trassig ettåring

[hidi, the scorpion]

På ingen måte!

Foreldrenes oppgave er å sette seg inn i barnets nivå og kommunisere deretter.

Og det er rette veien til ødeleggelse for alle parter.

[cecily]

Og det er rette veien til ødeleggelse for alle parter.

Hehe, jeg tror ikke vår familie er ødelagt. Din metode er gammeldags, rett og slett - og heldigvis.

[Anonym 82]

Jeg synes bare synd på han som ikke forstår... :-) Har ikke prøvd å la han kjenne med fingrene, lurt tips! Men en gang han var kjempesint for at han ikke fikk smake da jeg skar opp løk så lot jeg han tilslutt få smake, men da han begynte å gråte så følte jeg meg så slem, siden jeg visste jo at det ikke er så godt. Vet ikke om han lærte noe av det. Han forstår vel med tiden. Ellers så oppfører han seg som en engel i barnehagen og hos bestemor :-) Det er jo koselig :-)

Dette gjør jeg rett som det er med min datter! Hun er nitten mnd. Hvis maten er så varm at den er ubehagelig å ta på, men at hun ikke kan brenne seg skikkelig, så lar jeg henne kjenne hvis hun er skikkelig utålmodig. Vi gjør som PieLill sier, sier mye "off off, varmt, blåse" osv. Hun har nå lært seg å blåse, og kjenne forsiktig på maten når vi sier sånn.

Hun henger fortsatt i beina på meg når jeg lager mat, men hvis jeg sier navnet hennes strengt men rolig, og forklarer at hun må VENTE, så roer hun seg litt.

Jeg lar henne også smake på alt. Hyler hun mens jeg kutter løk, så får hun smake. Hun gråter ikke av det, men legger den pent tilbake på benken og går og leker istedet;-) Det hjelper ofte å la dem smake og erfare at det ikke er noe godt før det er ferdig, så de kan like gjerne vente...

At hun gir utrykk for utålmodighet er helt ok, hun har arvet det etter meg;-) Men hun får ikke gå og HYLE i beina på meg, det blir jeg sprø av! Men jeg har aldri vært nødt til å fjerne henne fra kjøkkenet av den grunn.

Er han akkurat ett, tror jeg ikke det går mange mnd før han skjønner litt mer og kan snakkes ned fra den nærmest desperate utålmodigheten:-)

[Gjest togli]

Babyer kan bli bortskjemte. Ditt barn er bortskjemt.

Begynn med å sette grenser. Barnet skriker ved frokostbordet, løft h*n ned og sett h*n på gulvet, fortsett med det dere gjorde, overse barnet. Når barnet slutter å skrike, ta det opp i stolen og fortsett som vanlig.

Bare dere foreldre kan endre barns oppfatning av seg selv.

Iflg din "definisjon" på bortskjemthet, så var min eldste datter grådig "bortskjemt" som ettåring ;-) Hun starta å trasse 16 mnd gammel og du verden så mye sinne og stahet det var i den ungen!

Vi var svært konsekvente og jobba hardt med saken (i forhold til hennes alder selvsagt). Hun er nå 12 år gammel og verdens kjekkeste jente

Det blir feil å kalle en bestemt og egenrådig ettåring for "bortskjemt". Dette er en naturlig del av utviklingen, og den kommer i ulik grad hos ulike barn. Noen barn er bare ufattelig mye mer sta enn andre barn. De som ikke har opplevd slike barn selv skjønner ikke helt hva de snakker om Jeg har tre barn og kun den eldste var slik. Jeg ser nå at hun fikk riktig oppdragelse allikevel - selv om jeg tvilte mange, mange ganger når det sto på som verst :-/

[PieLill]

Klart en må sette grenser for så små barn også, det gjør en jo automatisk hele tiden. Men time out som metode vil jeg nok aldri bruke.

For meg er det ikke logisk å sette bort en ettåring som er utålmodig på god middag han vet kommer som tegn på at nå vil jeg at du skal være stille. Er det ikke logisk for meg er det neppe logisk for småtassen.

Det kommer litt an på hvordan barnet uttrykker sin uttålmodighet. Om ungen remjer og klorer seg fast i beina mine ville jeg nok tatt h*n et stykke unna situasjonen. Ellers hadde det aldri blitt noen middag. Så kommer det jo litt an på om ettåringen er 11 eller 18 mndr.

mvh

[PieLill]

Vet du, jeg blir faktisk veldig overrumplet og skuffet over svarene dine her. Jeg har ofte lest dine svar og tenkt at du er gjennomtenkt og klok. Nå som du snakker om sinnatagger og lemping av ettåringer bort for time out blir jeg utrolig skuffet.

Lille tassen er jo bare seg selv og reagerer og kommuniserer som naturlig er for seg.

Om du leser de andre svarene, vil du kanskje oppdage at time-out ikke er det eneste jeg har på reportuaret.

''Lille tassen er jo bare seg selv og reagerer og kommuniserer som naturlig er for seg.''

3-åringer er også bare seg selv når de ligger på gulvet og hyler som gale og klyper og slår etter alt rundt seg...

