Var jeg for kravstor da jeg spurte om det?

[Gjest terapisøker]

Jeg er på utredning på min lokale DPS for å finne en gruppe jeg kan passe inn i. Var i samtale med to gruppeterapeuter i dag for å diskutere et mulig gruppeopplegg. Mot slutten av timen spurte jeg om det var noen mulighet for å få noen jevnlig oppfølging av psykiater på DPS med tanke på medisinering. Jeg foreslo en gang i måneden. Den ene gruppeterapeuten sa at de hadde altfor mye å gjøre på DPS’en til å påta seg noe sånt. De psykiaterene som jobbet der tok bare enkeltoppdrag og vurderinger.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg har en bipolar 2 diagnose som har vært stabil en stund, men nå har jeg begynt å svinge veldig. Jeg sliter også med angst, som bare har blitt verre og verre. Jeg går på fire forskjellige medisiner som er blitt gitt av ulike behandlere. Jeg har også en somatisk sykdom som har betydning når man skal medisinere. Jeg har en flink fastlege, men han er ingen psykiater, og det blir en del prøving og feiling. Jeg har erfart at hvis ulike leger skal gi meg råd ang medisineringen fra gang til gang, blir det svært forvirrende, siden de ikke nødvendigvis vet hvorfor den forrige har gjort det h*n har gjort. Dessuten må de sette seg inn i historien min.

Jeg har også søkt privatpraktiserende psykiatere om veiledning i forhold til medisiner, men bare fått avslag.

Hva bør jeg gjøre for å få stabilitet i tilværelsen igjen?

[PieLill]

Jeg synes ikke kravstort. Tvert imot en velbegrunnet forespørsel.

Etter mine legmannberegninger må det være bedre helseøkonomi og sørge for en fornuftig og stabil medisinering, enn de mulige konsekvensene av det motsatte.

Det er aldri tid til å gjøre jobben dkikkelig, men alltid tid til å gjøre den på nytt...

Kunne du og/eller fastlegen skrive et brev til DPSen der du på nytt ber om fast oppfølging av fast pyskiater? Det blir vanskeligere å avfeie deg skriftlig...

mvh

[Gjest terapisøker]

Jeg synes ikke kravstort. Tvert imot en velbegrunnet forespørsel.

Etter mine legmannberegninger må det være bedre helseøkonomi og sørge for en fornuftig og stabil medisinering, enn de mulige konsekvensene av det motsatte.

Det er aldri tid til å gjøre jobben dkikkelig, men alltid tid til å gjøre den på nytt...

Kunne du og/eller fastlegen skrive et brev til DPSen der du på nytt ber om fast oppfølging av fast pyskiater? Det blir vanskeligere å avfeie deg skriftlig...

mvh

Jeg får en følelse av at de driver med brannslukking på DPS'en, de skal gjøre meg stabil, men når det går nedover igjen så har de ikke ressurser eller kapasitet til å hjelpe meg...Jeg er veldig redd for å ende opp som uføretrygdet.

Jeg tror jeg venter til jeg vet sikkert om det er her jeg skal gå i gruppeterapi. Hvis det er det så har jeg en fot innenfor. Kanskje det hjelper?

[PieLill]

Jeg får en følelse av at de driver med brannslukking på DPS'en, de skal gjøre meg stabil, men når det går nedover igjen så har de ikke ressurser eller kapasitet til å hjelpe meg...Jeg er veldig redd for å ende opp som uføretrygdet.

Jeg tror jeg venter til jeg vet sikkert om det er her jeg skal gå i gruppeterapi. Hvis det er det så har jeg en fot innenfor. Kanskje det hjelper?

Høres ut som en god plan.

Ha gjerne en B-plan i bakhånd som er rask å sette i verk.

Lykke til!

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg foreslår at fastlegen din prøver å få en avtale med en fast psykiater som hun kan ringe til når det er behov for å diskutere medisiner.

[Gjest MedicNerd]

Har vel egentlig bare ett hovedbudskap. Som en som også har erfaring med et sykdomsbilde med flere somatiske sykdommer/fuksjonshemming i tillgg til det pysiksk (bipolar ll her og) så har jeg etter hvert blitt svært hissig på at de spsialistene jeg går til snakker sammen! Det er veldig viktig! Det nytter ikke når psykiateren sitter der og pusher ad, ap og slikt som er spesialiteten til vedkommende når det også dreier seg om andre sykdommer som kan innvirke på medisineringsvalg, bivirkninger, interaksjoner... Så har man nevrologen som for min del har ansvar fordi jeg har epilepsi. Lamictal er min stabilisator og antiepileptiske medisin. Hva angikk interaksjoner måtte jeg faktisk vite en del om selv! Slikt er ikke bra. Jeg er når jeg er i god for svært interessert i medisin, og vet nok mer enn en del selvsagt uten å vite laaangt i fra alt. Likevel... Man må dessverre nesten være hobbylege har jeg inntrykk av når man er i en situajon med flere sykdommer. Diabetesspesialsiten min kan ikke mye om epilepsi, og definitivt veldig lite psykiatri selv om han er verdens mest kvalifiserte og empatiske diabeteslege.

Jeg skriver meg kanskje på viddene nå, men jeg tror det er viktig der du er nå at fastlegen står på for deg siden du tydeligvis har en del kontakt med han. De i spesialisthelsetjenesten har vel sendt epikriser til han. Sørg for at han leser disse. DPS skal dessuten være behjelpelige med å veilede fastleger! Bipolar lidelse er en psykiateroppgave spør du meg. Om ikke annet skal man ha en spesialistoppfølging i tillegg til fastlegen sin.

OG: Du er IKKE kravstor synes jeg! Dine tanker er svært reelle og forståelige! NHD har jo sagt sitt, og han er jo langt mer kvalifisert til å svare deg enn jeg. DPS BUDRDE ha nok ressurser, og det er synd at de tilsynelatende ikke har det. Jeg kan egentlig ikke gi så mange andre råd der enn at fastlegen din hjelper til med å legge et press på de. Brannslukning hjelper ikke i lengden. Det er i det hele tatt veldig dårlig samfunnsøkonomi ikke å behandle skikkelig når man virkelig har men den syk person å gjøre, eller på en penere sagt måte - en person som trenger behandling.