Sykemelding kan skade

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Velkommen etter:

http://www.aftenposten.no/helse/article3306668.ece

[Gjest surikatt]

Det heter at lediggang er roten til alt vond og det er jeg enig i.

Jeg liker jobben min veldig godt og trives med mine kollegaer og med mine oppgaver. Det å være i jobb har vært med å få meg frisk og holde meg frisk. Jeg har vært sykemeldt i perioder når jeg ikke har kunnet fungere på jobben på en sikker måte. Da har det å kunne lengte etter jobben blitt en viktig motivasjon for meg. Jeg føler meg privilegert som har en slik jobb som virkelig virker motiverende, spennende og utfordrene.

[Gjest mozilla]

Skjønner ikke at de ikke har funnet ut av dette før. Jeg er et levende bevis på at leger tror sykmelding er beste behandling ved psykiske lidelser. Jeg maste om å få begynne i jobb igjen da jeg gikk hjemme og ble bare sykere og sykere. Svaret var at dette var riktig behandling for "sånne som meg."

Dette har medført at jeg kanskje er ute av jobb for evig tid. Jeg har prøvd og prøvd å komme tilbake, men det er veldig slitsomt. Har lyst til å kjefte på noen for å ødelegge livet mitt sånn, men vet ikke hvem som burde få kjeft heller. Legen gjorde sikkert det alle trodde var riktig på den tiden, så det blir vel feil å kjefte på han også.

Dette er kanskje en av grunnene til at det er så mange på uføretrygd i Norge?

[FGT]

Tror at det ligger mye rett i dette, at arbeid er noen ganger den beste medisin, men det et men her. Hva med de som blir rammet av depresjon, som som blir kronisk ( dystymi ) i tillegg til asperger syndrom, med mange forpliktelser som etter hvert kommer inn i livet, som barn og familie, og i tillegg en jobb som tapper deg for energi, etter 12 års jobbing i den tilstanden ? Til slutt sier det bare stopp. Da sier en ikke nei til en sykemeldning, men merker at det er det en trenger alle mest da ?

[Gjest delvis arbeidsfør!]

Psyke har begrensede muligheter til å komme seg ut i arbeidslivet desverre, for rbeidsgivere velger selvsagt friske mennesker. Det er ikke mindre skadelig det......Dersom du ikke er heldig å får en deltidsjobb som du trives i å som holder deg frisk da, men det er vell heller unntak enn regel!

[Gjest yellowsen]

I mitt tilfelle presset arbeidsgiver, fagforening og trygdekontor på at jeg skulle over på attføring den gangen jeg fikk problemer. Jeg hadde fantastisk lege som sto i mot å skrive alle de attestene som de bestilte alle sammen. Jeg var sykemeldt lenge, men til slutt var jeg kun sykemeldt fra arbeidsstedet mitt og erklært frisk nok til å jobbe alle andre steder. Slik ble kommunen presset til å finne en løsning.

Da jeg fikk tildelt nytt arbeidssted fortsatte trakaseringen fra kommunen. De lot meg ikke være i fred. Jeg fikk privat advokat som gjorde en glimrende jobb, men kostet meg 40.000 kroner. Jeg har sluttet å jobbe for kommunen nå, har steget betraktelig i gradene og fått høy anseelse som fagmenneske.

Det ble gjort et forsøk på å stenge meg ute av arbeidsmarkedet. Attføring var bare tull og tøys. Jeg har høy utdanning og så ikke hensikten med å utdanne meg til f.eks. fotterapeut. Jeg fikk vite at jeg skulle tenke helt fritt, men jeg kunne ikke bli flyver. Da jeg spurte om å bli advokat så var det ikke fritt lenger, og da jeg spurte om jeg kunne ta forskerutdannelse i mitt felt da var det ikke fritt frem heller.

Jeg ville uten tvil ha havnet i uføretrygd hvis jeg ikke hadd stått så kraftig i mot, men det krever friske mennesker til å stå på sin rett på den måten. Jeg hadde støtte fra lege og ikke minst venner og familier. Ellers hadde jeg ikke levd i dag.

[signaturløs]

Skjønner ikke at de ikke har funnet ut av dette før. Jeg er et levende bevis på at leger tror sykmelding er beste behandling ved psykiske lidelser. Jeg maste om å få begynne i jobb igjen da jeg gikk hjemme og ble bare sykere og sykere. Svaret var at dette var riktig behandling for "sånne som meg."

Dette har medført at jeg kanskje er ute av jobb for evig tid. Jeg har prøvd og prøvd å komme tilbake, men det er veldig slitsomt. Har lyst til å kjefte på noen for å ødelegge livet mitt sånn, men vet ikke hvem som burde få kjeft heller. Legen gjorde sikkert det alle trodde var riktig på den tiden, så det blir vel feil å kjefte på han også.

Dette er kanskje en av grunnene til at det er så mange på uføretrygd i Norge?

Jeg regner med at det bare er å si ifra deg trygden og begynne å jobbe igjen. Nav blir nok veldig happy da.

Du framstiller det jo som om du ble tvunget ut i sykmelding (og ufør) uten ditt samtykke?

