Naturlig å ikke ville snakke om dette i gruppe?

[Gjest frustert terapisøker]

Jeg er til utredning på en DPS for å finne en gruppe jeg kan passe inn i. Jeg har tidligere gått i intensiv gruppebehandling et annet sted, og følte at jeg har fått mye ut av det.

På det stedet der jeg er nå har det vært veldig fokus på at jeg har en somatisk sykdom i tillegg til det psykiske som preger store deler av livet mitt. Jeg har sagt til de gruppeterapeutene jeg har snakket med at jeg ikke har så lyst til å prate om dette i gruppe. Fordi jeg synes at det er en veldig privat ting, og skal jeg først snakke med noen om det, så må det være noen som forstår det. Gruppeterapeutene var veldig opptatt av at jeg ikke ville snakke med gruppa om sykdommen min, og konkluderte dermed med at jeg ikke hadde noen ting i en gruppe å gjøre og foreslo individualterapi. Selv om det er hundre andre ting jeg sliter med, og som jeg heller vil prate om i gruppe. Jeg føler dessuten at hvis jeg får mye fokus på min sykdom så føler jeg meg verre.

Jeg skrev en seks sider lang søknad om hva jeg ønsket ¨å jobbe med i terapien, jeg skrev ingenting om min sykdom. Men det har de virkelig hektet seg oppi. Er det virkelig så rart at jeg ikke vil utlevere min høyt private sykdom til gruppa? Bør jeg virkelig fortelle om blod og gørr?

Er det ikke frivillig hva en har lyst til å prate om i gruppe?

[Gjest xbellax]

Selv om alt henger sammen, kropp og psyke, så er jeg enig med deg. Noe må man bare ha for seg selv, og du får dele om du føler for. Men i hvor stor grad påvirker den somatiske sykdommen livet ditt, hverdagen din, -kan det vær det de tenker på?

[Gjest frustrert terapisøker]

Selv om alt henger sammen, kropp og psyke, så er jeg enig med deg. Noe må man bare ha for seg selv, og du får dele om du føler for. Men i hvor stor grad påvirker den somatiske sykdommen livet ditt, hverdagen din, -kan det vær det de tenker på?

Det kan godt være de tenker på det, og det har jeg sagt til hun som er min kontaktperson på DPS'en at det påvirker meg enormt mye. Men jeg vil likevel ikke ha så mye fokus rundt det. Jeg vil heller fokusere på mine andre problemer i håp om at totalsituasjonen kan bli bedre. Men konklusjonen fra dem var jo at siden jeg ikke ville prate om disse sykdomsrelaterte tingene i gruppe så hadde jeg ingenting i gruppe å gjøre. Jeg ble ikke spurt om andre ting jeg slet med. Det hele var bare meget merkelig.

[Gjest xbellax]

Det kan godt være de tenker på det, og det har jeg sagt til hun som er min kontaktperson på DPS'en at det påvirker meg enormt mye. Men jeg vil likevel ikke ha så mye fokus rundt det. Jeg vil heller fokusere på mine andre problemer i håp om at totalsituasjonen kan bli bedre. Men konklusjonen fra dem var jo at siden jeg ikke ville prate om disse sykdomsrelaterte tingene i gruppe så hadde jeg ingenting i gruppe å gjøre. Jeg ble ikke spurt om andre ting jeg slet med. Det hele var bare meget merkelig.

Veldig rart, jeg er enig med deg. Du må tross alt bestemme hva du er komfortabel med her, du har lagt frem en bestilling/ønsker -hvorfor ikke legge vekt på det du gir dem? Henger ikke på greip..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det viktige her er hvorvidt din somatiske sykdom er av betydning for din psyke eller ikke. Hvis den spiller en stor rolle, er det rart om du ikke skal snakke om den og vv.

[Gjest trist jente]

Jeg tenker det er en grunn til at de er så opptatt av den somatiske sykdommen også. Kropp og sjel henger sammen. Og somatiske sykdommer kan påvirke psyken. Jeg ville spurt om begrunnelse.

Går det an å snakke litt om det somatiske, men med absolutt hovedvekt på det psykiske. Gruppeterapi går jo ut på å bearbeide psykiske ting. Men kroppen er en enhet.

