Er dette forholdet liv laga?

[Kyrra]

Hvor skal jeg begynne?? Jeg er en kvinne på 42 som lever i et samboerforhold med en mann på 41 på 5.året. Vi pleier å si at forholdet vårt er som rene himmelen ELLER et sant helvete! Det betegner igrunnen veldig bra hvordan vi har det sammen. For et år siden var det slutt mellom oss en måned, men vi fant sammen igjen da ting tydeligvis ikke var dødt likevel. Vi har begge barn, men ingen sammen.

Problemene består i kommunikasjon og den vi er når ting blir vanskelige. Det tårner seg opp når problemene handler om Oss, og behov vi har. Nå er jeg så dypt fortvilet over skyldfølelsen jeg bærer på at jeg lurer rett og slett på om dette forholdet MÅ ta en slutt?! Føler det går på helsa løs hos oss begge, på hver vår måte.

Saken er at vi har hatt mange konflikter. Når disse oppstår så prøver jeg etter beste evne å se ting fra 2 sider. Jeg forsøker å følge råd og tips om kommunikasjon som jeg har lest og lært om. Og jeg prøver å foholde meg rolig og ikke fare opp, hyle og skrike.

Vi sliter begge med mistillit til hverandre i turevis og dette er jo også en svært vanskelig ting, og ødeleggende for forholdet. Senest i går oppsto det en konflikt som gikk på dette. Tror ikke jeg trenger å gå i detalj for å forklare situasjonen, men poenget er at vi begge etterhvert sa at vi innså at vi gjorde feil.(Mistilliten gikk begge veier) Jeg krøp først til korset og sa unnskyld.(Jeg gjør som oftest det) Han gjorde også det...etterhvert, etter nok ei gang å ha slengt ut av seg at "Jeg er så drittlei av å bli behandlet slik" Jeg føler også at jeg blir utrolig dårlig behandlet da jeg opplever at han stort sett bare evner å se tingene fra sin side, og han syns at det jeg gjør mot han er så mye verre enn det han gjør mot meg! (Det kommer ofte tydelig fram hvor misfornøyd han er med meg.) Men han føler det samme motsatt vei, selvom jeg f.eks kan si at "Jeg blir såret når... eller Jeg hadde blitt veldig glad hvis.." DA føler han seg kritisert! Han føler at han ikke er god nok. Kan til dels forstå det også, men hvordan skal man kunne si fra om ting på en mer skånsom måte? Jeg ønsker jo slettes ikke å kritisere.. Jeg presiserer Også samtidig hvor glad jeg er i ham, hvor mye han betyr for meg, at jeg virkelig ønsker å dele livet mitt med han etc.at han ER god nok, men at ting kan bedres fra oss begge (noe jeg i enormt mye mindre grad får høre tilbake. Det kommer helst hvis jeg spør)

Poenget i dette innlegget er at etter en konflikt, og etter at vi har renset opp, sagt unnskyld etc så bærer han det fortsatt med seg, har det vondt og sliter med dette, samme dag, dagen etter og av og til enda lenger. Noe som igjen gjør at jeg føler meg ubrukelig, udugelig og som en person som forringer og ødelegger livet hans. Jeg sier til han at jeg føler det sånn, men blir da helst møtt med taushet...

Kanskje for komplisert til at noen kan klare å gi meg noen synspunkter på dette?! Håper veldig på noen råd og tips der utenfra. Trenger det! Takk!

[Gjest anonymaja]

Blåkopi av min mann. Jeg er selveste antikrist i livet hans, jeg må alltid bryte isen først, jeg må alltid si unnskyld, eller konflikter vi har er min skyld, jeg plager han og kritiserer han, jeg trykker han under hælen, alle konfliktene er bevis på min odskap og på at det er jeg som er sprø, hvert eneste ett av årene vi har vært sammen har vært forjævlige osv.

Jeg er veldig lei meg, først var jeg trist fordi jeg fikk dårlig samvittighet og følte meg slem, men nå er jeg lei meg fordi han ødelegger/avslutter forholdet på feil grunnlag. Det er trist at HAN har det sånn, alt dette negative (det meste i alle fall) er inni HANS hode. Det er ikke en realistisk versjon av verden...