Ok, det spørs jo åssen syk du er da. Men hvis du mener at du er frisk nok pog har mer lyst til å jobbe enn å gå hjemme, så er det bare å prøve.

[signaturløs]

Det heter at lediggang er roten til alt vond og det er jeg enig i.

Jeg liker jobben min veldig godt og trives med mine kollegaer og med mine oppgaver. Det å være i jobb har vært med å få meg frisk og holde meg frisk. Jeg har vært sykemeldt i perioder når jeg ikke har kunnet fungere på jobben på en sikker måte. Da har det å kunne lengte etter jobben blitt en viktig motivasjon for meg. Jeg føler meg privilegert som har en slik jobb som virkelig virker motiverende, spennende og utfordrene.

Ja, du er heldig. En av de heldige.

[signaturløs]

Tror at det ligger mye rett i dette, at arbeid er noen ganger den beste medisin, men det et men her. Hva med de som blir rammet av depresjon, som som blir kronisk ( dystymi ) i tillegg til asperger syndrom, med mange forpliktelser som etter hvert kommer inn i livet, som barn og familie, og i tillegg en jobb som tapper deg for energi, etter 12 års jobbing i den tilstanden ? Til slutt sier det bare stopp. Da sier en ikke nei til en sykemeldning, men merker at det er det en trenger alle mest da ?

''Hva med de som blir rammet av depresjon, som som blir kronisk ( dystymi ) i tillegg til asperger syndrom, med mange forpliktelser som etter hvert kommer inn i livet, som barn og familie,''

Akkurat som om jeg skulle ha ramset det opp selv. Alt dette du nevner her er mer enn nok for meg. Jeg greier ikke en jobb i tillegg.

[signaturløs]

Psyke har begrensede muligheter til å komme seg ut i arbeidslivet desverre, for rbeidsgivere velger selvsagt friske mennesker. Det er ikke mindre skadelig det......Dersom du ikke er heldig å får en deltidsjobb som du trives i å som holder deg frisk da, men det er vell heller unntak enn regel!

''Psyke har begrensede muligheter til å komme seg ut i arbeidslivet desverre, for rbeidsgivere velger selvsagt friske mennesker.''

Jepp, det er min erfaring også. Ingen vil ansette en om en er ærlig om sin psykiske sykdom. Ingen vil ansette en om en forklarer hullene på cv`n med psykisk sykdom...

Men etter at jeg fikk familie har jeg faktisk mer enn nok med det i tillegg til alt annet jeg har å stri med.

[Gjest mozilla]

Jeg regner med at det bare er å si ifra deg trygden og begynne å jobbe igjen. Nav blir nok veldig happy da.

Du framstiller det jo som om du ble tvunget ut i sykmelding (og ufør) uten ditt samtykke?

Ok, det spørs jo åssen syk du er da. Men hvis du mener at du er frisk nok pog har mer lyst til å jobbe enn å gå hjemme, så er det bare å prøve.

Du peker på det som er problemet. Det er akkurat det som er veldig vanskelig når du har vært over 1 år borte fra jobb. Jeg har jo prøvd utallige ganger, men jeg har hittil ikke greid det.

Jeg er nå så frisk at jeg tror jeg kan jobbe ja. Jeg kan bare ta en telefon til min gamle arbeidsgiver og jeg vet at jeg kan begynne på dagen.

Men det er noe som skjer med et menneske som har vært "ute av samfunnet" i lang tid. Det skjer noe med selvbildet, med oppfattelsen av at andre er mye bedre enn deg, du er ikke lenger vant med dette tempoet i tillegg til det du har hjemme.

Derfor er det skadelig å være uten jobb for lenge, det er svært tungt (om ikke umulig) å komme seg tilbake. Forøvrig har jeg ikke gitt opp, jeg prøver fortsatt, men dette krever sin "mann." Det å gå på "trynet" gang etter gang kan jo lett medføre at man mister troen på seg selv og at man virkelig skal kunne greie å jobbe en gang. Jeg har reist meg mange ganger etter nederlag og har enda tenkt å gjøre dette.

Håper du skjønner hva jeg mener med alt dette, ble vel litt vanskelig forklart :-)

[signaturløs]

Så man skal f.eks. ikke sykmelde et menneske som er så sliten at det bare "går rundt og gråter" ? Tenk så flaut for det stakkars mennesket å vise slike ting for arbeidskollegaene?!

[Gjest mozilla]

Så man skal f.eks. ikke sykmelde et menneske som er så sliten at det bare "går rundt og gråter" ? Tenk så flaut for det stakkars mennesket å vise slike ting for arbeidskollegaene?!

Det er en forskjell på sykmelding i 1 måned og i 1 år?

Det er også forskjell på aktiv sykmeldig 2-3 dager i uka og full jobb? Det verste som kan skje er at man mister all (sosial) kontakt med arbeidsplassen. Er man ute i mange måneder/år så viser jo statistikken at veldig få kommer tilbake?

Dermed sier jeg ikke at noen ganger må man bare sykmeldes. Noen er jo også så psykisk syke at de blir innlagt på sykehus. Men det er viktig å bare besøke arbeidsplassen, jobbe med noe som gir noe og komme gradvis tilbake igjen. Det MÅ ikke være enten eller.

