terskelen for å si fra om barnemishandling i bhg

[Gjest best wishes]

Jeg er litt nysgjerrig på hva dere som jobber i barnehage ville ha reagert på for å varsle barnevernet. Hva er god nok indikator på at noe er galt i hjemmet? og gjør dere noen tiltak før dere varsler barnevernet?

[Glimtipper]

Avgjørelsen om å varsle barnevernet blir dessverre tatt alt for sjeldent fra barnehagenes side. Når det er sagt, så hadde vi opplæring og retningslinjer vi skulle følge.

Indikatorer på at noe er galt:

- skitne klær/manglende klær

- manglende matpakke

- barnets oppførsel

- for sen henting/manglende henting

- foreldre som dukker opp ruset

- tegn på mishandling

Det sier seg selv at noen ganger må mange tegn være tilstede over lang tid, andre ganger holder det med et av tegnene en gang (rusa foreldre eller tegn på vold/seksuelt misbruk).

Andre ganger må man ta en vanskelig avgjørelse. Vi hadde en jente på rundt fire år et av stedene jeg jobbet. Vi kjente familien godt, da dette var på et lite sted. Vi visste at moren hadde bipolar lidelse. I perioder dukket jenta opp skitten og i skitne klær, noen ganger med manglende matpakke. Da vasket vi jenta og kastet klærne i vaskemaskinen. Vi smørte matpakke til henne av det vi hadde tilgjengelig på kjøkkenet.

I neste periode var moren verdens beste mamma.

Vi meldte henne aldri til barnevernet, da vi visste at både pappaen og mammaen gjorde sitt beste. Jenta viste ingen tegn på problemer.

Jeg har mange ganger lurt på om det var riktig avgjørelse, men sånn ble det i alle fall.

[Gjest trist jente]

Nå jobber ikke jeg i barnehage, men velger å svare likevel.

Terskelen for å sende bekymringsmelding til barnvernet er ofte fryktelig høy. Man hører så masse skummelt om barnevernet og kan få inntrykk av at en bekymringsmelding er ensbetydende med omsorgsovertagelse - det er det ikke. Barnevernet tar svært sjelden barn ut av hjemmet. Hjelpetiltak i hjemmet skal alltid være forsøkt først. Med unntak av akuttekrisesituasjoner hvor barnet hentes på stedet.

Barnevernet burde komme mye mer på banen å fortelle om hvordan de faktisk jobber og hva de kan bidra med. De kan nemlig hjelpe med veldig mye.

For at du skal kunne sende en bekymringsmelding til barnevernet skal det ikke så mye til. Det er nok at du er bekymret for at barnet ikke har det bra hjemme. Bekymringsmeldingen bør sendes skriftlig hvor man begrunner bekymringen.

Er barnet konstant uopplagt og trett, ikke har med matpakke, blåmerker, væremåte ifht andre barn/voksne (veldig innesluttet eller utagerende), inneha en "voksenrolle" - det er ingen fasit på når man bør sende en bekymringsmelding. Barn reagerer så ulikt og gjør ofte hva de kan for å beskytte foreldrene og holde på "hemmeligheten". Derfor finnes det ikke en sjekkliste- over når man bør bli bekymret. Man må prøve å se helheten.

Man skal helst gå tjenestevei, slik at det er ped.leder eller styrer som sender bekymringsmelding. Men er man som ansatt bekymret for et barn og ledelsen ikke er enig har man et selvstendig ansvar for å sende melding.

En barnehageassistent fortalte meg for noen år tilbake at hun for 15 år siden jobbet som assistent i barnehage. Hun var bekymret for et barn, tok dette opp med ledelsen. Ledelsen var ikke enig og hun gjorde derfor ingenting. 12 år senere treffer hun moren til barnet hun var bekymret for på gaten. Moren forteller da at datteren var blitt misbrukt fra før barnehagealder, ingen hadde oppdaget noe. Nå var jenta tung rusmisbruker. Hun som fortalte meg denne historien fortalte at hun fremdeles fikk vondt inne i seg når hun tenkte på denne jenta. Hadde hun sendt melding til barnevernet slik hun ønsket så kunne livet til denne jenta vært helt annerledes.

Man skal helst gå tjenestevei, slik at det er ped.leder eller styrer som sender bekymringsmelding. Men er man som ansatt bekymret for et barn og ledelsen ikke er enig har man et selvstendig ansvar for å sende melding. Ledelsen kan ikke nekte en ansatt å sende bekymringsmelding.

Er man som barnehageansatt bekymret bør man sende en bekymringsmelding. Det er bedre å ha sendt en for mye enn en for lite. Er alt som det skal så er jo ingenting bedre enn det.

Snakket med en mor hvor barnevernet ble koblet inn. Hun syntes det var skremmende først - hadde bare bildet fra media. Nå var alt fint i det hjemmet heldigvis. Og som hun så fint sa det "nå har vi papirer på at vi er gode foreldre"

Før var loven slik at dersom barenhagen meldte så hadde de ikke krav på å vite om oppfølging osv - dette ble endret 1. juli og barnehagen får nå mer informasjon.

Det jeg tenker er viktig å gjøre dersom man sender en bekymringsmelding er å ta dette opp med foreldrene i forkant. Fortelle at man er bekymret, hvorfor og at man kommer til å kontakte barenvernet. Presisere at dette er for å hjelpe barnet, ikke for å devaluere foreldrene. At dere har samme mål - barnet skal ha det bra.

Over 70 % av henvendelsene til barnevernet kommer faktisk fra foreldre selv som ønsker hjelp.

Er det mistanke om at det skjer straffbare forhold som feks misbruk skal foreldrene ikke informeres i forkant. Dette for at de ikke skal få muligheten til å fjerne eventuelle bevis.

[Gjest best wishes]

Avgjørelsen om å varsle barnevernet blir dessverre tatt alt for sjeldent fra barnehagenes side. Når det er sagt, så hadde vi opplæring og retningslinjer vi skulle følge.

Indikatorer på at noe er galt:

- skitne klær/manglende klær

- manglende matpakke

- barnets oppførsel

- for sen henting/manglende henting

- foreldre som dukker opp ruset

- tegn på mishandling

Det sier seg selv at noen ganger må mange tegn være tilstede over lang tid, andre ganger holder det med et av tegnene en gang (rusa foreldre eller tegn på vold/seksuelt misbruk).

Andre ganger må man ta en vanskelig avgjørelse. Vi hadde en jente på rundt fire år et av stedene jeg jobbet. Vi kjente familien godt, da dette var på et lite sted. Vi visste at moren hadde bipolar lidelse. I perioder dukket jenta opp skitten og i skitne klær, noen ganger med manglende matpakke. Da vasket vi jenta og kastet klærne i vaskemaskinen. Vi smørte matpakke til henne av det vi hadde tilgjengelig på kjøkkenet.

