Er jeg deprimert ?

[Gjest Anonym bruker]

Er ei jente på 25. Har hatt en utrolig tøff oppvekst med alkoholikere, psykopater og voldelige mennesker i nær familie. Med andre ord hatt en tøff oppvekst. Mistet min pappa for 4 år siden, noe jeg ikke tok så alt for tungt uten at jeg vet hvorfor, mulig fordi jeg bodde lagt fra han de siste årene. Men.. Så kommer det til det jeg lurer på.. Kanskje 1-2 ganger i uken kan jeg plutselig begynne å gråte uten forvarsel, så begynner jeg å tenke på alt jeg har opplevd (etter at jeg begynte å gråte), jeg kan høre en sang, høre andre snakke om hvor fint de har det i sin familie etc .. slike ting gjør at jeg blir utrolig lei meg. Tidligere ønsket jeg bare å ta mitt eget liv, men fordi jeg har barn tar jeg meg selv i at jeg vil de skal ha det bra, gjør alt for at de skal få oppleve en fin oppvekst, helt motsatt av min.. Slike tanker som selvmord har jeg ikke nå, men kan være langt nede iallefall en gang i uken.. Burde jeg ta k ontakt med fastlegen min? Er dette alvorlig, eller kan det bare gå over av seg selv? Må bare si at jeg er utrolig skeptisk til å kontakte lege fordi jeg har hatt mye med barnevernet når jeg var liten, men med mine unger har jeg aldri hatt problem. Men er redd for at noen skal komme å si at jeg kanskje ikke burde være rundt barna mine fordi jeg er lei meg av og til, selv om det er på kveldene. Litt vanskelig å forklare, men håper iallefall på et seriøst svar. Mvh Littleme

[Gjest lykke til :-)]

Kanskje du bør utredes i forhold til depresjon og posttraumatisk stresslidelse osv..?

Når det gjelder din bekymring ift barnevernet:

Uansett hvordan du har det så er det din omsorgsevne som er viktig, ikke hvilken diagnoser du har eller hva slags behandling du eventuelt får. Å være en god forelder innebærer å ta vare på seg selv og ta i mot hjelp og behandling når en trenger det.

Ta kontakt med fastlegen, du..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg leser det slik at du ikke blir funksjonsudyktig over lang tid, men at det mer er triste perioder.

Kanskje er det lette depresjoner, men jeg tror mer på at det er en slags naturlig sorg. En sorg over en god barndom du aldri opplevde og som du ikke kan få igjen. Nå når du har det godt med egen familie, ser du kontrasten til din egen barndom.

Uansett hva en strever med, kan det være fornuftig å lufte det for fastlegen uten at denne nødvendigvis skal iverksette noen tiltak.