verre å oppleve en storulykke enn vanlig ulykke?

[Gjest balansekunstneren]

Jeg har lest litt om de store ulykkene som har skjedd gjennom årene som Scandinavian-star, Tretten-ulykken, Åsta-ulykken. I mange av disse gruppene har det blitt opprettet pårørende-grupper som vet å stille krav. I flere av disse ulykkene så mener de at det psykiatriske arbeidet ikke var godt nok, at de som skulle hjelpe ikke var godt nok forberedt, fikk ikke god nok informasjon osv.

Men hva om de opplevde en ulykke som ikke var en storulykke. hva om de var alene om å oppleve den, eller alene om å miste pårørende?. Hadde de da klaget på at den psykiatriske hjelpen ikke var god nok? Er det når man kan sammenlikne med andre, at kravene kommer?

min familie opplevde en katastrofe for mange år siden. Den var ikke spennede nok for media. Vi fikk ikke tilbud om psykiatrisk hjelp, etter masing fikk vi prate med en psykolog. Kanskje vi burde hatt enda mere? Hva kunne vi fått om vi var flere som opplevde det samme samtidig?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke verre med store ulykker enn med små. Dette presset om "katastrofepsykiatri" er mediaskapt og har intet faglig grunnlag. I tillegg har det blitt en innbringende forretningside hos en del smarte psykologer.

Sannsynligvis gjør "katastrofepsykiatri" mer skade enn nytte.

[Gjest Nysgjerrig på det her]

Dete her har jeg tenkt også. Jeg hadde også en katastrofe i familien, også uinteressant for mediene. Men nok til å ødelegge mitt liv for en periode. Og ikke minst mine barn. Jeg måtte bønne og be om psykologtimer, og fikk kun noen få.

Derfor flirer jeg av det psykologiske miljø her i landet når de iler til med et stort hjelpekorps hver gang en buss kjører av veien, de går et ras et sted, eller hvilke saker det nå er media griper tak i. Det opprettes samtalegrupper på herredshus og i vellag rundt omkring i landet. Det er jo bare til å flire av!

Når det er mange som deler skjebne, så har de jo faktisk best hjelp av hverandre. Det er ofte den beste terapi, å ha noen å dele skjebne med. Det er de som skjønner deg best der og da, og ofte er de beste samtalepartnerne i denne spesifikk saken. Mens de som ikke har noen å dele skjebne meg, hadde trengt en proffesjonell samtalepartner.

HVA tenker de profesjonelle med når de iler til? Er de bare mediekåte? Er de ikke redd for å bli ansett for imkompetente? Blir de truet fram av et eller annet 'vesen' eller er det et personlig initiativ?

[Glimtipper]

''SAMTIDIG VISER MER OG MER FORSKNING at den formen for psykiatrisk hjelp folk får etter å ha opplevd et traume ofte ikke virker. Krisehjelp kan til og med gjøre situasjonen verre, tyder flere resultater på.

Krisepsykiatri hjelper ikke, var konklusjonen i 2007, da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde en metastudie. Etter 11 måneder til tre år var stress- og angstnivået høyere blant dem som hadde fått psykologisk debfrieing enn hos dem som ikke hadde fått noe tilbud.

Når psykologen snakker med ulykkesofferet er det for å informere om og forberede på psykologiske problemer som kan oppstå etterpå. Psykologer mener intervensjonene kan gjøre stresset for den enkelte verre enn om debrifingen ikke hadde funnet sted. Alternativer for mange er å snakke med venner og familie, eller å blokkere minnene.

Tvilen om krisepsykiatriens effekt ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen. Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater kunne være skadelig. De som fikk debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon, skrev professor Einar Kringlen i et innlegg i Dagbladet i 2000.

I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26 prosent av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9 prosent av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

- Kanskje er profesjonell hjelp bortkastet når individet har et adekvat sosialt nettverk, spurte professoren i et annet innlegg i Dagbladet.

Institusjoner kan likevel risikrere å få kritikk om de ikke har et krisepsykiatrisk tilbud «når det trengs». Opplegg med krisepsykiatri opprettholdes, også fordi det ikke er enighet blant forskere om at det ikke hjelper. I en veileder fra Statens helsetilsyn står det derfor fremdeles:

Emosjonell førstehjelp eller krisehjelp i form av avlastningssamtaler (defusing og debriefing) umiddelbart etter hendelsen er av stor betydning, og kan sannsynligvis redusere sjansen for å utvikle kronisk PTSD. Målsetningen er å gi støtte og hjelp til å akseptere det som har skjedd.''

