Trenger hjelp, men jeg er så redd for den!

[Gjest MedicNerd]

Jeg sliter skikkelig om dagen. Mye selvskading om er mer eller mindre alvorlig. Sist måtte det fikses av kirurg.

Nå har jeg fått for vane å drikke meg full på kveldene for å unngå denne selvskadingen. En stor del av meg ønsker ro og stabilitet, en god hånd å holde i. Men jeg er så redd for akutten! Lukka. Har så dårlig erfaring fra denne avdelingen fra tidligere. Jeg har problemer de kveldene jeg ikke drikker..... Vet jeg må ha hjelp snart, men på tross av at jeg har fortalt psykologen min om dette har jeg ikke time der før om halvannen uke. Jeg har prøvd å få taki vakthavende på poliklinikken, men på de tidene jeg har klart å psyke meg opp til å prøve har jeg enten havnet i telefonkø (som får meg til å legge på igjen). Eller så tar de rett og slett ikke telefonen (!!!). Believe me, jeg har sjekket at nummeret jeg har til de er hundre prosent riktig. Det med alkoholen er så flaut at jeg ikke har tort å fortelle psykologen om det. Eller... Jeg har fortalt om det, men det var ikke fullt så omfattende da jeg gjorde det det. Nå drikker jeg MINST en flaske rødvin pr. kveld. Det er veldig mye destruktive tanker hos meg nå, tanker om å skade meg selv så jeg blir handicappet - føler jeg ikke fortjener bedre.

Jeg har økt Efexor fra 75 til 150 mg igjen etter å ha fått medisin for blodtrykket. Ønsker for all del ikke å bruke alt dette som et pressmiddel, men jeg føler bare at jeg desperat trenger en form for hjelp jeg kan få. De kveldene jeg ikke drikker meg pussa kutter jeg meg opp. Hvorfor er jeg redd for hjelp? Jeg har egentlig verdens mest fantastiske behandlere, men samtidig har jeg superproblemer med å si hvor omfattende saker EGENTLIG er. Lyge gjør jeg ikke, men jeg holder kjerft. Underdriver heller enn overdriver, fordi jeg er redd for å overdrive. In fackt føler jeg at jeg gjør akkurat dette akkurat nå. Dessverre har jeg opplevd uproff behandling på lukka før - noe som har gitt meg sterk angst for avdelingen. En avdeling på psykehuset er en befrielse for meg - åpen akutt. Men jeg skjønner at de vil ha folk innom lukka først - for å unngå sånne galninger som meg . Nei mer seriøst sagt - ustabile og suicidale folk. Selv ser jeg ikke meg selv som regelrett suicidal, men jeg har definitivt tanker om å skade meg selv på måter som potensielt kan være fatale. Det er rett og slett allerede prøvd..., men da den metotden ikke funket vet jeg andre måter.

På åpen akutt kjenner de meg ut og inn fordi jeg i sin tid hadde planlagte alvastningsinnleggelser der. Posten var tidligere en form for subakutt, slik at jeg kunne ha dette. Nå er de imidlertid omorganiserte slik at man ikke kan ha planlagte innleggelser der. Pr dags dato er de en såkalt åpen akuttpost. De er fair. Skader man seg der inne, så er det over på lukka. For meg er det forståelig. Jeg bare fikser ikke tanken på en innleggelse av fri vilje inn på lukka. Har vært der før og hater stedet. Folk der maser, de har annen problematikk. Ingen ting gjøres for å aktivisere heller. Man får så god tid til å være depressiv at det er usunt der. Før røykte jeg, så da var røykerommet det som holdt meg oppe. Nå har jeg slutta å røyke. Jeg orker ikke tanken på denne posten mer. Jeg legger meg iikke innn der frivillig. Rett og slett...

Så hva faen gjør jeg? Sørger for at noen kjører meg inn på tvang? Drar til skogs og prøver å koble av?

Dere synes sikkert jeg krisemaksimerer... Men det skal også sies at jeg er utrolig god på "under cover psykdom."

Venter jo på at Efexor skal virke, men det tar sin tid. Mellomtida er veldig hard for meg.

