Å bestemme over tiden

[Gjest gul dame]

Må si jeg synes fryktelig synd på ungene dine! Hvorfor satte du (og andre rødstrømpe-mammaer) tre barn til verden når du ikke setter av mer tid med dem enn som så?

Men godt at det har gått opp et lys for deg da, nemlig at du ikke trenger å jobbe så mye/lange dager! Håper du kalrer å fortsette slik, for barnas skyld.

Er barn bare et ledd i statussymbolrekka for dere rødstrømpemammer??? Flott jobb, flott hus, gjerne hytte også, to biler, stilige klær, og 3 barn. Ja, for tre må det jo være (enten man har tid til dem eller ikke), to barn er ikke "in" nok.

Det er utrolig synd på deg som lever i din A4 verden hvor man tror at gode mødre er hjemme og baker boller, plukker bær og lager saft. Det er ikke slik, og har aldri vært slik.

[Gjest masse å stille spørsmål til]

''Men jeg vil jo ikke at barna våre skal huske tilbake på barndommen med minne om foreldre som aldri hadde tid til dem.''

Men for de fleste av oss er det en mellomting - det er ikke slik at enten er man hjemeværende på full tid i ørten år, eller så er man Tårnfrid. De fleste klarer å få mye tid til barna selv om man jobber.

Og for en tid tilbake leste jeg at mange barn storkoser seg den tida de har huset uten voksne etter skoletid. Ofte har man mye som skjer på fritida, og disse timene blir en oase av tid man kan bestemme over i stor grad selv.

Dessuten: Det er ikke slik at den gode mor bare er den som kan tilgodese de veldig små barnas behov, men også den som har noe å tilføre barnas senere i livet, som f eks en god samtalepartner, en god rollemodell f eks for kvinner i arbeidslivet, slik som du var inne på selv, eller bare rett og slett en som kan hjelpe til med leksene utover 4. klasse.

Problemet her er vel det at mange ikke har tid til å hjelpe med leksene etter 4. klassetrinn. Har du sett hvor mange lekser de får? Hos oss går det fort med et par timer på 6 trinn. Og da har vi hjulpet minst en time med matteleksene og engelsk gramatikk i tillegg til nestemann i flokken skal ha sin hjelp.

Dette er det mange foreldre som ikke orker eller har tid til når de kommer hjem etter jobb og middagen er spist.

Man skal ikke jobbe seg ihjel, og har man dårlig samvittighet så er det fordi man ikke har tid nok igjen i hverdagen til ungene sine. Da må man ta visse grep i livet sitt for en slik periode.

Dessuten er ALL jobb verdifull. Høres ut som at lederansvar i en jobb e.l er viktigste arbeid. Man skal lære ungene sine at uansett jobb om den er liten eller stor, dårlig lønnet eller bra, så gjør arbeideren en god jobb for samfunnet. Hva skulle vi gjort uten kassadama på rimi , eller renovatørene, eller rengjøringspersonalet?

[Gjest du skjærer alle over samme kam]

''Men jeg vil jo ikke at barna våre skal huske tilbake på barndommen med minne om foreldre som aldri hadde tid til dem.''

Men for de fleste av oss er det en mellomting - det er ikke slik at enten er man hjemeværende på full tid i ørten år, eller så er man Tårnfrid. De fleste klarer å få mye tid til barna selv om man jobber.

Og for en tid tilbake leste jeg at mange barn storkoser seg den tida de har huset uten voksne etter skoletid. Ofte har man mye som skjer på fritida, og disse timene blir en oase av tid man kan bestemme over i stor grad selv.

Dessuten: Det er ikke slik at den gode mor bare er den som kan tilgodese de veldig små barnas behov, men også den som har noe å tilføre barnas senere i livet, som f eks en god samtalepartner, en god rollemodell f eks for kvinner i arbeidslivet, slik som du var inne på selv, eller bare rett og slett en som kan hjelpe til med leksene utover 4. klasse.

