Dette "samfunnet." Blir jeg mere forvirret nå...

[Gjest samvittigheten]

Etter at en god del, inkl. meg selv, "skylder" på samfunnet, at det er dette som gjør mennesker stresset idag. Hva legger du i dette?

Er det en del krav til oss som blir stillt fra dette "samfunnet" i forhold til det å oppdra barn?

Jeg mener med dette bl.a. krav fra barnehage, skole, om det å måtte være med på ting som blir arrangert i barnas fritid.

Media bidrar også ofte med utsagn som: "Forskning viser at man reduserer sjansen for narkotikamisbruk om barnet får drive med idrett, musikk og andre fritidsaktiviteter. Blir dette til et "krav" i hodene våre?

Hva vil det egentlig si å være en "god nok" forelder idag? Hvilke forestillinger har du i hodet ditt om dette? Og stemmer alle kravene du tror som stilles fra "samfunnet" med det som er reellt?

Hvordan sette grenser oppe i alt dette uten å føle seg som en dårlig/slem mor?

[FGT]

Ja tiden, eller samfunnet har forandret seg mye fra da jeg gikk på skolen. Før så skulle barn tilpasse seg i hjemmet, nå er det foreldrene som skal tilpasse seg barna hele tiden. Det var ikke så mange aktiviteter etter skoletid før, og ikke hadde vi bil heller. Vi klarte oss godt før uten alt det jaget, men nå blir vi jaget hvis vi ikke er med på dette jaget. Hvis en bor rimelig sentralt, så kan det føles det at ventes mye fra alle kanter. Ja, de snakker om hva som er bra for barna, men familien blir stresset, og det spørs om ikke familien blir noe splittet også, hvis en skal ta hensyn til alle kravene. Når barna har vært på skolen hele dagen, og resten av familien er kommet hjem fra jobb osv. så skulle jeg tro at det skulle være litt viktig å være også litt sammen som familie. En måte å løse dette på hvis en har barn, er å flytte så langt bort som overhode mulig, til et mer øde sted, og erstatte dette jaget med noen dyr og aktiviteter knyttet til hjemmet. men det blir ikke helt uten problemer , noen problemer vil det være uansett, men på sikt må en tenke på hva en har mest igjen for. Men du er ikke noen slem mor fordi du ikke orker å kjøre dem hit og dit, barna vet ikke hva som er best for seg og familien, de vil være der det er moro , det er du som må vite å finne løsninger på dette uten å gå til yterligheter , å helst forklare dem hvis du klarer, hvorfor det er sånn .

[Gjest Nickløsheletia]

''Er det en del krav til oss som blir stillt fra dette "samfunnet" i forhold til det å oppdra barn?''

Jeg mener vi setter kravene selv. For min del har det vært noen irritasjoner rundt kostymer skolen mener vi skal sende med barna. Og hvorfor ringer de alltid til oss når det skal spises risegrynsgrøt i desember og hvorfor komme i siste liten?

Sånne småting har jeg kunnet irritere meg over. Sykdommen til det ene barnet har stresset meg opp og dette var det ikke så mye jeg kunne gjøre noe med. Bortsett fra det har jeg skapt en del av stresset selv.

Vi har vel alle våre forsetillinger om hva det vil si å være gode foreldre. Vi bestemmer selv hvor mange barn vi vil ha og vi kan selv avgjøre når nok er nok med henhold til fritidsaktiviteter osv.

Jeg følte meg i perioder stresset da ungene var yngre. Jeg oppfordret dem til å være med i noen fritidsaktiviteter og jeg takket ja til å være kasserer jeg som fikk hetta når det skulle skrives budsjett.

Kakebaking stresset meg ikke. Takk Gud for Toro lettvindtkaker.

Det var jeg som maste om øving på instrument. Det var både Tuba, barryton og piano. Dette fordi jeg mente at det va bra for ungene og antagelig fordi jeg har ergret meg over at jeg ikke fikk muligheten å lære meg et instrument selv.

Idrett har jeg ment var bra fordi mine unger vokser opp med data isteden for å klatre i trær, spille slåball, kanonball, spenn på boksen, hoppe i strikk, hoppe tau og alt mulig jeg selv gjorde som barn. Da måtte det bli organisert idrett og derfor løp jeg rundt på fotballtreninger, kamper, badmingtonturneringer, nanbudotreninger, brettkurs.

I ettertid ser jeg at noe kunne vært kuttet ned på, men etterhvert som de vokste til styrte de dette selv og avgjorde selv hva de ville drive med. Det har kokt ned til fortsatt badminton for sønnen og fortsatt piano for datteren. Altså bare en akivitet hver og jeg maser ikke lenger. Den ene er myndig og den er andre såpass stor at han avgjør selv han også.

Den yngste har fortsatt bare drevet med aktiviteter gjennom Sfo. men hun har mast et par år om å få spille piano, så det ska jeg melde henne på når vi er ferdig med utenlandsperioden. Ellers har jeg ikke tenkt å forslå noe, før hun spør selv.

Så er det ting både jeg og mannen min opplevde at våre foreldre gjorde bra og som vi begge har hatt lyst til å gi videre til våre barn. For oss har det vel vært nærmest uhørt å ikke lære barna skigåing og slalom, ta de med på fjellet og lære dem å bli glad i naturen. Noen synes ikke slikt er viktig, men for oss er det nærmest en "stor synd" å ikke gjøre det.

Men å bake 7 sorter til jul. Nei, aldri i verden om jeg kommer til å gjøre. Vi lager pepperkakehus sammen. Thats it!

