trassig ettåring

[Gjest Niccola]

Vi pleier å synge puss puss så får du en suss når han skal pusse tenner. Så forstår han at nå skal vi pusse. Men mens vi pusser så må jeg synge _veldig_ høyt hvis noen skal høre noe som helst :-D

Han skjønner jo mye. Hvis jeg sier at nå skal vi spise så går han rett ut på kjøkkenet og stiller seg ved stolen.

Den koselige stellestunden da vi lekte, tøyset og sang varte vel til 7 månedersalderen, fra da av ble det bare spetakkel. Han er nok ganske fysisk. Elsker følelsen av å bevege kroppen og har ikke tid til å sitte stille.

"Han skjønner jo mye" Ja, helt fantastisk hvor mye de skjønner fra de er ganske så små. Søtinger. :-)

[PieLill]

Jeg synes bare synd på han som ikke forstår... :-) Har ikke prøvd å la han kjenne med fingrene, lurt tips! Men en gang han var kjempesint for at han ikke fikk smake da jeg skar opp løk så lot jeg han tilslutt få smake, men da han begynte å gråte så følte jeg meg så slem, siden jeg visste jo at det ikke er så godt. Vet ikke om han lærte noe av det. Han forstår vel med tiden. Ellers så oppfører han seg som en engel i barnehagen og hos bestemor :-) Det er jo koselig :-)

''Jeg synes bare synd på han som ikke forstår... :-) Har ikke prøvd å la han kjenne med fingrene, lurt tips! Men en gang han var kjempesint for at han ikke fikk smake da jeg skar opp løk så lot jeg han tilslutt få smake, men da han begynte å gråte så følte jeg meg så slem, siden jeg visste jo at det ikke er så godt. Vet ikke om han lærte noe av det. Han forstår vel med tiden.''

Noen av frustrasjonene som ettåringen opplever blir også drivkraft for barnet til å strekke seg lengre, til å forstå mer, kommunisere mer, tåle mer. Tenk så skrekkelig om en ettåring aldri opplevde motgang og frustrasjon! Om han aldri måtte vente på noe. Om han aldri ble skuffet. Om han aldri måtte streve litt.

Synes det var helt supert at du gav ham en bit løk. Da fikk han prøve det selv slik han så gjerne ville. Mye mindre frustrerende enn å bare bli nektet å smake uten å skjønne hvorfor. Selv om smaken ikke sto til forventningene. Så er mamma der til å trøste litt når man har prøvd på noe som ikke gikk så bra. Han lærte helt sikker en kjempemye. Blant annet at mamma lar meg få lov å prøve og feile. Ikke ha dårlig samvittighet for slikt.

''Ellers så oppfører han seg som en engel i barnehagen og hos bestemor :-) Det er jo koselig :-)''

Du/dere gjør med andre ord en glimrende jobb.

;-)

mvh

[cecily]

Jeg oppfattet det slik at det var under matlaging til familien. Det tar jo litt tid. Jeg hadde ikke orket å høre på uling så lenge.

Jeg ser nå at det dreier seg om små måltider til sinnataggen og at ventetiden da er kortere. Avhengig av situasjonen kan man godt bære barnet et stykke unna om han er for rabiat. "Her kan du sitte å gråte..."

Jo, man kan gi time-out til en ettåring, men da må den være tilpasset en ettåring. Dvs. kortvarig, under et minutt, og udramatisk.

Se det andre svaret jeg gav til Aimabel.

mvh

Vi er nok uenige rett og slett.

Jeg ville aldri plassert en gråtende ettåring bort. Jeg kan gå fra treåringen ulende på gulvet og si at det er kjedelig å høre på, men det gjorde jeg aldri da han var yngre.

Avvisning som oppdragelselsmetode er jeg ingen stor fan av når barnet er så lite at det ikke skjønner at det er hyling, sparking og slåing som er problemet. Og en ettåring er i sin fulle rett til å hyle og protestere. Hva annet skal han/hun gjøre for å si sin mening?

[Gjest Aimabel]

''Jeg synes bare synd på han som ikke forstår... :-) Har ikke prøvd å la han kjenne med fingrene, lurt tips! Men en gang han var kjempesint for at han ikke fikk smake da jeg skar opp løk så lot jeg han tilslutt få smake, men da han begynte å gråte så følte jeg meg så slem, siden jeg visste jo at det ikke er så godt. Vet ikke om han lærte noe av det. Han forstår vel med tiden.''

