NHD:hvor mange blir friske av anoreksi?

[Gjest pårørende til en med SF]

Finnes det noe statistikk på dette?

Og hva regnes som frisk? Hvis de går over til bulimi eller andre sf-former, regnes de da som friskmeldt fra anoreksi?

Fastlegen har en del sf-pasienter som har gått i terapi i åresvis uten å bli bedre. er det noen spesiell behandling som har vist seg å fungere bedre enn noe annet? Er feks gruppe å foretrekke fremfor individualterapi? Eller bør de kombinere begge?

Jeg har også erfart at ulike behandlingsopphold kan ha effekt der og da, men at den effekten går over når de kommer hjem og ikke har behandlingsnettverket i ryggen. Finnes det i det hele tatt noen behandlingsformer som hjelper pasientene i hjemmet?

[rose23]

http://www.skarderud.no/spiseforstyrrelser.asp

Ta en titt på denne siden. Er utformet av en av dem jeg vil anse som blant de fremste ekspertene på spiseforstyrrelser. Mye godt fagstoff :-)

De fleste blir frisk, noen få blir kronisk anorektikere. Ikke gi opp!

[Gjest trist jente]

Det er mange som blir friske fra anoreksi så ikke gi opp. Men den viktigste forutsetningen for å bli frisk er at den syke selv skjønner at hun er syk og har et problem.

Spiseforstyrrelser dreier seg egentlig sjelden om mat. Maten er et uttrykk for noe annet. I noen meget få tilfeller er det en slankekur som kommer ut av kontroll, men langt oftere er spiseforstyrrelsen et sympom på at personen ikke har det godt. I en ellers så uoversiktelig og kaotisk hverdag kan man oppnå en liten kontroll ved å kontrollere kroppen. Men snart er det som skulle gi deg kontroll det som tar fra deg kontrollen. I begynnelsen kan du bestemme at dette vil jeg ikke spise, men etterhvert er det maten som bestemmer. Du klarer ikke lenger å spise selv om du vil.

Du trodde lykken lå i bli tynn, men sannheten er at du aldri blir tynn nok. Litt tynnere, litt tynnere. Og du får det slett ikke bedre. Alt dreier seg om mat, enten du er våken eller sover. Hva skal jeg spise, når, hvordan.. Maten som skulle gi deg kontroll har tatt over livet ditt.

Men selv om utenforstående kan se at dette går helt overstyr er det ikke sikkert den syke selv ser det. Maten er hennes måte å ha kontroll på. Hun kan ikke kontrollere noe annet, men hun kan kontrollere hva hun tilfører kroppen.

Dersom hun er svært undervektig er det viktig å få henne opp i forsvarlig vekt, men med unntak av dette tror jeg det er særdeles viktig å fokusere på hva hun oppnår ved å ikke spise. Hvorfor trenger hun dette? Maten er et symptom på at hun ikke har det bra.

Spiselister kan være til hjelp. Har man slitt lenge med anoreksi (eller spiseforstyrrelser som sådan) mister man etterhvert begrepet om hva som er en normal porsjon og hva som er vanlig å få i seg i løpet av en dag. Ofte kan det være hjelp i svært detaljerte spiselister slik at hun ikke behøver å stå overfor så utrolig mange valg når hun skal spise. Å skulle spise er i seg selv en kamp og hun trenger ikke flere utfordringer enn nødvendig. Det er ikke bare under måltidet hun trenger støtte men også etterpå. Mat i magen medfører ofte en voldsom skam/skyldfølelse - jeg er tykk, fortjener ikke...

Om gruppe eller individualterapi er best vet jeg ikke. Tror ikke det er noe fasitsvar på det. For noen fungerer gruppe, for andre ikke. For noen er individalterapi best. Eller en kombinasjon. Det jeg ser som faren ved grupper er at man kan komme til å konkurrere om å være tynnest/sykest. Det kreves dyktige ledere. Fordelen med grupper er at man treffer andre i samme situasjon.

Det jeg tror er fryktelig skummelt er å bare fokusere på vekten. Dersom man blir tvunget til å gå opp i vekt uten å få hjelp med det underliggende kan man bli verre. Utenifra ser man bedre ut, men har det ofte verre inne i seg.

Du sier behandlingsopphold har hjulpet men at det er tilbake til det gamle når hun kommer hjem. Hva med en kostliste utarbeidet i samarbeid med pasienten og ernæringsfysiolog som hun får hjelp til å følge? I tillegg til psykolog. Det finnes psykiatritilbud i kommunene, der noen kan komme hjem til henne og hjelpe henne med spisingen. Det heter litt ulikt i de forskjellige kommunene men noen steder heter det ihvertfall søknadskontoret.

Modum bad har tre ulike grupper ifht spiseforstyrrelser. Den ene gruppen er slik at man er innlagt en uke og så tre uker hjemme (tror det er slik, ihvertfall noe lignende), dette fordi man ikke bare skal klare maten når man er innlagt men kunne overføre den til hjemmesituasjonen.

