Gravid igjen, men vet ikke helt hva jeg synes..

[Gjest Ikkenickidagheller..]

Jeg er nettopp fylt 37 år. Minstemann er fem og eldste er nesten voksen. Tre barn. Nå er jeg gravid igjen, og mannen er overlykkelig.

Men jeg er ikke det. Jeg synes det er godt at ungene begynner å bli store. Vi har alt tilrettelagt for å få et barn til. Jobb, økonomi, greit nok hus osv. Men orker jeg virkelig å begynne pån igjen med baby nå? Blandede følelser her altså.

Noen som har opplevd det samme?

[jubalong70]

Jeg har (heldigvis) ikke opplevd det, men kan absolutt forestille meg hvordan du tenker.

Nå ønsker hverken mannen min eller jeg flere barn, men om jeg skulle bli gravid så vet vi neimen ikke hva vi hadde gjort.

Er det god nok grunn at man ikke ønsker flere barn?

Praktisk sett er det jo ikke noe i veien for at vi får det til, men det jo det med å følge opp også det barnet.

Jeg føler med deg!

[Gjest Ikkenickidagheller..]

Jeg har (heldigvis) ikke opplevd det, men kan absolutt forestille meg hvordan du tenker.

Nå ønsker hverken mannen min eller jeg flere barn, men om jeg skulle bli gravid så vet vi neimen ikke hva vi hadde gjort.

Er det god nok grunn at man ikke ønsker flere barn?

Praktisk sett er det jo ikke noe i veien for at vi får det til, men det jo det med å følge opp også det barnet.

Jeg føler med deg!

Ja, det er akkurat det. Flere år med bleier, barnehage og lekser.. osv.. Jeg er så rar.. Mye av det jeg tenker på når jeg er negativ, er at jeg skal legge på meg mange kilo også. Det er neppe enkelt å få de av igjen når man nærmer seg 40 år... osv.. Overfladisk tanke akkurat nå..

[Gjest prust]

Det er litt som vår situasjon - med tre barn som begynner å bli store (yngste 5 år) - og vi ønsker ikke flere....

jeg hadde nok ikke blitt glad - men etter noen uker hadde jeg nok blitt fortrolig med det....

Er 38 og jobber fullt....

[Henrikke67]

Ja, det er akkurat det. Flere år med bleier, barnehage og lekser.. osv.. Jeg er så rar.. Mye av det jeg tenker på når jeg er negativ, er at jeg skal legge på meg mange kilo også. Det er neppe enkelt å få de av igjen når man nærmer seg 40 år... osv.. Overfladisk tanke akkurat nå..

Det med kiloene kan du ta helt med ro. De forsvinner igjen om du jobber med saken. Jeg fødte mitt siste barn da jeg var 39, og siden da har jeg gått ned 21 kilo. Jeg er nå 42. Det er IKKE umulig å slanke seg etter 40!!

[jubalong70]

Ja, det er akkurat det. Flere år med bleier, barnehage og lekser.. osv.. Jeg er så rar.. Mye av det jeg tenker på når jeg er negativ, er at jeg skal legge på meg mange kilo også. Det er neppe enkelt å få de av igjen når man nærmer seg 40 år... osv.. Overfladisk tanke akkurat nå..

Tja, overfladisk og overfladisk. Man skal jo trives også etter graviditeten også

Jeg tror alle tanker er like viktige.

Ingen skal bedømme hva som er viktig for nettopp deg.

[Tinkebøtta]

Ja, jeg har opplevd det samme!

Fødte en "uplanlagt" nr 4 samme uka som jeg fylte 40 tidligere i år. Var veldig i tvil tidlig i graviditeten, mye av de samme årsakene som deg. Men - jeg personlig klarte ikke å ta abort, det ble for vanskelig for meg når alt egentlig lå til rette. Det eneste var at det ville frarøve oss tid og "frihet". Vi bestemte oss til slutt for å avvente tidlig UL og blodprøver som indikasjon på om vi sannsynlig ville få et frisk barn. Kynisk kanskje ja, men belastningen ved et sterkt handikappet barn i familien ville vi valgt å ikke utsette de tre andre (små) søsknede for,

Prøver viste heldigvis at barnet mest sannsynlig var friskt, og jeg begynte etterhvert i svangerskapet å glede meg. Var også frisk og aktiv hele veien.