[Gjest trist jente]

Forstår at du har det kjempetøft nå! Ingen fortjener å ha det slik. Hvis det er slik at du ikke kommer gjennom på DPSen uten å stå i tlfkø, som du ikke klarer, er det en mulighet å sende mail til dem? Fortelle hvor ille det faktisk er. Ikke underdrive. Du kan jo sende det du postet her?

Det du sier om tvangsinnleggelse vil jo bare føre til innleggelse på lukket som du har så dårlig erfaring med. Finnes det avlastning der du bor? Noen steder finnes det. Noen må man ha henvisning fra lege, andre kan man ringe selv å spørre om det er plass. Men det er selvfølgelig et kriterium at du ikke skader deg eller gjør suicidforsøk på slike steder. DPS har også døgnplasser noen steder, her trengs henvisning fra lege og kan være litt ventetid, mange steder går det også an å ha jevnlige planlagte avlastningsopphold på DPS.

DPS er ofte vanskelig å komme gjennom til. Og dersom du skulle skrive en mail så har du ikke helt kontroll over hvem som leser den når jeg tenker mer over det. Ved en evt mail kan det jo gå å skrive så lite som mulig men forklare at det er krise og at du trenger hjelp NÅ. Halvannen uke er altfor lenge.

Har du kontakt med psykisk helsearbeider/sykepleier i kommunen? Kan du kontakte denne og be om hjelp til å komme i kontakt med DPS?

Eller bestille akuttime hos fastlegen imorgen. Print ut innlegget ditt her og ta det med.

Du trenger hjelp nå!

Det er skummelt å ta imot hjelp, men av og til er det faktisk høyst nødvendig.

Hold ut! Du kommer deg ut av denne onde sirkelen men du trenger hjelp.

varme tanker til deg

[frosken]

Jeg har vurdert flere ganger om jeg skal svare på innlegget ditt eller ikke. Ønsker så avgjort ikke å si noe som gjør deg enda mer fortvilet, men er heller ikke helt villig til å "snakke deg etter munnen". Dersom du mener du trenger en innleggelse for å stoppe selvskadingen, så synes jeg du skal be om det. I såfall mener jeg du må ta i mot den plassen du evt. får, enten det er på åpen eller lukket avdeling. Du kan formidle dine ønsker - og kanskje blir de tatt hensyn til - men kanskje vil man ikke utsette dine medpasienter for å oppleve din selvskading dersom du ikke er rimelig sikker på at du kan ta kontroll over selvskadingen. Selv om du ikke synes det er noe ok på lukket avdeling, så må fokuset nå være å stoppe deg selv fra denne selvødeleggelsen.

Jeg er forøvrig av den oppfatning, at selvskading er noe man kan ta kontroll over dersom ønsket om det er sterkt nok (såfremt man ikke er klart psykotisk, noe jeg ikke oppfatter at du er). Hva skal til for at du bestemmer deg for å ta kontroll?

[Gjest omsorg er god løsning!]

Jeg har vurdert flere ganger om jeg skal svare på innlegget ditt eller ikke. Ønsker så avgjort ikke å si noe som gjør deg enda mer fortvilet, men er heller ikke helt villig til å "snakke deg etter munnen". Dersom du mener du trenger en innleggelse for å stoppe selvskadingen, så synes jeg du skal be om det. I såfall mener jeg du må ta i mot den plassen du evt. får, enten det er på åpen eller lukket avdeling. Du kan formidle dine ønsker - og kanskje blir de tatt hensyn til - men kanskje vil man ikke utsette dine medpasienter for å oppleve din selvskading dersom du ikke er rimelig sikker på at du kan ta kontroll over selvskadingen. Selv om du ikke synes det er noe ok på lukket avdeling, så må fokuset nå være å stoppe deg selv fra denne selvødeleggelsen.

Jeg er forøvrig av den oppfatning, at selvskading er noe man kan ta kontroll over dersom ønsket om det er sterkt nok (såfremt man ikke er klart psykotisk, noe jeg ikke oppfatter at du er). Hva skal til for at du bestemmer deg for å ta kontroll?

Omsorg fra pleiere stopper selvskading!

[frosken]

Omsorg fra pleiere stopper selvskading!

