Er det omsorg vi vil ha?

[Gjest Uten-sukker]

Jeg har lang fartstid innenfor psykiatrien i form av samtaletimer.

Har hatt tre psykologer, den ene hadde jeg årelang kontakt med, en gang i uken.

Det som slår meg nå en stund etter at jeg avsluttet terapien med vedkommende er hvor innvolvert jeg var i det hele.

Jeg tenkte knapt nok på annet enn timene og hva som ble sagt og gjort. Og han var en myk og omsorgsfull behandler som ga mye av seg selv. Resultatet ble at jeg ble sterkt avhengig av omsorgen jeg fikk. Og jeg følte meg elendig og ulykkelig etter en time hvor jeg følte jeg ikke fikk det jeg trengte.

Jeg vekslet mellom å være overlykkelig hvis psykologen min sa noe pent til meg, og bli dønn ulykkelig hvis jeg opplevde noe som for meg virket som en avvisning.

Jeg følte meg ofte fanget i denne avhengigheten og tok meg ofte i å ønske at jeg kunne fri meg den. Men jeg klarte det ikke, og årene bare gikk. Fokuset på hva som feilte meg, hva jeg gikk der for bleknet. Jeg ville bare bli tatt var på av ham, så lenge jeg kunne det var jeg smertefylt lykkelig.

Etter å ha lest her på dol en stund, synes jeg å se at dette går igjen i mer eller mindre grad. Vi vil bli tatt vare på, gitt omsorg av psykiatrien. Enten vi går på legevakten, eller går til psykologen vår. Og helst til alle døgnets tider. Og slik tenkte jeg også, hvis han virkelig bryr seg, hvis helsenorge virkelig skal fungere osv.

Behandleren min flyttet og jeg ble tvunget til en avslutning. Det var vanskelig og tungt til å begynne med, men sakte føltes det nesten som om jeg kom til meg selv igjen. Jeg ble nesten litt sjokkert over min egen rolle i alle disse årene.

Siden jeg ikke var ferdig behandlet ble jeg overflyttet til en ny, og ting begynte å skje med meg og det fort. Den nye behandleren la opp til stramme grenser, og samtalene foregikk uten varme blikk og all den omsorgen jeg var vant med.

Jeg begynte å arbeide med meg selv på en helt annen måte. Tiden mellom timene ble brukt til andre ting enn bare å vente på neste time. Jeg følte det som om relasjonen mellom meg og behandler var en arbeids situasjon og jeg nyttigjorde meg hva vi jobbet med, jeg lyttet og tok ting inn. Istede for å være opptatt av om psykologen min hadde det varme blikket i dag, eller den pene genseren, var jeg opptatt av hva som ble sagt. Jeg opplevde en enorm lettelse og frihetsfølelse. På tross av dette, jeg tviler ikke et sekund på av min nåværende behandler hadde stilt opp for meg ved en krise, det handler ikke om det. Men det handler om regulering av relasjoner. Følelser som ikke blir gjengeldt, ikke oppmuntret går relativt raskt over. Pasienter som i årevis sitter fast i dette mønstret må oppleve at behandlerne til en viss grad oppmuntrer avhengigheten og følelsene som oppstår.

Jeg er ikke i tvil om hva som er best for meg, men at jeg i så mange år var mer opptatt av omsorg enn å bli frisk av plagene mine er betenkelig.

Andre som har noen synspunkter på dette?

[bibben]

Takk for interessant innlegg!

Jeg kjenner meg skremmende godt igjen i det du skriver, og jeg tror du setter fingeren på noe veldig viktig.

Selv har jeg kommet over i en mer konstruktiv form for behandling etter årelang terapi hos en behandler som jeg fikk et alt for privat forhold til. Hele min tilværelse kretset rundt neste time; jeg telte dager og timer.

Jeg fikk masse, masse omsorg, men ellers kom det lite ut av årene hos denne behandleren.

