"Alene" føles slik

[Gjest "alene"føles slik]

Samboer i 10år,3barn på under 5 år,mannen går på jobb,jeg er i fødselspemisjon.

Mannen ser på det som sin oppgave å kun gå på jobb,da har han gjort sin plikt.

Han kan ikke bade noen av barna,pga han har "inngrodd" skitt på hendene fra jobb, (jeg bader alle alene mens han passer på dem etter tur når de er ferdig)

jeg står for all handlig,enten det er jul,dåp,gebursdag o.l (han er ikke med på butikken eller handler til fam alene,handler kun til seg selv mat når han er på jobb)

jeg betaler alle regningene,han har ikke tid(jeg er jo "bare" hjemme,så noe må jeg vel kunne gjøre sier han)

det er jeg som står for all husvask,klesvask(han kan ikke med tørketrommel eller vaskemaskin),matlaging osv.( har prøvd om vi kan fordele litt, men det er kvinnfolk arb,han mener det er nok han står for det som er ute)

han kritiserer meg forran barna,og kaller meg lat om jeg ber han om hjelp til noe

Han sitter for det meste på pc ( sykelig mye) og blir irritert når jeg ber han gå av å hjelpe litt (han ser det som sin rett å slappe mye av å ha ro etter jobb,for han sliter nok på jobb og fortjener ikke bli mast på når han kommer hjem)

Hvis jeg kommenterer han sitter for mye på pc, ber han meg holde kjeft,for jeg er ikke den rette til å snakke som ikke gjør noe som helst hjemme) (han sitter t.o.m forran pc å kjefter på barna om de kangler eller bråker,orker ikke reise seg) (når han sitter på pc er det kun den det dreier seg om,han blir den han pleier å være kin når han går av)

Jeg tror vi bringer frem det verste i hverandre,jeg har ymtet innpå å gå fra hverandre,da blir han gal(skal jeg nevne hvilket H..... jeg går gjennom av det han sier da,kunne jeg skrevet bok)

vi sitter ikke sammen om kveldene,han sitter på pc jeg sitter ser tv. Han truer og er nesten voldelig når han er sint(han mener jeg har psykiske problemer)

men han har perioder der han er den jeg en gang ble kjent med og det er det jeg lever på,

så hvorfor er jeg så svak å ikke gjør noe med dette?

men jeg ønsker meg ut av forholdet hvis ting ikke endrer seg,men hvordan?? og hvor kan vi få hjelp?

og jeg er bekymret pga økonomi,om jeg kan beholde plassen vi bor på, når jeg er i permisjon.

dette forholdet sliter på meg psykisk og vet ikke hvor mye mer jeg orker(han ser ikke jeg sliter,sier bare jeg er voksen og ikke må syns så synd på meg selv,hvis jeg nevner at vi trenger snakke sammen)

han har og merkelige meninger og en unormal måte å være på,men jeg kommer ikke inn på det her

jeg har ikke snakket med venner eller fam om hvordan vi lever,men jeg er på et pungt der jeg har fått nok,å trenger bare høre tusen ganger at jeg bør gjøre noe,slik at jeg får mot til å sette foten ned

takk til dere som orket lese dette lange innlegget

[Gjest "alene"føles slik]

Vil og legge til at han sjelden er med på noe, sitter for det meste på pc, eks 17mai går jeg ut alene med ungene,er vi invitert til mine foreldre eller søsken går jeg alene med ungene,eller på tur eller på lekeplass ja rett å slett alle plasser går jeg alene med ungene (han påstår han ikke har helse til å drive med slike ting,for jobben koster han alle krefter) legger til at mannen ikke er mer en 35år da

[Gjest Jeg sier det 1000 ganger! :-)]

Hør på meg: dette kan ikke fortsette. Han går rundt som et ekstra barn i huset. Du er jo i praksis alenemamma, han bidrar ikke med noe som helst. Jeg er ikke så kjent med hvordan du skal kunne klare det økonomiske, men det er det helt sikkert andre her inne som kan hjelpe deg med.

Jeg ønsker deg lykke til med å komme deg bort. Ta imot all hjelp du kan få og ikke vik om mannen din plutselig snur.

[Lillemus]

Hvis han blir bortimot voldelig når han blir sint er det kanskje like greit om du finner et nytt bosted og planlegger så mye som mulig uten at han vet noe? Slik at han en dag kommer hjem til tomt hus og et brev med forklaring.