Det kan variere fra person til person hva som bidrar til at man klarer å slutte å skade seg selv.

[Gjest trist jente]

Jeg har vurdert flere ganger om jeg skal svare på innlegget ditt eller ikke. Ønsker så avgjort ikke å si noe som gjør deg enda mer fortvilet, men er heller ikke helt villig til å "snakke deg etter munnen". Dersom du mener du trenger en innleggelse for å stoppe selvskadingen, så synes jeg du skal be om det. I såfall mener jeg du må ta i mot den plassen du evt. får, enten det er på åpen eller lukket avdeling. Du kan formidle dine ønsker - og kanskje blir de tatt hensyn til - men kanskje vil man ikke utsette dine medpasienter for å oppleve din selvskading dersom du ikke er rimelig sikker på at du kan ta kontroll over selvskadingen. Selv om du ikke synes det er noe ok på lukket avdeling, så må fokuset nå være å stoppe deg selv fra denne selvødeleggelsen.

Jeg er forøvrig av den oppfatning, at selvskading er noe man kan ta kontroll over dersom ønsket om det er sterkt nok (såfremt man ikke er klart psykotisk, noe jeg ikke oppfatter at du er). Hva skal til for at du bestemmer deg for å ta kontroll?

Er tildels enig med deg frosken. Dersom man trenger innleggelse må man ta den plassen man får. Men dersom man har dårlige erfaringer fra aktuell avdeling er det ikke så lett å bestemme seg for å legge seg inn. Fritt sykehusvalg gjelder i somatikken, men dessverre ikke i akuttpsykiatrien. Men det er noe med å lytte til pasientens ønske og erfaringer med hva som har hjulpet tidligere.

At det bare er å slutte med selvskading hvis man virkelig vil er jeg ikke enig i. Jeg sliter ikke med det selv, men har snakket med mange med den problematikken. Det er ikke èn felles grunn til at man begynner så skade seg. For noen er det det å se blod, for andre er det et forsøk på å flytte den voldsomme indre smerten til noe konkret i det ytre. Føle en fysisk smerte. For andre kan det bli som en rus. Noen kutter seg så kraftig at de mister mye blod og det kan føles som en rus. Andre har mangler ord på følelser og bruker selvskadingen for å fortelle at de har det vondt- da gjelder det å hjelpe å finne mer konstruktive former for kommunikasjon.

Jeg kjenner mange som virkelig har vært motivert for å slutte med selvskading, men brukt mange år på å klare det. Man blir fanget, på samme måte som det å sulte seg, overspise/kaste opp, drikke for mye alkohol osv.

[frosken]

Er tildels enig med deg frosken. Dersom man trenger innleggelse må man ta den plassen man får. Men dersom man har dårlige erfaringer fra aktuell avdeling er det ikke så lett å bestemme seg for å legge seg inn. Fritt sykehusvalg gjelder i somatikken, men dessverre ikke i akuttpsykiatrien. Men det er noe med å lytte til pasientens ønske og erfaringer med hva som har hjulpet tidligere.

At det bare er å slutte med selvskading hvis man virkelig vil er jeg ikke enig i. Jeg sliter ikke med det selv, men har snakket med mange med den problematikken. Det er ikke èn felles grunn til at man begynner så skade seg. For noen er det det å se blod, for andre er det et forsøk på å flytte den voldsomme indre smerten til noe konkret i det ytre. Føle en fysisk smerte. For andre kan det bli som en rus. Noen kutter seg så kraftig at de mister mye blod og det kan føles som en rus. Andre har mangler ord på følelser og bruker selvskadingen for å fortelle at de har det vondt- da gjelder det å hjelpe å finne mer konstruktive former for kommunikasjon.

Jeg kjenner mange som virkelig har vært motivert for å slutte med selvskading, men brukt mange år på å klare det. Man blir fanget, på samme måte som det å sulte seg, overspise/kaste opp, drikke for mye alkohol osv.

Jeg mener ikke at det _bare_ er å slutte med selvskading, langt i fra. Men for de fleste er det nødvendig med en indre beslutning og motivasjon for å få til å slutte. Bestemmelsen er en betingelse for å slutte, men ikke nødvendigvis den eneste betingelsen.