Fra denne artikkelen: http://www.dagbladet.no/2009/10/02/magasinet/11_september/wtc/psykologi/psykiatri/8357368/

Det virker som de som ikke har fått krisepsykiatri kan se på seg selv som heldige. De har det mest sannsynlig bedre i ettertid.

[Gjest balansekunstneren]

''SAMTIDIG VISER MER OG MER FORSKNING at den formen for psykiatrisk hjelp folk får etter å ha opplevd et traume ofte ikke virker. Krisehjelp kan til og med gjøre situasjonen verre, tyder flere resultater på.

Krisepsykiatri hjelper ikke, var konklusjonen i 2007, da Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten gjorde en metastudie. Etter 11 måneder til tre år var stress- og angstnivået høyere blant dem som hadde fått psykologisk debfrieing enn hos dem som ikke hadde fått noe tilbud.

Når psykologen snakker med ulykkesofferet er det for å informere om og forberede på psykologiske problemer som kan oppstå etterpå. Psykologer mener intervensjonene kan gjøre stresset for den enkelte verre enn om debrifingen ikke hadde funnet sted. Alternativer for mange er å snakke med venner og familie, eller å blokkere minnene.

Tvilen om krisepsykiatriens effekt ble første gang reist i 1994, da en lege ikke fant noen virkning av psykologisk debriefing under Gulf-krigen. Året etter kom det en rapport i British Medical Journal som viste at debriefing av redningspersonale og soldater kunne være skadelig. De som fikk debriefing, fikk økte posttraumatiske symptomer, med tilbakevendende nattlige mareritt, dårlig konsentrasjon, irritabilitet og depresjon, skrev professor Einar Kringlen i et innlegg i Dagbladet i 2000.

I en undersøkelse fra Cardiff fant forskere at 26 prosent av dem som mottok rådgivning kort tid etter en brannkatastrofe fortsatt hadde posttraumatiske symptomer, sammenlignet med bare 9 prosent av dem som ikke hadde fått slik rådgivning.

- Kanskje er profesjonell hjelp bortkastet når individet har et adekvat sosialt nettverk, spurte professoren i et annet innlegg i Dagbladet.

Institusjoner kan likevel risikrere å få kritikk om de ikke har et krisepsykiatrisk tilbud «når det trengs». Opplegg med krisepsykiatri opprettholdes, også fordi det ikke er enighet blant forskere om at det ikke hjelper. I en veileder fra Statens helsetilsyn står det derfor fremdeles:

Emosjonell førstehjelp eller krisehjelp i form av avlastningssamtaler (defusing og debriefing) umiddelbart etter hendelsen er av stor betydning, og kan sannsynligvis redusere sjansen for å utvikle kronisk PTSD. Målsetningen er å gi støtte og hjelp til å akseptere det som har skjedd.''

Fra denne artikkelen: http://www.dagbladet.no/2009/10/02/magasinet/11_september/wtc/psykologi/psykiatri/8357368/

Det virker som de som ikke har fått krisepsykiatri kan se på seg selv som heldige. De har det mest sannsynlig bedre i ettertid.

Jeg ble offer for en slik krisepsykiatri en gang. Det var en skremmende hendelse som endte bra, men jeg måtte til legevakten bare for en sjekk. Der var en sosionom som kastet seg over meg og skulle drive debriefing, tror jeg det var. jeg måtte fortelle om og om igjen om de forferdelige minnene jeg hadde ( i følge henne). Da jeg gikk ut derifra var jeg jammen ikke sikker på om minnene var mine egne eller om hun hadde laget dem for meg.

Jeg måtte ha legehjelp etter den hendelsen med sosionomen på voldsavsnittet. Jeg tror ikke jeg skal takke ja til en slik hjelp en annen gang hvis det skjer meg noe.

[Gjest balansekunstneren]

Dete her har jeg tenkt også. Jeg hadde også en katastrofe i familien, også uinteressant for mediene. Men nok til å ødelegge mitt liv for en periode. Og ikke minst mine barn. Jeg måtte bønne og be om psykologtimer, og fikk kun noen få.

