Slik skal det IKKE gjøres :)

[PieLill]

Livet er ganske begrenset ja, i tillegg masse andre fobier. Vet egentlig ingenting hun ikke er redd for utenfor huset.

Når man har sosialfobi, heisfobi, slangefobi osv, osv, hva bør egentlig behandles først tro?

En ting man kan gjøre er kanskje å ikke ta overvettes mye hensyn til fobiene. Noe driver regelrett fobidyrking.

Og noen bruker sin angst og sine fobier til å manipulere omgivelsene.

En viss pris får man selv betale for sine fobier.

mvh

[PieLill]

Vi unngikk begravelse ja :-). Selv om uttrykket i ansiktet hennes da heisdøren endelig ble åpnet kunne indikere noe annet

Har prøvd å få henne til å forstå at dette var ufarlig, men vet ikke om det når helt inn. Hun har jo fobier for nesten alt utenfor huset også. Trenger overtalelse i timer før hun blir med på noe. Vet ikke hvilken fobi som skulle behandles først jeg.

Hva ville skjedd om dere i stedet for de timelange overtalelsesritualene ganske kjapt sa nei vel og dro avgårde uten henne?

mvh

[Lillemus]

Hva ville skjedd om dere i stedet for de timelange overtalelsesritualene ganske kjapt sa nei vel og dro avgårde uten henne?

mvh

''Hva ville skjedd om dere i stedet for de timelange overtalelsesritualene ganske kjapt sa nei vel og dro avgårde uten henne?''

Det hadde jeg også kommet til å tenke og sikkert gjøre etterhvert. Det får være måte på hvor mye man skal ta hensyn til en persons fobier.

[PieLill]

''Hva ville skjedd om dere i stedet for de timelange overtalelsesritualene ganske kjapt sa nei vel og dro avgårde uten henne?''

Det hadde jeg også kommet til å tenke og sikkert gjøre etterhvert. Det får være måte på hvor mye man skal ta hensyn til en persons fobier.

Og det er slett ikke sikkert man egentlig er snill og hjelpsom ved å mate fobien med en masse dill...

mvh

[Lillemus]

Og det er slett ikke sikkert man egentlig er snill og hjelpsom ved å mate fobien med en masse dill...

mvh

''Og det er slett ikke sikkert man egentlig er snill og hjelpsom ved å mate fobien med en masse dill...''

Aldeles enig, men så har jeg aldri påstått at jeg er særlig pedagogisk heller. ) Dilling er ikke min stil gitt.

[PieLill]

''Og det er slett ikke sikkert man egentlig er snill og hjelpsom ved å mate fobien med en masse dill...''

Aldeles enig, men så har jeg aldri påstått at jeg er særlig pedagogisk heller. ) Dilling er ikke min stil gitt.

Etter mitt syn kan ikke-dill være en meget god pedagogisk tilnærming i mange situasjoner.

;-)

mvh

[Gjest nordpolen]

Hva ville skjedd om dere i stedet for de timelange overtalelsesritualene ganske kjapt sa nei vel og dro avgårde uten henne?

mvh

Nei, jeg bruker ikke mye tid på dette lenger nå :-) Men jeg vokste jo opp med dette mennesket og brukte ganske mye av min tid for å få henne ut av huset. Hun låste meg inne ganske mye og lenge. Ikke skulle hun ha besøk heller, jeg måtte hjemme meg. Hun gikk aldri på skolemøter, avslutninger, skolestart og jeg ser nå at mye av den energien jeg brukte på masing kunne blitt brukt på en masse annet.

Nå er jeg veldig utbrent på dette området og dette med heisen var visst siste "krampetrekning" fra min side.

[PieLill]

Nei, jeg bruker ikke mye tid på dette lenger nå :-) Men jeg vokste jo opp med dette mennesket og brukte ganske mye av min tid for å få henne ut av huset. Hun låste meg inne ganske mye og lenge. Ikke skulle hun ha besøk heller, jeg måtte hjemme meg. Hun gikk aldri på skolemøter, avslutninger, skolestart og jeg ser nå at mye av den energien jeg brukte på masing kunne blitt brukt på en masse annet.

Nå er jeg veldig utbrent på dette området og dette med heisen var visst siste "krampetrekning" fra min side.

''Nå er jeg veldig utbrent på dette området og dette med heisen var visst siste "krampetrekning" fra min side.''

Da kom det kanskje noe godt ut av det...?

mvh

[Gjest groggas]

Det er vel ikke bare så enkelt - men det er jo ikke verdens undergang heller.

Etter å ha erfart panikkangst det siste året ved bilkjøring på motorvei, synes jeg ikke særlig synd på dem som har heisangst. For meg er det rimelig vanskelig å prøve å tilnærme meg problemet - uten dermed å føle at jeg setter meg selv og mine omgivelser i livsfare.