Hvis du tror denne gruppen hadde vært bra/viktig for deg ville jeg absolutt stått på.

lykke til

[Gjest frustrert terapisøker]

Jeg tenker det er en grunn til at de er så opptatt av den somatiske sykdommen også. Kropp og sjel henger sammen. Og somatiske sykdommer kan påvirke psyken. Jeg ville spurt om begrunnelse.

Går det an å snakke litt om det somatiske, men med absolutt hovedvekt på det psykiske. Gruppeterapi går jo ut på å bearbeide psykiske ting. Men kroppen er en enhet.

Hvis du tror denne gruppen hadde vært bra/viktig for deg ville jeg absolutt stått på.

lykke til

Selvfølgelig har kropp og sjel en forbindelse. og jeg legger ikke skjul på at denne sykdommen preger meg en del psykisk og sosialt. Men det er likevel ikke sånn at alt egner seg til å prate om i gruppe. Jeg synes det er meningsløst å skulle utlevere seg til en gruppe om så personlige ting, når ingen forstår noenting av det.Det blir som regel stille, eller så skal noen komme med råd, og det gjør meg enda mer frustrert. Sist gang jeg snakket om dette i gruppa var begge gruppeterapeutene på gråten, og det gjorde absolutt ikke at jeg følte meg noe bedre.

Jeg har ikke noe i mot å fortelle at jeg har sykdom som påvirker meg. Men jeg har ikke lyst til å gå i detalj om hva sykdommen medfører med oppkast, forstoppelse, sure oppstøt og slimete avføring. Har jeg lyst til å prate med noen om dette så går jeg til fysioterapeuten min eller fastlegen.

Hvorfor kan ikke fokuset være på søknaden jeg har skrevet om hva jeg sliter med, og hva jeg ønsker å jobbe videre med? Å jobbe med de målene kan jo indirekte hjelpe på min sykdom ved at jeg feks kan bli flinkere til å sette grenser for andre.

[Gjest frustert terapisøker]

Det viktige her er hvorvidt din somatiske sykdom er av betydning for din psyke eller ikke. Hvis den spiller en stor rolle, er det rart om du ikke skal snakke om den og vv.

Hva om sykdommen er av en så privat karakterer at det kan bli vanskelig å prate med folk som ikke har erfaring med det selv? Skal man da virkelig gå i dybden på problemet? Mine venninner synes at det å snakke om stomier er skikkelig ekkelt, jeg kan vel ikke forvente at folka i gruppa ikke har noe i mot å snakke om avfallstoffer og oppkast?

dette med min sykdom har jeg ikke skrevet noenting om i målsettingen for hva jeg ønsker å oppnå i gruppa. vil jeg snakke om min sykdom så prater jeg med fastlegen eller fysioterapeuten. det har fungert bra. Dessuten kan det å bli flinkere til å sette grenser også kunne påvirke meg positivt i forhold til sykdommen.

[Gjest trist jente]

Selvfølgelig har kropp og sjel en forbindelse. og jeg legger ikke skjul på at denne sykdommen preger meg en del psykisk og sosialt. Men det er likevel ikke sånn at alt egner seg til å prate om i gruppe. Jeg synes det er meningsløst å skulle utlevere seg til en gruppe om så personlige ting, når ingen forstår noenting av det.Det blir som regel stille, eller så skal noen komme med råd, og det gjør meg enda mer frustrert. Sist gang jeg snakket om dette i gruppa var begge gruppeterapeutene på gråten, og det gjorde absolutt ikke at jeg følte meg noe bedre.

Jeg har ikke noe i mot å fortelle at jeg har sykdom som påvirker meg. Men jeg har ikke lyst til å gå i detalj om hva sykdommen medfører med oppkast, forstoppelse, sure oppstøt og slimete avføring. Har jeg lyst til å prate med noen om dette så går jeg til fysioterapeuten min eller fastlegen.

Hvorfor kan ikke fokuset være på søknaden jeg har skrevet om hva jeg sliter med, og hva jeg ønsker å jobbe videre med? Å jobbe med de målene kan jo indirekte hjelpe på min sykdom ved at jeg feks kan bli flinkere til å sette grenser for andre.

Men er det egentlig snakk om at du må utlevere deg fullstendig? Du velger jo hvor mye du vil dele i en gruppe, men går man i en gruppe må alle delta.

