NHD:Ikke stress som gjør folk syke?

[Gjest Usympati...]

Ja, jeg vet dette. Men jeg sikter litt til utsagn fra en psykiater her inne. "Det er bra for barn å være med på idrett, korps osv."

Ang dette med å få barn: De fleste i denne verden ønsker seg vel barn? Når så mange blir sykelige, skal man da la være å få barn? Eller er det samfunnet som "krever" for mye av deg og du føler du må være perfekt?

''"Det er bra for barn å være med på idrett, korps osv."''

Det er da ikke bare NHD som slenger ut av seg en slik påstand, da, det er jo veldokumentert.

MEN: Som forelder må man ta styring, og hvis man har 4 barn som alle har 2 aktiviteter hver - ulike sådann - og alle aktivitetene tar 1-2 kvelder i uka - ja da går det jo ikke i hop. Da må man sette noen grenser. Alle barn kan ikke være med på alt.

Jeg kjenner flerebarnsfamilier som både har begrensninger i a) antall aktiviteter pr. barn, nedre aldersgrense for når de kan få begynne med noe som helst og c) begrensning i reiseavstand. Naturlig nok, siden man som foreldre ikke kan være 2 steder samtidig.

[Gjest Usympati...]

Noen ganger skulle jeg gjerne heller heller hatt små barn på femtitallet. Da kunne mødrene styre mere sin egen hverdag og det var fullt akspetabelt av samfunnet. Det er ap-regejeringesn politikk at vi mødre har det så stressende som vi har det. Så om en stemmer på de så kan man heller ikke klage.

''Det er ap-regejeringesn politikk at vi mødre har det så stressende som vi har det.''

Snakk om ansvarsfraskrivelse, du! Hva med at du selv er ansvarlig for ditt eget liv?

[Gjest bare stress i dag]

Med all respekt, men å få barn er faktisk en frivillig sak. Det samme gjelder fritidsaktiviteter, barna må ikke være med på alt og følges til dørstokken.

Ja det er frivillig. Men samtidig skal du være glad for at det fødes stasborgere også som kan ta vare på landet vårt videre.

[Gjest Usympati...]

Enkelte mennesker er skrudd sammen slik at ingenting stresser dem. Er du en slik, er du heldig. Men svært mange andre sliter med alle kravene de føler stilles fra arbiedsgiver, skle, unger, venner, osv osv osv.

Det er jo så, vi mennesker er ulike, noen takler ting bedre/enklere enn andre. MEN: Viktigst av alt, mener jeg, er at mange er veldig lite våkne og tilstede i sin egen hverdag. De lar andre styre sin hverdag, lar seg presse til ditten og datten og tenker ikke sjøl. Og tør ikke sette grenser. Tør ikke ta valg som ikke ALLE bifaller.

[Maximia]

Ja, jeg vet dette. Men jeg sikter litt til utsagn fra en psykiater her inne. "Det er bra for barn å være med på idrett, korps osv."

Ang dette med å få barn: De fleste i denne verden ønsker seg vel barn? Når så mange blir sykelige, skal man da la være å få barn? Eller er det samfunnet som "krever" for mye av deg og du føler du må være perfekt?

Det som jeg synes er feil i samfunnet vårt er hvor kritiske vi kvinner er til hverandre og den "konkuransen" som foregår. Være sliten er ikke uvanlig, men mange tørr ikke å stoppe av redsel for å bli sett på som lat eller dårlig mor. Flere skulle blåse i hva andre synes og mener eller det vi tror andre synes og mener, det tror jeg hadde fått flere til å sette grenser for hva vi makter og orker.

[Gjest få opp øynene]

''"Det er bra for barn å være med på idrett, korps osv."''

Det er da ikke bare NHD som slenger ut av seg en slik påstand, da, det er jo veldokumentert.

MEN: Som forelder må man ta styring, og hvis man har 4 barn som alle har 2 aktiviteter hver - ulike sådann - og alle aktivitetene tar 1-2 kvelder i uka - ja da går det jo ikke i hop. Da må man sette noen grenser. Alle barn kan ikke være med på alt.

Jeg kjenner flerebarnsfamilier som både har begrensninger i a) antall aktiviteter pr. barn, nedre aldersgrense for når de kan få begynne med noe som helst og c) begrensning i reiseavstand. Naturlig nok, siden man som foreldre ikke kan være 2 steder samtidig.