Allier deg med familie, slekt og venner - det er helt sikkert noen som stiller opp for deg og hjelper deg og ungene å flytte! Økonomien går seg til, du har rett på overgangsstønad + en ekstra barnetrygd (om du får hovedomsorgen for alle ungene og det høres ikke ut som han er særlig interessert i å ha dem uansett) + at du får dekket 64% av dokumenterte utgifter til barnetilsyn om noen av ungene går i barnehage/sfo. Men du bør nok ut i arbeidslivet i løpet av kort tid.

Skaff deg en god advokat også. Lykke til!

[Gjest Shunyata]

Vil og legge til at han sjelden er med på noe, sitter for det meste på pc, eks 17mai går jeg ut alene med ungene,er vi invitert til mine foreldre eller søsken går jeg alene med ungene,eller på tur eller på lekeplass ja rett å slett alle plasser går jeg alene med ungene (han påstår han ikke har helse til å drive med slike ting,for jobben koster han alle krefter) legger til at mannen ikke er mer en 35år da

Jeg syns ting tyder på at mannen din er nettavhengig...ikke bare for at han sitter konstant på pc`n...men også den oppførselen har har...

Han sliter...og det lar han gå ut over deg...

Tror han bør ha hjelp for å komme seg ut av dette...for det er en avhengighet som sitter hardt...

Jeg hadde det også slik noen år...Den første harde kampen var å få mannen til å innse problemet...men et lys i tunnelen er at det ble bedre etterhvert...

[Atene]

Hvis han blir bortimot voldelig når han blir sint er det kanskje like greit om du finner et nytt bosted og planlegger så mye som mulig uten at han vet noe? Slik at han en dag kommer hjem til tomt hus og et brev med forklaring.

Allier deg med familie, slekt og venner - det er helt sikkert noen som stiller opp for deg og hjelper deg og ungene å flytte! Økonomien går seg til, du har rett på overgangsstønad + en ekstra barnetrygd (om du får hovedomsorgen for alle ungene og det høres ikke ut som han er særlig interessert i å ha dem uansett) + at du får dekket 64% av dokumenterte utgifter til barnetilsyn om noen av ungene går i barnehage/sfo. Men du bør nok ut i arbeidslivet i løpet av kort tid.

Skaff deg en god advokat også. Lykke til!

Hun må ikke finne på å flytte!

Hvis hun er riktig uheldig, bestemmer han seg for å slåss for omsorgen for barna. Og hvis hun flytter, har hun i praksis gitt ham den.

Advokat er et godt råd.

[Gjest Elextra]

Slik kan du ikke ha det. Du har kanskje vent deg til dette livet og etterhvert trodd det nesten skal være slik, men det skal det ikke!

Det er ingen logikk i at du skal jobbe fra 12-14 timers dager og han selv bare 7-8 - ser han ikke det? Å være hjemme med små barn er full jobb som noe; da jeg gikk ut i jobb etter siste fødselspermisjon syntes jeg var utrolig mye lettere enn å være hjemme hele dagen. Fordi jeg da i noen uker hadde hjemmeværende mann, som stod for det meste av husarbeid i løpet av dagen, føltes det som en skikkelig luksustilværelse! Kunne ikke falle meg inn å tenke eller hevde at arbeidet med hus og hjem var hans også på kveldstid - slikt kan bare en mann finne på.

Ut fra det øvrige du forteller synes det som om han ikke har noen respeket for deg, og du har lite ut av å fortsette samlivet. Du trenger hjelp - kanskje du kan begynne med en telefon hit? http://www.jurk.no/no/front/

Det er gratis, og kan gi deg noen første råd. Om du virkelig skal flytte og det kan bli snakk om bofordeling etc., vil du antakelig også behøve advokat.

[Orio]

Slik kan du ikke ha det. Du har kanskje vent deg til dette livet og etterhvert trodd det nesten skal være slik, men det skal det ikke!

Det er ingen logikk i at du skal jobbe fra 12-14 timers dager og han selv bare 7-8 - ser han ikke det? Å være hjemme med små barn er full jobb som noe; da jeg gikk ut i jobb etter siste fødselspermisjon syntes jeg var utrolig mye lettere enn å være hjemme hele dagen. Fordi jeg da i noen uker hadde hjemmeværende mann, som stod for det meste av husarbeid i løpet av dagen, føltes det som en skikkelig luksustilværelse! Kunne ikke falle meg inn å tenke eller hevde at arbeidet med hus og hjem var hans også på kveldstid - slikt kan bare en mann finne på.

