Par som sliter med å snakke om vanskelige ting

[Gjest mannen i månen]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her, men det er vel et uttrykk for maktesløshet? Bare slippe ut litt trykk som gjør vondt.

Vi er et par i 40 årene som har det veldig bra det meste av tiden, men nr det kommer en uenighet stopper det opp. Barna er voksne og vi har påtatt oss meningsfulle oppgaver som fyller livet.

Uenighetene behøver ikke være store, men det er slutten på de som er vonde. Jeg er aldeles ikke feilfri, men det er en eneste ting jeg ikke takler og det er at diskusjoner ender med at min kone sier "du trenger hjelp". Med disse ordene har hun en tendens til å drepe samtalen i stedet for å forstå hva jeg mener.

Når jeg opplever denne vendingen, så blir samtalen selvfølgelig vridd over i noe som ikke er bra. Og jeg må vel innrømme at når jeg merker vridningen så blir jeg på vakt.

Dette har selvfølgelig en historie, et minne om noe som skjedde for en stund siden. Det gjør at jeg er sårbar for den reaksjonen.

Den siste hendelsen var en oppgave vi måtte løse for vår sønn. Noe så enkelt som å registrere en moped. Hun skulle til biltilsynet, mens jeg skulle ordne slik at forsikring var i orden.

Dette var ikke i orden når hun kom dit, men med brukerstøtte og forsikring i det ene telefonrøret og henne i det andre håpet jeg dette skulle bli bra.

Men, i stedet for å strekke seg for å få en god løsning opplevde jeg at hun heller valgte å bli sint på meg. Og selv om det ikke var min skyld at det tekniske ikke fungerte, så følte jeg at det var viktigere å gi meg skylda enn å løse saken.

Hun bare la på røret og tok det ikke opp en gang når jeg noen sekunder etterpå ville fortelle at nå var det i orden.

Etterpå, når vi traff hverandre, så fortalte jeg at jeg var skuffet over at hun ikke ville vente de nødvendige sekundene. Da var jeg "syk og trengte hjelp". Det er vondt!

Fordi dette har skjedd noen ganger, så har jeg nok blitt litt for reservert og sårbar, kanskje også gått litt hardt ut når jeg har gitt tilbakemeldinger. Det er jeg lei for, men jeg orker ikke negative vinklinger mer.

Setter vi oss ved et hotellbord eller rom, så ønsker jeg heller at vi kan si "så koselig å sitte her/være her sammen" enn å stadig høre "her var det enkelt du/her var det møkkete".

Jeg tror jeg gir opp dette her fordi fokus er feil...

Kan en samtalepartner være til nytte for oss?

[Gjest det er ditt liv]

Jeg har også en samboer som er alltfor opptatt av og klage på alt runt seg. Det er slitsomt så jeg forstår deg. Noen ganger får jeg lyst til og bare tute for å vise hvor lei jeg er. All tid skal noen få skylda for eteller andet.

Vi har gått til terapi så det blir bedre, og han har godtatt at det faktiskt er han som trengte hjelp og ikke jeg. I en annen tråd her har det også vert diskutert akurat det at noen ser sine egne feil men plaserer de på partneren. Jeg veit ikke hvem av dere som gjør det men det er ikke fint og si slik hun gjør synes jeg.

Forsøk gjerne med det du spør om en samtalepartner for det er ditt liv også

[Gjest anonym70]

Kanskje hvis hun er villig til å være med på det, så kan det være en mulighet.

Hva for minner er det som gjør dette så provoserende, det lurer jeg på. Stoler hun ikke på deg av en eller annen grunn?

[Gjest mannen i månen]

Jeg har også en samboer som er alltfor opptatt av og klage på alt runt seg. Det er slitsomt så jeg forstår deg. Noen ganger får jeg lyst til og bare tute for å vise hvor lei jeg er. All tid skal noen få skylda for eteller andet.