I neste periode var moren verdens beste mamma.

Vi meldte henne aldri til barnevernet, da vi visste at både pappaen og mammaen gjorde sitt beste. Jenta viste ingen tegn på problemer.

Jeg har mange ganger lurt på om det var riktig avgjørelse, men sånn ble det i alle fall.

Nå jobber ikke jeg i barnehage så det blir bare funderinger fra min side. I det tilfellet du snakket om med moren som var psykisk syk, så tror jeg at jeg hadde tatt en prat med moren og faren for å finne ut om de kunne ha behov for noen hjelpeordninger. I slike tilfeller kan barnevernet være med på å skaffe ulike avlastningsordninger. I de periodene mor var syk kunne faktisk barnet vært hos en besøksfamilie (hvis det kunne la seg ordne) og gjort hyggelige ting med dem. Eventuelt høre om de hadde andre slektninger som kunne trå til i de periodene. Selv om moren gjør sitt beste i sine "friske" perioder, så viser forskningen at det å vokse opp med foreldre som er psykisk syke gjør noe med barna.

[puppola]

En bekjent av meg jobber i barnehage og der melder de til barnevernet hvis det er noe de synes er å melde. Som oftest når man har en dårlig følelse så stemmer den også. I bhg ser de mye til barna og kan danne et godt grunnlag for en bekymringsmelding. Dessuten er det jo barnevernet som skal avgjøre om det er "noe" eller ei . Min bekjent har meldt fra ifht møkkete klær, dårlig tannstell, rusproblematikk,og mishandling.

Jeg tror vi alle skal være observante ifht barn som sliter, er mye hjemmefra, ser sjuskete ut og ellers hvis vi synes noe er merkelig!

[PieLill]

Nå jobber ikke jeg i barnehage, men velger å svare likevel.

Terskelen for å sende bekymringsmelding til barnvernet er ofte fryktelig høy. Man hører så masse skummelt om barnevernet og kan få inntrykk av at en bekymringsmelding er ensbetydende med omsorgsovertagelse - det er det ikke. Barnevernet tar svært sjelden barn ut av hjemmet. Hjelpetiltak i hjemmet skal alltid være forsøkt først. Med unntak av akuttekrisesituasjoner hvor barnet hentes på stedet.

Barnevernet burde komme mye mer på banen å fortelle om hvordan de faktisk jobber og hva de kan bidra med. De kan nemlig hjelpe med veldig mye.

For at du skal kunne sende en bekymringsmelding til barnevernet skal det ikke så mye til. Det er nok at du er bekymret for at barnet ikke har det bra hjemme. Bekymringsmeldingen bør sendes skriftlig hvor man begrunner bekymringen.

Er barnet konstant uopplagt og trett, ikke har med matpakke, blåmerker, væremåte ifht andre barn/voksne (veldig innesluttet eller utagerende), inneha en "voksenrolle" - det er ingen fasit på når man bør sende en bekymringsmelding. Barn reagerer så ulikt og gjør ofte hva de kan for å beskytte foreldrene og holde på "hemmeligheten". Derfor finnes det ikke en sjekkliste- over når man bør bli bekymret. Man må prøve å se helheten.

Man skal helst gå tjenestevei, slik at det er ped.leder eller styrer som sender bekymringsmelding. Men er man som ansatt bekymret for et barn og ledelsen ikke er enig har man et selvstendig ansvar for å sende melding.

En barnehageassistent fortalte meg for noen år tilbake at hun for 15 år siden jobbet som assistent i barnehage. Hun var bekymret for et barn, tok dette opp med ledelsen. Ledelsen var ikke enig og hun gjorde derfor ingenting. 12 år senere treffer hun moren til barnet hun var bekymret for på gaten. Moren forteller da at datteren var blitt misbrukt fra før barnehagealder, ingen hadde oppdaget noe. Nå var jenta tung rusmisbruker. Hun som fortalte meg denne historien fortalte at hun fremdeles fikk vondt inne i seg når hun tenkte på denne jenta. Hadde hun sendt melding til barnevernet slik hun ønsket så kunne livet til denne jenta vært helt annerledes.

Man skal helst gå tjenestevei, slik at det er ped.leder eller styrer som sender bekymringsmelding. Men er man som ansatt bekymret for et barn og ledelsen ikke er enig har man et selvstendig ansvar for å sende melding. Ledelsen kan ikke nekte en ansatt å sende bekymringsmelding.

Er man som barnehageansatt bekymret bør man sende en bekymringsmelding. Det er bedre å ha sendt en for mye enn en for lite. Er alt som det skal så er jo ingenting bedre enn det.

Snakket med en mor hvor barnevernet ble koblet inn. Hun syntes det var skremmende først - hadde bare bildet fra media. Nå var alt fint i det hjemmet heldigvis. Og som hun så fint sa det "nå har vi papirer på at vi er gode foreldre"

Før var loven slik at dersom barenhagen meldte så hadde de ikke krav på å vite om oppfølging osv - dette ble endret 1. juli og barnehagen får nå mer informasjon.

Det jeg tenker er viktig å gjøre dersom man sender en bekymringsmelding er å ta dette opp med foreldrene i forkant. Fortelle at man er bekymret, hvorfor og at man kommer til å kontakte barenvernet. Presisere at dette er for å hjelpe barnet, ikke for å devaluere foreldrene. At dere har samme mål - barnet skal ha det bra.

Over 70 % av henvendelsene til barnevernet kommer faktisk fra foreldre selv som ønsker hjelp.

Er det mistanke om at det skjer straffbare forhold som feks misbruk skal foreldrene ikke informeres i forkant. Dette for at de ikke skal få muligheten til å fjerne eventuelle bevis.

'' Det jeg tenker er viktig å gjøre dersom man sender en bekymringsmelding er å ta dette opp med foreldrene i forkant. Fortelle at man er bekymret, hvorfor og at man kommer til å kontakte barenvernet. Presisere at dette er for å hjelpe barnet, ikke for å devaluere foreldrene. At dere har samme mål - barnet skal ha det bra.''

Samme hvor mye man presisere at målet er å hjelpe barnet, vil foreldrene føle seg devaluert og som regel også umyndiggjort. Å melde noen til barnevernet er en underkjennelse av minst én av foreldrene. Man kontakter barnevernet fordi man misstenker at hjemmet ikke makter å gjøre en god nok jobb, og heller ikke evner å selv skaffe adekvat hjelp.