Skjønner jo at du har fått litt skrekken etter det du skrev om at da du hadde fortalt var gruppelederene på gråten. Kan du si noe om dette på stedet du utredes nå. Begrunne hvorfor det er så vanskelig. Bli enige om hva som trengs og sier og hva som ikke?

[Gjest frustrert terapisøker]

Men er det egentlig snakk om at du må utlevere deg fullstendig? Du velger jo hvor mye du vil dele i en gruppe, men går man i en gruppe må alle delta.

Skjønner jo at du har fått litt skrekken etter det du skrev om at da du hadde fortalt var gruppelederene på gråten. Kan du si noe om dette på stedet du utredes nå. Begrunne hvorfor det er så vanskelig. Bli enige om hva som trengs og sier og hva som ikke?

Jeg synes det er vanskelig å bare snakke overfladisk om problemene uten å gå i dybden. Og går jeg i dybden føler jeg at jeg utleverer meg selv.

Jeg har nok av problemer jeg kan snakke om uten å gjøre min sykdom om til et tema. Det har fungert bra før i gruppe. Det er ikke sånn at jeg ikke bidrar med noe.Til tider prater jeg for mye, og har fått beskjed om å la andre komme til.

Men burde det ikke være opp til meg selv hva jeg føler jeg får utbytte av å snakke om i gruppe? Hvorfor skal noen andre bestemme hva som er bra for meg?

[Gjest trist jente]

Jeg synes det er vanskelig å bare snakke overfladisk om problemene uten å gå i dybden. Og går jeg i dybden føler jeg at jeg utleverer meg selv.

Jeg har nok av problemer jeg kan snakke om uten å gjøre min sykdom om til et tema. Det har fungert bra før i gruppe. Det er ikke sånn at jeg ikke bidrar med noe.Til tider prater jeg for mye, og har fått beskjed om å la andre komme til.

Men burde det ikke være opp til meg selv hva jeg føler jeg får utbytte av å snakke om i gruppe? Hvorfor skal noen andre bestemme hva som er bra for meg?

Helt enig i at man selv skal styre hva man vil dele med gruppen. Men det er jo synd hvis du får avslag fordi du ikke klarer å snakke om det somatiske. Skjønner at det er vanskelig å bare gå i overflaten, men kanskje det er nødvendig nå. Hvis du ønsker å gå i den gruppen og trord den er bra så ville jeg absolutt prøvd å snakke med gruppeleder. Vil du føle at du utleverer deg for mye dersom du kun snakker gruppeleder i forkant og avklarer.

Kropp og sjel henger som sagt sammen, men i en gruppesammenheng ifht psykiatri forstår jeg ikke helt hvorfor det somatiske må vies så stor plass dersom det ikke er helt vesentlig for prosessen. Jeg ville absolutt undersøkt dette nærmere. Kanskje du kan henvise til den tidligere gruppen du gikk i?

[Gjest MedicNerd]

Veldig rart, jeg er enig med deg. Du må tross alt bestemme hva du er komfortabel med her, du har lagt frem en bestilling/ønsker -hvorfor ikke legge vekt på det du gir dem? Henger ikke på greip..

Virker som de som driver gruppa kanskje ikke helt forstår hva som er en fornuftig grense for hvor mye man øsnker å diskutere fysisk sykdom i en gruppe? Eller er det du som synes det er vandkelig med grenser?`

I alle fall skjønner jeg at du reagerer (ville jeg også definitivt h gjort) om jeg ble dyttet inn på et spor hvor jeg måtte tatt opp detaljer om sykdommene mine. Jeg synes det er greit å si at jeg har de, det er greit å si at jeg kan bli fed up, men å skulle begynne med de mer private sidene ved det jeg sliter med somatisk hadde jeg helt klart ønsket å gjøre dette i en individuell sammenheng. Enten med de du alt har kontakt med, eller i enetimer med en psykolog om du føler du trenger hjelp utover det du får.

[Orio]

Jeg forstår deg, men jeg forstår også gruppelederen som synes det er vanskelig å la deg gå inn i en behandlingsgruppe der en ting som i stor grad påvirker livet ditt ikke kan nevnes. Det blir feil utgangspunkt for en gruppebehandling, og for annen behandling. Livet ditt påvirkes jo av både kropp og psyke.