''eller bare rett og slett en som kan hjelpe til med leksene utover 4. klasse.''

Ja, det er jo helt utelukket at en hjemmeværende mor har hjerne til å hjelpe til med lekser utover småtrinnet! Snakk om å sette folk i bås!

Det gjelder også kommentaren din om å være en "god samtalepartner". Hva er kriteriene for det?

[mrxx]

Bra du liker joben din, det er tross alt mye av tiden man er på jobb i døgnet, så det er veldig viktig.

Men jeg synes likevel at du skal holde deg til normalt arbeidstid så langt det er mulig. Greit nok å gjøre en innsats av og til, men det bør ikke være regelen at du skal jobbe så mye hver dag, men unntaket.

Jeg har ikke sansen for de som prioriterer jobben sin fremover familien sin. Det er endel spørsmål man skal stille seg underveis i livet.

Hvem vil takke deg når livet er slutt? Er det jobben som står å gråter ved senga di eller er det familien? Hvem husker deg når livet er over? Jobben eller familien?

Som en klok doler her en gang sa, hva vil du si på dødsleiet ditt?..."jeg angrer på at jeg ikke jobbet enda mer", eller vil du si at "jeg angret på at jeg ikke jobbet litt mindre og hadde mer tid til barna mine"....hvem er viktigst?

I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.

Det handler om å prioritere de man setter mest pris på i livet:-)

[Mary Poppins]

Bra du liker joben din, det er tross alt mye av tiden man er på jobb i døgnet, så det er veldig viktig.

Men jeg synes likevel at du skal holde deg til normalt arbeidstid så langt det er mulig. Greit nok å gjøre en innsats av og til, men det bør ikke være regelen at du skal jobbe så mye hver dag, men unntaket.

Jeg har ikke sansen for de som prioriterer jobben sin fremover familien sin. Det er endel spørsmål man skal stille seg underveis i livet.

Hvem vil takke deg når livet er slutt? Er det jobben som står å gråter ved senga di eller er det familien? Hvem husker deg når livet er over? Jobben eller familien?

Som en klok doler her en gang sa, hva vil du si på dødsleiet ditt?..."jeg angrer på at jeg ikke jobbet enda mer", eller vil du si at "jeg angret på at jeg ikke jobbet litt mindre og hadde mer tid til barna mine"....hvem er viktigst?

I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.

Det handler om å prioritere de man setter mest pris på i livet:-)

Godt sagt :-)

[Gjest prust]

Bra du liker joben din, det er tross alt mye av tiden man er på jobb i døgnet, så det er veldig viktig.

Men jeg synes likevel at du skal holde deg til normalt arbeidstid så langt det er mulig. Greit nok å gjøre en innsats av og til, men det bør ikke være regelen at du skal jobbe så mye hver dag, men unntaket.

Jeg har ikke sansen for de som prioriterer jobben sin fremover familien sin. Det er endel spørsmål man skal stille seg underveis i livet.

Hvem vil takke deg når livet er slutt? Er det jobben som står å gråter ved senga di eller er det familien? Hvem husker deg når livet er over? Jobben eller familien?

Som en klok doler her en gang sa, hva vil du si på dødsleiet ditt?..."jeg angrer på at jeg ikke jobbet enda mer", eller vil du si at "jeg angret på at jeg ikke jobbet litt mindre og hadde mer tid til barna mine"....hvem er viktigst?

I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.

Det handler om å prioritere de man setter mest pris på i livet:-)

Takk for kloke ord. Men i en liten privat bedrift som er i vekstfase, er det mye å tenke på som leder, bl.a. oppbemanning (som jeg bruker mye tid på nå), tvinge meg selv til å tenke mer enn tre måneder frem (jeg har alltid vært mye her-og nå-menneske, men som leder må jeg tenke mer langsiktig), og ikke minst konfliktløsing mellom kolleger (dvs hvordan vi samarbeider, hvordan vi lytter osv) - og dette er saker som ligger og maler i bakhodet mitt etter at jeg er gått hjem...