Noen av frustrasjonene som ettåringen opplever blir også drivkraft for barnet til å strekke seg lengre, til å forstå mer, kommunisere mer, tåle mer. Tenk så skrekkelig om en ettåring aldri opplevde motgang og frustrasjon! Om han aldri måtte vente på noe. Om han aldri ble skuffet. Om han aldri måtte streve litt.

Synes det var helt supert at du gav ham en bit løk. Da fikk han prøve det selv slik han så gjerne ville. Mye mindre frustrerende enn å bare bli nektet å smake uten å skjønne hvorfor. Selv om smaken ikke sto til forventningene. Så er mamma der til å trøste litt når man har prøvd på noe som ikke gikk så bra. Han lærte helt sikker en kjempemye. Blant annet at mamma lar meg få lov å prøve og feile. Ikke ha dårlig samvittighet for slikt.

''Ellers så oppfører han seg som en engel i barnehagen og hos bestemor :-) Det er jo koselig :-)''

Du/dere gjør med andre ord en glimrende jobb.

;-)

mvh

Takk, så hyggelig du er :-) Det er en fin vinkling du gav meg der. Han må jo få oppleve ting, skal jo ikke overbeskyttes.

[Gjest Aimabel]

Vi er nok uenige rett og slett.

Jeg ville aldri plassert en gråtende ettåring bort. Jeg kan gå fra treåringen ulende på gulvet og si at det er kjedelig å høre på, men det gjorde jeg aldri da han var yngre.

Avvisning som oppdragelselsmetode er jeg ingen stor fan av når barnet er så lite at det ikke skjønner at det er hyling, sparking og slåing som er problemet. Og en ettåring er i sin fulle rett til å hyle og protestere. Hva annet skal han/hun gjøre for å si sin mening?

Unskyld meg :-) det er forberedelse av familiens middag som er største problemet. Brødmåltider osv går fort, så da er alt i orden. Jeg føler også at det er feil å gi han lille timeout. Er ikke så fan av den oppdragermetoden uansett alder, men det kan jo hende jeg tyr til den i fremtiden, det vet jeg ikke enda. Jeg tenker vel egentlig at min ettåring ikke forstår når jeg sier at "maten tar tid å lage og hvis du gråter og skriker så må du gå fra bordet. (har prøvd å la han sitte ved bordet med bøker osv, men han er kun intressert i å spise NÅ! Sånn vi har løst det er å prøve å ikke sette han til bordet før maten er ferdig (men han skriker kanskje og holder i bena mine mens jeg står ved komfyren) Ellers så er jeg ganske tålmodig så jeg lar han bare holde på. Han forstår vel med tiden at ting tar tid...?

[PieLill]

Vi er nok uenige rett og slett.

Jeg ville aldri plassert en gråtende ettåring bort. Jeg kan gå fra treåringen ulende på gulvet og si at det er kjedelig å høre på, men det gjorde jeg aldri da han var yngre.

Avvisning som oppdragelselsmetode er jeg ingen stor fan av når barnet er så lite at det ikke skjønner at det er hyling, sparking og slåing som er problemet. Og en ettåring er i sin fulle rett til å hyle og protestere. Hva annet skal han/hun gjøre for å si sin mening?

Å si at nå må du ha time-out og plassere barnet i f.eks. andre enden av rommet i et halvt til et minutt anser jeg ikke som å "bruke avvisning". Det blir mer en symbolsk markering av at nå har du gått over streken.

En ettåring kan være fullt ut i stand til å utfordre foreldrenes autoritet samt og skjønne at her går det an å skrike seg til ting. Da er det på tide å begynne så smått med litt grensesetting.

mvh

[PieLill]

Unskyld meg :-) det er forberedelse av familiens middag som er største problemet. Brødmåltider osv går fort, så da er alt i orden. Jeg føler også at det er feil å gi han lille timeout. Er ikke så fan av den oppdragermetoden uansett alder, men det kan jo hende jeg tyr til den i fremtiden, det vet jeg ikke enda. Jeg tenker vel egentlig at min ettåring ikke forstår når jeg sier at "maten tar tid å lage og hvis du gråter og skriker så må du gå fra bordet. (har prøvd å la han sitte ved bordet med bøker osv, men han er kun intressert i å spise NÅ! Sånn vi har løst det er å prøve å ikke sette han til bordet før maten er ferdig (men han skriker kanskje og holder i bena mine mens jeg står ved komfyren) Ellers så er jeg ganske tålmodig så jeg lar han bare holde på. Han forstår vel med tiden at ting tar tid...?

