Slik skal det IKKE gjøres :)

[Gjest nordpolen]

Da kan det være lurt å prøve tankefeltsterapi. Søk evt. på nett.

Takk for tips :-)

[Gjest dropper nicket...]

Nei, det er ikke farlig. Jeg forsøker å fortelle deg nettopp det. Det er ikke farlig at du føler at du kommer til å besvime, det er ikke farlig at det prikker i armer og bein, det er ikke farlig at det suser biler rundt deg i 90 km. Og den dagen du innser det vil du neppe få angst i en slik situasjon. Og inntil du innser det kommer du ikke til å kjøre på motorveien. Jeg forstår at du går i forsvar, for dette er din frykt. Men frykt for, i dette tilfellet, er selvlaget. Og det er du alene som opprettholder den, gir den næring og lar den hindre deg i å kjøre på motorveien.

Og ja jeg vet at det er provoserende å høre dette når man lider av angst. Jeg har selv levd med livshemmende angst i mange år. Da snakker vi ikke angst for motorveier, men vi kan starte med angst for å gå over terskelen og ut av døren. Jeg er hverken rar eller mangler omtanke (tankeløs?). Jeg snakker av lang og dårlig erfaring. Og jeg vet hvilken "medisin" som fungerer mot dette. Og den putter man ikke i munnen og erobrer verden. Man stapper den i hodet i form av ufarliggjøring dag ut og inn, samtidig som man eksponerer seg for, trosser, er livredd, har panikk, gråter og snubler, faller og reiser seg igjen og til slutt kjære deg så seirer man gang på gang på gang.

I ditt tilfelle kan man velge å la motorveien ligge der den ligger, ubesøkt av deg. I mitt tilfelle måtte noe gjøres, fordi angsten som en gang i tiden startet med et panikkanfall en kveld før eksamen, gjennom år hadde fått feste, erobret flere og flere områder og frarøvet meg livet. Jeg bestemte meg for å gjenvinne kontrollen og brukte "medisinen" som nevnt over her. Og den virker...Din "medisin" som jeg vil kalle unngåelse virker ikke. Det vet jeg, som sagt, av lang og dårlig erfaring.

Jeg tror du misforstår meg. Jeg skjønner selvsagt at selve angsten ikke er farlig. Jeg besvimer kanskje ikke av det, og dør i alle fall ikke av selve angsten. Det er jo derfor jeg skulle ønske at min angst ville oppstå i sånne situasjoner hvor man kan sette seg ned og ta seg sammen. I en heis, for eksempel. Eller på åpne plasser.

Men det er jo rimelig opplagt at det er farlig å få sånne fysiske reaksjoner (puls i 150, flimring for øynene, prikking i hender og føtter) på en motorvei i 90 km/t, med biler på alle kanter.

Hvis ikke _det_ er farlig er det heller ikke farlig å fyllekjøre -i alle fall med moderat promille.

Jeg skal nok prøve å trene meg opp etterhvert - det er heller ikke alle motorveier jeg har problemer med - og slett ikke landeveien med masse svinger og høy fart. Gjør meg ingenting, og jeg har kjørt i mange, mange år,- og kjørt mye.

[Orio]

Hun har perioder hvor hun ser mere lyst på livet og faktisk blir med meg ut på tur. Når hun er på det verste låser hun døra og legger seg rett ut. Dette pågår i lange perioder. Det sliter selvsagt på de som står henne nærmest.

Kanskje det er på tide at du lar henne ta over litt av ansvarer for dette selv? Hvis hun ønsker hjelp kan du selvfølgelig stille opp, og du kan også spørre om hun vil bli med en tur i butikken el. når hun har bedre perioder, men ikke bruk masse energi på overtalelser/motivering.

[Gjest groggas]

Jeg tror du misforstår meg. Jeg skjønner selvsagt at selve angsten ikke er farlig. Jeg besvimer kanskje ikke av det, og dør i alle fall ikke av selve angsten. Det er jo derfor jeg skulle ønske at min angst ville oppstå i sånne situasjoner hvor man kan sette seg ned og ta seg sammen. I en heis, for eksempel. Eller på åpne plasser.

Men det er jo rimelig opplagt at det er farlig å få sånne fysiske reaksjoner (puls i 150, flimring for øynene, prikking i hender og føtter) på en motorvei i 90 km/t, med biler på alle kanter.

Hvis ikke _det_ er farlig er det heller ikke farlig å fyllekjøre -i alle fall med moderat promille.