''I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.''

Fint sagt - men jeg tenker jammen veldig mye på kollegaene mine etter at jeg er kommet hjem, jfr det jeg skrev over her. Vet jo ikke om de tenker på meg da ;-)

Men jeg er jo enig i poenget ditt! Vi hadde jo en tung periode i fjor høst, da mannen min ble langvarig sykemeldt pga altfor høyt arbeidspress over mange år - og vi er jo veldig bevisste på nå, at vi ikke ønsker oss tilbake i en slik situasjon, så jeg skal nok passe meg :-)

[Gjest prust]

''Ellers synes jeg det er viktig å vise barna mine at mødre kan ha en betydningsfull jobb i samfunnet :-)''

Jeg synes alle jobber i samfunnet er betydningsfulle. Fra vaskejobber til direktørstillinger. Og man trenger ikke å jobbe ræva av seg for å bevise at man har en jobb som er betydningsfull nok. Iallefall ikke når man har barn.

Jeg er enig i at alle jobber er betydningsfulle.

Jeg er imidlertid ikke noe praktisk menneske, og hadde nok ikke utført et praktisk yrke godt nok. Jeg bruker mine evner og egenskaper best mulig (tror jeg i alle fall) på den typen jobb jeg har nå :-)

[Lillemus]

Bra du liker joben din, det er tross alt mye av tiden man er på jobb i døgnet, så det er veldig viktig.

Men jeg synes likevel at du skal holde deg til normalt arbeidstid så langt det er mulig. Greit nok å gjøre en innsats av og til, men det bør ikke være regelen at du skal jobbe så mye hver dag, men unntaket.

Jeg har ikke sansen for de som prioriterer jobben sin fremover familien sin. Det er endel spørsmål man skal stille seg underveis i livet.

Hvem vil takke deg når livet er slutt? Er det jobben som står å gråter ved senga di eller er det familien? Hvem husker deg når livet er over? Jobben eller familien?

Som en klok doler her en gang sa, hva vil du si på dødsleiet ditt?..."jeg angrer på at jeg ikke jobbet enda mer", eller vil du si at "jeg angret på at jeg ikke jobbet litt mindre og hadde mer tid til barna mine"....hvem er viktigst?

I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.

Det handler om å prioritere de man setter mest pris på i livet:-)

''I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.''

Det var faktisk veldig godt sagt...

[mrxx]

Takk for kloke ord. Men i en liten privat bedrift som er i vekstfase, er det mye å tenke på som leder, bl.a. oppbemanning (som jeg bruker mye tid på nå), tvinge meg selv til å tenke mer enn tre måneder frem (jeg har alltid vært mye her-og nå-menneske, men som leder må jeg tenke mer langsiktig), og ikke minst konfliktløsing mellom kolleger (dvs hvordan vi samarbeider, hvordan vi lytter osv) - og dette er saker som ligger og maler i bakhodet mitt etter at jeg er gått hjem...

''I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.''

Fint sagt - men jeg tenker jammen veldig mye på kollegaene mine etter at jeg er kommet hjem, jfr det jeg skrev over her. Vet jo ikke om de tenker på meg da ;-)

Men jeg er jo enig i poenget ditt! Vi hadde jo en tung periode i fjor høst, da mannen min ble langvarig sykemeldt pga altfor høyt arbeidspress over mange år - og vi er jo veldig bevisste på nå, at vi ikke ønsker oss tilbake i en slik situasjon, så jeg skal nok passe meg :-)

Jeg skjønner at du tenker på kollegaene dine når du kommer hjem, men hvor lenge og mye hadde du tenkt på dem etter at du sluttet der og hvor lenge etter på vil de tenke på deg? Det går tross alt veldig fort over, fordi de menneskene betyr ikke like mye for deg som familien din gjør.

Hvor lenge vil du tenke på barna dine når arbeidslivet er over? Hvem betyr mest?