Helt greit å si at barnets beste er målet, men alle fraser om ikke-nedvurdering blir hule og meningsløse og er best å utelate. Man får enten kalle en spade en spade eller la være å snakke om den.

Ved misstanke om overgrep og/eller misshandling i hjemmet vil en "advarsel" til foreldrene kunne gjøre en eventuell politietterforskning vanskeligere.

Er det ting man greit kan diskutere med foreldrene, er det kanskje en idé å diskutere tingene med dem og gi dem en sjanse til å ordne opp før man går til barnevernet. Avhenger selvsagt av alvorlighetsgrad og hastegrad.

Det kan jo også hende at en samtale med foreldrene vil vise at det ikke er behov for å kontakte barnevernet.

Blir terskelen for å koble inn barnevernet for lav, vil det over tid ødelegge foreldres generelle tillit til skoler, barnehager og andre som har med barn å gjøre. Barnevernet har en enorm makt, og rettsvernet i forhold til barnevernet er veldig svakt. Ved å feilaktig melde noen til barnevernet har man sannsynligvis rasert foreldrenes tillit til både skole, barnehage og alt annet av offentlige tjenester for barn. Det er ikke til barnets beste.

For mye og for lite blir omtrent like galt.

mvh

[Gjest trist jente]

'' Det jeg tenker er viktig å gjøre dersom man sender en bekymringsmelding er å ta dette opp med foreldrene i forkant. Fortelle at man er bekymret, hvorfor og at man kommer til å kontakte barenvernet. Presisere at dette er for å hjelpe barnet, ikke for å devaluere foreldrene. At dere har samme mål - barnet skal ha det bra.''

Samme hvor mye man presisere at målet er å hjelpe barnet, vil foreldrene føle seg devaluert og som regel også umyndiggjort. Å melde noen til barnevernet er en underkjennelse av minst én av foreldrene. Man kontakter barnevernet fordi man misstenker at hjemmet ikke makter å gjøre en god nok jobb, og heller ikke evner å selv skaffe adekvat hjelp.

Helt greit å si at barnets beste er målet, men alle fraser om ikke-nedvurdering blir hule og meningsløse og er best å utelate. Man får enten kalle en spade en spade eller la være å snakke om den.

Ved misstanke om overgrep og/eller misshandling i hjemmet vil en "advarsel" til foreldrene kunne gjøre en eventuell politietterforskning vanskeligere.

Er det ting man greit kan diskutere med foreldrene, er det kanskje en idé å diskutere tingene med dem og gi dem en sjanse til å ordne opp før man går til barnevernet. Avhenger selvsagt av alvorlighetsgrad og hastegrad.

Det kan jo også hende at en samtale med foreldrene vil vise at det ikke er behov for å kontakte barnevernet.

Blir terskelen for å koble inn barnevernet for lav, vil det over tid ødelegge foreldres generelle tillit til skoler, barnehager og andre som har med barn å gjøre. Barnevernet har en enorm makt, og rettsvernet i forhold til barnevernet er veldig svakt. Ved å feilaktig melde noen til barnevernet har man sannsynligvis rasert foreldrenes tillit til både skole, barnehage og alt annet av offentlige tjenester for barn. Det er ikke til barnets beste.

For mye og for lite blir omtrent like galt.

mvh

Jeg må ærlig si at jeg ikke er enig med deg i mye av det du skriver her. Jeg vil si jeg har god kjennskap til barnevernet. Barnevernet har stor makt ja, men det er kriterier i loven som skal oppfylles før man kan iverksette hjelpetiltak imot foreldrenes vilje.

''Samme hvor mye man presisere at målet er å hjelpe barnet, vil foreldrene føle seg devaluert og som regel også umyndiggjort. Å melde noen til barnevernet er en underkjennelse av minst én av foreldrene. Man kontakter barnevernet fordi man misstenker at hjemmet ikke makter å gjøre en god nok jobb, og heller ikke evner å selv skaffe adekvat hjelp.

Helt greit å si at barnets beste er målet, men alle fraser om ikke-nedvurdering blir hule og meningsløse og er best å utelate. Man får enten kalle en spade en spade eller la være å snakke om den.''

At man ved å kontakte barnevernet nedvurderer foreldrene er jeg helt uenig. Man vil faktisk hjelpe. Det går også an å komme i dialog og sammen med foreldrene kontakte barnevernet.

Det er ikke alltid foreldrenes omsorgskompetanse som gjør at barnevernet involveres. Et eksempel på en annen årsak er atferdsproblematikk hos barnet. Kjenner til veldig ressurssterke foreldre som har kontakt med barnevernet av den grunn. Man kontakter barnevernet fordi barnet muligens ikke har det bra, det kan skyldes foreldre (det gjør det ofte, men langt i fra alltid)

Jeg er ikke enig i at uansett måte man fremlegger for foreldrene at man ønsker å sende en bekymringsmelding vil det føles som devaluering og umyndiggjøring. Det er mange måter å legge det frem på. Mange ser det også som en lettelse at noen hjelper med å gripe inn slik at man kan få adekvat hjelp.

Bare det å bruke begrepet "melde til barnevernet" sier jo mye om holdningen til barnevernet i samfunnet. Man sender en bekymringsmelding. Her bør barnevernet komme mer på banen å fortelle hvordan de faktisk jobber. Målet er å ivareta både barnet og foreldrene på best mulig måte. Det er få som vet alt barnevernet faktisk kan bidra med. Barnevernet er den store stygge ulven, men det skyldes i stor grad mangel på informasjon.

Dersom det er en utbredt oppfatning om at man skal være helt sikre før man kontakter barnevernet er det skummelt. Det er mange barn som da ikke vil fanges opp. Det er opp til barnevernet å vurdere om det er grunn til bekymring og evt tiltak.

''Blir terskelen for å koble inn barnevernet for lav, vil det over tid ødelegge foreldres generelle tillit til skoler, barnehager og andre som har med barn å gjøre. Barnevernet har en enorm makt, og rettsvernet i forhold til barnevernet er veldig svakt. Ved å feilaktig melde noen til barnevernet har man sannsynligvis rasert foreldrenes tillit til både skole, barnehage og alt annet av offentlige tjenester for barn. Det er ikke til barnets beste.

''

Etter min mening bør terskelen for å kontakte barnevernet være lav. Man kan også kontakte dem, anonymisere tilfelle og be om veildning. Jeg mener ikke at man kategorisk kan si at dette bil svekke foredrenes tillit til skole, bhg osv. Det kan tvertimot vise at det finnes voksne som bryr seg og vil strekke ut en hånd. Mange barn kunne vært reddet om man ikke hadde vært så redd for å kontakte barnevernet. Dette burde fagpersonell vite. Det er viktig å ufarliggjøre barnevernet- både for fagpersonell og foreldre.