Og desto flere slike ting han sa, og desto flere løgner og dobbelte bokføringer han drev med, jo mer så jeg at han ikke er seg sjøl. Det er patologisk, dette fokuset på det negative, og det faktum at han ikke ser en eneste positiv side ved en person han for to år siden kalte drømmekvinnen...

Han er sjuk, tror jeg. Virkelig, enten sterkt depressiv og utbrent, eller noe med paranoide trekk (når jeg gjør noe fint for han er det "bare for å gi han dårlig samvittighet" eller "for å kontrollere"), eller kanskje bipolar.

Synd - for jeg elsker han. Med både gode og dårlige sider...

Tror din mann er syk også.

[Kyrra]

Blåkopi av min mann. Jeg er selveste antikrist i livet hans, jeg må alltid bryte isen først, jeg må alltid si unnskyld, eller konflikter vi har er min skyld, jeg plager han og kritiserer han, jeg trykker han under hælen, alle konfliktene er bevis på min odskap og på at det er jeg som er sprø, hvert eneste ett av årene vi har vært sammen har vært forjævlige osv.

Jeg er veldig lei meg, først var jeg trist fordi jeg fikk dårlig samvittighet og følte meg slem, men nå er jeg lei meg fordi han ødelegger/avslutter forholdet på feil grunnlag. Det er trist at HAN har det sånn, alt dette negative (det meste i alle fall) er inni HANS hode. Det er ikke en realistisk versjon av verden...

Og desto flere slike ting han sa, og desto flere løgner og dobbelte bokføringer han drev med, jo mer så jeg at han ikke er seg sjøl. Det er patologisk, dette fokuset på det negative, og det faktum at han ikke ser en eneste positiv side ved en person han for to år siden kalte drømmekvinnen...

Han er sjuk, tror jeg. Virkelig, enten sterkt depressiv og utbrent, eller noe med paranoide trekk (når jeg gjør noe fint for han er det "bare for å gi han dårlig samvittighet" eller "for å kontrollere"), eller kanskje bipolar.

Synd - for jeg elsker han. Med både gode og dårlige sider...

Tror din mann er syk også.

Ganske skremmende lesning... Klarer vel ikke helt å få meg til å si at mannen er syk (han jeg lever sammen med) men at han har et negativt fokus, skylder de fleste vansker over på meg etc DET er sant! Han viste jo en helt annen side av seg selv i fjor, etter det hadde vært slutt en måned. DA var han oppofrende, ydmyk og god i forholdet...en stund. Så ble han mer og mer sitt "gamle jeg" igjen, og NÅ sier han at det er Min skyld at han blir sånn som nå! Jeg kjenner også igjen uttalelser i svaret ditt om at han blir kritisert, jeg har et kontrollbehov etc. Rimelig heavy når en gjør og gir i beste mening. Jeg er vel den som Virkelig kjemper og har lyst til å kjempe for forholdet! Senest i går sa jeg at jeg føler jeg sklir bort fra han nå (pga hvor lite han evner å gi) Jeg fikk INGEN reaksjon på det!! Men hvis jeg Spør direkte "Hva føler/syns du om det?" så svarer han at han ikke vil det skal gå over styr med oss. Jeg sa videre at jeg ønsker å se om vi begge kan sette inn et ekstra gear, med "blanke ark" på en måte. Men Nei, han svarte bare at det hjelper ikke om han står på hue, nytter ikke hva han enn gjør, for han blir bare kristisert (syns Han) så jeg kunne ikke forvente noe ekstra fra den kanten. Mens jeg er villig til å prøve om og om igjen, selvom evt han tråkker feil noen ganger. Jeg sa at jeg føler det som om han har gitt opp, (han er så forutinntatt og virker lite interessert i å redde dette her) men neida, han har ikke gitt opp sier han... Forstå det den som kan.