I visse tilfeller kan også etåringer være i stand til å utvise samme type trass og opprør som en treåring. Selv om det ikke skjer så ofte. Men i ett-årsformat. I de situasjonene må man reagere etter lignende prinsipper som man gjør med treåringer, men selvsagt tilpasset 1-årsnivå.

Etter som trådstarter i første omgang beskrev oppførselen som trass, ikke frustrasjon, utålmodighet eller manglende forståelse eller even til å uttrykke seg, var måter å håndtere _trass_ på det første jeg skrev om.

Etter som tråden har blitt lengre, får jeg inntrykk av at det som regel ikke handler om trass, men andre ting. Da blir selvsagt også løsningene en annen.

mvh

[Gjest Aimabel]

Babyer kan bli bortskjemte. Ditt barn er bortskjemt.

Begynn med å sette grenser. Barnet skriker ved frokostbordet, løft h*n ned og sett h*n på gulvet, fortsett med det dere gjorde, overse barnet. Når barnet slutter å skrike, ta det opp i stolen og fortsett som vanlig.

Bare dere foreldre kan endre barns oppfatning av seg selv.

Botskjemt? Nei.

[Gjest Aimabel]

Om du leser de andre svarene, vil du kanskje oppdage at time-out ikke er det eneste jeg har på reportuaret.

''Lille tassen er jo bare seg selv og reagerer og kommuniserer som naturlig er for seg.''

3-åringer er også bare seg selv når de ligger på gulvet og hyler som gale og klyper og slår etter alt rundt seg...

I visse tilfeller kan også etåringer være i stand til å utvise samme type trass og opprør som en treåring. Selv om det ikke skjer så ofte. Men i ett-årsformat. I de situasjonene må man reagere etter lignende prinsipper som man gjør med treåringer, men selvsagt tilpasset 1-årsnivå.

Etter som trådstarter i første omgang beskrev oppførselen som trass, ikke frustrasjon, utålmodighet eller manglende forståelse eller even til å uttrykke seg, var måter å håndtere _trass_ på det første jeg skrev om.

Etter som tråden har blitt lengre, får jeg inntrykk av at det som regel ikke handler om trass, men andre ting. Da blir selvsagt også løsningene en annen.

mvh

Jo, overskriften er vel litt misvisende. Det dreier seg om fortvilelse og frustrasjon pga manglende evne til kommunikasjon. Sånn er det ofte med de små og vi kan være flinkere til å lytte til dem så kan man løse ting smidigere. Men jeg synes dette er litt vanskelig med en som er så liten. Spørsmålet mitt var egentlig om andre ettåringer er lettere å avlede, og mer medgjørlige :-)

[Anonym 82]

Jeg synes bare synd på han som ikke forstår... :-) Har ikke prøvd å la han kjenne med fingrene, lurt tips! Men en gang han var kjempesint for at han ikke fikk smake da jeg skar opp løk så lot jeg han tilslutt få smake, men da han begynte å gråte så følte jeg meg så slem, siden jeg visste jo at det ikke er så godt. Vet ikke om han lærte noe av det. Han forstår vel med tiden. Ellers så oppfører han seg som en engel i barnehagen og hos bestemor :-) Det er jo koselig :-)

Forresten: Jeg pleier å gi datteren min ordene hun mangler. Hvis jeg forstår at hun er utålmodig og har lyst til å få middagen NÅ, så sier jeg det. "Ja, lille venn, jeg veit at du er kjempesulten, og at du vil ha maten nå med en gang, men mamma må lage den først. Jeg skjønner at du er frustrert og sint, men det hjelper ingenting å gå her og hyle!" Sagt sittende på huk og med litt innlevelse, ser det ut til at hun forstår at jeg forstår, og roer seg litt:-)

Også pleier jeg å la henne dekke på etc, mens jeg lager mat, da er hun liksom med på prosessen, og blir ikke like utålmodig. Men dette avhenger jo av hvor langt uti "ett år" han er da... (Dekke på er forresten å ta imot glass, juicekartonger, tallerkener etc og sette det på hjørnet av spisebordet)

[Gjest Aimabel]

Forresten: Jeg pleier å gi datteren min ordene hun mangler. Hvis jeg forstår at hun er utålmodig og har lyst til å få middagen NÅ, så sier jeg det. "Ja, lille venn, jeg veit at du er kjempesulten, og at du vil ha maten nå med en gang, men mamma må lage den først. Jeg skjønner at du er frustrert og sint, men det hjelper ingenting å gå her og hyle!" Sagt sittende på huk og med litt innlevelse, ser det ut til at hun forstår at jeg forstår, og roer seg litt:-)

Også pleier jeg å la henne dekke på etc, mens jeg lager mat, da er hun liksom med på prosessen, og blir ikke like utålmodig. Men dette avhenger jo av hvor langt uti "ett år" han er da... (Dekke på er forresten å ta imot glass, juicekartonger, tallerkener etc og sette det på hjørnet av spisebordet)

Høres ut som en hyggelig måte å lage middag. Jeg har tro på tålmodighet, og å snakke med dem sånn som du beskriver. han er litt liten til å dekke på, men i går fikk han en kjele og skje, og han "kokte" noen Brio tog oppi der :-)