Jeg er enig i det du sier om at en samtale kan vise at å involverer barnevernet ikke er nødvendig- derfor er også slike samtaler viktig.

''Ved misstanke om overgrep og/eller misshandling i hjemmet vil en "advarsel" til foreldrene kunne gjøre en eventuell politietterforskning vanskeligere.

''

Dersom det er mistanke om straffbare forhold SKAL IKKE foreldrene informeres i forkant, det skrev jeg også i mitt innlegg.

Barnvernet bør absolutt avmytifiseres.

[PieLill]

Jeg må ærlig si at jeg ikke er enig med deg i mye av det du skriver her. Jeg vil si jeg har god kjennskap til barnevernet. Barnevernet har stor makt ja, men det er kriterier i loven som skal oppfylles før man kan iverksette hjelpetiltak imot foreldrenes vilje.

''Samme hvor mye man presisere at målet er å hjelpe barnet, vil foreldrene føle seg devaluert og som regel også umyndiggjort. Å melde noen til barnevernet er en underkjennelse av minst én av foreldrene. Man kontakter barnevernet fordi man misstenker at hjemmet ikke makter å gjøre en god nok jobb, og heller ikke evner å selv skaffe adekvat hjelp.

Helt greit å si at barnets beste er målet, men alle fraser om ikke-nedvurdering blir hule og meningsløse og er best å utelate. Man får enten kalle en spade en spade eller la være å snakke om den.''

At man ved å kontakte barnevernet nedvurderer foreldrene er jeg helt uenig. Man vil faktisk hjelpe. Det går også an å komme i dialog og sammen med foreldrene kontakte barnevernet.

Det er ikke alltid foreldrenes omsorgskompetanse som gjør at barnevernet involveres. Et eksempel på en annen årsak er atferdsproblematikk hos barnet. Kjenner til veldig ressurssterke foreldre som har kontakt med barnevernet av den grunn. Man kontakter barnevernet fordi barnet muligens ikke har det bra, det kan skyldes foreldre (det gjør det ofte, men langt i fra alltid)

Jeg er ikke enig i at uansett måte man fremlegger for foreldrene at man ønsker å sende en bekymringsmelding vil det føles som devaluering og umyndiggjøring. Det er mange måter å legge det frem på. Mange ser det også som en lettelse at noen hjelper med å gripe inn slik at man kan få adekvat hjelp.

Bare det å bruke begrepet "melde til barnevernet" sier jo mye om holdningen til barnevernet i samfunnet. Man sender en bekymringsmelding. Her bør barnevernet komme mer på banen å fortelle hvordan de faktisk jobber. Målet er å ivareta både barnet og foreldrene på best mulig måte. Det er få som vet alt barnevernet faktisk kan bidra med. Barnevernet er den store stygge ulven, men det skyldes i stor grad mangel på informasjon.

Dersom det er en utbredt oppfatning om at man skal være helt sikre før man kontakter barnevernet er det skummelt. Det er mange barn som da ikke vil fanges opp. Det er opp til barnevernet å vurdere om det er grunn til bekymring og evt tiltak.

''Blir terskelen for å koble inn barnevernet for lav, vil det over tid ødelegge foreldres generelle tillit til skoler, barnehager og andre som har med barn å gjøre. Barnevernet har en enorm makt, og rettsvernet i forhold til barnevernet er veldig svakt. Ved å feilaktig melde noen til barnevernet har man sannsynligvis rasert foreldrenes tillit til både skole, barnehage og alt annet av offentlige tjenester for barn. Det er ikke til barnets beste.

''

Etter min mening bør terskelen for å kontakte barnevernet være lav. Man kan også kontakte dem, anonymisere tilfelle og be om veildning. Jeg mener ikke at man kategorisk kan si at dette bil svekke foredrenes tillit til skole, bhg osv. Det kan tvertimot vise at det finnes voksne som bryr seg og vil strekke ut en hånd. Mange barn kunne vært reddet om man ikke hadde vært så redd for å kontakte barnevernet. Dette burde fagpersonell vite. Det er viktig å ufarliggjøre barnevernet- både for fagpersonell og foreldre.

Jeg er enig i det du sier om at en samtale kan vise at å involverer barnevernet ikke er nødvendig- derfor er også slike samtaler viktig.

''Ved misstanke om overgrep og/eller misshandling i hjemmet vil en "advarsel" til foreldrene kunne gjøre en eventuell politietterforskning vanskeligere.

''

Dersom det er mistanke om straffbare forhold SKAL IKKE foreldrene informeres i forkant, det skrev jeg også i mitt innlegg.

Barnvernet bør absolutt avmytifiseres.

For å klargjøre en ting. Jeg har kun tatt for meg de tilfellene der man kontakter barnevernet uten foreldrenes samtykke, mot foreldrenes vilje og/eller vitende.

Jeg har ikke sagt noe om de tilfellene der foreldre selv frivillig (ikke frivillig tvang) kontakter barnevernet. Heller ikke der barnevernet kontaktes etter ønske fra eller i gjevnbyrdig samråd med foreldrene. Det blir noe helt annet.

''Barnevernet har stor makt ja, men det er kriterier i loven som skal oppfylles før man kan iverksette hjelpetiltak imot foreldrenes vilje.''

Det som skiller barnevernets makt, fra de fleste andre maktapparat i samfunnet er for det første at det griper så utrolig dypt inn i folks privatliv og på deres mest sårbare områder. Kontakt med barnevernet er noe av det mest invaderende man kan oppleve. Over hodet ingen ting er privat lengre. Og man har ikke noe valg.

For det andre at barnevernet bestitter både definisjonsmakten, domsmakten (dvs. makten til å ta en gjeldende beslutning, bedømme hva som skal gjøres i en situasjon) og effektueringsmakten. Og det meste foregår i ly av en nødvendig, men også svært problematisk taushetsplikt. Det er for vanskelig å kikke denne etaten i kortene. Dette gir selvfølgelig rom for mye innavel og en yrkesetikk og yrkeskultur som i en del tilfeller er svært betenkelig.

Som adoptivmor har jeg natruligvis hatt en del kontakt med barnevernet. Noen av de jeg møtte var helt fantastisk flotte mennesker. Helt sikkert supre resurspersoner for barnefamilier i en vanskelig situasjon.

Andre var, unnskyld meg, ubehøvlede, upålitelige, ufordragelige og arrogante. Tilsynelatende alt for bevisste på at de kunne gjøre hva de ville uten at vi kunne løfte så mye som et øyelokk. Om vi ikke bjeffet og logret på deres kommando og smilte oss gjennom alle frekkheter, ville vi ganske enkelt ikke fått noe barn. (Joda, det går an å klage. Men vi ville ha et barn, ikke en krig. En krig kan man forresten tape...)