(har forresten ikke lest linken til Skårderud over i tilffelle noe kræsjer)

[Gjest pårørende til en med sf]

Det er mange som blir friske fra anoreksi så ikke gi opp. Men den viktigste forutsetningen for å bli frisk er at den syke selv skjønner at hun er syk og har et problem.

Spiseforstyrrelser dreier seg egentlig sjelden om mat. Maten er et uttrykk for noe annet. I noen meget få tilfeller er det en slankekur som kommer ut av kontroll, men langt oftere er spiseforstyrrelsen et sympom på at personen ikke har det godt. I en ellers så uoversiktelig og kaotisk hverdag kan man oppnå en liten kontroll ved å kontrollere kroppen. Men snart er det som skulle gi deg kontroll det som tar fra deg kontrollen. I begynnelsen kan du bestemme at dette vil jeg ikke spise, men etterhvert er det maten som bestemmer. Du klarer ikke lenger å spise selv om du vil.

Du trodde lykken lå i bli tynn, men sannheten er at du aldri blir tynn nok. Litt tynnere, litt tynnere. Og du får det slett ikke bedre. Alt dreier seg om mat, enten du er våken eller sover. Hva skal jeg spise, når, hvordan.. Maten som skulle gi deg kontroll har tatt over livet ditt.

Men selv om utenforstående kan se at dette går helt overstyr er det ikke sikkert den syke selv ser det. Maten er hennes måte å ha kontroll på. Hun kan ikke kontrollere noe annet, men hun kan kontrollere hva hun tilfører kroppen.

Dersom hun er svært undervektig er det viktig å få henne opp i forsvarlig vekt, men med unntak av dette tror jeg det er særdeles viktig å fokusere på hva hun oppnår ved å ikke spise. Hvorfor trenger hun dette? Maten er et symptom på at hun ikke har det bra.

Spiselister kan være til hjelp. Har man slitt lenge med anoreksi (eller spiseforstyrrelser som sådan) mister man etterhvert begrepet om hva som er en normal porsjon og hva som er vanlig å få i seg i løpet av en dag. Ofte kan det være hjelp i svært detaljerte spiselister slik at hun ikke behøver å stå overfor så utrolig mange valg når hun skal spise. Å skulle spise er i seg selv en kamp og hun trenger ikke flere utfordringer enn nødvendig. Det er ikke bare under måltidet hun trenger støtte men også etterpå. Mat i magen medfører ofte en voldsom skam/skyldfølelse - jeg er tykk, fortjener ikke...

Om gruppe eller individualterapi er best vet jeg ikke. Tror ikke det er noe fasitsvar på det. For noen fungerer gruppe, for andre ikke. For noen er individalterapi best. Eller en kombinasjon. Det jeg ser som faren ved grupper er at man kan komme til å konkurrere om å være tynnest/sykest. Det kreves dyktige ledere. Fordelen med grupper er at man treffer andre i samme situasjon.

Det jeg tror er fryktelig skummelt er å bare fokusere på vekten. Dersom man blir tvunget til å gå opp i vekt uten å få hjelp med det underliggende kan man bli verre. Utenifra ser man bedre ut, men har det ofte verre inne i seg.

Du sier behandlingsopphold har hjulpet men at det er tilbake til det gamle når hun kommer hjem. Hva med en kostliste utarbeidet i samarbeid med pasienten og ernæringsfysiolog som hun får hjelp til å følge? I tillegg til psykolog. Det finnes psykiatritilbud i kommunene, der noen kan komme hjem til henne og hjelpe henne med spisingen. Det heter litt ulikt i de forskjellige kommunene men noen steder heter det ihvertfall søknadskontoret.

Modum bad har tre ulike grupper ifht spiseforstyrrelser. Den ene gruppen er slik at man er innlagt en uke og så tre uker hjemme (tror det er slik, ihvertfall noe lignende), dette fordi man ikke bare skal klare maten når man er innlagt men kunne overføre den til hjemmesituasjonen.

(har forresten ikke lest linken til Skårderud over i tilffelle noe kræsjer)

Jeg tror at denne svart/hvitt-tenkningen ødelegger veldig mye for henne. Jeg får følelsen av at alt er enten eller., Enten går dette kjempebra, og jeg kan begynne med å ta en doktorgrad, eller det går til helvete og da er det bare å fråtse og kaste oppl. Det virker som om hun mangler en del nyanser i språket og i følelsene. Kanskje spiseorgiene og tømmingen fungerer som en del av språket?