Ut fra det øvrige du forteller synes det som om han ikke har noen respeket for deg, og du har lite ut av å fortsette samlivet. Du trenger hjelp - kanskje du kan begynne med en telefon hit? http://www.jurk.no/no/front/

Det er gratis, og kan gi deg noen første råd. Om du virkelig skal flytte og det kan bli snakk om bofordeling etc., vil du antakelig også behøve advokat.

''Fordi jeg da i noen uker hadde hjemmeværende mann, som stod for det meste av husarbeid i løpet av dagen, føltes det som en skikkelig luksustilværelse! Kunne ikke falle meg inn å tenke eller hevde at arbeidet med hus og hjem var hans også på kveldstid - slikt kan bare en mann finne på.''

Og når det er mannens tur til å være hjemme er det vel bare rimelig at kona/samboeren tar over hus og barn når hun kommer inn døra, han har jo hatt ansvaret for det hele dagen.

[Gjest Elextra]

''Fordi jeg da i noen uker hadde hjemmeværende mann, som stod for det meste av husarbeid i løpet av dagen, føltes det som en skikkelig luksustilværelse! Kunne ikke falle meg inn å tenke eller hevde at arbeidet med hus og hjem var hans også på kveldstid - slikt kan bare en mann finne på.''

Og når det er mannens tur til å være hjemme er det vel bare rimelig at kona/samboeren tar over hus og barn når hun kommer inn døra, han har jo hatt ansvaret for det hele dagen.

''Og når det er mannens tur til å være hjemme er det vel bare rimelig at kona/samboeren tar over hus og barn når hun kommer inn døra, han har jo hatt ansvaret for det hele dagen.''

!?

Nei, uansett hvem som jobber hjemme og ute er det naturlig at oppgavene som faller på kveldstid deles, mener

[Speak]

Du vet jo selv at dette ikke er rettferdig. Verken arbeidsfordelingen dere har, eller at han skulle ha rett til å nedverdige deg. Så for å klare å bli glad i deg selv igjen så må du nok gjøre noe.

Det føreste jeg hadde gjort var å kontakte familivernkontoret. Der kan du få time for å få snakket ut. Du kan gå alene, men det beste er jo om du får med partneren også. (Evt. en time alene først)

Du kan jo prøve å vinkle det på en måte at DU trenger litt hjelp nå,og spørre om han er villig til å hjelpe deg. (vet å være med på møtet) Dersom du sender ut beskyldninger til han så vil han nok garantert ikke bli med.

Ingen fortjener å ha det slik. Det er mye mer jobb å ta vare på 3 unger og hus enn å ha en 8-4 jobb!!!!!

[Orio]

''Og når det er mannens tur til å være hjemme er det vel bare rimelig at kona/samboeren tar over hus og barn når hun kommer inn døra, han har jo hatt ansvaret for det hele dagen.''

!?

Nei, uansett hvem som jobber hjemme og ute er det naturlig at oppgavene som faller på kveldstid deles, mener

Jeg mente det som en kommentar til "en manns tankegang".

Mor hjemme = mor ansvar for hjem og barn 24 timer i døgnet, han er jo sliten etter en lang dag på jobb, og å gå hjemme med et barn er da ikke så slitsomt.

Far hjemme = far er sliten etter å ha vært hjemme med barnet hele dagen, det er da bare rimelig at mor tar over når hun kommer hjem, han må jo få sjansen til å slappe av han også.

[srp1365380487]

Hun må ikke finne på å flytte!

Hvis hun er riktig uheldig, bestemmer han seg for å slåss for omsorgen for barna. Og hvis hun flytter, har hun i praksis gitt ham den.

Advokat er et godt råd.

Men har han noen særlig gode kort mht omsorgen for barna da? En voldelig mann er ikke en god forelder...

[srp1365380487]

Jeg syns ting tyder på at mannen din er nettavhengig...ikke bare for at han sitter konstant på pc`n...men også den oppførselen har har...

Han sliter...og det lar han gå ut over deg...

Tror han bør ha hjelp for å komme seg ut av dette...for det er en avhengighet som sitter hardt...

Jeg hadde det også slik noen år...Den første harde kampen var å få mannen til å innse problemet...men et lys i tunnelen er at det ble bedre etterhvert...

Jeg holder med siste taler, det høres ut som et avhengighetsproblem. Aggresjon og "utmelding" er jo med i problemkomplekset i mange avhengighetstilstander, f eks alkoholisme. Jeg har veldig veldig vondt av denne dama, og tror at alene - på ordentlig - ville være bedre enn "alene" i et parallelt liv med denne mannen.

