Krise!

[Gjest Krise nå.]

Jeg har lidd av det jeg mener er generell angstlidelse eller sosial fobi så lenge jeg kan huske. Inntil nå har jeg akseptert det som en del av livet, men nå som jeg nærmer meg 44 begynner jeg å forstå at det er bedre eller mindre villig til å håndtere det, eller kanskje har blitt mer følsom for det.

Mine symptomer begynner med den mest betydningsfulle. Jeg lever i frykt for at noen (spesielt noen som har myndighet over meg) vil oppdage at jeg er treg. Ved langsom jeg mener at mitt sinn eller annen grunn ikke behandler tanker raskt og det blir tydelig når jeg blir overvåket. For å legge til det når jeg vet blir jeg så meg bare stenger ned og vil ikke fungere. For å prøve å kompensere løper jeg rundt i panikk hele dagen på jobb og prøver å finne ut hvordan jeg kan holde opp og unngå eksponering. Min veileder har sagt noen uhøflige kommentarer som jeg over analyserer til jeg sklir inn i depresjon. Dette legger også til det. Hvis jeg bedt om å forholde meg til overveldende antatt urovekkende som er nesten uutholdelig. Jeg har en dårlig holdning. Jeg har en forferdelig trekning i skulderen som gjør at jeg har ryggproblemer. Jeg har forsket på medisiner, men er ikke villig til å håndtere de siden de gir meg avhengighet og døsighet. Det jeg tror har skjedd er at en eller annen som meg bare ikke behandler tanker raskt og dette har ført til sosiale problemer som har ført til lav selvfølelse, og fobier og angst. Etter 40 år med det jeg tror at det har blitt veldig en del av hvem jeg er. Jeg har lite håp om at

kan komme i meg å komme gjennom eksponering terapi. Jeg har vært gjennom rådgiving for å komme meg gjennom en krise, men sluttet da det var over. Fra hva jeg har lært jeg trenger en kombinasjon av kognitiv terapi og medikamenter, men hvordan kan det løse problemet kjernen av en langsom sinn? Det kan være en løsning hvis jeg bare kunne finne riktig person som vet hvordan jeg kan hjelpes!

Takk!

[Gjest 0oo]

Når jeg leser innlegget ditt får jeg tanker om at du trenger litt antipsykotika. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i ordet paranoia, men en del av det du skriver og de ordene du bruker, får meg til å mene at du kunne tatt opp med legen din muligheten for å prøve en liten dose AP.

[siameser]

Vitenskapen vet mer og mer om hvordan hjernen og sansene virker, og jeg kunne lagt ut i det vide og brede om hvordan det rent teknisk sett ikke er mulig å oppfatte andres tanker.

Jeg er derimot redd for at det ikke ville gjort deg noe mindre engstelig, så lenge du faktisk opplever det som en mulighet, og er redd for det. Jeg gikk lenge lenge og trodde at jeg før eller siden kom til å si noe ved et uhell, som kom til å ødelegge livet til mine nærmeste.

Angst er vondt. Jeg ville ha kontaktet lege, og beskrevet akkurat det du sier her. Det fins gode medisiner som demper følelsen av å være vid åpen. Lykke til! *klem*