Tenk hva mannen din har gått glipp av når det gjelder barna og enda viktigere, hva har ikke dine barn gått glipp av med han? Den tiden kan han aldri ta igjen.

Det han fikk igjen for dette var ei lang sykmelding. Arbeidsplassen hans huffet seg i de første dagene, kanskje et par uker, før de fant nye løsninger og alt går omtrent som normalt.

[Gjest prust]

Ja, det tok litt av. Beklager det.

Var mest rødstrømpemammaer jeg kjeftet på. Synes nemlig jeg der dem for meg der de tripper rundt på jobb i høyhælte sko i små korte, sexy drakter, har flott hus, hytte, et par biler, etc, etc, og som innbiller seg at spesielt DE har en veldig betydningsfull jobb. Og derfor må ungene komme i annen rekke. Barna er viktige i statussammenheng, ikke ellers.

Men det ser ut til at prust ikke er blant dem.

*spy*

''Synes nemlig jeg der dem for meg der de tripper rundt på jobb i høyhælte sko i små korte, sexy drakter, har flott hus, hytte, et par biler, etc, etc, og som innbiller seg at spesielt DE har en veldig betydningsfull jobb.''

He-he - det er ikke akkurat meg du beskriver der - hadde jeg stilt op på jobb i en liten kort sexy kjole og høyhælete sko - så hadde vel kollegaene falt av pinnen, tror jeg - for det er ikke meg!

Men ja - vi har to biler, fordi mannen min MÅ bruke bil i jobben sin, og vi kan ikke bruke familiebilen vår til det han jobber med. Hytte har vi imidlertid ikke, heller ikke båt.

''Og derfor må ungene komme i annen rekke. Barna er viktige i statussammenheng, ikke ellers.''

I en hverdag i en familie så må alle innordre seg etter som hvilke roller en har - og rollene i vår familie er: Ansatt, ansatt, skolebarn, skolebarn, barnehagebarn. Og alle vet hvor de hører hjemme. Det betyr imidlertid ikke at ungene nødvendigvis kommer i annen rekke. Men jeg ser (som jeg jo innledet denne tråden med) at jeg kan bli flinkere å slutte av jobben litt tidligere, og holde meg til normert arbedistid, slik at den tida jeg har med ungene før de legger seg blir jobbfri, så mye som mulig :-)

Men at det skal være status å ha barn, der skjønner jeg ikke hva du mener?

[mrxx]

Godt sagt :-)

Smask:-)

[Gjest prust]

Det er ikke veldig lenge siden hun ble tilbudt jobben. Det er jo slik med de fleste av oss at vi prøver og feiler og justerer etterhvert for at ting skal bli best mulig.

Ja, det stemmer. At jeg har valgt et hardt kjør for meg dette første året, betyr jo ikke at jeg skal ha så høyt tempe fremover - men heller justere meg, slilk du skriver så fint her :-)

[Gjest prust]

''Men jeg vil jo ikke at barna våre skal huske tilbake på barndommen med minne om foreldre som aldri hadde tid til dem.''

Men for de fleste av oss er det en mellomting - det er ikke slik at enten er man hjemeværende på full tid i ørten år, eller så er man Tårnfrid. De fleste klarer å få mye tid til barna selv om man jobber.

Og for en tid tilbake leste jeg at mange barn storkoser seg den tida de har huset uten voksne etter skoletid. Ofte har man mye som skjer på fritida, og disse timene blir en oase av tid man kan bestemme over i stor grad selv.

Dessuten: Det er ikke slik at den gode mor bare er den som kan tilgodese de veldig små barnas behov, men også den som har noe å tilføre barnas senere i livet, som f eks en god samtalepartner, en god rollemodell f eks for kvinner i arbeidslivet, slik som du var inne på selv, eller bare rett og slett en som kan hjelpe til med leksene utover 4. klasse.

Ja - jeg ser det jo ikke som et mål eller ønske for oss som familie at jeg skal være hjemme, eller være hjemme hve dag når de kommer fra skolen - det tror jeg ingen av oss ville være tjent med. De koser seg veldig den tiden de har etter skoletid.