Tror dette handler om akkurat stress jeg hos mange, uansett blir det for mange krav i samfunnet i forhold til endel menneskers ressurser. Dette kalles stress enten man vil det eller ikke.

Selvsagt skal man sette ned foten å sette grenser, men jeg hadde problemer med å forstå hvor jeg skulle sette disse grensene. Det var så mange krav fra skole, barnehage, alle rundt meg som forlangte at jeg til slutt ikke ante hvor "skapet skulle stå."

Det snakkes om positivt og negativt stress. Jeg har alltid elsket å se min sønn og datter drive med ulike typer idrett. Problemet var at tidligere gikk alltid dette på overskuddet løs. Til slutt greide jeg ikke å glede meg over noenting, jeg ble energiløs.

Ja, jeg ser nå at jeg helt sikkert gjorde mange feil, men jeg greide da å stå på slik i ca 20 år, det er da noe.

[Gjest få opp øynene]

Det som jeg synes er feil i samfunnet vårt er hvor kritiske vi kvinner er til hverandre og den "konkuransen" som foregår. Være sliten er ikke uvanlig, men mange tørr ikke å stoppe av redsel for å bli sett på som lat eller dårlig mor. Flere skulle blåse i hva andre synes og mener eller det vi tror andre synes og mener, det tror jeg hadde fått flere til å sette grenser for hva vi makter og orker.

Jeg følte en slags redsel oppe i alt dette, for hva om jeg ikke maktet å være en god mor? "Alle" andre unger hadde jo "supermødre" og et tempo som den største idrettsmann ville vært stolt av. Slik måtte selvsagt jeg også være. Ordet nei fantes ikke i mitt vokalforåd den gangen i forhold til skole, idrett, musikk, barnehage, andre fritidsinteresser osv, osv. Selvsagt fikk ungene lære seg folkeskikk, det er en annen sak.

[Maximia]

Jeg følte en slags redsel oppe i alt dette, for hva om jeg ikke maktet å være en god mor? "Alle" andre unger hadde jo "supermødre" og et tempo som den største idrettsmann ville vært stolt av. Slik måtte selvsagt jeg også være. Ordet nei fantes ikke i mitt vokalforåd den gangen i forhold til skole, idrett, musikk, barnehage, andre fritidsinteresser osv, osv. Selvsagt fikk ungene lære seg folkeskikk, det er en annen sak.

Det er veldig synd at samfunnet vårt er blitt slik. Tar man bladet fra munnen, må man høre om en eller annen som mestrer hundre ganger mer uten å bli verken sliten eller stresset.

[Gjest Usympati...]

Tror dette handler om akkurat stress jeg hos mange, uansett blir det for mange krav i samfunnet i forhold til endel menneskers ressurser. Dette kalles stress enten man vil det eller ikke.

Selvsagt skal man sette ned foten å sette grenser, men jeg hadde problemer med å forstå hvor jeg skulle sette disse grensene. Det var så mange krav fra skole, barnehage, alle rundt meg som forlangte at jeg til slutt ikke ante hvor "skapet skulle stå."

Det snakkes om positivt og negativt stress. Jeg har alltid elsket å se min sønn og datter drive med ulike typer idrett. Problemet var at tidligere gikk alltid dette på overskuddet løs. Til slutt greide jeg ikke å glede meg over noenting, jeg ble energiløs.

Ja, jeg ser nå at jeg helt sikkert gjorde mange feil, men jeg greide da å stå på slik i ca 20 år, det er da noe.

Jada, du har greid å stå på i 20 år, som du sier, men til hvilken pris? Er det verdt det?

Og - du kan ikke skylde på samfunnet, dette har vært dine valg og dine problemer med å si nei. Samfunnet kan ikke lastes for din manglende evne til å si nei. Vi er alle selv ansvarlig for å skape den hverdagen som gjør oss fornøyd.

[Gjest opp med øynene]

Jada, du har greid å stå på i 20 år, som du sier, men til hvilken pris? Er det verdt det?

Og - du kan ikke skylde på samfunnet, dette har vært dine valg og dine problemer med å si nei. Samfunnet kan ikke lastes for din manglende evne til å si nei. Vi er alle selv ansvarlig for å skape den hverdagen som gjør oss fornøyd.