For oss som visste vi bare måtte ha med dem å gjøre for en kort periode, gikk det ganske greit. Men jeg grøsser på ryggen ved tanken på at disse folkene skal buse inn med piggsko i livene til svært sårbare mennesker. Dette er en side ved barnevernet som vil bli verre om den underslås.

Jeg bestrider ikke at det kan være riktig å kontakte barnevernet i strid med foreldrenes ønsker. Men man må da være bevisst på at foreldrene selvfølgelig vil føle seg nedvurdert og overkjørt. Man har jo satt både deres dømmekraft og vilje til side. Å lire ut av seg noen tomme fraser om at man ikke har nedvurdert dem, vil bare øke ydmykelsen foreldrene føler. Da underkjenner man sannsynligvis deres opplevelse av situasjonen i tillegg.

Å kontakte barnevernet i jevnbyrdig _samråd_ med foreldrene eller etter foreldrenes ønske, blir som sagt en helt annen sak. Da fungerer man som foreldrenes støtte og medspiller. Alle forklaringer om at dette er til barnets beste eller at ingen er nedvurdert vil være overflødige.

''Bare det å bruke begrepet "melde til barnevernet" sier jo mye om holdningen til barnevernet i samfunnet. Man sender en bekymringsmelding.''

Å sende en melding og 'melde til' er synonyme begreper. Foreldre som mot sin vilje og kanskje også sitt vitende, berettiget eller uberettiget, kommer i barnevernets søkelys, vil mest sannsynlig føle seg anmeldt eller angitt.

Det er like meningsløst å si til foreldre at "Det er ikke fordi vi ikke stoler på deg," når man har overkjørt dem i forhold til barnevernet eller overkjørt dem generelt, som at politiet skulle si "Det er ikke fordi vi ikke vil slippe deg løs," når de putter noen i arresten. Begge deler kan være nødvendig. Men man får være ærlig om hva man faktisk gjør.

''Her bør barnevernet komme mer på banen å fortelle hvordan de faktisk jobber. Målet er å ivareta både barnet og foreldrene på best mulig måte.''

Ja, vi trenger langt større åpenhet og _debatt_ om barnevernets virksomhet og arbeidsmetoder. Vi trenger å vite langt mer om hvilke problemer barnevernet må løse og hvilke midler de har til rådighet. Samtidig trenger barnevernet å komme ned fra sin tidvis kjepphøye hest og innrømme at ikke alle holdninger og arbeidsmetoder er like bra, og gjøre noe med det.

Etter som barnevernet er de som kobles inn når foreldrene ikke duger, vil det alltid være et stigma ved kontakt med barnevernet. Barnevernets store og lite transparente makt vil også gjøre foreldre tilbakeholdne med å ta kontakt.

Derfor er det svært uheldig at stadig flere støttefunksjoner for familiene legges under barnevernet. F.eks. burde støttekontakt- og besøkhjemsordningen tilbake til sosialetaten, eventuelt med barnevernet som kvalitetssirer av besøkshjem. Man trenger ikke en utredning fra barnevernet for å forstå at barn i en familie rammet av alvorlig sykdom eller død, kan trenge en støttekontakt eller et avlastning/-besøkshjem.

Barnevernets resurser bør frigjøres og spesialiseres til å ta de tunge sakene. Andre ting kan legges til f.eks. sosialetaten, PPT og BUP.

''Barnevernet er den store stygge ulven, men det skyldes i stor grad mangel på informasjon.''

Mangel på informasjon, ofte fra etaten selv, åpenhet, etterrettelighet og ærlighet. En uærlig side ved barnevernet er de mange omskrivningene. Kniven på strupen kan kalles en samarbeidsavtale. I virkeligheten er det et diktat og et påbud. Man sukrer ikke pillen med slike omskrivninger, men øker ydmykelsen og frustrasjonen foreldrene opplever.

Jeg sier altså ikke at det er galt at barnevernet bruker makt, selv om det oppleves urettferdig og traumatisk for foreldrene. Den kan være riktig og livsviktig, men det er også rå makt, en underkjennelse av foreldrenes skikkethet og dømmekraft. Om man vedkjenner seg dette vil man kunne møte de foreldrene som er i en slik situasjon med større respekt og forståelse.

Det finnes to ytterligheter. Den ene å måtte være helt bombe sikker før man informerer barnevernet. Den andre at 'en gang for mye er bedre enn en gang for lite'. Man må kunne ha to tanker i hodet på en gang. Den ene er konsekvensene for barnet om man ikke rapporterer det man misstenker. Den andre er konsekvensene for barnet om man rapporterer og tar fullstendig feil.

Det blir alt for billig å si at det er opp til barnevernet å finne ut av ting. Avhengig av misstanken/beskyldningen kan en feilaktig melding til barnevernet utsette både barnet og foreldrene for store traumer. Og foreldrenes tillit til det meste av offentlighet være pulverisert. Det er _ikke_ til barnets beste.

Et tredje moment er at barnevernet er nedlesset i saker allerede. Slik sett må det også være en fornuftig grense for når man trykker inn alarmen.

Rettesnoren må ikke være mye eller lite, men _riktig_.

''Jeg mener ikke at man kategorisk kan si at dette bil svekke foredrenes tillit til skole, bhg osv. Det kan tvertimot vise at det finnes voksne som bryr seg og vil strekke ut en hånd. Mange barn kunne vært reddet om man ikke hadde vært så redd for å kontakte barnevernet.''

For barn som blir reddet ut av desperate situasjoner vil dette være sant. For foreldre som opplever å få frykelige beskyldninger mot seg på helt feil grunnlag, er det kvalmende klisjeer. Foreldre som berettiget kommer i barnvernets søkelys, ufrivillig, vil i stor grad også oppleve barnevernets innblanding som svært negativ.

''Det er viktig å ufarliggjøre barnevernet- både for fagpersonell og foreldre.''

Det er ikke mulig å ufarliggjøre en etat som har så mye makt at du i praksiss ikke kan si nei til den. Et organ som i sin ytterste konsekvens kan gå inn i hjemmet ditt og ta med seg barna dine, basert på sine egne definisjoner og vurderinger. Og som i tillegg er generelt overformynderisk i sin arbeidsform.

Det er til barnets beste at personalet i skole og barnehage erkjenner at en bekymringsmelding til barnevernet, kan oppleves mer traumatisk enn en politianmeldelse.

Barnevernet trenger sin makt om de skal kunne hjelpe de mest utsatte barna. Selvsagt.