Det er vel ikke fritt sykehusvalg for akutte innleggelser i somatikken heller? Men jeg er helt enig med deg i at trådstarter bør fortelle om sine synspunkter og erfaringer fra tidligere innleggelser, og det kan godt hende at hun får en plass akkurat der hun selv ønsker. Mitt poeng er bare at det blir en del av det destruktive bildet å fokusere såpass mye på at hun _ikke_ vil legges inn et bestemt sted, samtidig som hun vel formidler at innleggelse er _den eneste_ løsningen hun for tiden har tro på.

[Gjest trist jente]

Jeg mener ikke at det _bare_ er å slutte med selvskading, langt i fra. Men for de fleste er det nødvendig med en indre beslutning og motivasjon for å få til å slutte. Bestemmelsen er en betingelse for å slutte, men ikke nødvendigvis den eneste betingelsen.

Det er vel ikke fritt sykehusvalg for akutte innleggelser i somatikken heller? Men jeg er helt enig med deg i at trådstarter bør fortelle om sine synspunkter og erfaringer fra tidligere innleggelser, og det kan godt hende at hun får en plass akkurat der hun selv ønsker. Mitt poeng er bare at det blir en del av det destruktive bildet å fokusere såpass mye på at hun _ikke_ vil legges inn et bestemt sted, samtidig som hun vel formidler at innleggelse er _den eneste_ løsningen hun for tiden har tro på.

Selvfølgelig må det en indre beslutning til for å slutte med selvskading, det er første skritt. Men de fleste trenger mye hjelp. For å komme ut av det tror jeg det er viktig å fokusere på det bakenforliggende. Får pasienten kun oppmerksomhet på destruktiv atferd blir dette kommunikasjonsmønsteret. Det er viktig å gi oppmerksomhet, ta på alvor og hjelpe selv om selvskadingen avtar. Noen er redde for å slutte med selvskading fordi de da er redd for ikke lenger å få hjelp.

Dersom det er helt akutt gjelder ikke fritt sykehusvalg i somatikken heller. Da står det ofte om liv og død. Men jeg synes ikke det er logisk at dersom man bytter bydel/kommune feks så må man forholde seg til et nytt sykehus. Man har behov for stabilitet og trygghet. Å få komme til en avdeling man har vært før kan bety veldig mye.

Jeg forstår også trådstarter som at hun ser innleggelse som eneste utvei, men det er likevel verdt et forsøk å prøve å søke seg til et sted hun er komfortabel med.

[Gjest MedicNerd]

Forstår at du har det kjempetøft nå! Ingen fortjener å ha det slik. Hvis det er slik at du ikke kommer gjennom på DPSen uten å stå i tlfkø, som du ikke klarer, er det en mulighet å sende mail til dem? Fortelle hvor ille det faktisk er. Ikke underdrive. Du kan jo sende det du postet her?

Det du sier om tvangsinnleggelse vil jo bare føre til innleggelse på lukket som du har så dårlig erfaring med. Finnes det avlastning der du bor? Noen steder finnes det. Noen må man ha henvisning fra lege, andre kan man ringe selv å spørre om det er plass. Men det er selvfølgelig et kriterium at du ikke skader deg eller gjør suicidforsøk på slike steder. DPS har også døgnplasser noen steder, her trengs henvisning fra lege og kan være litt ventetid, mange steder går det også an å ha jevnlige planlagte avlastningsopphold på DPS.

DPS er ofte vanskelig å komme gjennom til. Og dersom du skulle skrive en mail så har du ikke helt kontroll over hvem som leser den når jeg tenker mer over det. Ved en evt mail kan det jo gå å skrive så lite som mulig men forklare at det er krise og at du trenger hjelp NÅ. Halvannen uke er altfor lenge.

Har du kontakt med psykisk helsearbeider/sykepleier i kommunen? Kan du kontakte denne og be om hjelp til å komme i kontakt med DPS?

Eller bestille akuttime hos fastlegen imorgen. Print ut innlegget ditt her og ta det med.

Du trenger hjelp nå!