Da må jeg få spørre deg: Nekter du ungene dine å gå i bursdager? Går du på foreldresamtaler/møter? Får ungene være med på ukentlig blikjentmøter i regi av skolen? Stiller du opp nå de skal på friluftsturer utenfor skoletid? Er ungene dine med på idrett, musikk? Har du syke foreldre, svigerforeldre som "gnager" ørene dine fulle? Jobber du turnus? Er du med å "drar lasset" sammen med andre foreldre når det gjelder klassekontakter, arrangert idrett, dele på kjøring til kamper? Hvordan kan du si nei når du vet at alle andre også må stille opp på det samme?

[Gjest ikke så enkelt]

Jada, du har greid å stå på i 20 år, som du sier, men til hvilken pris? Er det verdt det?

Og - du kan ikke skylde på samfunnet, dette har vært dine valg og dine problemer med å si nei. Samfunnet kan ikke lastes for din manglende evne til å si nei. Vi er alle selv ansvarlig for å skape den hverdagen som gjør oss fornøyd.

Lettere sagt enn gjort. ikke alle kan greie seg så lett på en inntekt. Vi kunne greid å leve på en inntekt, det er ikke det, men da ville ikke våre barn hatt råd til det samme som andre barn normalt har. Hadde det vært vanli for 12-åringer å gå rundt i arvet tøy og tok seg småjobber for å ha råd til kino så var det noe annet. Jeg skulle gjerne levd i et samfunn der det var normalt men slik er det ikke lenger. Jeg synes det er viktig at mine barn ikke blir mobbet p.g.a dårlig råd derfor velger vi begge å jobbe.

[Gjest Usympati...]

Da må jeg få spørre deg: Nekter du ungene dine å gå i bursdager? Går du på foreldresamtaler/møter? Får ungene være med på ukentlig blikjentmøter i regi av skolen? Stiller du opp nå de skal på friluftsturer utenfor skoletid? Er ungene dine med på idrett, musikk? Har du syke foreldre, svigerforeldre som "gnager" ørene dine fulle? Jobber du turnus? Er du med å "drar lasset" sammen med andre foreldre når det gjelder klassekontakter, arrangert idrett, dele på kjøring til kamper? Hvordan kan du si nei når du vet at alle andre også må stille opp på det samme?

''Da må jeg få spørre deg: Nekter du ungene dine å gå i bursdager?''

Nei. Men vi avtaler ofte samkjøring med andre foreldre.

''Går du på foreldresamtaler/møter?''

Selvfølgelig. For det ene barnet er jeg trinnkontakt og delta på alle møtene for, det andre barnet deltar enten min mann eller jeg. Det samme med samtalene (vår og høst).

''Får ungene være med på ukentlig blikjentmøter i regi av skolen?''

Det har vi ikke i organiserte former, men ungene er jo med andre hjem/har med unger hjem i løpet av uka.

''Stiller du opp nå de skal på friluftsturer utenfor skoletid?''

Så langt har enten min mann eller jeg meldt oss, og noen ganger har det vært så mange som har meldt seg at vi ikke har behøvd.

''Er ungene dine med på idrett, musikk?''

Begge er med på idrett, men de har kun èn idrett hver.

''Har du syke foreldre, svigerforeldre som "gnager" ørene dine fulle?''

He-he, nei, de gnager ikke. Svigermor er gammel og syk, men hun gnager slett ikke. Ringer henne et par-tre ganger i uka, og besøker i ferier pga. lang avstand.

''Jobber du turnus?''

Nei, men jeg har en jobb med en del reisevirksomhet, også inkludert overnatting(er).

''Er du med å "drar lasset" sammen med andre foreldre når det gjelder klassekontakter, arrangert idrett, dele på kjøring til kamper?''

Som sagt, er trinnkontakt, sitter i FAU, sitter i styret i idrettslaget, min mann sitter i en annen idrettsorganisasjon og er i tillegg trener i en annen idrett. Vi stiller på kjøring når det er vår tur, og vi deltar på de dugnader som settes opp.

''Hvordan kan du si nei når du vet at alle andre også må stille opp på det samme?''

Når alle tar sin tørn, så blir det ikke så mye på hver. Og jeg har valgt å få mine barn, så jeg har prioritert å følge dem opp. Jeg sier sjelden nei, men er jeg f.eks. på reise, så kan jeg ikke stille opp. Derfor har jeg også tatt på meg styreverv for å yte min skjerv jevnlig.

Vi har, som familie, tatt noen absolutte valg:

- vi har lav list mht til husarbeid (her vaskes ikke vinduer oftere enn man må, f.eks.)