Kompetente foreldre trenger et annet støtteapparat. Der de kan føle seg jevnbyrdige og selv ha kontroll over hjelpen de og deres barn mottar. Det er utopi å tro man kan blande maktrollen og en mer nøytral hjelperolle og få det til å fungere.

''Barnvernet bør absolutt avmytifiseres.''

Jeg er ikke sikker på at det er så forferdelig mange myter. Men tilliten er nok heller ikke så stor. Man kommer uansett lengre ved å forholde seg til hvordan folk faktisk opplever ting, fremfor å fortelle dem hvordan de brude oppleve det.

Frivillig hjelp til hjem, barn og foreldre, bør helt klart adskilles i form og etat fra den overformynderiske hjelpen som i noen tilfeller er nødvendig. Faktum er at mange avstår fra å be om f.eks. støttekontakt eller avlastningshjem fordi de ikke orker å forholde seg til barnevernets mange hatter.

mvh

[sant å si]

Undervisningspersonell har plikt til å melde fra hvis de bekymrer seg for hvorvidt det KAN være noe galt. De skal med andre ord ikke behøve å ta stilling til alvorlighetsgrad, vurdere for og imot, eller legge fram bevis for vanskjøtsel, mishandling eller misbruk.

Personalet har med andre ord meldeplikt, mens barnevernet har undersøkelsesplikt og er den instansen som skal finne ut om bekymringen/mistanken var berettiget eller ikke.

[PieLill]

Undervisningspersonell har plikt til å melde fra hvis de bekymrer seg for hvorvidt det KAN være noe galt. De skal med andre ord ikke behøve å ta stilling til alvorlighetsgrad, vurdere for og imot, eller legge fram bevis for vanskjøtsel, mishandling eller misbruk.

Personalet har med andre ord meldeplikt, mens barnevernet har undersøkelsesplikt og er den instansen som skal finne ut om bekymringen/mistanken var berettiget eller ikke.

Hjelpe og trøste!

Helt uten IQ. Send bekymringsmelding ved hver minste misstanke. Vettløst og kritikkløst. Helt uten anvendelse av egne muligheter til undersøkelse, selvstendig tenkning og vurdering.

Har du tenkt over hvor mye barnevernet vil få å gjøre om man følger denne tankegangen helt konsekvent? De vil ikke ha tid til å slukke de virkelige brannene for bare falske alarmer.

Og foreldre vil måtte pugge hva som kan utløse misstanke og innprente barna og aldri si eller gjøre noe slikt.

Selvsagt må man gjøre en vettug vurdering og utøve et minimum av selvsensur. Iblant kan ting som i første omgang ser ut som full alarm være helt banale. Og det kan man lett finne ut.

Det aller mest skadelige for barn som virkelig trenger hjelp er om man kommer tilbake til hekseprosesstilstander som dem på 80-tallet.

mvh

[Gjest trist jente]

For å klargjøre en ting. Jeg har kun tatt for meg de tilfellene der man kontakter barnevernet uten foreldrenes samtykke, mot foreldrenes vilje og/eller vitende.

Jeg har ikke sagt noe om de tilfellene der foreldre selv frivillig (ikke frivillig tvang) kontakter barnevernet. Heller ikke der barnevernet kontaktes etter ønske fra eller i gjevnbyrdig samråd med foreldrene. Det blir noe helt annet.

''Barnevernet har stor makt ja, men det er kriterier i loven som skal oppfylles før man kan iverksette hjelpetiltak imot foreldrenes vilje.''

Det som skiller barnevernets makt, fra de fleste andre maktapparat i samfunnet er for det første at det griper så utrolig dypt inn i folks privatliv og på deres mest sårbare områder. Kontakt med barnevernet er noe av det mest invaderende man kan oppleve. Over hodet ingen ting er privat lengre. Og man har ikke noe valg.

For det andre at barnevernet bestitter både definisjonsmakten, domsmakten (dvs. makten til å ta en gjeldende beslutning, bedømme hva som skal gjøres i en situasjon) og effektueringsmakten. Og det meste foregår i ly av en nødvendig, men også svært problematisk taushetsplikt. Det er for vanskelig å kikke denne etaten i kortene. Dette gir selvfølgelig rom for mye innavel og en yrkesetikk og yrkeskultur som i en del tilfeller er svært betenkelig.

Som adoptivmor har jeg natruligvis hatt en del kontakt med barnevernet. Noen av de jeg møtte var helt fantastisk flotte mennesker. Helt sikkert supre resurspersoner for barnefamilier i en vanskelig situasjon.

Andre var, unnskyld meg, ubehøvlede, upålitelige, ufordragelige og arrogante. Tilsynelatende alt for bevisste på at de kunne gjøre hva de ville uten at vi kunne løfte så mye som et øyelokk. Om vi ikke bjeffet og logret på deres kommando og smilte oss gjennom alle frekkheter, ville vi ganske enkelt ikke fått noe barn. (Joda, det går an å klage. Men vi ville ha et barn, ikke en krig. En krig kan man forresten tape...)

For oss som visste vi bare måtte ha med dem å gjøre for en kort periode, gikk det ganske greit. Men jeg grøsser på ryggen ved tanken på at disse folkene skal buse inn med piggsko i livene til svært sårbare mennesker. Dette er en side ved barnevernet som vil bli verre om den underslås.

Jeg bestrider ikke at det kan være riktig å kontakte barnevernet i strid med foreldrenes ønsker. Men man må da være bevisst på at foreldrene selvfølgelig vil føle seg nedvurdert og overkjørt. Man har jo satt både deres dømmekraft og vilje til side. Å lire ut av seg noen tomme fraser om at man ikke har nedvurdert dem, vil bare øke ydmykelsen foreldrene føler. Da underkjenner man sannsynligvis deres opplevelse av situasjonen i tillegg.

Å kontakte barnevernet i jevnbyrdig _samråd_ med foreldrene eller etter foreldrenes ønske, blir som sagt en helt annen sak. Da fungerer man som foreldrenes støtte og medspiller. Alle forklaringer om at dette er til barnets beste eller at ingen er nedvurdert vil være overflødige.

''Bare det å bruke begrepet "melde til barnevernet" sier jo mye om holdningen til barnevernet i samfunnet. Man sender en bekymringsmelding.''

Å sende en melding og 'melde til' er synonyme begreper. Foreldre som mot sin vilje og kanskje også sitt vitende, berettiget eller uberettiget, kommer i barnevernets søkelys, vil mest sannsynlig føle seg anmeldt eller angitt.