[Atene]

Men har han noen særlig gode kort mht omsorgen for barna da? En voldelig mann er ikke en god forelder...

Han virker ikke som noen god forelder, nei.

Men hvis hun flytter ut, og han bestemmer seg for å lage krangel av det, må hun gjennom en rettssak for å få med seg barna. Selv om det skulle være enkelt å vise at han ikke er egnet, er likevel en rettssak en belastning, både praktisk, mentalt og økonomisk. Og den tar tid.

Bedre å gjøre ting riktig i utgangspunktet.

[Gjest "alene"føles slik]

det må vel være en utvei for barna og meg..............

sitter å tenker på alt han sier å har sagt,at han kommer aldri flytte herifra,at jeg er årsaken til alle problemene her hjemme for jeg er psykisk syk sier han,at jeg feiler noe at jeg aldri kommer til å beholde barna,han skal kjempe om å beholde dem,han skal sørge for at jeg sitter igjen med ingenting

hvorfor tror jeg på han? er det sant kanskje??

sukk, unner ingen dette livet, så hvorfor sitter jeg her? når jeg ikke ønsker, men frykter hva han kan finne på.

(vanskelig å foklare og blir langt innlegg skal jeg skrive om hvordan han er som person,og hvordan han vrenger og vrir på det jeg sier å får alt til å bli noe jeg aldri har sagt)

takk for alle svar,tar nok en tlf på mandag til det jurk som stod her,å hører med de,går ut fra jeg kan være anonym, trenger noen utenforstående å snakke med, trenger en som er ærlig å tør si fra om det er jeg som er problemt her, om det er jeg som må endre måte å være på,vil og trenger å vite, og ønsker endre alt som evt blir gjort feil av meg så kanskje det er håp om leve som en fam?

[Gjest doing]

det må vel være en utvei for barna og meg..............

sitter å tenker på alt han sier å har sagt,at han kommer aldri flytte herifra,at jeg er årsaken til alle problemene her hjemme for jeg er psykisk syk sier han,at jeg feiler noe at jeg aldri kommer til å beholde barna,han skal kjempe om å beholde dem,han skal sørge for at jeg sitter igjen med ingenting

hvorfor tror jeg på han? er det sant kanskje??

sukk, unner ingen dette livet, så hvorfor sitter jeg her? når jeg ikke ønsker, men frykter hva han kan finne på.

(vanskelig å foklare og blir langt innlegg skal jeg skrive om hvordan han er som person,og hvordan han vrenger og vrir på det jeg sier å får alt til å bli noe jeg aldri har sagt)

takk for alle svar,tar nok en tlf på mandag til det jurk som stod her,å hører med de,går ut fra jeg kan være anonym, trenger noen utenforstående å snakke med, trenger en som er ærlig å tør si fra om det er jeg som er problemt her, om det er jeg som må endre måte å være på,vil og trenger å vite, og ønsker endre alt som evt blir gjort feil av meg så kanskje det er håp om leve som en fam?

''det må vel være en utvei for barna og meg.............. sitter å tenker på alt han sier å har sagt,at han kommer aldri flytte herifra,at jeg er årsaken til alle problemene her hjemme for jeg er psykisk syk sier han,at jeg feiler noe at jeg aldri kommer til å beholde barna,han skal kjempe om å beholde dem,han skal sørge for at jeg sitter igjen med ingenting

hvorfor tror jeg på han? er det sant kanskje??

sukk, unner ingen dette livet, så hvorfor sitter jeg her? når jeg ikke ønsker, men frykter hva han kan finne på. (vanskelig å foklare og blir langt innlegg skal jeg skrive om hvordan han er som person,og hvordan han vrenger og vrir på det jeg sier å får alt til å bli noe jeg aldri har sagt)''

Dette er hans taktikk for at du ikke skal forlate ham og det kalles trusler og nedverdigelse. Og det ser ut til å fungere, du blir usikker, fordi han kompliserer ting. En dag fungerer ikke dette lengre, du har gjennomskuet han og tar opp kampen om å frigjøre deg. Da vil hans trusler og nedverdigelse avta etter en stund, gjerne går det over i bønnfallelse om ikke å forlate ham og samtidig gjerne en sammenkobling med at du bør ha dårlig samvittighet både ovenfor ham og barna og hva du utsetter familien deres for vet å bryte opp. Så kan han gå tilbake til trusler og nedverdigelse igjen. Til slutt gir han opp hvis du er sterk nok til å motstå han.

Er du heldig slukker han sorgene i PC'en og engasjerer seg lite i alt annet enn det og jobb, slik han gjør i dag.