Men det er ingen som tvinger deg til full åpenhet fra dag en. Du velger selv når og hvor mye du ville fortelle (kanskje bortsett fra en kort presentasjonsrunde hvor dere forteller om deres problemer). Det kan hende de andre deltagerne blir nysgjerrige og stiller spørsmål, men det vil jo være en god øvelse i grensesetting å si "dette er for privat, dette er ikke grunnen til at jeg går her, derfor vil jeg ikke prate om dette.

[Gjest xbellax]

Jeg forstår deg, men jeg forstår også gruppelederen som synes det er vanskelig å la deg gå inn i en behandlingsgruppe der en ting som i stor grad påvirker livet ditt ikke kan nevnes. Det blir feil utgangspunkt for en gruppebehandling, og for annen behandling. Livet ditt påvirkes jo av både kropp og psyke.

Men det er ingen som tvinger deg til full åpenhet fra dag en. Du velger selv når og hvor mye du ville fortelle (kanskje bortsett fra en kort presentasjonsrunde hvor dere forteller om deres problemer). Det kan hende de andre deltagerne blir nysgjerrige og stiller spørsmål, men det vil jo være en god øvelse i grensesetting å si "dette er for privat, dette er ikke grunnen til at jeg går her, derfor vil jeg ikke prate om dette.

Veldig enig i dette som Orio kommer med. Jeg har full forståelse for at stomi er utrolig vanskelig å snakke om, folk flest har ikke peiling på hva det dreier seg om. Men hva om du forteller veldig generelt, forklarer hva stomi og at det selvsagt påvirker psyken din, er men poengter at dette er ikke hvorfor du er i gruppen og du ønsker ikke fokus på dette. Kan dette være en løsning?

Du begrunner så godt hvorfor du ikke ønsker å brette ut dette her og det synes jeg virkelig må bli tatt hensyn til. Jeg forstår helle rikke hvorfor ander skal bestemme hva som er viktig for deg og ikke minst "terapeutisk riktig", men om du kommer dem noe i møte ved å snakke litt generelt (og forklare at jo mer fokus det blir på dette desto mer ukomfortabel og vanskelig synes du det blir). Stomi er vanskelig, det er utrolig sårt. Kanskje vil gruppen din overraske deg positivt ved å forstå mer enn du aner, men jeg tenker at du skal ikke gi dem mer enn hva du er komfortabel med, dette må skje i ditt tempo.

Inderlig mye lykke til hva enn du velger å gjøre..

[Gjest frustrert terapisøker]

Jeg forstår deg, men jeg forstår også gruppelederen som synes det er vanskelig å la deg gå inn i en behandlingsgruppe der en ting som i stor grad påvirker livet ditt ikke kan nevnes. Det blir feil utgangspunkt for en gruppebehandling, og for annen behandling. Livet ditt påvirkes jo av både kropp og psyke.

Men det er ingen som tvinger deg til full åpenhet fra dag en. Du velger selv når og hvor mye du ville fortelle (kanskje bortsett fra en kort presentasjonsrunde hvor dere forteller om deres problemer). Det kan hende de andre deltagerne blir nysgjerrige og stiller spørsmål, men det vil jo være en god øvelse i grensesetting å si "dette er for privat, dette er ikke grunnen til at jeg går her, derfor vil jeg ikke prate om dette.

Du kan så si, men jeg har gått i gruppeterapi i nesten to år før dette, uten at dette har blitt sett på som et problem. Mulig jeg har misforstått noe, men det er vel jeg selv som bestemmer hva jeg vil prate om, og ikke minst hva som er bra for meg å snakke om? og når det gjelder mine somatiske problemer så har jeg valgt å snakke med noen få utvalgte personer om dette, fordi de har spesiell innsikt i hva dette dreier seg om.Dessuten blir jeg bare veldig forvirret hvis man andre skal mene noe om min sykdom og kanskje gi meg råd eller sympati. Det blir helt feil for meg og fører til at jeg blir veldig destruktiv i tankegangen.

Men ved å feks fokusere på grensesetting så kan jeg forhåpentligvis få en bedre hverdag hvis jeg lærer meg å si nei til ting uten å få dårlig samvittighet. istedenfor å fokusere på en sykdom som jeg uansett ikke kan gjøre så mye med.