[FGT]

Det heter at lediggang er roten til alt vond og det er jeg enig i.

Jeg liker jobben min veldig godt og trives med mine kollegaer og med mine oppgaver. Det å være i jobb har vært med å få meg frisk og holde meg frisk. Jeg har vært sykemeldt i perioder når jeg ikke har kunnet fungere på jobben på en sikker måte. Da har det å kunne lengte etter jobben blitt en viktig motivasjon for meg. Jeg føler meg privilegert som har en slik jobb som virkelig virker motiverende, spennende og utfordrene.

Ja, du er heldig som har det slik, hvis jobben din gir deg energi og mening i livet.

[FGT]

Så man skal f.eks. ikke sykmelde et menneske som er så sliten at det bare "går rundt og gråter" ? Tenk så flaut for det stakkars mennesket å vise slike ting for arbeidskollegaene?!

Da må en vel gå til bedriftslegen, eller fastlegen før en kommer så langt.

[Gjest mozilla]

Jeg regner med at det bare er å si ifra deg trygden og begynne å jobbe igjen. Nav blir nok veldig happy da.

Du framstiller det jo som om du ble tvunget ut i sykmelding (og ufør) uten ditt samtykke?

Ok, det spørs jo åssen syk du er da. Men hvis du mener at du er frisk nok pog har mer lyst til å jobbe enn å gå hjemme, så er det bare å prøve.

Glemte foresten en vesentlig ting her. Når du går til legen, tror du da at denne har "nøkkelen" til hvordan du skal bli frisk igjen? Det gjorde jeg, trodde virkelig på det legen sa om at behandlingen for meg var sykmelding i lang tid og at alle problemene mine lå langt tilbake i tid. Det ville ta år å bli frisk, men bare jeg kom meg igjennom dette skulle jeg "se lyset" jeg også :-).

Jeg hadde jo aldri søkt jobb før for psykiske plager, så hvordan skulle jeg kunne vite hva som var best for meg selv? Hadde jeg visst det jeg vet nå skulle jeg ha skiftet jobb og aldri søkt hjelp. Tror faktisk det hadde gått bedre med meg idag da.

[FGT]

Skjønner ikke at de ikke har funnet ut av dette før. Jeg er et levende bevis på at leger tror sykmelding er beste behandling ved psykiske lidelser. Jeg maste om å få begynne i jobb igjen da jeg gikk hjemme og ble bare sykere og sykere. Svaret var at dette var riktig behandling for "sånne som meg."

Dette har medført at jeg kanskje er ute av jobb for evig tid. Jeg har prøvd og prøvd å komme tilbake, men det er veldig slitsomt. Har lyst til å kjefte på noen for å ødelegge livet mitt sånn, men vet ikke hvem som burde få kjeft heller. Legen gjorde sikkert det alle trodde var riktig på den tiden, så det blir vel feil å kjefte på han også.

Dette er kanskje en av grunnene til at det er så mange på uføretrygd i Norge?

Detter syntes jeg er rart. Hvis du ønsker deg ut arbeidslivet, og føler deg frisk nok til det, så får du ikke lov til å jobbe ? Har aldri hørt om det før, hvis du ikke pedofil å vil jobbe i en barnehage da, men det tror jeg jo ikke.

[Gjest balansekunstneren]

jeg går ut ifra at de mener at langvarige sykemeldinger ikke er tingen? Det er ikke i alle yrker du kan grine på jobb. Det er nok lettere for den som har eget kontor og kan gråte uforstyrret, enn den som er i servicebransen og må smile til folk. Eller hva om du er lege eller behandler selv og får plutselige gråteanfall, ikke så bra for klienten det. Jeg hadde blitt usikker på hvordan jeg skulle oppføre meg.

Men hva om du rett og slett ikke fungerer på noen måte, bør du dra tilbake til jobb da? Eller er det de lette psykiske lidelsene de sikter til?

[FGT]

Glemte foresten en vesentlig ting her. Når du går til legen, tror du da at denne har "nøkkelen" til hvordan du skal bli frisk igjen? Det gjorde jeg, trodde virkelig på det legen sa om at behandlingen for meg var sykmelding i lang tid og at alle problemene mine lå langt tilbake i tid. Det ville ta år å bli frisk, men bare jeg kom meg igjennom dette skulle jeg "se lyset" jeg også :-).

Jeg hadde jo aldri søkt jobb før for psykiske plager, så hvordan skulle jeg kunne vite hva som var best for meg selv? Hadde jeg visst det jeg vet nå skulle jeg ha skiftet jobb og aldri søkt hjelp. Tror faktisk det hadde gått bedre med meg idag da.

Det er viktig, det du sier der, mozilla, det er ikke snakk om å ikke å jobbe her. Jeg kunne ikke gå rundt slik, jeg har nok å henge fingrene i, bå de psykisk og fysisk, men en jobb over mange timer om dagen, må være noe du fungerer i og trives med. Da kan det kan også gå greit, selv om du er kvalifisert til å ha uførtrygd.