Vi har gått til terapi så det blir bedre, og han har godtatt at det faktiskt er han som trengte hjelp og ikke jeg. I en annen tråd her har det også vert diskutert akurat det at noen ser sine egne feil men plaserer de på partneren. Jeg veit ikke hvem av dere som gjør det men det er ikke fint og si slik hun gjør synes jeg.

Forsøk gjerne med det du spør om en samtalepartner for det er ditt liv også

Vi har absolutt flest solskinnsdager, så jeg håper vi kan få hjelp!

Det er kun den ene holdningen at "du trenger hjelp" som tar knekken på meg. Det blir brukt enten jeg er uenig i en sak, hvis jeg protesterer på noe eller tar initiativ til en samtale om sexlivet vårt.

Hun ser da ikke problemet eller behovet, og svaret blir at "du får snakke med noen" eller "du er syk og trenger hjelp". Det er ikke mulig for meg å leve med dette lenger selv om jeg elsker henne over alt annet.

Nå har det nok gått så langt at jeg leter etter eget bosted, dessverre. Det kan hende hun ser bare på det som enkelthendelser der jeg overreagerer. Men for meg er det en vond fellesopplevelse med et mønster i mange sammenhenger. Takk for at du svarte.

[Gjest mannen i månen]

Kanskje hvis hun er villig til å være med på det, så kan det være en mulighet.

Hva for minner er det som gjør dette så provoserende, det lurer jeg på. Stoler hun ikke på deg av en eller annen grunn?

Ikke lett å si om hun vil det, men jeg håper :-)

Det eneste jeg kan si, er at det ikke er noen grunn til at hun ikke skal stole på meg.

[Gjest MayLynn]

Det høres litt ut som om hun er litt resignert i forhold til noe hun forventer av deg. Jeg hadde også blitt irritert i det eksempelet du nevner om jeg stod der og forsikringen ikke var iorden. Ihvertfall hvis det var et mønster hos deg at du pleide å være sent ute med å fikse ting, initiativløs el. Men det kan være jeg er helt på jordet...

Uansett så bør hun jo ikke komme med de kommentarene...

[Gjest mannen i månen]

Det høres litt ut som om hun er litt resignert i forhold til noe hun forventer av deg. Jeg hadde også blitt irritert i det eksempelet du nevner om jeg stod der og forsikringen ikke var iorden. Ihvertfall hvis det var et mønster hos deg at du pleide å være sent ute med å fikse ting, initiativløs el. Men det kan være jeg er helt på jordet...

Uansett så bør hun jo ikke komme med de kommentarene...

Vel, det var ikke helt slik :-)

Det var tekniske årsaker og ikke noe annet. Dette var en sak som var viktig for oss og som var mitt initiativ. Men takk for svaret!

[Gjest hoffasann]

Finnes mange damer der ute som VIL ha det hyggelig. Mange av dem trenger en snill og god mann.

[Gjest det er ditt liv]

Vi har absolutt flest solskinnsdager, så jeg håper vi kan få hjelp!

Det er kun den ene holdningen at "du trenger hjelp" som tar knekken på meg. Det blir brukt enten jeg er uenig i en sak, hvis jeg protesterer på noe eller tar initiativ til en samtale om sexlivet vårt.

Hun ser da ikke problemet eller behovet, og svaret blir at "du får snakke med noen" eller "du er syk og trenger hjelp". Det er ikke mulig for meg å leve med dette lenger selv om jeg elsker henne over alt annet.

Nå har det nok gått så langt at jeg leter etter eget bosted, dessverre. Det kan hende hun ser bare på det som enkelthendelser der jeg overreagerer. Men for meg er det en vond fellesopplevelse med et mønster i mange sammenhenger. Takk for at du svarte.

Dere er sikkert to om problemet , det er vi og.

Men vi har fåt hjelp til å endre på det viktigste, og at vi skal stoppe opp i diskusjonen eller kranglingen og tenke over om vi glemmer saken det handler om og begynner å diskutere person.