Derfor flirer jeg av det psykologiske miljø her i landet når de iler til med et stort hjelpekorps hver gang en buss kjører av veien, de går et ras et sted, eller hvilke saker det nå er media griper tak i. Det opprettes samtalegrupper på herredshus og i vellag rundt omkring i landet. Det er jo bare til å flire av!

Når det er mange som deler skjebne, så har de jo faktisk best hjelp av hverandre. Det er ofte den beste terapi, å ha noen å dele skjebne med. Det er de som skjønner deg best der og da, og ofte er de beste samtalepartnerne i denne spesifikk saken. Mens de som ikke har noen å dele skjebne meg, hadde trengt en proffesjonell samtalepartner.

HVA tenker de profesjonelle med når de iler til? Er de bare mediekåte? Er de ikke redd for å bli ansett for imkompetente? Blir de truet fram av et eller annet 'vesen' eller er det et personlig initiativ?

Hei, jeg tror det er sånn at man er pliktig til å gi de pårørende og overlevende et tilbud, så noen må gjøre det, hvis ikke får de kjeft av media for ikke å ta ansvar. Tror også at andre som har ansvaret for en ulykke kan leie inn profesjonelle hvis de heller vil det.

Jeg vet ikke alltid hvor lurt det er at flere som har opplevd samme ulykke snakker sammen. Det kan være positivt, men samtidig tror jeg at ting smitter. Kanskje man tar opp andres sorg og smerte som ikke er sin egen og tilfører det i sin egen bevissthet? At noen som beskriver et stort smell som ga angst, kanskje ikke er det en annen først har tenkt på men som blir veldig viktig etter at noen andre har sagt det?

Man kan selv være lettere berørt av det, men være i samtale med noen som er alvorlig preget og det kan gi en negativ situasjon.

Men hva skal man gjøre? Jeg tror det er viktig å ikke presse folk inn i noe behandlingsopplegg med noe tvungen debriefing. Heller fokusere på at alle reagerer ulikt, og det er ikke noen fasit på hvordan man skal reagere. kanskje har de det best sammen med familie og venner hjemme, med muligheten for å ta kontakt om situasjonen kommer ut av kontroll?

[Nikki]

http://www.dagbladet.no/2009/10/02/magasinet/11_september/wtc/psykologi/psykiatri/8357368/

Jeg synes denne artikkelen var interessant med tanke på spørsmålet om vi trenger krisepsykiatri og hvordan vi mennesker takler det vi utsettes for i livet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.dagbladet.no/2009/10/02/magasinet/11_september/wtc/psykologi/psykiatri/8357368/

Jeg synes denne artikkelen var interessant med tanke på spørsmålet om vi trenger krisepsykiatri og hvordan vi mennesker takler det vi utsettes for i livet.

Tusen takk for denne linken. Det er et særdeles viktig budskap.

[Gjest mozilla]

Tusen takk for denne linken. Det er et særdeles viktig budskap.

Jeg var engang i en dødsulykke og opplevde at leger og helsepersonell absolutt skulle få meg til å snakke ut om det som hadde skjedd. Jeg reagerte med å bli sint, var ikke rette tidspunkt for snakking.

I ettertid opplever jeg at jo flere som kommer å spør hva som skjedde, hvordan det går, gjør alt bare verre. Greier meg veldig fint bare jeg får være i fred.

Vi er jo foreskjellige. Den største faren er kanskje om man opplever traumatiske ting i barne-ungdomsårene? Da er vi jo ikke ferdig utviklet liksom?

Men å bli påtvinget slik krisehjelp tror jeg mange ganger blir verre. Likeså med at alle absolutt skal se den døde fordi dette er så bra. Har opplevd det stikk motsatte i to tilfeller.

Vi er forskjellige og vi kan ikke alle sammen bli behandlet likt etter en traume. Tror vi er sterkere enn mange tror. Hvordan har menneskene overlevd i tusener av år uten krisehjelp tro? Hadde det noe med slekt og venner å gjøre? Eller var det at tingene ikke ble "blåst opp" slik som idag av media og krisepsykologer? Jeg tror at jo mere ting blir gjort til katastrofer jo mere forvirrende blir det. Kroppen vil jo prøve å roe seg ned igjen etter et traume. Hvis noen hele tiden kommer og minner deg på dette, tror jeg det kan bli mye verre