''Sånn vi har løst det er å prøve å ikke sette han til bordet før maten er ferdig (men han skriker kanskje og holder i bena mine mens jeg står ved komfyren)''

Litt usikker på hva du mener. Blir du nødt til å sette ham ved bordet fordi han henger rundt føttene dine mens du står ved komfyren?

Noen andre ting om det skulle være av nytte.

Rekker du å gi ham en god dose konsentrert oppmerksomhet etter at han kommer fra barnehagen, før du begynner med matlaging og annet arbeid?

Kunne du gi ham en diger glurot å gnafse på mens du lager maten? Eller legge maiskorn el.l. godt spredt utover en talerken. Så har han noe matrelatert å holde på med.

Kan han få en kasserolle eller to pluss noen sleiver etc, så kan han kokkere litt på egen hånd? Kanskje mest stas om han får låne 'ækte vare' og ikke bare leker? Har han i så fall et bord i passende høyde eller lekekomfyr? (Kan hende er han såre fornøyd med å kokkerere på gulvet.)

mvh

[fillolin]

Takk! Jeg prøver også å tenke på det positive. Jeg er glad over å ha en sosial gutt som tør å si fra :-) Jeg vil gjerne oppmuntre han til det, selv om jeg vil sette grenser så synes jeg også det er viktig å vise han at det er lov å være sint. Avleding og tøys fungerer ikke, det har jeg prøvd. Han synes det er topp hvis han får løpe av gårde og jeg etter men da får vi ikke gjort så mye. Jeg er opptatt av å forberede han på hva som skal skje, med rutiner og ved at jeg forteller han hva vi skal. F.eks morgenpussen begynner jeg med selv, og så hender det at han kommer bort og vil herme. Avleding, det er vel noe med meg, jeg synes liksom det er litt tøys og fjas å lure han til å gjøre ting og tang. Men så får jeg tåle bråket da :-)

Ja, ser jeg var litt uklar når det gjaldt avledning. Jeg er nemlig helt enig med deg, jeg forsøker også å unngå det, jeg mente bare å konstatere at det er veldig vanlig, særlig i forbindelse med tannpuss og at det kom fram i svarene du allerede har fått. Ellers ser jeg at du har fått råd om time out og at du er skeptisk til det, og der må jeg bare gi deg min fulle støtte! Personlig mener jeg det er helt uegnet i de aller fleste situasjoner og med de aller fleste barn. Det er opprinnelig et tiltak beregnet på barn med atferdsvansker, ikke for normal atferd, og etter min mening er det et tiltak som brukes og misbrukes altfor mye og som noen tyr til altfor raskt. Ellers slår det meg nå når jeg leser flere av innleggene dine at du kanskje har det litt som meg; at problemet kanskje ikke bare er barnets gråt og atferd, men de følelsene det skaper i mor... Vet ikke hvor mange barn du har, men vet iallefall at for min del er det stor forskjell på barn nr. 1 og barn nr. 2 på dette området, og det tror jeg er en stor fordel for nr. 2. Jeg er ikke lenger like sår for gråten og ikke like redd for at barnet er frustrert, slik PieLill også skriver om; at frustrasjon, motgang, sinne og tristhet er en naturlig og tildels nødvendig del av livet, også for ettåringer. Kanskje skal du bare rett og slett dele følelsene med ham? Tror du det kan være en vei, altså bekrefte at ja, nå er du sulten, nå er det vanskelig å vente på maten o.l. Ikke forsøke å løse situasjonen, men være i den sammen med ham?

[Gjest Aimabel]

Ja, ser jeg var litt uklar når det gjaldt avledning. Jeg er nemlig helt enig med deg, jeg forsøker også å unngå det, jeg mente bare å konstatere at det er veldig vanlig, særlig i forbindelse med tannpuss og at det kom fram i svarene du allerede har fått. Ellers ser jeg at du har fått råd om time out og at du er skeptisk til det, og der må jeg bare gi deg min fulle støtte! Personlig mener jeg det er helt uegnet i de aller fleste situasjoner og med de aller fleste barn. Det er opprinnelig et tiltak beregnet på barn med atferdsvansker, ikke for normal atferd, og etter min mening er det et tiltak som brukes og misbrukes altfor mye og som noen tyr til altfor raskt. Ellers slår det meg nå når jeg leser flere av innleggene dine at du kanskje har det litt som meg; at problemet kanskje ikke bare er barnets gråt og atferd, men de følelsene det skaper i mor... Vet ikke hvor mange barn du har, men vet iallefall at for min del er det stor forskjell på barn nr. 1 og barn nr. 2 på dette området, og det tror jeg er en stor fordel for nr. 2. Jeg er ikke lenger like sår for gråten og ikke like redd for at barnet er frustrert, slik PieLill også skriver om; at frustrasjon, motgang, sinne og tristhet er en naturlig og tildels nødvendig del av livet, også for ettåringer. Kanskje skal du bare rett og slett dele følelsene med ham? Tror du det kan være en vei, altså bekrefte at ja, nå er du sulten, nå er det vanskelig å vente på maten o.l. Ikke forsøke å løse situasjonen, men være i den sammen med ham?

