Panikkangst?

[Gjest donald 22]

Jeg har de siste to månedene hatt plager med noe jeg ikke helt vet hva er. Det er nokså diffuse symptomer, men jeg skal likevel forsøke å redgjøre for dem så godt jeg kan. Det hele startet da jeg satt hjemme og så på film en kveld. Plutselig, som lyn fra klar himmel, fikk jeg en merkelig følelse i kroppen som gjorde at jeg spratt opp fra stolen. Jeg ble svimmel, fikk kraftig hjertebank og følte at min siste time var kommet. Jeg fikk hele tiden følelsen av at hodet holdt på å gå i svart, og at jeg kom til å falle i bakken hvert øyeblikk. Dette anfallet varte i 20 min ca, og jeg ble naturlig nok vettskremt. Det første som slo meg var at det muligens kunne værte noe galt med hjertet mitt, så jeg bestilte time hos fastlegen min for en sjekk. Jeg fortalte han om symptomene, og han mente det kunne være epilepsi, og har henvist meg videre til EEG-test. I tillegg ble det tatt en EKG-test på min forespørsel, hvor det ikke ble funnet noe unormalt. På dette tidspunktet hadde jeg ikke hatt noe mer ubehag, så jeg slo meg rimelig til ro med at det sannsynligvis ikke var noe alvorlig. Epilepsi er jeg ganske sikker på at det ikke er, da jeg aldri har hatt lignende problemer før. Noen uker etter mitt besøk hos fastlegen, dro jeg hjem til Oslo fra Trondheim hvor jeg studerer. En av dagene satt jeg meg i bilen for å dra til frisøren, og i det jeg skulle begynne frisørtimen kom det samme anfallet igjen. Jeg følte meg ekstremt utilpass, da jeg igjen var sikker på at jeg var i ferd med å miste bevisstheten. Dette gjorde at jeg bestilte time hos hjertespesialist for en mer grundig sjekk. Denne ble tatt to dager senere, og jeg tok da vanlig EKG, 24 timers EKG og ultralydundersøkelse av hjertet. Intet uvanlig ble funnet. Etter mitt andre anfall, har anfallene kommet hyppigere og hyppigere, men de er mye mildere enn de to første. Om dette er fordi jeg nå er mer bevisst på dem eller ikke vet jeg ikke, men jeg oppfatter dem i alle fall ikke som like skremmende som tidligere, selv om de gir mye ubehag. Jeg har slått meg nokså til ro med at det ikke er noe galt med hjertet mitt, men jeg klarer fremdeles ikke å slappe av. Har lest litt om panikkangst, og lurer på det kan være det jeg har, men jeg ser ingen åpenbar grunn til at jeg plutselig skulle få det, og siden anfallene heller ikke kommer i spesielle situasjoner, tviler jeg litt på at det kan være situasjonen min. I etterkant av disse anfallene har jeg blitt mye mer observant på hva som foregår i kroppen, og jeg kan fort oppfatte selv den minste ting som tegn på alvorlig sykdom. I det siste har jeg også blitt mye mer slapp, jeg sover mye mer enn jeg gjorde tidligere, og jeg går mye mer rundt og bekymrer meg for at jeg kanskje er alvorlig syk. Det jeg bekymrer meg mest for er kreft, og da spesielt svulst på hjernen eller lungene. Grunnen til at jeg lurer på om det kan være svulst på hjernen, er at jeg føler jeg har litt slørete syn, svimmelhet, følelse av dårlig balanse og prikking i hodet. Når det gjelder lungekreft har jeg etter de første anfallene hatt hoste nesten kontinuerlig, og har ved et par anledninger oppdaget spor av blod i klart, blankt spytt. Jeg vet at det er lite rasjonelt å ha disse tankene, men jeg klarer ikke å kvitte meg med dem. Nå har jeg ikke anfallene like ofte som før, men jeg føler meg ofte svimmel og ustø, og jeg synes synet er blitt mer slørete enn det var før. Det jeg lurer på er om dette for deg høres ut som typisk panikkangst/helseangst, eller om jeg bør gå til legen for bredere utredning for å finne ut om det faktisk fysisk er noe galt med meg? Hvis det er angst, hva kan jeg gjøre selv for å bli kvitt det? Jeg har aldri hatt noe lignende før, og jeg føler det hemmer meg mye i hverdagen. Jeg har sluttet helt med trening, jeg sitter mye hjemme fordi jeg rett og slett er redd for å få anfallene når jeg er på trening/ute blant andre. Hvis det dreier seg om angst, kan det gi gode resultater å få en utrednining for sykdommene jeg bekymrer meg for, slik at jeg sannsynligvis får det avkreftet og kan slå meg til ro med at det ikke er tilfelle? Vil en fastlege være med på å henvise for slike undersøkelser uten å selv være overbevist om at mulighetene for disse sykdommene er til stede? Jeg har vurdert å ta kontakt med en spes klin psyk jeg har fått navnet på, men innerst inne har jeg så lite tro på at det dreier seg om angst at jeg rett og slett føler det er bortkastet tid og penger. På den annen side har jeg vært veldig usikker på studievalg, og har stresset mye med dette det siste halve året. Har vært VELDIG mye frem og tilbake, og dette er noe som jeg har brukt mye tid og krefter på å tenke på. Dette har jeg skjønt at kan være en utløsende årsak til angst. Relevante sykdommer: Ingen Medisiner: Ingen Utredninger som har vært gjort: EKG, 24-timers EKG og ultralydundersøkelse + Blodprøver og blodtrykk både hos fastlegen og hjertespesialist. Intet unormalt funnet. Kjønn: mann Alder: 22