- alle må bidra hjemme

- min mann og jeg har veldig klare ansvarsområder i huset

- vi har valgt å bo på et billig sted, bygd et hus som dekker akkurat vårt plassbehov

- vi snakker med andre foreldre og får til samkjøringer, f.eks., og hjelper hverandre ut av eventuelle tidskniper.

Har du vært alene med ungene/hus/heim?

[Gjest Usympati...]

Lettere sagt enn gjort. ikke alle kan greie seg så lett på en inntekt. Vi kunne greid å leve på en inntekt, det er ikke det, men da ville ikke våre barn hatt råd til det samme som andre barn normalt har. Hadde det vært vanli for 12-åringer å gå rundt i arvet tøy og tok seg småjobber for å ha råd til kino så var det noe annet. Jeg skulle gjerne levd i et samfunn der det var normalt men slik er det ikke lenger. Jeg synes det er viktig at mine barn ikke blir mobbet p.g.a dårlig råd derfor velger vi begge å jobbe.

Man må ha ryggrad og baller for å gjøre noe annet enn "alle andre".

[Gjest opp med øynene]

''Da må jeg få spørre deg: Nekter du ungene dine å gå i bursdager?''

Nei. Men vi avtaler ofte samkjøring med andre foreldre.

''Går du på foreldresamtaler/møter?''

Selvfølgelig. For det ene barnet er jeg trinnkontakt og delta på alle møtene for, det andre barnet deltar enten min mann eller jeg. Det samme med samtalene (vår og høst).

''Får ungene være med på ukentlig blikjentmøter i regi av skolen?''

Det har vi ikke i organiserte former, men ungene er jo med andre hjem/har med unger hjem i løpet av uka.

''Stiller du opp nå de skal på friluftsturer utenfor skoletid?''

Så langt har enten min mann eller jeg meldt oss, og noen ganger har det vært så mange som har meldt seg at vi ikke har behøvd.

''Er ungene dine med på idrett, musikk?''

Begge er med på idrett, men de har kun èn idrett hver.

''Har du syke foreldre, svigerforeldre som "gnager" ørene dine fulle?''

He-he, nei, de gnager ikke. Svigermor er gammel og syk, men hun gnager slett ikke. Ringer henne et par-tre ganger i uka, og besøker i ferier pga. lang avstand.

''Jobber du turnus?''

Nei, men jeg har en jobb med en del reisevirksomhet, også inkludert overnatting(er).

''Er du med å "drar lasset" sammen med andre foreldre når det gjelder klassekontakter, arrangert idrett, dele på kjøring til kamper?''

Som sagt, er trinnkontakt, sitter i FAU, sitter i styret i idrettslaget, min mann sitter i en annen idrettsorganisasjon og er i tillegg trener i en annen idrett. Vi stiller på kjøring når det er vår tur, og vi deltar på de dugnader som settes opp.

''Hvordan kan du si nei når du vet at alle andre også må stille opp på det samme?''

Når alle tar sin tørn, så blir det ikke så mye på hver. Og jeg har valgt å få mine barn, så jeg har prioritert å følge dem opp. Jeg sier sjelden nei, men er jeg f.eks. på reise, så kan jeg ikke stille opp. Derfor har jeg også tatt på meg styreverv for å yte min skjerv jevnlig.

Vi har, som familie, tatt noen absolutte valg:

- vi har lav list mht til husarbeid (her vaskes ikke vinduer oftere enn man må, f.eks.)

- alle må bidra hjemme

- min mann og jeg har veldig klare ansvarsområder i huset

- vi har valgt å bo på et billig sted, bygd et hus som dekker akkurat vårt plassbehov

- vi snakker med andre foreldre og får til samkjøringer, f.eks., og hjelper hverandre ut av eventuelle tidskniper.

Har du vært alene med ungene/hus/heim?

Nei, ikke alene, men jeg har vel hatt endel store stressfaktorer utenfor alt dette som har gjort meg syk også. I tillegg en mann som har vært mye syk og endel fraværende i perioder.

Jeg spekulerer litt på dette med før og nå jeg da. De fleste må da se at livet på 50-tallet og nå er som natt og dag? Men har det nødvendigvis blitt til det bedre? Det gjennomgående hos meg når barna var små var at jeg så og si aldri hadde tid til å leke med dem, å bare sitte sammen i litt rolige former. Alt var stress. Og hvordan kan en slik hverdag ikke påvirke barna våre?