Det er skummelt å ta imot hjelp, men av og til er det faktisk høyst nødvendig.

Hold ut! Du kommer deg ut av denne onde sirkelen men du trenger hjelp.

varme tanker til deg

Jeg vil egetnlit innerst inne ikke skade meg selv. Det er et periodisk problem for meg. Selv om jeg har forsøkt å erstatte ss med f.eks. fysisk trening, har det ikke hjulpet når jeg nå er i en drittperiode.

Er noe med det at om jeg blir lagt inn på tvang, så velger jeg i alle fall ikke selv å havne på lukka. Kanskje det er et nødvendig onde, men jeg orker ikke tanken på å si at det er ok selv.

På tross av mange skanser jeg har mot selvskading (selv om det ikke høres sånn ut nå), så synes jeg det var langt lettere å slutte og røyke! Vet det høres absurd ut, men det er tilfelle.

Når det gjelder telefonkø, så angår det legevakta - ikke dps.

[Gjest MedicNerd]

Selvfølgelig må det en indre beslutning til for å slutte med selvskading, det er første skritt. Men de fleste trenger mye hjelp. For å komme ut av det tror jeg det er viktig å fokusere på det bakenforliggende. Får pasienten kun oppmerksomhet på destruktiv atferd blir dette kommunikasjonsmønsteret. Det er viktig å gi oppmerksomhet, ta på alvor og hjelpe selv om selvskadingen avtar. Noen er redde for å slutte med selvskading fordi de da er redd for ikke lenger å få hjelp.

Dersom det er helt akutt gjelder ikke fritt sykehusvalg i somatikken heller. Da står det ofte om liv og død. Men jeg synes ikke det er logisk at dersom man bytter bydel/kommune feks så må man forholde seg til et nytt sykehus. Man har behov for stabilitet og trygghet. Å få komme til en avdeling man har vært før kan bety veldig mye.

Jeg forstår også trådstarter som at hun ser innleggelse som eneste utvei, men det er likevel verdt et forsøk å prøve å søke seg til et sted hun er komfortabel med.

Da må man regne med lang ventetid.

Min selvskading er egentlig ikke noe ønske om oppmerksomhet - jeg skammer meg som faen over det. Er du dog desperat nok finner du på mye rart. Hovedgrunnen til min selvskading har alltid vært å dirigere psykisk smerte inn på det fysiske sporet. Problemet har vært periodisk så lenge jeg kan huske, men siste tiden har det vært alvorlig nok til at jeg faktisk skremmer meg selv.

Jeg kan nok få innleggelse der jeg ønsker, men det kan kreve en del.

[frosken]

Jeg vil egetnlit innerst inne ikke skade meg selv. Det er et periodisk problem for meg. Selv om jeg har forsøkt å erstatte ss med f.eks. fysisk trening, har det ikke hjulpet når jeg nå er i en drittperiode.

Er noe med det at om jeg blir lagt inn på tvang, så velger jeg i alle fall ikke selv å havne på lukka. Kanskje det er et nødvendig onde, men jeg orker ikke tanken på å si at det er ok selv.

På tross av mange skanser jeg har mot selvskading (selv om det ikke høres sånn ut nå), så synes jeg det var langt lettere å slutte og røyke! Vet det høres absurd ut, men det er tilfelle.

Når det gjelder telefonkø, så angår det legevakta - ikke dps.

''Er noe med det at om jeg blir lagt inn på tvang, så velger jeg i alle fall ikke selv å havne på lukka. ''

På nåværende tidspunkt så er du vel i stand til å sørge for å be om en innleggelse med ord, i stedet for å fremtvinge en gjennom handling. Jeg synes du skal bruke fornuften din til å hjelpe deg selv, istedet for å la dine irrasjonelle sider styre alt.

Lykke til:-)

[Glimtipper]

Da må man regne med lang ventetid.

Min selvskading er egentlig ikke noe ønske om oppmerksomhet - jeg skammer meg som faen over det. Er du dog desperat nok finner du på mye rart. Hovedgrunnen til min selvskading har alltid vært å dirigere psykisk smerte inn på det fysiske sporet. Problemet har vært periodisk så lenge jeg kan huske, men siste tiden har det vært alvorlig nok til at jeg faktisk skremmer meg selv.