Men det er ellers nok av problemer å ta tak i hvis terapeutene tror jeg kommer til å sitte der helt stille. Har skrevet en seks sider lang søknad med mål jeg ønsker å arbeide med. Men så lenge de bare fokuserer på min somatiske sykdom så er det vel ikke så rart de konkluderer med at det er mye jeg ikke ønsker å prate om i gruppe. Jeg er ellers en åpen person, men mine imtime problemer deler jeg ikke med hvem som helst.

[Gjest frustrert terapisøker]

Veldig enig i dette som Orio kommer med. Jeg har full forståelse for at stomi er utrolig vanskelig å snakke om, folk flest har ikke peiling på hva det dreier seg om. Men hva om du forteller veldig generelt, forklarer hva stomi og at det selvsagt påvirker psyken din, er men poengter at dette er ikke hvorfor du er i gruppen og du ønsker ikke fokus på dette. Kan dette være en løsning?

Du begrunner så godt hvorfor du ikke ønsker å brette ut dette her og det synes jeg virkelig må bli tatt hensyn til. Jeg forstår helle rikke hvorfor ander skal bestemme hva som er viktig for deg og ikke minst "terapeutisk riktig", men om du kommer dem noe i møte ved å snakke litt generelt (og forklare at jo mer fokus det blir på dette desto mer ukomfortabel og vanskelig synes du det blir). Stomi er vanskelig, det er utrolig sårt. Kanskje vil gruppen din overraske deg positivt ved å forstå mer enn du aner, men jeg tenker at du skal ikke gi dem mer enn hva du er komfortabel med, dette må skje i ditt tempo.

Inderlig mye lykke til hva enn du velger å gjøre..

takk for svar:) Nå er det ikke slik at jeg har stomi nå, men det kan bli løsningen på sikt og det føler jeg er vanskelig å snakke om. til og med vennene mine synes temaet er ekkelt, hva synes gruppa da?

Akkurat dette problemet føler jeg meg mest konfortabel med å snakke med andre som har liknende problemer. Jeg har ellers nok av problemer jeg vil dele med gruppa så det er ikke fare for at jeg vil sitte der uten noen ting å si.

[Orio]

Du kan så si, men jeg har gått i gruppeterapi i nesten to år før dette, uten at dette har blitt sett på som et problem. Mulig jeg har misforstått noe, men det er vel jeg selv som bestemmer hva jeg vil prate om, og ikke minst hva som er bra for meg å snakke om? og når det gjelder mine somatiske problemer så har jeg valgt å snakke med noen få utvalgte personer om dette, fordi de har spesiell innsikt i hva dette dreier seg om.Dessuten blir jeg bare veldig forvirret hvis man andre skal mene noe om min sykdom og kanskje gi meg råd eller sympati. Det blir helt feil for meg og fører til at jeg blir veldig destruktiv i tankegangen.

Men ved å feks fokusere på grensesetting så kan jeg forhåpentligvis få en bedre hverdag hvis jeg lærer meg å si nei til ting uten å få dårlig samvittighet. istedenfor å fokusere på en sykdom som jeg uansett ikke kan gjøre så mye med.

Men det er ellers nok av problemer å ta tak i hvis terapeutene tror jeg kommer til å sitte der helt stille. Har skrevet en seks sider lang søknad med mål jeg ønsker å arbeide med. Men så lenge de bare fokuserer på min somatiske sykdom så er det vel ikke så rart de konkluderer med at det er mye jeg ikke ønsker å prate om i gruppe. Jeg er ellers en åpen person, men mine imtime problemer deler jeg ikke med hvem som helst.

Jeg forstår godt at det er ting du ikke vil prate om i en gruppe. Det tror jeg terapeutene også har forståelse for. Men det blir kanskje litt feil utgangspunkt hvis du starter behandlingen med å si bastant at "dette vil jeg ikke snakke om". Kanskje de har hengt seg opp i din fysiske sykdom nettopp fordi du har vært så avvisende til å snakke om den?

Jeg skjønner veldig godt at du helst vil slippe en masse spørsmål og "gode råd" fra folk som ikke har peiling på hva de snakker om, og behandling i psykiatrien skal jo dreie seg om psykiske problemer, og da blir det jo veldig feil hvis mye fokus kommer på din fysiske sykdom.