Joda, du har rett i at det setter igang endel følelser i meg, jeg er en følsom person. Å se en som jeg er så glad i bli helt rødsprengt av gråt er vondt for meg. Øver meg på å stålsette meg, og jeg kjenner det er lettere jo eldre han blir. Jeg må godta at jeg ikke kan eller skal redde han fra alt som er dumt å vanskelig. Jeg ser for meg at ved å la han få holde på mens jeg gjør det jeg skal, så lærer han etterhvert hvordan vi gjør det. Å ikke straffe han for at han gråter er ikke ensbetydende med at jeg gir etter hver gang han gråter.

[Gjest Aimabel]

''Sånn vi har løst det er å prøve å ikke sette han til bordet før maten er ferdig (men han skriker kanskje og holder i bena mine mens jeg står ved komfyren)''

Litt usikker på hva du mener. Blir du nødt til å sette ham ved bordet fordi han henger rundt føttene dine mens du står ved komfyren?

Noen andre ting om det skulle være av nytte.

Rekker du å gi ham en god dose konsentrert oppmerksomhet etter at han kommer fra barnehagen, før du begynner med matlaging og annet arbeid?

Kunne du gi ham en diger glurot å gnafse på mens du lager maten? Eller legge maiskorn el.l. godt spredt utover en talerken. Så har han noe matrelatert å holde på med.

Kan han få en kasserolle eller to pluss noen sleiver etc, så kan han kokkere litt på egen hånd? Kanskje mest stas om han får låne 'ækte vare' og ikke bare leker? Har han i så fall et bord i passende høyde eller lekekomfyr? (Kan hende er han såre fornøyd med å kokkerere på gulvet.)

mvh

Takk for mange råd :-) Joda vi har prøvd det meste. Noen ganger, hvis maten nesten lager seg selv så har vi lekt i "hytta" på kjøkkenet, lekt med kaseroller og gravd og rotet i redskapsskuffen. Går ikke det og han bare henger på stolen sin så har vi satt han til bordet og gitt han noe småtterier å tygge på. Det hender han tar det, ellers peker han på komfyren og hyler :-)

[PieLill]

Takk for mange råd :-) Joda vi har prøvd det meste. Noen ganger, hvis maten nesten lager seg selv så har vi lekt i "hytta" på kjøkkenet, lekt med kaseroller og gravd og rotet i redskapsskuffen. Går ikke det og han bare henger på stolen sin så har vi satt han til bordet og gitt han noe småtterier å tygge på. Det hender han tar det, ellers peker han på komfyren og hyler :-)

Dere må åpenbart fore ham alt for lite og alt for sjeldent. Stakkars barn, må hyle seg til mat...

;-)

(Tuller.)

mvh

[hidi, the scorpion]

Babyer kan bli bortskjemte. Ditt barn er bortskjemt.

Begynn med å sette grenser. Barnet skriker ved frokostbordet, løft h*n ned og sett h*n på gulvet, fortsett med det dere gjorde, overse barnet. Når barnet slutter å skrike, ta det opp i stolen og fortsett som vanlig.

Bare dere foreldre kan endre barns oppfatning av seg selv.

[cecily]

Takk for mange råd :-) Joda vi har prøvd det meste. Noen ganger, hvis maten nesten lager seg selv så har vi lekt i "hytta" på kjøkkenet, lekt med kaseroller og gravd og rotet i redskapsskuffen. Går ikke det og han bare henger på stolen sin så har vi satt han til bordet og gitt han noe småtterier å tygge på. Det hender han tar det, ellers peker han på komfyren og hyler :-)

Han gleder seg tydeligvis veldig til middag, da c",)

Hvem vet hva en småtass tenker. Det hadde hjulpet veldig mye i de fleste situasjoner å vite akkurat det.

Jeg syns det høres ut som om dere løser det på en helt ok måte. Det blir nok ikke i morgen,men etter hvert skjønner han at middag må ta sin tid å lage. Jeg syns det er grusomt å vente selv om jeg er sulten, men jeg klarer å la være å hyle ;-)

[cecily]

Å si at nå må du ha time-out og plassere barnet i f.eks. andre enden av rommet i et halvt til et minutt anser jeg ikke som å "bruke avvisning". Det blir mer en symbolsk markering av at nå har du gått over streken.