Jeg kan nok få innleggelse der jeg ønsker, men det kan kreve en del.

Ang. selvskading: Du sammenlignet det selv med å slutte og røyke, og mente røykingen var lettere å gi opp. Jeg har sluttet med begge deler og kan tildels si meg enig, men det var kun til jeg innså at mange at de teknikkene som fungerer på røykeslutt også fungerer i forhold til selvskading.

Det første du trenger er motivasjon. For meg var sønnen min motivasjonen i forhold til begge deler. Jeg var gravid og skulle bli mamma. Din motivasjon er for eksempel at du vil takle problemene dine på en mer rasjonell måte, du vil bearbeide følelsene dine i stedet for å begrave de.

Deretter trenger du en strategi, helst flere. Hver gang du har lyst til å skade deg selv, så utsetter du det i 15 minutter. Etterhvert øker du denne tiden til 20 minutter, 30 minutter, 45 minutter, en time osv. I mellomtiden må du "stå" i følelsene dine. Du må rett og slett tåle dine egne tanker.

Visualiser denne kampen som en bratt bakke. For hver time og etterhvert hver dag du ikke skader deg selv, så tar du et skritt opp bakken. Se oppover og forestill deg hvordan bakken blir slakkere og slakkere, før den til slutt retter seg helt ut.

Tenk deg lysten til å skade deg selv som et lite troll som bor inne i deg. Hver gang du mater trollet, vokser det litt. Det får en sterkere stemme og kan rope høyere neste gang noe er vanskelig. Om du overser trollet og ikke gir det hva det ønsker, vil det sulte. Det krymper i størrelse for hver dag og stemmen blir svakere og svakere - til du tilslutt knapt hører den lengre.

Som ved nikotinavhengighet vil tankene om selvskading dukke opp fra tid til annen. Jeg tenker fremdeles på det når jeg har en tung dag. Men siden jeg er på slett vei og trollet mitt kun er et utsultet spøkelse, så klarer jeg å slå fra meg de tankene ganske raskt.

Det er en prossess. Men som frosken sier; kun du selv kan ta bestemmelsen om å slutte.

[frosken]

Ang. selvskading: Du sammenlignet det selv med å slutte og røyke, og mente røykingen var lettere å gi opp. Jeg har sluttet med begge deler og kan tildels si meg enig, men det var kun til jeg innså at mange at de teknikkene som fungerer på røykeslutt også fungerer i forhold til selvskading.

Det første du trenger er motivasjon. For meg var sønnen min motivasjonen i forhold til begge deler. Jeg var gravid og skulle bli mamma. Din motivasjon er for eksempel at du vil takle problemene dine på en mer rasjonell måte, du vil bearbeide følelsene dine i stedet for å begrave de.

Deretter trenger du en strategi, helst flere. Hver gang du har lyst til å skade deg selv, så utsetter du det i 15 minutter. Etterhvert øker du denne tiden til 20 minutter, 30 minutter, 45 minutter, en time osv. I mellomtiden må du "stå" i følelsene dine. Du må rett og slett tåle dine egne tanker.

Visualiser denne kampen som en bratt bakke. For hver time og etterhvert hver dag du ikke skader deg selv, så tar du et skritt opp bakken. Se oppover og forestill deg hvordan bakken blir slakkere og slakkere, før den til slutt retter seg helt ut.

Tenk deg lysten til å skade deg selv som et lite troll som bor inne i deg. Hver gang du mater trollet, vokser det litt. Det får en sterkere stemme og kan rope høyere neste gang noe er vanskelig. Om du overser trollet og ikke gir det hva det ønsker, vil det sulte. Det krymper i størrelse for hver dag og stemmen blir svakere og svakere - til du tilslutt knapt hører den lengre.

Som ved nikotinavhengighet vil tankene om selvskading dukke opp fra tid til annen. Jeg tenker fremdeles på det når jeg har en tung dag. Men siden jeg er på slett vei og trollet mitt kun er et utsultet spøkelse, så klarer jeg å slå fra meg de tankene ganske raskt.