MEN - at jeg en sjelden gang kan komme hjem tidlig og være der - det har jeg lyst til å få til :-)

Og lekser ønsker vi å hjelpe dem med videre ja!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

''I det øyeblikket du går ut av døra på arbeidsplassen din så er du glemt, den siste gangen du går ut av døra hjemme så er det mange som tenker på deg i mange, mange år etter på.''

Det var faktisk veldig godt sagt...

Det der er faktisk ikke sant for mange av oss.

Jeg har hatt mange store læremestre og gode medarbeidere. Da jeg begynte i psykiatrien i 1983, var min sjef avdelingsoverlege Håkon Hals. Han sluttet på avdelingen i 1991. Det går aldri en uke uten at jeg tenker på hva han ville ha tenkt eller gjort i situasjoner jeg står i.

Det samme gjelder for en del av lærerne jeg har hatt i folkeskole, realskole, gymnas og universitet. Det samme gjelder også gode kolleger i hele landet som jeg har lært mye av gjennom tidene. De er ikke glemt.

[Gjest prust]

Jeg skjønner at du tenker på kollegaene dine når du kommer hjem, men hvor lenge og mye hadde du tenkt på dem etter at du sluttet der og hvor lenge etter på vil de tenke på deg? Det går tross alt veldig fort over, fordi de menneskene betyr ikke like mye for deg som familien din gjør.

Hvor lenge vil du tenke på barna dine når arbeidslivet er over? Hvem betyr mest?

Tenk hva mannen din har gått glipp av når det gjelder barna og enda viktigere, hva har ikke dine barn gått glipp av med han? Den tiden kan han aldri ta igjen.

Det han fikk igjen for dette var ei lang sykmelding. Arbeidsplassen hans huffet seg i de første dagene, kanskje et par uker, før de fant nye løsninger og alt går omtrent som normalt.

Ja, han gikk gjennom en viktig prosess i fjor, hvor det gikk opp for ham hvor mye han hadde ofret av barnas tid med å jobbe så mye.

Han har vært utrolig mye mer bevisst på å avslutte jobben og ikke minst si nei - etter dette som skjedde i fjor.

Jeg vet ikke hvordan det vil bli når jeg en gang slutter i denne jobben. Har vært her i 13 år (lengst av alle som jobber her i dag), og vært med på å bygge den opp fra en idé til en arbeidsplass for 8, snart 10 mennesker + mange som bruker vårt system over hele landet.

[Gjest prust]

Det der er faktisk ikke sant for mange av oss.

Jeg har hatt mange store læremestre og gode medarbeidere. Da jeg begynte i psykiatrien i 1983, var min sjef avdelingsoverlege Håkon Hals. Han sluttet på avdelingen i 1991. Det går aldri en uke uten at jeg tenker på hva han ville ha tenkt eller gjort i situasjoner jeg står i.

Det samme gjelder for en del av lærerne jeg har hatt i folkeskole, realskole, gymnas og universitet. Det samme gjelder også gode kolleger i hele landet som jeg har lært mye av gjennom tidene. De er ikke glemt.

''Det samme gjelder for en del av lærerne jeg har hatt i folkeskole, realskole, gymnas og universitet. Det samme gjelder også gode kolleger i hele landet som jeg har lært mye av gjennom tidene. De er ikke glemt.''

Det er sant. Jeg hadde en fantastisk pianolærer i 10 år, som i perioder var som en ekstra-mor for meg. Hun døde dessverre altfor tidlig, og selv nå, 12-13 år etter at hun døde, så tenker jeg ofte på henne, og savner henne, i forhold til min sønn, som nå spiller piano, og som er der jeg var som 9-10 årig, med henne som lærer.

Har også hatt gode lærere på skolen som har satt sine spor!