Nå får jeg ikke den type omsorg. Tidvis savner jeg det, men har samtidig innsett at jeg må sørge for meg selv på annen måte.

[serenity777]

Takk for interessant innlegg!

Jeg kjenner meg skremmende godt igjen i det du skriver, og jeg tror du setter fingeren på noe veldig viktig.

Selv har jeg kommet over i en mer konstruktiv form for behandling etter årelang terapi hos en behandler som jeg fikk et alt for privat forhold til. Hele min tilværelse kretset rundt neste time; jeg telte dager og timer.

Jeg fikk masse, masse omsorg, men ellers kom det lite ut av årene hos denne behandleren.

Nå får jeg ikke den type omsorg. Tidvis savner jeg det, men har samtidig innsett at jeg må sørge for meg selv på annen måte.

Du treffer spikeren på hodet her. Jeg gikk til psyk.sykepleier i 4 år, og i begynnelsen var hun veldig vennlig, og jeg fikk nærmest inntrykket av att jeg var favorittpasienten hennes. Så ble jeg dårligere, og da begynte hun å bli mere distansert. Og jeg så hun fikk nye favoritter. Jeg må innrømme jeg ble litt sjalu da.

Nå er jeg helt ferdig med omsorgsbehovet. Går hos en psyk. sykepleier i kommunen i steden for DPS, og jeg sitter skjeldent timen ut. Hun nye er også en helt annen type.

Så selv om jeg søkte omsorg før, gjør jeg det ikke lengre. Jeg har slått meg delvis til ro med det jeg er, og vet jeg aldri kommer til å knytte meg veldig sterkt til behandlere igjenn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette innlegget + froskens innlegg under "akuttpsykiatri" bør leses av alle.

Legg dem gjerne på favoritter.

[Gjest en doler]

Dette innlegget + froskens innlegg under "akuttpsykiatri" bør leses av alle.

Legg dem gjerne på favoritter.

liker ikke den evigennelige favorisering av frosken! Er De forelsket å froskeprins?

[Gjest nordpolen]

liker ikke den evigennelige favorisering av frosken! Er De forelsket å froskeprins?

Sjalu?

[Gjest en doler]

Sjalu?

yepp!!

[Gjest nordpolen]

yepp!!

Stakkar . Husk det gjør mest vondt for deg selv, kanskje unne andre noe bra istedet?

[Gjest en doler]

Stakkar . Husk det gjør mest vondt for deg selv, kanskje unne andre noe bra istedet?

det kan du bare drite i!!!

[hidi, the scorpion]

det kan du bare drite i!!!

Frosken er høyt verdsatt av de fleste av oss dolere. Hun har fantastisk kunnskap og mye livserfaring, som hun villig deler med oss;)

[Gjest opaw]

Dette innlegget + froskens innlegg under "akuttpsykiatri" bør leses av alle.

Legg dem gjerne på favoritter.

u.t

[Gjest opaw]

Forrige side, under "er dette sunn akuttpsykiatri".

.

[Gjest nordpolen]

det kan du bare drite i!!!

Takk for hyggelig svar . Uansett har du det verst med deg selv. Du er vel intelligent nok til å endre litt på tankene dine?

[Gjest surikatt]

Frosken er høyt verdsatt av de fleste av oss dolere. Hun har fantastisk kunnskap og mye livserfaring, som hun villig deler med oss;)

Helt enig med hidi, the scorpion. Froskens innlegg er utrolig bra.

[xxløvetannxx]

''Følelser som ikke blir gjengeldt, ikke oppmuntret går relativt raskt over. Pasienter som i årevis sitter fast i dette mønstret må oppleve at behandlerne til en viss grad oppmuntrer avhengigheten og følelsene som oppstår.''

Hva om man har hatt en besettelse i 7 år (still counting) uten oppmuntring? Tett oppfulgt av drømmer, dagdrømmer og hallusinasjoner?