om å få ta inn et nytt medlem i familien sin.

[Gjest KarinaB]

En tanke slo ned i meg i går.

Jeg en en kvinne i begynnelsen av 40 årene. Jeg lever alene med med barn, et i førskolealder og to som er nesten voksne.

Jeg lever et enkelt liv sammen med familien min. Jeg er ikke rik på penger, men har mye varme, omsorg og humor i bøtter og spann.

Jeg jobber freelance, noe hjemme og noe ute.

Uansett.

Jeg har vokst opp med en alenemor og rusmisbruker. Jeg klarte meg både sosialt og på skolen, men ble altfor tidlig voksen. Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring og har fått meg en god utdannelse og familie.

Inn i starten av voksenlivet og etablering av egen familie var savnet etter en mor vond og intens.

Men etterhvert bleknet dette fordi jeg ble tatt inn under vingene på min fantastiske svigermor.

Varmen hennes var som en mors. Hun behandlet meg som en datter på alle måter.

Vi rant aldri dørene ned hos hverandre, men omsorgen og interessen hun viste for meg og mitt fylte et stort tomrom hos meg.

Hun døde etter få år, og jeg sørget tungt over henne lenge. Men etterhvert gikk jeg videre i livet, og det med gode minner og uten det savnet jeg hadde vokst opp med.

Men over til min tanke...

Det finnes flere som meg der ute. Unge mennesker som går inn i voksenlivet uten noen.

De har greide seg bra på alle måter, men har ingen morsfigur å lene seg til.

Jeg kan ikke være fostermor for et yngre barn nå. Men jeg har rom for et ungt, voksent menneske som trenger noen...

Jeg har ikke undresøkt noe mer ang dette ennå. Foreløbig bare en tanke.

Jeg legger det på psykforum fordi jeg vet at mange av dere har lik min oppvekst og har opplevd de samme tanker og de samme savn som jeg hadde.

Noen innspill?

[Lillemus]

Jeg er helt sikker på at om du kontakter barnevernet og sier at du vil bli fostermor for en ungdom så blir du mottatt med åpne armer. )

[Balut]

Jeg er helt sikker på at om du kontakter barnevernet og sier at du vil bli fostermor for en ungdom så blir du mottatt med åpne armer. )

Høres ut som en god tanke. Kontakt barnevernet og snakk med dem, særlig at du ønsker ungdom. En gruppe det er veldig vanskelig å finne forsterhjem til er enslige mindreårige asylsøkere. Min erfaring med svært mange i denne gruppen er at det er nesten umulig å få fosterhjemt til dem, til tross for at adferdsproblemer, traumer ol er mye mindre hos denne gruppen enn hos norske. Dette er barn kommer fra kulturer hvor famile står sterkt, og de ønsker og søker tilhørighet i en familie.

Uansett..kontakt barnevernet, dere vil komme fram til en løsning sammen.

[Gjest KarinaB]

Høres ut som en god tanke. Kontakt barnevernet og snakk med dem, særlig at du ønsker ungdom. En gruppe det er veldig vanskelig å finne forsterhjem til er enslige mindreårige asylsøkere. Min erfaring med svært mange i denne gruppen er at det er nesten umulig å få fosterhjemt til dem, til tross for at adferdsproblemer, traumer ol er mye mindre hos denne gruppen enn hos norske. Dette er barn kommer fra kulturer hvor famile står sterkt, og de ønsker og søker tilhørighet i en familie.

Uansett..kontakt barnevernet, dere vil komme fram til en løsning sammen.

Ja, det var en god tanke. Mange unge asylsøkere står fullstendig alene.

Tusen takk for ditt innlegg!

Dette er virkelig noe å vurdere på det sterkeste.

[Gjest Elextra]

Ja, det var en god tanke. Mange unge asylsøkere står fullstendig alene.

Tusen takk for ditt innlegg!

Dette er virkelig noe å vurdere på det sterkeste.

Jeg synes det er flott at det finnes mennesker som deg, som har lyst og ønske å gjøre noe for andre som kan ha det vanskelig.

Lykke til!