[Gjest anonymaja]

Ganske skremmende lesning... Klarer vel ikke helt å få meg til å si at mannen er syk (han jeg lever sammen med) men at han har et negativt fokus, skylder de fleste vansker over på meg etc DET er sant! Han viste jo en helt annen side av seg selv i fjor, etter det hadde vært slutt en måned. DA var han oppofrende, ydmyk og god i forholdet...en stund. Så ble han mer og mer sitt "gamle jeg" igjen, og NÅ sier han at det er Min skyld at han blir sånn som nå! Jeg kjenner også igjen uttalelser i svaret ditt om at han blir kritisert, jeg har et kontrollbehov etc. Rimelig heavy når en gjør og gir i beste mening. Jeg er vel den som Virkelig kjemper og har lyst til å kjempe for forholdet! Senest i går sa jeg at jeg føler jeg sklir bort fra han nå (pga hvor lite han evner å gi) Jeg fikk INGEN reaksjon på det!! Men hvis jeg Spør direkte "Hva føler/syns du om det?" så svarer han at han ikke vil det skal gå over styr med oss. Jeg sa videre at jeg ønsker å se om vi begge kan sette inn et ekstra gear, med "blanke ark" på en måte. Men Nei, han svarte bare at det hjelper ikke om han står på hue, nytter ikke hva han enn gjør, for han blir bare kristisert (syns Han) så jeg kunne ikke forvente noe ekstra fra den kanten. Mens jeg er villig til å prøve om og om igjen, selvom evt han tråkker feil noen ganger. Jeg sa at jeg føler det som om han har gitt opp, (han er så forutinntatt og virker lite interessert i å redde dette her) men neida, han har ikke gitt opp sier han... Forstå det den som kan.

Man skal selvfølgelig ikke diagnostisere folk på "frihånd", det er irriterende for den det gjelder, og kan brukes som en måte å manipulere andre. Men jeg har spurt min samboer om hvordan det sto til (fordi han hadde så kort lunte osv) og han innrømte at han hadde det dårlig. Jeg maste på han slik at han gikk til legen, men der tok de bare en masse blodprøver.

Så kom de til at blodet var bra, men han har klart å sette fingeren på det sjøl litt - noen ganger er han deppa og sier det er fordi jeg er slem osv, men noen ganger har han et klart blikk og innrømmer at: Ja, han er lei, utbrent, trøtt, føler seg sjuk, alt føles som et slit, han ser ingen gleder mer - i alle fall ingen han vil dele med meg... etc. Han ville tie og tåle, helt til jeg begynte å grave i dette.

Jeg mener at det vil gå over, hvis han finner virkemidler for det, og at grunnene til at vi har det sånn er mange, de fleste er knytta til livssituasjon og begrensninger i frihet og aksjonsradius. Jeg har hele veien prøvd å si at alle med små barn har det sånn, men at det er en fase.

I hans hode er det JEG som hindrer han i å gjøre morsomme ting, for jeg vil kunne ha innvendinger mot å passe barn aleine flere ganger i uka, det er JEG som har satt han i denne situasjonen fordi jeg ønska meg stor familie, og det er JEG som ikke har tilrettelagt på de rette måtene for at vårt liv skal kunne være så fritt som mulig.

Blant annet var han stadig sur på meg da jeg hadde barselpermisjon fordi jeg ikke i tillegg tok alt husarbeidet - jeg hadde jo fri! (Noen få uker med pappaperm og han hadde skjønt at man ikke fikk tid likevel - men med neste barn var han sur på nytt. Kort hukommelse.)

Så jeg syns jo at jeg også har noe å anføre i diskusjonen. Hans karakteristikker av meg og livet vårt er ikke "sannheten".

Men jeg diskuterer det ikke lenger likevel, jeg trur bare ikke det er noe å tjene på å diskutere. Jeg kan ikke overbevis han. Jeg vinner ikke noe på å lekse opp hans egne mangler og urettferdige dommer mot meg - dette er ikke et spørsmål om å "ha rett".

Men jeg vil at han skal finne igjen og se de tingene vi hadde sammen da vi møttes. det ermitt største ønske, for det var en vidunderlig tid, vi følte oss lykkelige, samkjørte, vi hadde fellesskap og enighet, vi elska ofte og lidenskapelig...alt dette var ikke bare luft!

Det var et sterkt og vakkert forhold, og jeg mener at grunnlaget ligger der ennå. Likevel ser han det ikke, husker det ikke; han har ikke lenger trua på sitt eget forhold. Og det er det såreste, for den trua har jeg aldri mista, midt i alle våre konflikter. Skulle ønske han kunne hente styrke og komme tilbake med fornya tru på oss to og familien vår.