[Gjest trist jente]

Det virker jo som alt det fysiske er undersøkt grundig så jeg synes det virker psykisk. Høres veldig ut osm angst. Kan minne om generalisert angslidelse, men jeg er ikke kompetent til å stille diagnoser.

Når det gjelder hva du kan gjøre tror jeg det er nyttig om du prøver å kartlegge når disse anfallene kommer. Hva er utløsende?

Ellers så kan pusteøvelser kanskje være til hjelp. Pust langsomt inn og ut. Prøv å tenk at det ikke er farlig. Utfordre deg selv i trygge omgivelser.

Kjenn etter når du merker det begynner å komme så kan du prøve å roe ned før det eskalerer. Men her er det en viktitg balanse. Tenker du hele tiden på om det skjer nå blir det en selvoppfyllende profeti

[Gjest groggas]

Jeg tror du har opplevd det som kalles panikkanfall og tro meg de kommer som lyn fra klar himmel. Du ser ut som du er i ferd med å utvikle angst for angst (du velger å droppe trening og sitte hjemme) og sykdomsangst (du har kroppslige symptomer og relaterer de til alvorlige sykdommer).

Jeg kunne gi deg haugevis av råd til hvordan takle dette. Jeg velger ut noen råd som kan få deg ut av dette h' relativt raskt, men ikke uten ubehag. Innse at angsten ALDRI kommer til å ta livet av deg, men du kommer til å dø en dag. Aksepter det som et faktum. Innse at angst er ufarlig, men svært ubehagelig. Du kommer til å overleve alle potensielle anfall du kommer tl å få og evnt symptomer du nå opplever (som påvirkning av syn, prikking i armer og ben, følelsen av at det svartner, svimmelhet, høy puls, panikken etc ) Lær deg noen teknikker for å manøvrere deg ut av situasjoner når panikk oppstår (pusteteknikker, rasjonell tenking, aktivisering, snakke med deg selv for å ufarliggjøre). Vær aktiv, gjennoppta trening snarest mulig (den vil gjøre deg godt). Lev som om dette aldri har skjedd deg og ta evnt anfall som måtte dukke opp der og da (hvis det skulle dukke opp). Ikke begynn å unngå ting, da er du virkelig på ville veier og dette vil ta kontroll over livet ditt. Bestem deg for at du er sjefen! Les boka Sjef i eget liv av Ingvard Wilhelmsen.

Vet du ikke hvor du skal begynne, kontakt fastegen din (ta gjerne en dobbelttime): Fortell om hvordan du har det (dine bekymringer og fysiske symptomer), spørr om du kan få gjort et lungerøntgen fordi du har blod i spytt. Jeg tror det er viktig at du får sjekket dette akkurat nå. Og ta ellers en generell helsesjekk med nødvendige blodprøver. Men ikke fortsett på den veien.