Det er like meningsløst å si til foreldre at "Det er ikke fordi vi ikke stoler på deg," når man har overkjørt dem i forhold til barnevernet eller overkjørt dem generelt, som at politiet skulle si "Det er ikke fordi vi ikke vil slippe deg løs," når de putter noen i arresten. Begge deler kan være nødvendig. Men man får være ærlig om hva man faktisk gjør.

''Her bør barnevernet komme mer på banen å fortelle hvordan de faktisk jobber. Målet er å ivareta både barnet og foreldrene på best mulig måte.''

Ja, vi trenger langt større åpenhet og _debatt_ om barnevernets virksomhet og arbeidsmetoder. Vi trenger å vite langt mer om hvilke problemer barnevernet må løse og hvilke midler de har til rådighet. Samtidig trenger barnevernet å komme ned fra sin tidvis kjepphøye hest og innrømme at ikke alle holdninger og arbeidsmetoder er like bra, og gjøre noe med det.

Etter som barnevernet er de som kobles inn når foreldrene ikke duger, vil det alltid være et stigma ved kontakt med barnevernet. Barnevernets store og lite transparente makt vil også gjøre foreldre tilbakeholdne med å ta kontakt.

Derfor er det svært uheldig at stadig flere støttefunksjoner for familiene legges under barnevernet. F.eks. burde støttekontakt- og besøkhjemsordningen tilbake til sosialetaten, eventuelt med barnevernet som kvalitetssirer av besøkshjem. Man trenger ikke en utredning fra barnevernet for å forstå at barn i en familie rammet av alvorlig sykdom eller død, kan trenge en støttekontakt eller et avlastning/-besøkshjem.

Barnevernets resurser bør frigjøres og spesialiseres til å ta de tunge sakene. Andre ting kan legges til f.eks. sosialetaten, PPT og BUP.

''Barnevernet er den store stygge ulven, men det skyldes i stor grad mangel på informasjon.''

Mangel på informasjon, ofte fra etaten selv, åpenhet, etterrettelighet og ærlighet. En uærlig side ved barnevernet er de mange omskrivningene. Kniven på strupen kan kalles en samarbeidsavtale. I virkeligheten er det et diktat og et påbud. Man sukrer ikke pillen med slike omskrivninger, men øker ydmykelsen og frustrasjonen foreldrene opplever.

Jeg sier altså ikke at det er galt at barnevernet bruker makt, selv om det oppleves urettferdig og traumatisk for foreldrene. Den kan være riktig og livsviktig, men det er også rå makt, en underkjennelse av foreldrenes skikkethet og dømmekraft. Om man vedkjenner seg dette vil man kunne møte de foreldrene som er i en slik situasjon med større respekt og forståelse.

Det finnes to ytterligheter. Den ene å måtte være helt bombe sikker før man informerer barnevernet. Den andre at 'en gang for mye er bedre enn en gang for lite'. Man må kunne ha to tanker i hodet på en gang. Den ene er konsekvensene for barnet om man ikke rapporterer det man misstenker. Den andre er konsekvensene for barnet om man rapporterer og tar fullstendig feil.

Det blir alt for billig å si at det er opp til barnevernet å finne ut av ting. Avhengig av misstanken/beskyldningen kan en feilaktig melding til barnevernet utsette både barnet og foreldrene for store traumer. Og foreldrenes tillit til det meste av offentlighet være pulverisert. Det er _ikke_ til barnets beste.

Et tredje moment er at barnevernet er nedlesset i saker allerede. Slik sett må det også være en fornuftig grense for når man trykker inn alarmen.

Rettesnoren må ikke være mye eller lite, men _riktig_.

''Jeg mener ikke at man kategorisk kan si at dette bil svekke foredrenes tillit til skole, bhg osv. Det kan tvertimot vise at det finnes voksne som bryr seg og vil strekke ut en hånd. Mange barn kunne vært reddet om man ikke hadde vært så redd for å kontakte barnevernet.''

For barn som blir reddet ut av desperate situasjoner vil dette være sant. For foreldre som opplever å få frykelige beskyldninger mot seg på helt feil grunnlag, er det kvalmende klisjeer. Foreldre som berettiget kommer i barnvernets søkelys, ufrivillig, vil i stor grad også oppleve barnevernets innblanding som svært negativ.

''Det er viktig å ufarliggjøre barnevernet- både for fagpersonell og foreldre.''

Det er ikke mulig å ufarliggjøre en etat som har så mye makt at du i praksiss ikke kan si nei til den. Et organ som i sin ytterste konsekvens kan gå inn i hjemmet ditt og ta med seg barna dine, basert på sine egne definisjoner og vurderinger. Og som i tillegg er generelt overformynderisk i sin arbeidsform.

Det er til barnets beste at personalet i skole og barnehage erkjenner at en bekymringsmelding til barnevernet, kan oppleves mer traumatisk enn en politianmeldelse.

Barnevernet trenger sin makt om de skal kunne hjelpe de mest utsatte barna. Selvsagt.

Kompetente foreldre trenger et annet støtteapparat. Der de kan føle seg jevnbyrdige og selv ha kontroll over hjelpen de og deres barn mottar. Det er utopi å tro man kan blande maktrollen og en mer nøytral hjelperolle og få det til å fungere.

''Barnvernet bør absolutt avmytifiseres.''

Jeg er ikke sikker på at det er så forferdelig mange myter. Men tilliten er nok heller ikke så stor. Man kommer uansett lengre ved å forholde seg til hvordan folk faktisk opplever ting, fremfor å fortelle dem hvordan de brude oppleve det.

Frivillig hjelp til hjem, barn og foreldre, bør helt klart adskilles i form og etat fra den overformynderiske hjelpen som i noen tilfeller er nødvendig. Faktum er at mange avstår fra å be om f.eks. støttekontakt eller avlastningshjem fordi de ikke orker å forholde seg til barnevernets mange hatter.

mvh

Jeg forstår av ditt innlegg at ditt møte med barnevernet langt i fra har vært noen positiv opplevelse. Det finnes i barnevernet, som i alle andre yrker, personer som ikke har noe der å gjøre. Spesielt farlig er disse personene i yrker der man har makt over andres liv, i dette tilfelle barnevernet.

Jeg tror ikke det har noen hensikt i å fortsette diskusjonen særlig lenger. Jeg ser mange av dine poenger, men mener også at de ser ut til å være ganske farget av egne erfaringer (ens meninger er jo som regel farget av egne erfaringer).

For meg virker tenkningen ganske sort/hvitt. Feil begås helt klart, ja. Men det er kontrollorganer også innen barnevernet.

Jeg synes innlegget ditt motbeviser det du sier om at du ikke tror det finnes så mange myter.