Hun har vært alle mulig steder, på Modum også. Men så er det dette å møte hverdagen igjen etter å ha vært der. Hun går til en psykolog, men jeg vet ikke om hun er så veldig flink, eller om kjemien er den beste. Hvis hun skal få spiselister, som hun sikkert har fått på Modum, så bør noen komme hjem til henne og sjekke at hun spiser, og faktisk beholder maten. Problemet er at de ikke kan være der hele døgnet.

men hun er veldig motivert for behandling, så det er ikke det det står på. Spørs om ikke et år på Modum hadde gjort susen.

[Gjest trist jente]

Jeg tror at denne svart/hvitt-tenkningen ødelegger veldig mye for henne. Jeg får følelsen av at alt er enten eller., Enten går dette kjempebra, og jeg kan begynne med å ta en doktorgrad, eller det går til helvete og da er det bare å fråtse og kaste oppl. Det virker som om hun mangler en del nyanser i språket og i følelsene. Kanskje spiseorgiene og tømmingen fungerer som en del av språket?

Hun har vært alle mulig steder, på Modum også. Men så er det dette å møte hverdagen igjen etter å ha vært der. Hun går til en psykolog, men jeg vet ikke om hun er så veldig flink, eller om kjemien er den beste. Hvis hun skal få spiselister, som hun sikkert har fått på Modum, så bør noen komme hjem til henne og sjekke at hun spiser, og faktisk beholder maten. Problemet er at de ikke kan være der hele døgnet.

men hun er veldig motivert for behandling, så det er ikke det det står på. Spørs om ikke et år på Modum hadde gjort susen.

Det krever fryktelig mye å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Og den sort/hvitt-tankegangen du beskriver er veldig typisk. èn ting er å klare det mens man er innlagt, noe annet når man er hjemme. Selvfølgelig kan ingen være hos henne døgnet rundt. Det finnes mange dyktige psykologer som har spesialisert seg på spiseforstyrrelser, men dessverre er det også mange som ikke er veldig flinke (men de tror selv de er eksperter). Kjemien betyr mye. Maten er ofte veldig skambelagt og det trengs tillit for at hun skal klare å åpne seg.

Det er lange ventelister de fleste steder, men på feks Modum er det kortere venteliste dersom man søker seg tilbake på en gruppe man har vært på tidligere. Nå vet jeg ikke hvor dere bor eller hvor gammel din datter er, men RASP (regionalt senter for spiseforstyrrelser) i Oslo er tredjelinjetjeneste som tar imot de sykeste. De har behandlingstilbud både for de over og under 18 år, og involverer ofte familien.

[Gjest pårørende til en med sf]

Det krever fryktelig mye å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Og den sort/hvitt-tankegangen du beskriver er veldig typisk. èn ting er å klare det mens man er innlagt, noe annet når man er hjemme. Selvfølgelig kan ingen være hos henne døgnet rundt. Det finnes mange dyktige psykologer som har spesialisert seg på spiseforstyrrelser, men dessverre er det også mange som ikke er veldig flinke (men de tror selv de er eksperter). Kjemien betyr mye. Maten er ofte veldig skambelagt og det trengs tillit for at hun skal klare å åpne seg.

Det er lange ventelister de fleste steder, men på feks Modum er det kortere venteliste dersom man søker seg tilbake på en gruppe man har vært på tidligere. Nå vet jeg ikke hvor dere bor eller hvor gammel din datter er, men RASP (regionalt senter for spiseforstyrrelser) i Oslo er tredjelinjetjeneste som tar imot de sykeste. De har behandlingstilbud både for de over og under 18 år, og involverer ofte familien.

hei, jeg er ikke forelder, men en annen slektning.

Kan man dra til Modum flere ganger? Eller vil de helst ha nye folk der hver gang? Er det et sted for gjengangere?

Jeg vil tro at de prioriterer de sykeste på Rasp? Hun har en alvorlig grad av bulimi, men siden hun ikke er dødssyk så har jeg vel liten tro på at hun blir prioritert der eller?

[Gjest trist jente]

hei, jeg er ikke forelder, men en annen slektning.

Kan man dra til Modum flere ganger? Eller vil de helst ha nye folk der hver gang? Er det et sted for gjengangere?

Jeg vil tro at de prioriterer de sykeste på Rasp? Hun har en alvorlig grad av bulimi, men siden hun ikke er dødssyk så har jeg vel liten tro på at hun blir prioritert der eller?

Man kan fint bli innlagt flere ganger på Modum, og som sagt så er det kortere ventetid dersom man søker seg til en gruppe man har vært på før. Du kan jo kontakte dem og høre hva de mener?

Rasp er for de sykeste ja, men man må ikke være ekstremt undervektig for å komme dit. Alvorlig bulimi kvalifiserer også. Det er mer enn undervekt som er alvorlige følger av spiseforstyrrelser. Både bulimi og anoreksi kan medføre en altfor tidlig død. Du kan evt kontakte RASP enten via mail eller tlf, forklare situasjonen og høre hva de mener om hva som er mest hensiktsmessig.

Flott at hun har en som deg som bryr seg!