Jeg mener at vi mennesker tåler ulik grad av stress. Dette mener jeg gjenspeiler seg i dag når mange ungdommer allerede i videregående skole dropper ut av skolen og ikke fullfører. Noen tåler mere og dropper ut på et senere tidspunkt. Sikkert ulike årsaker til dette også, men jeg påstår fortsatt at det er for mye stress som er noe av årsaken . Altså for mye stress i forhold til det hver enkelt kan greie å mestre.

[Gjest MayLynn]

Det som jeg synes er feil i samfunnet vårt er hvor kritiske vi kvinner er til hverandre og den "konkuransen" som foregår. Være sliten er ikke uvanlig, men mange tørr ikke å stoppe av redsel for å bli sett på som lat eller dårlig mor. Flere skulle blåse i hva andre synes og mener eller det vi tror andre synes og mener, det tror jeg hadde fått flere til å sette grenser for hva vi makter og orker.

Enig!

[Gjest MayLynn]

Det er veldig synd at samfunnet vårt er blitt slik. Tar man bladet fra munnen, må man høre om en eller annen som mestrer hundre ganger mer uten å bli verken sliten eller stresset.

Enig igjen!

[Gjest MayLynn]

Nei, ikke alene, men jeg har vel hatt endel store stressfaktorer utenfor alt dette som har gjort meg syk også. I tillegg en mann som har vært mye syk og endel fraværende i perioder.

Jeg spekulerer litt på dette med før og nå jeg da. De fleste må da se at livet på 50-tallet og nå er som natt og dag? Men har det nødvendigvis blitt til det bedre? Det gjennomgående hos meg når barna var små var at jeg så og si aldri hadde tid til å leke med dem, å bare sitte sammen i litt rolige former. Alt var stress. Og hvordan kan en slik hverdag ikke påvirke barna våre?

Jeg mener at vi mennesker tåler ulik grad av stress. Dette mener jeg gjenspeiler seg i dag når mange ungdommer allerede i videregående skole dropper ut av skolen og ikke fullfører. Noen tåler mere og dropper ut på et senere tidspunkt. Sikkert ulike årsaker til dette også, men jeg påstår fortsatt at det er for mye stress som er noe av årsaken . Altså for mye stress i forhold til det hver enkelt kan greie å mestre.

Enig. Jeg tror ikke at mødre på 50 tallet var så mye mer sammen med ungene sine og lekte akkurat - men jeg er helt sikker på at de ikke var så stresset som vi er. Ja de hadde tungt fysisk arbeid men jeg tror ikke de måtte springe opp trappen og tenke at de ikke har tid til å pusse tennene. Vet ikke?

Og de trengte heller ikke å ta inn over seg all verdens bekymringer fordi de hadde ikke tv og internett. (Men hadde sikkert lokale bekymringer da.)

[Gjest opp med øynene]

Enig. Jeg tror ikke at mødre på 50 tallet var så mye mer sammen med ungene sine og lekte akkurat - men jeg er helt sikker på at de ikke var så stresset som vi er. Ja de hadde tungt fysisk arbeid men jeg tror ikke de måtte springe opp trappen og tenke at de ikke har tid til å pusse tennene. Vet ikke?

Og de trengte heller ikke å ta inn over seg all verdens bekymringer fordi de hadde ikke tv og internett. (Men hadde sikkert lokale bekymringer da.)

Enig med du. Hva hadde skjedd idag om vi kastet denne klokka vår tro? Absolutt alt styrer jo av klokkeslett i løpet av en dag.

Før sto de opp om morgenen, så på sola og antok at joda nå er kua sulten (den sa vel også ifra . Folk tok seg mere TID til hverandre. Kona gikk som regel hjemme, selvsagt en hel masse arbeid og sikkert bekymringer for å få mat nok på bordet. Men hun slapp å kjøre bil hit og dit, ha verv, jobbe 100% ute.

Ble husmora syk før i tiden, så bodde ofte flere generasjoner i huset som kunne ta vare på hverandre. De hadde ofte mange flere unger enn idag, men da hadde de eldste tid til å ta seg av de yngste. Nå er det mor (og far) som organiserer seg ihjel.

[Gjest Usympati...]

