!

[Gjest Forrykende frustrert frue]

Langt innlegg, men håper likevel på svar!

Hvor går skillet mellom å ha en hobby og å være klinisk avhengig av noe? Min samboer gjennom mange år er i perioder manisk opptatt av én enkelt interesse, og han oppfører seg da på måter som gir meg assosiasjoner til narkomani/alkoholisme. Interessene har variert litt (bl.a. dataspill, tv-serier), men fellesnevneren er at denne ene interessen blir så altoppslukende at den tar over hele livet.

Etter en lengre periode uten spesielle enkeltinteresser, lastet han sent i vår ned et online rollespill, og siden da har han knapt gjort annet enn å spille dette spillet. En kveld i uka har han bandøvelse i noen timer, men ellers spiller han hele ettermiddagen/kvelden etter jobb. I helgene spiller han fra han står opp til han legger seg, kun med "pause" for å diskutere taktikk og utstyr til spillfiguren med andre spillere på nettet. Han går på butikken en gang i blant, men ellers går han for tida kun ut av huset når han skal på jobb.

Hvis jeg prøver å føre en samtale noe annet enn dataspill, får jeg stort sett høre at jeg snakker om uinteressante ting, eller så blir han irritert og kjefter på meg fordi jeg forstyrrer spillinga. Har inntrykk av at jo mer han spiller, jo mer likegyldig blir han til ting som skjer utenfor spillet. Når jeg sier at jeg gjerne vil ha ham med på aktiviteter ute i den virkelige verden, svarer han at den virkelige verden er kjedelig, mens dataspillet er spennende. Vennene hans har begynt å ringe til meg når de vil ha tak i ham fordi han ikke svarer på mobilen, og de få gangene vi har vært på vennebesøk/fest siden i vår, har det vært motvillig fra hans side til tross for at det er hans venner vi skulle treffe. Han har også gått ned i vekt fordi han blir så oppslukt av spillet at han glemmer å spise. (Vekttapet i seg selv er for så vidt ikke noe problem, men det finnes sunnere måter å slanke seg på.)

Han er klar over at han blir unormalt mye oppslukt av enkeltinteresser, men sier at han alltid har vært sånn, og mener at det ikke er noe å gjøre med det utover å vente til det går over av seg selv. (Hvilket det tidligere har gjort, men da har det ikke vært snakk om evigvarende online rollespill (MMORPG), som er akkurat den typen spill som han tidligere har sagt at han ikke kunne spille fordi han ikke ville klare å slutte...)

Jeg har nok av egne interesser å fylle fritida med, men det er likevel sårende å bli tilsidesatt og avvist gang på gang til fordel for et dataspill. Han mener at jeg ikke har noen grunn til å bli sur over at han er opptatt av hobbyen sin, for jeg har jo også hobbyer som jeg bruker mye tid på - men jeg anser tross alt ikke hobbyene mine for å være viktigere enn menneskene som er rundt meg. Når jeg klager over å alltid måtte gjøre ting på egen hånd, sier han at jeg jo bare kan begynne å spille spillet sammen med ham, men jeg føler at det er omtrent like konstruktivt som å gå på bar med en alkoholiker...

I perioder har jeg vært så frustrert at jeg har vurdert å gjøre det slutt, men samtidig så er jeg veldig glad i ham, og vi har det fint sammen når han ikke er så ensporet. I de gode periodene er han en snill og hyggelig person, og jeg vet at han er glad i både meg og vennene sine, men når han blir tilstrekkelig oppslukt av noe, virker det som han blir forvandlet til en egoistisk drittunge som er fullstendig blind for hvordan han oppfører seg mot andre mennesker.

Gode råd om hvordan jeg kan påvirke oppførselen hans i positiv retning mottas med takk. Han er naturlig nok ikke spesielt glad i å diskutere problemet og synes bare at jeg maser når jeg prøver å ta det opp, så jeg sliter med å finne konstruktive angrepsvinkler som ikke bare ender i skyttergravskrig. Jeg er klar over at det er umulig for meg å løse problemet på egen hånd hvis han ikke er motivert for å gjøre noe med det, men jeg foretrekker likevel å prøve fremfor å bare gi opp.

[FGT]

Asperger syndrom

Han kan ha asperger, men en asperger trenger ikke å oppføre seg slik, så barnslig. Det er tydelig at det i versfall er noe mer med denne mannen. noe mer me