Skulle ønske at min angst oppsto i situasjoner der det egentlig ikke er farlig,- da hadde det vært lettere å prøve å gjøre noe med det.

Det er ikke farlig å få angst på en motorvei heller. Det er nettopp tankesettet ditt som opprettholder angsten i disse situasjonene. I det du innser at angst/panikkanfall er ufarlig uansett når det måtte inntreffe er du langt å vei fri fra det hele.

[Gjest nordpolen]

''Nå er jeg veldig utbrent på dette området og dette med heisen var visst siste "krampetrekning" fra min side.''

Da kom det kanskje noe godt ut av det...?

mvh

Har egentlig gitt opp for lenge siden, tror jeg har prøvd absolutt alt og ingenting har hjulpet. Nå lever jeg veldig godt med å aldri få besøk, aldri en telefon (telefonskrekk), har innsett at skal det være noen form for kontakt oss imellom er det meg som må dra dit.

Jeg har ikke dårlig samvittighet lengre, orker ikke å være mor for min mor, jeg lever mitt liv.

Det som stikker litt er at barna mine synes dette er meget rart. I tillegg kommentarer fra endel venner og slektinger. Dette gjør meg litt små-paranoid innimellom siden jeg jo har noe av de samme genene i meg. I morsomt å få kommentarer om at mora di er smårar . Men som sagt, jeg har det bra nå :-)

[Gjest dropper nicket...]

Det er ikke farlig å få angst på en motorvei heller. Det er nettopp tankesettet ditt som opprettholder angsten i disse situasjonene. I det du innser at angst/panikkanfall er ufarlig uansett når det måtte inntreffe er du langt å vei fri fra det hele.

Ikke farlig å få angstanfall i 90 km/t med biler susende forbi deg på begge sider..? Neivel... Når man føler at man skal besvime og det prikker i armer og ben og man får pusteproblemer?

Er du litt rar? Eller bare tankeløs...?

Det er i alle fall farligere enn å ha moderat promille og snakke i mobil samtidig som bilfører...det er jeg rimelig sikker på.

[skal]

Det er vel ikke bare så enkelt - men det er jo ikke verdens undergang heller.

Etter å ha erfart panikkangst det siste året ved bilkjøring på motorvei, synes jeg ikke særlig synd på dem som har heisangst. For meg er det rimelig vanskelig å prøve å tilnærme meg problemet - uten dermed å føle at jeg setter meg selv og mine omgivelser i livsfare.

Skulle ønske at min angst oppsto i situasjoner der det egentlig ikke er farlig,- da hadde det vært lettere å prøve å gjøre noe med det.

Det slår meg at du kanskje kunne prøvd eksponering i samarbeid med en kjørelærer - i kjøreskolebil. Da kan han ta over om det oppstår noe farlig. Bare en ide, om det hindrer deg mye.

[Gjest dropper nicket...]

Det slår meg at du kanskje kunne prøvd eksponering i samarbeid med en kjørelærer - i kjøreskolebil. Da kan han ta over om det oppstår noe farlig. Bare en ide, om det hindrer deg mye.

..sant nok - god idé :-)

Det har jeg faktisk ikke tenkt på.

Det hindrer meg ikke så mye ennå - og planen min er å prøve meg litt etter hvert. Men du verden som jeg skulle ønske jeg hadde heis-skrekk eller noe annet enkelt ;-)

[Gjest groggas]

Ikke farlig å få angstanfall i 90 km/t med biler susende forbi deg på begge sider..? Neivel... Når man føler at man skal besvime og det prikker i armer og ben og man får pusteproblemer?

Er du litt rar? Eller bare tankeløs...?

Det er i alle fall farligere enn å ha moderat promille og snakke i mobil samtidig som bilfører...det er jeg rimelig sikker på.

Nei, det er ikke farlig. Jeg forsøker å fortelle deg nettopp det. Det er ikke farlig at du føler at du kommer til å besvime, det er ikke farlig at det prikker i armer og bein, det er ikke farlig at det suser biler rundt deg i 90 km. Og den dagen du innser det vil du neppe få angst i en slik situasjon. Og inntil du innser det kommer du ikke til å kjøre på motorveien. Jeg forstår at du går i forsvar, for dette er din frykt. Men frykt for, i dette tilfellet, er selvlaget. Og det er du alene som opprettholder den, gir den næring og lar den hindre deg i å kjøre på motorveien.

Og ja jeg vet at det er provoserende å høre dette når man lider av angst. Jeg har selv levd med livshemmende angst i mange år. Da snakker vi ikke angst for motorveier, men vi kan starte med angst for å gå over terskelen og ut av døren. Jeg er hverken rar eller mangler omtanke (tankeløs?). Jeg snakker av lang og dårlig erfaring. Og jeg vet hvilken "medisin" som fungerer mot dette. Og den putter man ikke i munnen og erobrer verden. Man stapper den i hodet i form av ufarliggjøring dag ut og inn, samtidig som man eksponerer seg for, trosser, er livredd, har panikk, gråter og snubler, faller og reiser seg igjen og til slutt kjære deg så seirer man gang på gang på gang.