[mariaflyfly]

''Synes nemlig jeg der dem for meg der de tripper rundt på jobb i høyhælte sko i små korte, sexy drakter, har flott hus, hytte, et par biler, etc, etc, og som innbiller seg at spesielt DE har en veldig betydningsfull jobb.''

He-he - det er ikke akkurat meg du beskriver der - hadde jeg stilt op på jobb i en liten kort sexy kjole og høyhælete sko - så hadde vel kollegaene falt av pinnen, tror jeg - for det er ikke meg!

Men ja - vi har to biler, fordi mannen min MÅ bruke bil i jobben sin, og vi kan ikke bruke familiebilen vår til det han jobber med. Hytte har vi imidlertid ikke, heller ikke båt.

''Og derfor må ungene komme i annen rekke. Barna er viktige i statussammenheng, ikke ellers.''

I en hverdag i en familie så må alle innordre seg etter som hvilke roller en har - og rollene i vår familie er: Ansatt, ansatt, skolebarn, skolebarn, barnehagebarn. Og alle vet hvor de hører hjemme. Det betyr imidlertid ikke at ungene nødvendigvis kommer i annen rekke. Men jeg ser (som jeg jo innledet denne tråden med) at jeg kan bli flinkere å slutte av jobben litt tidligere, og holde meg til normert arbedistid, slik at den tida jeg har med ungene før de legger seg blir jobbfri, så mye som mulig :-)

Men at det skal være status å ha barn, der skjønner jeg ikke hva du mener?

''He-he - det er ikke akkurat meg du beskriver der - hadde jeg stilt op på jobb i en liten kort sexy kjole og høyhælete sko - så hadde vel kollegaene falt av pinnen, tror jeg - for det er ikke meg!

''

Haha, jeg tenkte også det da jeg leste det. Det er jo veldig prust-stil med den lille sorte og høye hæler på jobb. *fniser*

[mariaflyfly]

Det der er faktisk ikke sant for mange av oss.

Jeg har hatt mange store læremestre og gode medarbeidere. Da jeg begynte i psykiatrien i 1983, var min sjef avdelingsoverlege Håkon Hals. Han sluttet på avdelingen i 1991. Det går aldri en uke uten at jeg tenker på hva han ville ha tenkt eller gjort i situasjoner jeg står i.

Det samme gjelder for en del av lærerne jeg har hatt i folkeskole, realskole, gymnas og universitet. Det samme gjelder også gode kolleger i hele landet som jeg har lært mye av gjennom tidene. De er ikke glemt.

Det er jeg enig med deg i. Jeg har også hatt et par svært gode lærere gjennom tidene som jeg tenker at virkelig gjorde en god jobb. De kommer jeg aldri til å glemme.

[Gjest prust]

''He-he - det er ikke akkurat meg du beskriver der - hadde jeg stilt op på jobb i en liten kort sexy kjole og høyhælete sko - så hadde vel kollegaene falt av pinnen, tror jeg - for det er ikke meg!

''

Haha, jeg tenkte også det da jeg leste det. Det er jo veldig prust-stil med den lille sorte og høye hæler på jobb. *fniser*

*fniser med deg*

:-)

Men jeg kan helt klart stille litt mer sexy og pyntet - men det gjør jeg på fest, og ikke på jobb :-)

[Mrs D]

Det der er faktisk ikke sant for mange av oss.

Jeg har hatt mange store læremestre og gode medarbeidere. Da jeg begynte i psykiatrien i 1983, var min sjef avdelingsoverlege Håkon Hals. Han sluttet på avdelingen i 1991. Det går aldri en uke uten at jeg tenker på hva han ville ha tenkt eller gjort i situasjoner jeg står i.

Det samme gjelder for en del av lærerne jeg har hatt i folkeskole, realskole, gymnas og universitet. Det samme gjelder også gode kolleger i hele landet som jeg har lært mye av gjennom tidene. De er ikke glemt.

''Det der er faktisk ikke sant for mange av oss.''

Er vel ikke mye annet som stemmer på absolutt alle enn at vi blir født og dør. :-)