Det er en prossess. Men som frosken sier; kun du selv kan ta bestemmelsen om å slutte.

''Tenk deg lysten til å skade deg selv som et lite troll som bor inne i deg. Hver gang du mater trollet, vokser det litt. Det får en sterkere stemme og kan rope høyere neste gang noe er vanskelig. Om du overser trollet og ikke gir det hva det ønsker, vil det sulte. Det krymper i størrelse for hver dag og stemmen blir svakere og svakere - til du tilslutt knapt hører den lengre.

''

Bra bilde:-)

[Gjest ble mye filosofering her]

Jeg vil egetnlit innerst inne ikke skade meg selv. Det er et periodisk problem for meg. Selv om jeg har forsøkt å erstatte ss med f.eks. fysisk trening, har det ikke hjulpet når jeg nå er i en drittperiode.

Er noe med det at om jeg blir lagt inn på tvang, så velger jeg i alle fall ikke selv å havne på lukka. Kanskje det er et nødvendig onde, men jeg orker ikke tanken på å si at det er ok selv.

På tross av mange skanser jeg har mot selvskading (selv om det ikke høres sånn ut nå), så synes jeg det var langt lettere å slutte og røyke! Vet det høres absurd ut, men det er tilfelle.

Når det gjelder telefonkø, så angår det legevakta - ikke dps.

Mens jeg leste innlegget ditt begynte jeg å lure på om det var jeg selv som hadde skrevet dette i fylla for så glemme det. Men ikke alle detaljene stemte. Å tvangsinlegge seg selv er ingen lur ide.... Du kan være ærlig å be om å bli innlagt under frivillig tvang i steden visst det føles tryggere.

Det er heller ikke lett å være pasient på en lukket akuttavdeling. Ikke så lenge siden jeg ble innlagt frivillig, og før det var gått et døgn var jeg hjemme igjen. Det er som å vandre i en stor maurtue uten å forstå meningen. Noen maurer gjør deg opprørt, andre irriterer deg, en synes du synd på og andre har du lyst å henge deg på. av og til dukker det også opp en og annen maur som får deg til å se rødt!

For rastløse sjeler er det ikke lett å gå fra full jobb, et aktivt liv med normale folk til denne tuen. Få beskjed om å vente en time før du får deg en rusletur rundt sykehuset, måtte dele sofa med psykotiske menn som prøver seg på deg når ddu prøver å ta en røyk i et gasskammer der klærne dine stinker nikotin før dagen er over. Så er det alle måltidene.... kaker, fisk, potet, kaffe, kakao, rundstykker og mer kaffe.

Å sjefsmaurene... noen er mer opptatt av å nyte arbeidsdagen med nyheter, tv og chatte med kolleganene sine eller favorittpasientene sine.

Noen er overdrevent strenge... nesten maktsyke. Men de gir deg egentlig mer følelsen av trygghet enn provokasjon.

Så har du de som virkelig bryr seg.... og er interessert i å komme inn under huden på deg. Men alt tar tiiiiiiiid. Og at the end?

Jeg holder meg heller hjemme.

[Gjest MedicNerd]

''Er noe med det at om jeg blir lagt inn på tvang, så velger jeg i alle fall ikke selv å havne på lukka. ''

På nåværende tidspunkt så er du vel i stand til å sørge for å be om en innleggelse med ord, i stedet for å fremtvinge en gjennom handling. Jeg synes du skal bruke fornuften din til å hjelpe deg selv, istedet for å la dine irrasjonelle sider styre alt.

Lykke til:-)

Jeg forstår dere begge. Tanken er ikka at jeg skal tvangsinnlegge meg selv direkte. Det er vanskelig å få noen til å høre på deg også. Min kommune ligger høyest på tvangsstatistikken når det gjelder tvangsbruk fordi folk må bli så dårlige først at det er eneste løsning. Av erfaring vet jeg dessverre at det er dødsvanskelig å komme inn når man ikke er regelrett suicidal. Jeg snakket med vakthavende på psykiatrisk poliklinikk idag, men vedkommende avfeide meg med at det var sterkt overbelegg der.