I ditt tilfelle kan man velge å la motorveien ligge der den ligger, ubesøkt av deg. I mitt tilfelle måtte noe gjøres, fordi angsten som en gang i tiden startet med et panikkanfall en kveld før eksamen, gjennom år hadde fått feste, erobret flere og flere områder og frarøvet meg livet. Jeg bestemte meg for å gjenvinne kontrollen og brukte "medisinen" som nevnt over her. Og den virker...Din "medisin" som jeg vil kalle unngåelse virker ikke. Det vet jeg, som sagt, av lang og dårlig erfaring.

[Orio]

Livet er ganske begrenset ja, i tillegg masse andre fobier. Vet egentlig ingenting hun ikke er redd for utenfor huset.

Når man har sosialfobi, heisfobi, slangefobi osv, osv, hva bør egentlig behandles først tro?

Første punkt: ønsker hun å gjøre det disse fobiene hindrer henne i? Hvis ikke er det et dødfødt prosjekt. Å komme over en fobi krever at du utsetter deg for mye ubehag, og det er det vel ingen som gjør hvis de ikke ønsker å oppnå resultatet.

Når det gjelder de fobiene du nevner ville jeg nok satset på den sosiale fobien først. Det er vel den som hemmer henne mest i hverdagen? Og hun har vel ikke så mye nytte av å kunne ta heis hvis hun på grunn av sosial fobi allikevel ikke vil omgås andre mennesker i særlig grad.

Neste punkt er heisfobien. Slangefobien kan dere overse til hun skal reise til et sted hvor du faktisk risikerer å møte slanger. :- )

[Orio]

''Hvis hun fortsatt er i live og kom fra hendelsen uten mèn, kan hun jo lære av det. "Det verste" skjedde, og hun er like frisk :-)''

Mener du virkelig at det er så enkelt? Se den heiseopplevelsen jeg beskriver like under her.

Venninnen min har ikke satt sine ben i en heis etterpå, selv om hun også overlevde. Og selv kunne jeg ikke tenke meg å ta heis med henne igjen, om jeg skulle få muligheten.

Det er faktisk så "enkelt". Bortsett fra at det er vanvittig vanskelig å gjennomføre i praksis.

Men det kan gjerne gjøres i litt mer kontrollerte former, og litt mer gradvis. For en eldre kvinne som ikke har turt sette sine ben i en heis på årevis (?) er det ingen bra start å plutselig oppleve å være alene i heisen når dørene lukker seg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først må du spørre deg selv og henne om dette er noe HUN virkelig ønsker.

Etter å ha lest gjennom tråden virker dette som mer enn bare enkle fobier. Det virker mer som generell nevrotisisme hos en eldre kvinne. Om jeg har rett, er sannsynligheten for endring minimal.

[Gjest nordpolen]

Første punkt: ønsker hun å gjøre det disse fobiene hindrer henne i? Hvis ikke er det et dødfødt prosjekt. Å komme over en fobi krever at du utsetter deg for mye ubehag, og det er det vel ingen som gjør hvis de ikke ønsker å oppnå resultatet.

Når det gjelder de fobiene du nevner ville jeg nok satset på den sosiale fobien først. Det er vel den som hemmer henne mest i hverdagen? Og hun har vel ikke så mye nytte av å kunne ta heis hvis hun på grunn av sosial fobi allikevel ikke vil omgås andre mennesker i særlig grad.

Neste punkt er heisfobien. Slangefobien kan dere overse til hun skal reise til et sted hvor du faktisk risikerer å møte slanger. :- )

Hun har perioder hvor hun ser mere lyst på livet og faktisk blir med meg ut på tur. Når hun er på det verste låser hun døra og legger seg rett ut. Dette pågår i lange perioder. Det sliter selvsagt på de som står henne nærmest.

[Gjest nordpolen]

Først må du spørre deg selv og henne om dette er noe HUN virkelig ønsker.

Etter å ha lest gjennom tråden virker dette som mer enn bare enkle fobier. Det virker mer som generell nevrotisisme hos en eldre kvinne. Om jeg har rett, er sannsynligheten for endring minimal.

Hun har vært sånn hele livet. Har også perioder hvor hun ønsker å bli med ut og prøver virkelig å være sosial, men skrekken hun har for alt mulig hemmer henne jo. Jeg tror også "toget har gått" for evt bedring, får ta henne som hun er og slutte å legge på meg skyld og ansvar for alt mulig.

Hadde hun vært ung idag ville jeg tro hun hadde fått en bipolardiagnose, jeg har den og ser at flere i slekta sikkert er likedan. Takk for svar

[Gjest tias]

Da kan det være lurt å prøve tankefeltsterapi. Søk evt. på nett.