[Kyrra]

Man skal selvfølgelig ikke diagnostisere folk på "frihånd", det er irriterende for den det gjelder, og kan brukes som en måte å manipulere andre. Men jeg har spurt min samboer om hvordan det sto til (fordi han hadde så kort lunte osv) og han innrømte at han hadde det dårlig. Jeg maste på han slik at han gikk til legen, men der tok de bare en masse blodprøver.

Så kom de til at blodet var bra, men han har klart å sette fingeren på det sjøl litt - noen ganger er han deppa og sier det er fordi jeg er slem osv, men noen ganger har han et klart blikk og innrømmer at: Ja, han er lei, utbrent, trøtt, føler seg sjuk, alt føles som et slit, han ser ingen gleder mer - i alle fall ingen han vil dele med meg... etc. Han ville tie og tåle, helt til jeg begynte å grave i dette.

Jeg mener at det vil gå over, hvis han finner virkemidler for det, og at grunnene til at vi har det sånn er mange, de fleste er knytta til livssituasjon og begrensninger i frihet og aksjonsradius. Jeg har hele veien prøvd å si at alle med små barn har det sånn, men at det er en fase.

I hans hode er det JEG som hindrer han i å gjøre morsomme ting, for jeg vil kunne ha innvendinger mot å passe barn aleine flere ganger i uka, det er JEG som har satt han i denne situasjonen fordi jeg ønska meg stor familie, og det er JEG som ikke har tilrettelagt på de rette måtene for at vårt liv skal kunne være så fritt som mulig.

Blant annet var han stadig sur på meg da jeg hadde barselpermisjon fordi jeg ikke i tillegg tok alt husarbeidet - jeg hadde jo fri! (Noen få uker med pappaperm og han hadde skjønt at man ikke fikk tid likevel - men med neste barn var han sur på nytt. Kort hukommelse.)

Så jeg syns jo at jeg også har noe å anføre i diskusjonen. Hans karakteristikker av meg og livet vårt er ikke "sannheten".

Men jeg diskuterer det ikke lenger likevel, jeg trur bare ikke det er noe å tjene på å diskutere. Jeg kan ikke overbevis han. Jeg vinner ikke noe på å lekse opp hans egne mangler og urettferdige dommer mot meg - dette er ikke et spørsmål om å "ha rett".

Men jeg vil at han skal finne igjen og se de tingene vi hadde sammen da vi møttes. det ermitt største ønske, for det var en vidunderlig tid, vi følte oss lykkelige, samkjørte, vi hadde fellesskap og enighet, vi elska ofte og lidenskapelig...alt dette var ikke bare luft!

Det var et sterkt og vakkert forhold, og jeg mener at grunnlaget ligger der ennå. Likevel ser han det ikke, husker det ikke; han har ikke lenger trua på sitt eget forhold. Og det er det såreste, for den trua har jeg aldri mista, midt i alle våre konflikter. Skulle ønske han kunne hente styrke og komme tilbake med fornya tru på oss to og familien vår.

Min samboer innrømmer dessverre ingenting. Feilene ligger tydeligvis hos meg...iallefall 98% av dem. Må være befriende å ha det sånn som han?! Jeg er mildt sagt møkklei, men føler dessverre så altfor mye for han enda... Ikke lett å bryte da! Nå får vi se om et kommunikasjonskurs har noe for seg. Høres ut som om du har litt å stri med du også, selvom det kanskje er med noe ulik basis. Vi har ikke småbarn-problematikken å henge tingene på. Tror jeg mer og mer må stikke fingeren i jorda å SE!! Se hvordan han/det Faktisk er! En skal da ikke måtte trygle og be om bekreftelser og kjærlighet når en er utrygg på hvor partneren står? Er det ikke sånn at en skal kunne snakke om tingene, for så å prøve å "rette opp" ting og gjøre det beste for hverandre? Slik tenker iallefall jeg..