Et annet aspekt om jeg legger meg frivillig inn på lukka er at det er jævla lett å skrive seg ut igjen. Dessverre synes jeg glimtipper har noen gode beskrivelser av hvordan livet der inne kan være om man er skikkelig uheldig med medpasientene sine.

Kanskje det hadde vært like greit å innlosjere seg på et vanlig rekreasjonssted selv om det sikkert koster det jeg eier og har av sparepenger.

[frosken]

Jeg forstår dere begge. Tanken er ikka at jeg skal tvangsinnlegge meg selv direkte. Det er vanskelig å få noen til å høre på deg også. Min kommune ligger høyest på tvangsstatistikken når det gjelder tvangsbruk fordi folk må bli så dårlige først at det er eneste løsning. Av erfaring vet jeg dessverre at det er dødsvanskelig å komme inn når man ikke er regelrett suicidal. Jeg snakket med vakthavende på psykiatrisk poliklinikk idag, men vedkommende avfeide meg med at det var sterkt overbelegg der.

Et annet aspekt om jeg legger meg frivillig inn på lukka er at det er jævla lett å skrive seg ut igjen. Dessverre synes jeg glimtipper har noen gode beskrivelser av hvordan livet der inne kan være om man er skikkelig uheldig med medpasientene sine.

Kanskje det hadde vært like greit å innlosjere seg på et vanlig rekreasjonssted selv om det sikkert koster det jeg eier og har av sparepenger.

Synd at pasientbelegget blir et argument i diskusjonen av hva som er gode løsninger. Du trenger en ordentlig diskusjon med din behandler om hvorvidt innleggelse er en konstruktiv løsning i den situasjonen du er i. Det er ikke alltid det er det - særlig ikke hvis opplegget i såfall går ut på at personalet skal ta ansvaret for din selvskading. Jeg mener at du har såpass lang erfaring med å være pasient i psykiatrien, at du nok bør pålegges å ta ansvar selv, - men at du også bør gis den støtte du trenger for å klare det.

Det finnes noen steder også utenfor psykiatrien som du ville kunne ha vært noen uker for opptrening og regulering av døgnrytme, alkoholvaner etc - men ingen slike steder vil ta deg i mot når du er i en fase med aktiv selvskading og i tillegg er det ganske langvarig søknadsfase.

[signaturløs]

Synd at pasientbelegget blir et argument i diskusjonen av hva som er gode løsninger. Du trenger en ordentlig diskusjon med din behandler om hvorvidt innleggelse er en konstruktiv løsning i den situasjonen du er i. Det er ikke alltid det er det - særlig ikke hvis opplegget i såfall går ut på at personalet skal ta ansvaret for din selvskading. Jeg mener at du har såpass lang erfaring med å være pasient i psykiatrien, at du nok bør pålegges å ta ansvar selv, - men at du også bør gis den støtte du trenger for å klare det.

Det finnes noen steder også utenfor psykiatrien som du ville kunne ha vært noen uker for opptrening og regulering av døgnrytme, alkoholvaner etc - men ingen slike steder vil ta deg i mot når du er i en fase med aktiv selvskading og i tillegg er det ganske langvarig søknadsfase.

''- men ingen slike steder vil ta deg i mot når du er i en fase med aktiv selvskading...''

Ganske rart egentlig. Man må altså være frisk for å motta behandling? Det er jo helt på trynet! Trodde det var de syke som trenger behandling, jeg. Men jeg har vel misforstått et eller annet her også.

[frosken]

''- men ingen slike steder vil ta deg i mot når du er i en fase med aktiv selvskading...''

Ganske rart egentlig. Man må altså være frisk for å motta behandling? Det er jo helt på trynet! Trodde det var de syke som trenger behandling, jeg. Men jeg har vel misforstått et eller annet her også.

Steder som ikke er bemannet for å håndtere slike situasjoner, kan selvfølgelig ikke motta pasienter som er aktive selvskadere. Det jeg tenkte kunne være et aktuelt alternativ i en annen fase, er opptreningsinstitusjoner som f.eks. Sølvskottberget. Der er det _en_ sykepleier på vakt på kveldstid , og hverken sykepleieren eller medpasienter bør utsettes for den type belastning.