Nye symptomer dukker opp, dessto mer du fokuserer på det. Det kan imidlertid være godt å ha en forståelsesfull lege i en periode fremover, som kan være behjelpelig med henvisning til en god terapeut i kognitiv terapi og som kan være en samtalepartner du kan spille på når du skal finne veien ut av dette. Det er sjelden gjort over natten å komme seg ut av dette. Jeg anbefaler ikke SSRI (som man kan bli tilbydt) i behandlingen av angst. De kan i beste tilfelle kamuflere problemet en tid, men angsten er der like forbannet når du slutter med dem. Skal man kvitte seg med angst, må man jobbe aktivt med tanker og hodet. Tørre å bli kjent med den, ufarliggjøre den, utfordre og trosse den med det man har lært av den. Angst kan bli din største fiende, men gjør du deg til venn med den er seieren din.

[Gjest MedicNerd]

Jeg er ikke i tvil, du har panikkangst. Både symptomene du opplever og tankene du har fått med bekyrming for helse og redselen for å få et anfall det "passer dårlig." Det er kjempevondt å slite med. Tviler veldig sterkt på at de fant noe på EEG? Jeg er ikke spesialist på epilepsi bortsett fra at jeg har det selv, og jeg har aldri sett eller hørt om noen som har hatt sånne anfall. Dessuten blir man gjerne ekstremt sliten etter epilepsianfall - man har dundrende hodepine og vil helst sove.

Jeg synes du skal gå tilbake til fastlegen din, og fortelle det som det er - at du tror at du egentlig har fått panikkangst. Legen din bør henvise deg til en psykolog eller psykiater som kan kognitiv terapi. Man kan og ha nytte av medisiner (antidepressiver som Cipralex, Seroxat, mv.

Det føles kanskje flaut for deg, men dette er virkelig veldig vanlig å slite meg. Selv syntes jeg også det var gørrflaut å fortelle dette til en lege. Jeg var på din alder da, men da jeg først kom inn til legen og klarte å åpne meg fikk jeg veldig god hjelp. Tar ikke fastlegen din deg på alvor om du ber om psykiatrisk hjelp, kjeft på han eller bytt fastlege.

[Gjest også vært der]

Jeg kan ikke diagnostisere "profesjonelt", men sjelden har jeg vel lest et innlegg som peker så klart i retning av panikkangst som ditt.

[Gjest trist jente]

Det virker jo som alt det fysiske er undersøkt grundig så jeg synes det virker psykisk. Høres veldig ut osm angst. Kan minne om generalisert angslidelse, men jeg er ikke kompetent til å stille diagnoser.

Når det gjelder hva du kan gjøre tror jeg det er nyttig om du prøver å kartlegge når disse anfallene kommer. Hva er utløsende?

Ellers så kan pusteøvelser kanskje være til hjelp. Pust langsomt inn og ut. Prøv å tenk at det ikke er farlig. Utfordre deg selv i trygge omgivelser.

Kjenn etter når du merker det begynner å komme så kan du prøve å roe ned før det eskalerer. Men her er det en viktitg balanse. Tenker du hele tiden på om det skjer nå blir det en selvoppfyllende profeti

Jeg er også av den oppfatning av at det er panikkangst nå. Da jeg leste innlegget leste jeg samtidig i en bok om GAD. Skrev helt feil.

Ved GAD bekymrer du deg for alt hele tiden, her er det snakk om plutselig anfall. Det er som andre har sagt ikke farlig. Somatisering ved angst er veldig vanlig, finner stadig feil ved kroppen.

Gå til legen raskest mulig. Jeg lenger tid det går, jo vanskligere blir det å komme ut av det.

beklager at jeg var uoppmerksom

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er panikklidelse.

Jeg har ikke tid til å skrive mye om dette nå, men du vil finne mye ved å bruke søkfunksjonen. Søk i psykiatri og avgrens søket til de med fagsvar. Jeg har skrevet utfyllende om dette mange ganger.