Nei, ikke alene, men jeg har vel hatt endel store stressfaktorer utenfor alt dette som har gjort meg syk også. I tillegg en mann som har vært mye syk og endel fraværende i perioder.

Jeg spekulerer litt på dette med før og nå jeg da. De fleste må da se at livet på 50-tallet og nå er som natt og dag? Men har det nødvendigvis blitt til det bedre? Det gjennomgående hos meg når barna var små var at jeg så og si aldri hadde tid til å leke med dem, å bare sitte sammen i litt rolige former. Alt var stress. Og hvordan kan en slik hverdag ikke påvirke barna våre?

Jeg mener at vi mennesker tåler ulik grad av stress. Dette mener jeg gjenspeiler seg i dag når mange ungdommer allerede i videregående skole dropper ut av skolen og ikke fullfører. Noen tåler mere og dropper ut på et senere tidspunkt. Sikkert ulike årsaker til dette også, men jeg påstår fortsatt at det er for mye stress som er noe av årsaken . Altså for mye stress i forhold til det hver enkelt kan greie å mestre.

Jeg tror ikke livet var bedre før, sånn totalt sett, med mye dårlig økonomi, kamp for å få mat på bordet, svangerskap som gikk på helsa løs for mor og fedre som drakk opp halve lønna (satt på spissen, selvsagt).

At så mange ikke takler hverdagen nå tror jeg er fordi man ser seg rundt, og vil ha det samme som naboen. Mange er så vanvittig opptatt av hva andre har og hva andre gjør, og hermer så godt de kan uten å ha de samme evnene/mulighetene - og ender med å føle at "samfunnet" krever for mye. Man må tørre å gi litt mer faen, føle på seg selv og se hva ens egen familie faktisk trenger.

Jeg er opptatt av at vi mennesker må ta klare valg i forhold til vår egen hverdag. Ikke søtten heller om jeg kjøper ny sofa selv om naboen gjør det - bare fordi de vil ha noe nytt. Min sofa er ikke nødvendigvis pen eller moderne, men den duger helt fint til å ligge sammenkrøllet i og se på TV. Mer krever jeg ikke. Ikke har vi bytta ut TV'ne heller, til flatskjermer, selv om det sikkert er veldig kjekt. Våre fungerer, ergo har vi de. Osv., osv.

En ting jeg stusser veldig på, forresten, er alle disse mødrene som kjører ungene på trening, som sitter i hallen/ved bana i 1-2 timer og ser på treninga - og snakker om at de "aldri har tid til å trene selv". Hvorfor ikke trene mens ungen trener? Gå en tur, jogge - eller ta med sykkelen bak på bilen og sykle en tur? Trenerne vil jo helst ikke ha foreldrene i nærheten, så her er det en vinn-vinn-situasjon.

At dagens ungdommer ikke takler stress - vel, det tror jeg i stor grad kommer av at foreldregenerasjonen styrer på og stresser og legger til rette og stiller ingen krav, før brått skolen anser dem for å være selvstendige individer som må stå for noe. Da brister det for mange, for dette vet de jo ikke hvordan de skal takle.

Du har helt rett i at vi mennesker takler stress, eller takler utenforstående press, ulikt. Før i tiden sa man vel helst at "hun har nerver, sjø" om noen bukket under, men i dag heter det "utbrendt" og er blitt en diagnose. Jeg vet ikke hva som er verst eller best, jeg, men jeg _vet_ at det bare er enkeltindividet som kan gjøre noe med sin egen situasjon, og er presset/stresset/kall-det-hva-du-vil for stort, så må man selv ta grep i egen hverdag.

Jeg synes det er for lettvindt å skylde på "samfunnet".

[signaturløs]

''Har dere forsøkt å oppdra 3-4 unger og i tillegg vært i 100% jobb i dagens samfunn? I tillegg kommer husarbeid, oppfølging på minst 2 aktiviteter pr unge, 3-4 foreldremøter og individuelle samtaler vår og høst, bursdager, og alle andre ting skolen "bestemmer" at ungene skal gjøre på fritiden. I tillegg kommer møter, sosiale sammenkomster på jobb.

I tillegg har noen syke foreldre, svigerforeldre, kanskje jobber far langt fra hjemmet.

Dårlig samvittighet for ikke å ha TID sammen med barna sine tror jeg kan settes på førsteplass hos enhver mor i dag.''

Løsningen er, enten man liker det eller ikke, vil se det eller ikke;

Gjeninnføring av husmora!