Jeg er fremdeles av den oppfatning at det bør bli mer åpenhet om hva barnevernet kan bidra med- og at det ikke trenger å være så alvorlig før man kan ta kontakt.

[Gjest best wishes]

Undervisningspersonell har plikt til å melde fra hvis de bekymrer seg for hvorvidt det KAN være noe galt. De skal med andre ord ikke behøve å ta stilling til alvorlighetsgrad, vurdere for og imot, eller legge fram bevis for vanskjøtsel, mishandling eller misbruk.

Personalet har med andre ord meldeplikt, mens barnevernet har undersøkelsesplikt og er den instansen som skal finne ut om bekymringen/mistanken var berettiget eller ikke.

Men om personalet ser masse sår på ryggen til en jente. Skal de da gå ut i fra at det KAN v'ære snakk om misbruk, eller bør andre tegn også være tilstedet før man varsler barnevernet?

Og gir man foreldrene en sjanse til å rydde opp før man ringer barnevernet? Da tenker jeg på sånne ting som at barnet ofte ikke har med matpakke, har dårlige tenner osv

[Gjest trist jente]

Men om personalet ser masse sår på ryggen til en jente. Skal de da gå ut i fra at det KAN v'ære snakk om misbruk, eller bør andre tegn også være tilstedet før man varsler barnevernet?

Og gir man foreldrene en sjanse til å rydde opp før man ringer barnevernet? Da tenker jeg på sånne ting som at barnet ofte ikke har med matpakke, har dårlige tenner osv

Det er snakk om en helthetsvurdering av situasjonen og barnet. Om det ikke er mistanke om noe kriminelt tar man bekymringen opp med foreldrene i forkant. (det er slik det skal gjøres ihvertfall) Ofte kan det være naturlige forklaringer på noe man uten å vite bakgrunnen ville tenke var tegn på mangelfull omsorg.

Hvis dette gjelder deg og du er beymret for at barnevernet skal involveres, redd for at barnehagepersonalet vil gjøre det bak din rygg osv ville jeg spurt om en samtale og forklart situasjonen og spurt om hva de tenker.

Kan bli mange katastrofetanker.

[PieLill]

Jeg forstår av ditt innlegg at ditt møte med barnevernet langt i fra har vært noen positiv opplevelse. Det finnes i barnevernet, som i alle andre yrker, personer som ikke har noe der å gjøre. Spesielt farlig er disse personene i yrker der man har makt over andres liv, i dette tilfelle barnevernet.

Jeg tror ikke det har noen hensikt i å fortsette diskusjonen særlig lenger. Jeg ser mange av dine poenger, men mener også at de ser ut til å være ganske farget av egne erfaringer (ens meninger er jo som regel farget av egne erfaringer).

For meg virker tenkningen ganske sort/hvitt. Feil begås helt klart, ja. Men det er kontrollorganer også innen barnevernet.

Jeg synes innlegget ditt motbeviser det du sier om at du ikke tror det finnes så mange myter.

Jeg er fremdeles av den oppfatning at det bør bli mer åpenhet om hva barnevernet kan bidra med- og at det ikke trenger å være så alvorlig før man kan ta kontakt.

Jeg har vel sett barnevernet fra både sin aller beste og sin mindre flatterende side. Både i min egen kontatk med barnevernet og det jeg kjenner til via mennesker omkring meg.

med barnevernet.

Det jeg har skrevet til deg omhandler primært hvordan man omtaler en del ting. Ikke om det er riktig eller feil å gjøre det.

Virker som du ikke klarer å skille på det jeg skriver om makt-biten av barnevernet, det å koble inn barnevernet mot foreldrenes vilje og den frivillige kontakten en familie måtte ha med barnevernet. Jeg er primært ute etter din utopiske forskjønning av hva det innbærer å overkjøre mennesker på det mest private og sårbare.

Det forundrer meg at du har så vanskelig for å se at tvang, berettiget eller uberettiget, stort sett oppleves svært negativt av dem som utsettes for det. Dette har ingen ting å gjøre med at man på et senere tidspunkt bedømmer det som en velsignelse i forkledning. Der og da er det ingen god opplevelse.

I slike situasjoner legger man kvalmende steiner til byrden om man flåser i vei om at man ikke utøver tvang og at man ikke har overprøvd de man overkjører. Enten det dreier seg om å rapportere noen til barnevernet mot deres vitende og vilje, eller det gjelder barnevernets tiltak som går mot foreldrenes vilje.

Dette handler ikke bare om barnevernet og personell i barnehage og skole. Det er en uskikk som forkommer i mange sammenhenger der noen mennesker får makt over andre. Man bruker makten, men kaller det noe helt annet. Pakker det inn meningsløse, men mektige klisjeer, og underkjenner dermed andre menneskers opplevelse av den tvang man utsetter dem for. Ren manipulasjon.

Mye bedre å holde kjeft om det subjektive og overlate til folk selv å definere det du gjør mot dem. Er det så vanskelig å forstå. I ditt eksempel: "Jeg kontakter barnevernet mot deres vilje fordi jeg tror det er til barnets beste." Der har du dine ord i behold. Men dropp tulleregla om at du ikke har nedvurdert foreldrene. De vil bare føle seg enda mer nedvurdert av at du sier det. Slikt gnikker bare salt inn i såret.

Jeg er fullt klar over at barnevernet driver med mange andre ting enn å overstyre foreldre og ta ungene fra folk. Adopsjonsutredninger blant annet.

;-)

Du ønsker å forandre folks opplevelse av barnevernet. Jeg ønsker å forandre barnevernet.

Det er et faktum at det er barnevernet som kommer på banen når foreldre begår overgrep, misshandler og/eller utsetter sine barn for omsorgssvikt. Når ting fungerer som de skal, vil de bruke sine maktmidler til å skaffe barn en god hverdag. Hurra for det!

I barnevernets arkiver er det med andre ord en del personer som ikke akkurat kan kalles for gode foreldre, for å si det mildt. Jeg synes ikke det er merkelig i det hele tatt om folk kvier seg for å bli satt i bås med disse.

De eneste som kan si de har vært i kontakt med barnevernet og være helt sikker på å ikke bli misstenkeliggjort er vel adoptivforeldre.

;-)

Barnevernet har for mange oppgaver å gape over. Dette går ut over de som trenger barnevernet aller mest.

Skeller man vekk de oppgavene du tror jeg ikke vet at barnevernet tar seg av og overlater dem til andre instanser, slår man to fluer i en smekk. Barnevernet får konsentrere seg om det som de kan best og som bare de kan gjøre. Og tjenester som foreldre avstår fra å benytte fordi de ikke orker veien via barnevernet blir mer tilgjengelig for barna som trenger dem.

mvh