Det høres ut at det er det som skjer hos dere også.

Hvis hun påpeker at du trenger hjelp, så blir det personlig for deg. Hun har angrepet din person for da slipper hun å ta stilling til hvorfor du blir sint eller klager på noe.

Kanskje du også er dårlig på å forklare hva du blir provosert av og reagerer for sterkt?

Det er da i hvert fall hva vi jobber med, og det har blitt mye lettere å unngå personangrep og irritasjon. En god ting er også at han begynner å ta initiativ til samtaler om oss og følelser.

[Gjest føler med trådstarter]

Dere er sikkert to om problemet , det er vi og.

Men vi har fåt hjelp til å endre på det viktigste, og at vi skal stoppe opp i diskusjonen eller kranglingen og tenke over om vi glemmer saken det handler om og begynner å diskutere person.

Det høres ut at det er det som skjer hos dere også.

Hvis hun påpeker at du trenger hjelp, så blir det personlig for deg. Hun har angrepet din person for da slipper hun å ta stilling til hvorfor du blir sint eller klager på noe.

Kanskje du også er dårlig på å forklare hva du blir provosert av og reagerer for sterkt?

Det er da i hvert fall hva vi jobber med, og det har blitt mye lettere å unngå personangrep og irritasjon. En god ting er også at han begynner å ta initiativ til samtaler om oss og følelser.

Jeg har også samme tanker som deg når jeg leser trådstarters innlegg. Den måten hun håndterer han på skaper jo sinne.

Vi har gått i terapi fordi vi kranglet mye og fordi jeg ble ofte veldig amper på reaksjonene hennes når jeg ville snakke om noe. Konsekvent blåste hun i selve saken det handlet om og jeg ragerte med å bli frustrert.

Terapeuten ga oss en god forklaring, og det var at sinne ofte er en reaksjon på at selvbildet trues, frihet innskrenkes eller at personen opplever å bli tråkket på psykisk eller fysisk.

Og man føler seg tråkket på når fokus rettes mot personen i stedet for saken det gjelder. Kanskje det er der trådstarter kan få hjelp også.

Man føler seg liten når ektefelle eller samboer mener du er et problem i stedet for å ta tak i hva jeg egentlig mener. Hvis min samboer hadde sagt slik, ville jeg også blitt skikkelig fortvilt og sint.

[Gjest anonymaja]

Mannen min har vært sånn mot meg i månedsvis nå, og "tåler" bare enighet. Med det samme vi mener noe forskjellig aksellererer alt til vond og aggressiv krangel, og han ender med å sette merkelapper på meg.

Jeg er den han kaller for psyko, jeg er slik og sånn i følge han. Nå har han startet prosessen med å flytte ut (litt pga jeg tror han sjanser på en annen dame, men det skyldes primært konfliktnivået hjemme), og hele veien ender vanskelige/følsomme samtaler i personkarakteristikker av meg.

Jeg tror faktisk at den som setter merkelappene, er den som er sykest, men det er nå bare min mening da, og jeg kan jo være akkurat så "psyko" som han sier jeg er....

Mulig det er lurt av deg å flytte. Han jeg har vært sammen med, har gjort en kjempejobb for å klare å avvikle sine følelser for meg, og han er nok ikke glad i meg som han var en gang. Jeg syns ikke din kone høres ut som en person som er glad i mannen sin. Jeg syns faktisk det er slemt, det hun gjør. Slemt og lite raust. Hun fortjener å bli forlatt.

[Gjest det er ditt liv]

Mannen min har vært sånn mot meg i månedsvis nå, og "tåler" bare enighet. Med det samme vi mener noe forskjellig aksellererer alt til vond og aggressiv krangel, og han ender med å sette merkelapper på meg.

Jeg er den han kaller for psyko, jeg er slik og sånn i følge han. Nå har han startet prosessen med å flytte ut (litt pga jeg tror han sjanser på en annen dame, men det skyldes primært konfliktnivået hjemme), og hele veien ender vanskelige/følsomme samtaler i personkarakteristikker av meg.