Det meste vi har gjort har jo vært koselig, bortsett fra at det oppleves litt stressende når det skal pakkes, når ski skal smøres, når man står ferdig påkledd bare for å oppdage at skiskoene har blitt for små siden i fjor. Og hvor har det blitt av skistavene? De glemte vi visst. Det har vært en del stress rundt slike ting.

Jeg kunne ha nevnt sånne småting i fleng som er selvvalgt. Samfunnet har ikke presset det på meg.

Og som sagt. Noe kunne jeg ha styrt unna og den dagen man stresser så mye at man ikke greier å gå på jobb lenger, må man tenke gjennom prioriteringene sine.

[Gjest athos]

Hva om du tenker: Samfunnet og omgivelsene stiller krav til meg på alle områder i livet, men det er jeg som avgjør i hvor stor grad jeg vil la meg påvirke av disse kravene.

Å skulle innfri alle kravene som omgivelsene har til seg,også med hensyn til barneoppdragelse, tror jeg det er ingen som klarer.Jeg tror at vi alle må finne ut i hvor stor grad vi skal la oss påvirke av krav fra andre, på alle områder.

[Gjest athos]

"Media bidrar også ofte med utsagn som: "Forskning viser at man reduserer sjansen for narkotikamisbruk om barnet får drive med idrett, musikk og andre fritidsaktiviteter. Blir dette til et "krav" i hodene våre?"

Når media sier at forskning viser at man reduserer sjansen for narkotikamisbruk.......osv, da sier forskerne at det er sannsynlighet for at det kan redusere sjansen for narkotikamisbruk.......osv..

Media sier det med sikkerhet at det er slik, mens forskerne sier at det er en viss sannsynlighet for at det kan være slik.Media vil skape overskrifter og tjene penger.

[Gjest stressetja]

Vi lever i et stresset samfunn. Det er fint at barna kan få være med i

aktiviteter og at skolen kan arrangere noe som er kjekt for barna, men

problemet er bare at det blir alt for mye av alt.

Jeg har flere barn. Småbarnsperioden husker jeg som en fin tid.

Travelt med flere småbarn, men vi hadde god tid til å leke, gå turer og gjøre ting sammen. Jeg var heldig som fikk anledning til å være hjemmeværende når de var små. Det gikk greit når de eldste begynte på skolen. Det var litt sammenkomster med aktiviteter på skolen og barna gikk på litt fritidsaktiviteter.

Problemene begynte når de minste begynte på skolen. Da arrangerte skolen aktiviteter hver uke på fritiden. Dette var ikke selvvalgt, så med flere barn ble dette vanskelig og gjennomføre. Var jeg med på aktivitetene fikk jeg dårlig samvittighet for de hjemme, og holdt jeg meg hjemme med de andre barna ble jeg sett ned på av de andre. Jeg hadde også blitt yrkesaktiv på denne tiden. Jeg ble psyk og mye av ressursene jeg hadde forsvant.

Jeg mener at det blir lagt opp til alt for mye aktiviter både på skolen og

på fritiden. Det er ikke bare foreldrene som blir stresset, men barna

blir det også. Vi trenger litt mer av den tiden vi hadde tid til hverandre.

[Gjest MayLynn]

Slik jeg ser det så blir det feil (sett utenfra) uansett hva en yrkesaktiv småbarnsmor velger. Uansett vil hun få kritikk og kan takke seg selv. (Men hvem vet hva det ville si å ha barn før man fikk - ikke jeg ihvertfall). Det var jo normalt å få barn - og vi ønsket oss barn. Det falt meg ikke inn faktisk at noen i vår tid måtte gå deltid for å klare stresset i hverdagen. Man føler at det er noe som er forventet at vi skal klare. Og så har vi jo ambisjoner i yrkeslivet selv også - har vært flinke på skolen og fått bra karakterer. Var det ingen vits i dette? Betydde det allikevel ingenting om en jente var flink på skolen? Var det feil det vi lærte om likestilling da vi var unge? Hva skal vi lære opp våre døtre til? Er det noen vits i å ta 6 års høyskoleutdannelse for å være husmor?

Det var vel på helsestasjonen jeg først fikk en føling med dette - jeg var den eneste i barselgruppa som skulle begynne på jobb igjen etter permisjonen. Fra barnehagekontoret fikk vi høre at barnehagen ikke var der for at foreldrene skulle gå på jobb (og kunne derfor ikke tilpasses til familienes hverdag i forhold til sted, åpningstider etc - nei man måtte kjøre rundt i hele byen og levere barna to forskjellige steder, motsatt vei i forhold til jobben).

Man føler at ungene bør få prøve noen fritidsaktiviteter - vil ikke være de foreldrene som nekter. Tenk om barnet har et spesielt talent - skal vi foreldre stå i veien? Tenk om de finner en interresse som betyr kjempemye for dem. Og så er det jo viktig at de holder seg i form. osv osv.

Men må innrømme at jeg har fått et lite sjokk når det gjelder hva skolen forventer av oss foreldre. Det VAR ikke sånn da vi var små - og da hadde jo de fleste foreldre bedre tid enn vi har nå.

Traff en mormor til noen nabobarn i går. Hun sitter ofte barnevakt for barnebarna så vi kjenner henne. Hun sa (det var hun som kom inn på det) at hun var helt overveldet over alt vi foreldre måtte følge opp fra skole/barnehage/fritidsaktiviteter nå til dags. Foreldrekvelder, kveldsmat på skolen, vennegrupper, leksehjelp, turer osv. i tillegg til elevsamtaler og vanlige foreldremøter. Det var IKKE slik da hennes barn var små sa hun.