Kan mitt problem være en form for angst?

[Gjest kahloli]

Det var en periode hvor jeg vurderte på å gå til legen på grunn av depresjon, men jeg kom meg igjennom det på egenhånd. Så det kunne ikke ha vært så alvorlig som jeg fryktet.

Ting har gradvis blitt bedre etter en kjip periode, men noen ting henger igjen. Jeg er plaget av uro, ustabilt selvbilde, (noen ganger føler jeg at jeg kan klare alt, og andre ganger blir alt "svart").

Den uroen jeg har er noe som er inne i magen. En slags "brennende" følelse, som jeg ikke helt klarer å sette ord på. Som "vonde sommerfugler". Noen ganger har jeg også brystsmerte (ikke stor), og en slags kvelningsfornemmelse oppstår noen ganger i halsen.

Da jeg var inne i den kjipe perioden, var jeg også plaget av hodepine og kvalme.

Men jeg er ikke spesielt redd for å stå opp foran folk, eller å gå ut. Er egentlig glad i å være ute blant mennesker, og å møte mennesker, selv om jeg noen ganger føler at jeg ikke mestrer det helt. Er nok ennå litt sjenert og tilbakeholden.

Har ei heller noen spesielle fobier.

Det jeg derimot er bekymret for, er min familie, min skolegang og delvis også min økonomi. For at alt skal "ordne" seg.

Før trodde jeg at alt bare ordnet seg, og jeg var på grensen til å være likeglad. Jeg prøver å si til meg selv at jeg bekymrer meg unødvendig, men kan ikke la være å se at den også er berettiget.

Kan dette, på tross av at jeg ikke har noen fobier eller sosial angst, være en form for angst?

Takknemmelig for svar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det kan være angst. Det ligner mye på GAD. Økt autonom aktivering (være på tuppa) + angstfylt bekymring.

[Gjest kahloli]

Ja, det kan være angst. Det ligner mye på GAD. Økt autonom aktivering (være på tuppa) + angstfylt bekymring.

Hm, takk for svar.

Pleier slike diagnoser å være vedvarende over lang tid,

altså, går det over av seg selv?

Må jeg endre noe i livet mitt for at det skal gå over,

eller er det bekymringer som er "ute proposjon"?

[Rosavina]

Hm, takk for svar.

Pleier slike diagnoser å være vedvarende over lang tid,

altså, går det over av seg selv?

Må jeg endre noe i livet mitt for at det skal gå over,

eller er det bekymringer som er "ute proposjon"?

Jeg var gjennom en slik periode etter å ha vært alvorlig psyk for endel år siden.

Det gikk over av seg selv. Men jeg måtte gjøre livet mitt så enkelt som bare mulig. La meg kl 8, utslitt. Harde prioriteringer i hverdagen. Rett og slett spare på kreftene. Var jo på "vakt" hele veien.

Leste også det jeg kom over om angst. Slik fikk jeg perspektiv på at det jeg slet med var angst og ikke reelle problemer.