En ettåring kan være fullt ut i stand til å utfordre foreldrenes autoritet samt og skjønne at her går det an å skrike seg til ting. Da er det på tide å begynne så smått med litt grensesetting.

mvh

Klart en må sette grenser for så små barn også, det gjør en jo automatisk hele tiden. Men time out som metode vil jeg nok aldri bruke.

For meg er det ikke logisk å sette bort en ettåring som er utålmodig på god middag han vet kommer som tegn på at nå vil jeg at du skal være stille. Er det ikke logisk for meg er det neppe logisk for småtassen.

[cecily]

Babyer kan bli bortskjemte. Ditt barn er bortskjemt.

Begynn med å sette grenser. Barnet skriker ved frokostbordet, løft h*n ned og sett h*n på gulvet, fortsett med det dere gjorde, overse barnet. Når barnet slutter å skrike, ta det opp i stolen og fortsett som vanlig.

Bare dere foreldre kan endre barns oppfatning av seg selv.

Og de skal endre oppfatningen til barnet til hva?

En ettåring ser seg selv som verdens midtpunkt, det ligger i barnets natur.

[hidi, the scorpion]

Og de skal endre oppfatningen til barnet til hva?

En ettåring ser seg selv som verdens midtpunkt, det ligger i barnets natur.

Og foreldrenes oppgave er å snu barnet i riktig retning!

[cecily]

Jeg oppfattet det slik at det var under matlaging til familien. Det tar jo litt tid. Jeg hadde ikke orket å høre på uling så lenge.

Jeg ser nå at det dreier seg om små måltider til sinnataggen og at ventetiden da er kortere. Avhengig av situasjonen kan man godt bære barnet et stykke unna om han er for rabiat. "Her kan du sitte å gråte..."

Jo, man kan gi time-out til en ettåring, men da må den være tilpasset en ettåring. Dvs. kortvarig, under et minutt, og udramatisk.

Se det andre svaret jeg gav til Aimabel.

mvh

Vet du, jeg blir faktisk veldig overrumplet og skuffet over svarene dine her. Jeg har ofte lest dine svar og tenkt at du er gjennomtenkt og klok. Nå som du snakker om sinnatagger og lemping av ettåringer bort for time out blir jeg utrolig skuffet.

Lille tassen er jo bare seg selv og reagerer og kommuniserer som naturlig er for seg.

[cecily]

Og foreldrenes oppgave er å snu barnet i riktig retning!

På ingen måte!

Foreldrenes oppgave er å sette seg inn i barnets nivå og kommunisere deretter.

[Gjest Elextra]

Babyer kan bli bortskjemte. Ditt barn er bortskjemt.

Begynn med å sette grenser. Barnet skriker ved frokostbordet, løft h*n ned og sett h*n på gulvet, fortsett med det dere gjorde, overse barnet. Når barnet slutter å skrike, ta det opp i stolen og fortsett som vanlig.

Bare dere foreldre kan endre barns oppfatning av seg selv.

En ettåring kan ikke bli bortskjemt. En ettåring skal få lov til å føle at det eier verden.

Men helt enig i at en kan (må) begynne med forsiktig grensesetting - det er en dyd av nødvendighet.

[Gjest GA]

Jepp, det går an. Min eldste hadde trassalder fra han var 18 mndr til han var 2,5 år. Det var full rulle med hyl og skrik og vanvittige raserianfall på opptil en time flere ganger om dagen.

Bittesmå detaljer kunne sette igang sirkuset. At det var feil kopp, at jeg gikk ned trappa før ham, at han fikk snø på votten, at han fikk potet før kjøttkake, at han måtte ut av badekaret, osv osv.

Det eneste som hjalp var å la ham skrike seg ferdig og så "ta imot ham" når han kom til seg selv igjen. Husker svigermor var hel tsjokkert over at jeg lot ungen ligge i et hjørne og skrike mens jeg fortsatte med mitt,men det var det eneste som hjalp. Hvis jeg prøvde å få kontakt ble det bare verre. (heldigvis har jeg en lillesøster som er 10 år yngre enn meg som var helt lik, så jeg hadde sett det før *lol*)

I dag er han en utrolig harmonisk og rolig tiåring. tror ikke jeg har sett ham ordentlig sint på årevis (untatt de to gangene i året han blir sint og frustrert over lillesøstra si, men da bare griner han helt stille - det er nesten verre)