Nå i ettertid er jeg selvsagt utrolig glad for at vi valgte å få minsten, vi nyter tiden sammen. Jeg tar ganske lett på ting, for nå har jeg jo mye rutine på ting fra før. Men - det er klart - min bevegelsesfrihet er jo innskrenket. Samtidig er jeg nok flinkere nå til å prioritere egne aktiviteter. Gitt litt flaske innimellom fra første stund for å kunne komme meg litt vekk på trening og sosiale ting om kveldene. Jobbet to dager i uka fra han var 6 uker, slik at jeg opprettholder litt av mitt "gamle jeg".

Vel, det var noen av mine tanker. Ønsker deg lykke til uansett hva dere måtte bestemme dere for. Et enkelt valg er det uansett ikke :-(

[Gjest Ikkenickidagheller..]

Ja, jeg har opplevd det samme!

Fødte en "uplanlagt" nr 4 samme uka som jeg fylte 40 tidligere i år. Var veldig i tvil tidlig i graviditeten, mye av de samme årsakene som deg. Men - jeg personlig klarte ikke å ta abort, det ble for vanskelig for meg når alt egentlig lå til rette. Det eneste var at det ville frarøve oss tid og "frihet". Vi bestemte oss til slutt for å avvente tidlig UL og blodprøver som indikasjon på om vi sannsynlig ville få et frisk barn. Kynisk kanskje ja, men belastningen ved et sterkt handikappet barn i familien ville vi valgt å ikke utsette de tre andre (små) søsknede for,

Prøver viste heldigvis at barnet mest sannsynlig var friskt, og jeg begynte etterhvert i svangerskapet å glede meg. Var også frisk og aktiv hele veien.

Nå i ettertid er jeg selvsagt utrolig glad for at vi valgte å få minsten, vi nyter tiden sammen. Jeg tar ganske lett på ting, for nå har jeg jo mye rutine på ting fra før. Men - det er klart - min bevegelsesfrihet er jo innskrenket. Samtidig er jeg nok flinkere nå til å prioritere egne aktiviteter. Gitt litt flaske innimellom fra første stund for å kunne komme meg litt vekk på trening og sosiale ting om kveldene. Jobbet to dager i uka fra han var 6 uker, slik at jeg opprettholder litt av mitt "gamle jeg".

Vel, det var noen av mine tanker. Ønsker deg lykke til uansett hva dere måtte bestemme dere for. Et enkelt valg er det uansett ikke :-(

Det er akkurat slik jeg tenker. Dette med tid for meg selv. Det er jo tidlig enda, og jeg vil også se på blodprøver, ultralyd etc. Men hvis barnet etter all sannsynlighet er friskt, så blir det neppe abort.

Jeg har aldri trodd på folk som har blitt gravide ved uhell.Har alltid sett på det sånn at hvis man tar de riktige forhåndsregler, så er det ikke mulig . Snakk om å ha skjegget i egen postkasse nå.

Alt du sier stemmer med min situasjon. Tenker mye på at jeg har en 13 åring når jeg er 50 år.. Skal jeg liksom aldri bli ferdig med dette barnestyret.

Et barn for lite kan man få. Men aldri et for mye.. Det er bare så rart at jeg ikke er overlykkelig.. Har ikke den følelsen enda.

[Liliaceae]

Tror jeg hadde følt det samme som deg..

Men når det kommer til stykke hadde jeg nok ikke klart å gjennomføre en abort.

Mannen min ville nok heller ikke vært særlig begeistret, men tror nok han likevel valgt barnet.

Heldigvis har man jo hele svangerskapet til å omstille seg.