Jeg skal nok prøve å trene meg opp etterhvert - det er heller ikke alle motorveier jeg har problemer med - og slett ikke landeveien med masse svinger og høy fart. Gjør meg ingenting, og jeg har kjørt i mange, mange år,- og kjørt mye.

Jeg har valgt å la fornuften/intelligensen styre mer enn følelser og katastrofetanker rundt alt som kan skje og slik har jeg tenkt til å la det forbli. Det er minimale sjanser for at et panikkanfall skal inntreffe når jeg kjører på en motorvei, om det skjer er det minimale sjanser for at det får fatale konsekvenser. Jeg kan bremse ned, sette på nødblinkere, kjøre ut til siden etcetc. Jeg har faktisk aldri hørt at noen har fått et panikkanfall på en motorvei og forårsaket ulykker, så det logiske for meg er at dette er ufarlig.

Du frykter ikke landeveien merkelig nok. Hvis du skulle svime av der, hva tror du kan skje da? Det er vel ikke bare biler i 90 km som er en trussel hvis du ikke lenger er ved bevissthet? Jeg antar at du da tenker at der har jeg mer kontroll, mindre biler, jeg kan bremse ned, kjøre til siden osv. Til info så har du samme kontrollen på en motorvei

[Gjest nordpolen]

Kanskje det er på tide at du lar henne ta over litt av ansvarer for dette selv? Hvis hun ønsker hjelp kan du selvfølgelig stille opp, og du kan også spørre om hun vil bli med en tur i butikken el. når hun har bedre perioder, men ikke bruk masse energi på overtalelser/motivering.

Disse overtalelsene hører barndoms-og ungdomstid til. Ga opp hele mennesket fra jeg var 15 år (flyttet) og i mange år. Nå er jeg vel mest nyskjerrig på hva som egentlig feiler henne og hva som evt kunne ha hjulpet om hun hadde tatt imot hjelp dengang. Tenker litt på sammenhenger og hvorfor livet ble slik liksom.

Livsfilosofi :=)

[Gjest dropper nicket..]

Jeg har valgt å la fornuften/intelligensen styre mer enn følelser og katastrofetanker rundt alt som kan skje og slik har jeg tenkt til å la det forbli. Det er minimale sjanser for at et panikkanfall skal inntreffe når jeg kjører på en motorvei, om det skjer er det minimale sjanser for at det får fatale konsekvenser. Jeg kan bremse ned, sette på nødblinkere, kjøre ut til siden etcetc. Jeg har faktisk aldri hørt at noen har fått et panikkanfall på en motorvei og forårsaket ulykker, så det logiske for meg er at dette er ufarlig.

Du frykter ikke landeveien merkelig nok. Hvis du skulle svime av der, hva tror du kan skje da? Det er vel ikke bare biler i 90 km som er en trussel hvis du ikke lenger er ved bevissthet? Jeg antar at du da tenker at der har jeg mer kontroll, mindre biler, jeg kan bremse ned, kjøre til siden osv. Til info så har du samme kontrollen på en motorvei

Saken er at det ikke har noe med fornuft å gjøre. Jeg er ikke redd for å krasje, det er ikke det direkte som fører til anfallet.

Og så er det ikke så enkelt å stoppe f.eks. inne i en tunell. Og så er det den vurderingen som ligger før dette - om man skal stoppe eller prøve å kjøre videre...

[Gjest nordpolen]

Saken er at det ikke har noe med fornuft å gjøre. Jeg er ikke redd for å krasje, det er ikke det direkte som fører til anfallet.

Og så er det ikke så enkelt å stoppe f.eks. inne i en tunell. Og så er det den vurderingen som ligger før dette - om man skal stoppe eller prøve å kjøre videre...

Vet du 100% sikkert at dette angstanfallet kommer om du kjører på motorveien? I såfall må det jo være tankene dine i forkant som fører til dette anfallet?

[Gjest groggas]

Saken er at det ikke har noe med fornuft å gjøre. Jeg er ikke redd for å krasje, det er ikke det direkte som fører til anfallet.

Og så er det ikke så enkelt å stoppe f.eks. inne i en tunell. Og så er det den vurderingen som ligger før dette - om man skal stoppe eller prøve å kjøre videre...

Jeg vet dette ikke handler om fornuft. Den dagen du lar fornuften råde og følger den er du kvitt problemet. Jeg lar nå rasjonelle tanker ta over for de irrasjonelle og panikk- og bekymringsangst er et sjeldent fenomen. Det er jeg som er "sjefen" her nå