Jeg tror faktisk at den som setter merkelappene, er den som er sykest, men det er nå bare min mening da, og jeg kan jo være akkurat så "psyko" som han sier jeg er....

Mulig det er lurt av deg å flytte. Han jeg har vært sammen med, har gjort en kjempejobb for å klare å avvikle sine følelser for meg, og han er nok ikke glad i meg som han var en gang. Jeg syns ikke din kone høres ut som en person som er glad i mannen sin. Jeg syns faktisk det er slemt, det hun gjør. Slemt og lite raust. Hun fortjener å bli forlatt.

Jeg er nesten enig med deg , men ikke helt *o*.

Det kan være klokt og tenke over i alle fall om man skal flytte. Dem som setter merkelapper på partneren gir også mld for at det er et offer å bo sammen med den som trenger hjelp.

Hva tror du det gjorde for mitt humør og seltillit og høre det?

Man blir iritabel og lett provosert når samboeren nekter og fjerne min usikerhet . om han faktisk enda mener han helst ikke vil bo sammens md meg. Det har i alle fall teraputen klart og få han til og forstå og han angrer han har sagt slik . Det var begynelsen for det som er mye bedre. Hvis ikke jeg visste det gikk hos oss kunne jeg også sagt at trådstarter bør flytte. Men så enkelt er det ikke da

[Gjest anonymaja]

Jeg er nesten enig med deg , men ikke helt *o*.

Det kan være klokt og tenke over i alle fall om man skal flytte. Dem som setter merkelapper på partneren gir også mld for at det er et offer å bo sammen med den som trenger hjelp.

Hva tror du det gjorde for mitt humør og seltillit og høre det?

Man blir iritabel og lett provosert når samboeren nekter og fjerne min usikerhet . om han faktisk enda mener han helst ikke vil bo sammens md meg. Det har i alle fall teraputen klart og få han til og forstå og han angrer han har sagt slik . Det var begynelsen for det som er mye bedre. Hvis ikke jeg visste det gikk hos oss kunne jeg også sagt at trådstarter bør flytte. Men så enkelt er det ikke da

Sier ikke at trådstarter bør flytte. Men det kona gjør er å avfeie hans meninger og diskreditere hele vettet hans. Min mann/min eks (veit ikke helt hva han er i dag) har brukt dette mot meg så lenge nå at jeg syns selve trangen til å sette merkelapper er symptom på sykdom - HANS sykdom.

Men jeg vil ikke at han skal gå fra meg, jeg vil ha han, frisk og glad, som jeg veit han kan være!!!

[PieLill]

Du beskriver en problem- og konflikthåndtering som i mine øyne virker veldig destruktiv.

Bak dette dårlige mønsteret kan det selvsagt ligge mye mer enn bare uvaner.

F.eks. I et parforhold der den ene er svært rolig i stressede / frustrerte situasjoner, og synes alt annet er ubehagelig og uhensiktsmessig, kan det være vansklig å være den som lettere smeller av. Man kan føle det håpløst å leve opp til et temperament man ikke er i besittelse av. Så kan angrep bli beste forsvar.

Man kan få mye sur konflikt av en reell eller innbildt opplevelse av at den andre unnerkjenner ens grunnleggende reaksjonsmønster. Få ting får en hissigpropp til å gå i taket som "Så, så. Ta det rolig..."

Kun ment som et eksempel, behøver ikke ha noen relevans til deres situasjon.

;-)

Jeg tror den beste løsningen for dere er å skaffe proffesjonell hjelp for å løse opp i virrvarret, slik du foreslår. Det forutsetter selvsagt at dere begge jobber hardt for å endre på dette og at dere finner en terapeut/rådgiver som er dyktig.

Kan også være nyttig å pløye seg gjennom noen god bøker om parforhold og kommunikasjon.

Håper dere finner en god løsning.

mvh