[Gjest anonymaja]

Min samboer innrømmer dessverre ingenting. Feilene ligger tydeligvis hos meg...iallefall 98% av dem. Må være befriende å ha det sånn som han?! Jeg er mildt sagt møkklei, men føler dessverre så altfor mye for han enda... Ikke lett å bryte da! Nå får vi se om et kommunikasjonskurs har noe for seg. Høres ut som om du har litt å stri med du også, selvom det kanskje er med noe ulik basis. Vi har ikke småbarn-problematikken å henge tingene på. Tror jeg mer og mer må stikke fingeren i jorda å SE!! Se hvordan han/det Faktisk er! En skal da ikke måtte trygle og be om bekreftelser og kjærlighet når en er utrygg på hvor partneren står? Er det ikke sånn at en skal kunne snakke om tingene, for så å prøve å "rette opp" ting og gjøre det beste for hverandre? Slik tenker iallefall jeg..

Når han sier at 98% av feilen ligger hos deg, så er det et utsagn som jeg mener flagger hans sykelighet ganske høyt. Selv folk i konfliktfylte forhold klarer å se sin egen rolle i det dersom de er ved sine fulle fem.

Ingen av oss LIKER å innrømme elendigheten vi sjøl er skyld i, men den totale mangelen på selvinnsikt er ikke noe de fleste friske mennesker har. En slektning av meg er bipolar, og den måten han ser verden på, og beskriver sine nærmeste på, forteller bare mye, mye mer om han sjøl enn det gjør om omgivelsene.

Det er det jeg tenker om din mann nå (- hvis du klarer å være sånn passe edruelig i beskrivelsen, da, og ikke bare svartmaler han for å få litt støtte. Men det virker ikke slik.) - at hans verden er kjip fordi hans indre er kjipt, ikke fordi alle i hans verden er slemme osv.

[Kyrra]

Når han sier at 98% av feilen ligger hos deg, så er det et utsagn som jeg mener flagger hans sykelighet ganske høyt. Selv folk i konfliktfylte forhold klarer å se sin egen rolle i det dersom de er ved sine fulle fem.

Ingen av oss LIKER å innrømme elendigheten vi sjøl er skyld i, men den totale mangelen på selvinnsikt er ikke noe de fleste friske mennesker har. En slektning av meg er bipolar, og den måten han ser verden på, og beskriver sine nærmeste på, forteller bare mye, mye mer om han sjøl enn det gjør om omgivelsene.

Det er det jeg tenker om din mann nå (- hvis du klarer å være sånn passe edruelig i beskrivelsen, da, og ikke bare svartmaler han for å få litt støtte. Men det virker ikke slik.) - at hans verden er kjip fordi hans indre er kjipt, ikke fordi alle i hans verden er slemme osv.

Prøver å se det fra begges side ja, men ser klarere og klarere hvor landet ligger. MEN,...skal ta på meg feilen for egne formuleringer her, for han SIER ikke at feilen ligger 98% hos meg, men det Føles sånn for meg! Utifra ting som blir sagt, gjort (eller kanskje heller IKKE gjort) fra hans side etc

[Pentad]

Heisann.

Jeg leste inlegget og registrerte meg kun for å svare på det. Jeg skjønner så godt det du formidler og du er ikke alene i denne opplevelsen. Jeg har vært samlivskonsulent og gått over til annet arbeid, men jeg fremdeles skriver litt om temaet, samliv. Tro det eller ei så skrev jeg om dette tema (denne type opplevelsen) sist uken (som en serie). Hvis du vil lese litt forklaring bak din type sine reaksjoner så er webaddressen, pentads.blogspot.com

Der skriver jeg litt om menn som er svært sensitiv til kommunikasjon og spesielt når ting er formulert etter oppskriften, men fremdeles blir oppfattet som kritikk....Lykke til!

[Gjest mitt forslag]

Det virker som om at det er personlighetsting som er det mest problematiske her, og derav kommunikasjonsproblematikk som symptomer.

Familievernkontor, få inn en tredje person som dere kan speile dere i..

[Kyrra]

Heisann.

Jeg leste inlegget og registrerte meg kun for å svare på det. Jeg skjønner så godt det du formidler og du er ikke alene i denne opplevelsen. Jeg har vært samlivskonsulent og gått over til annet arbeid, men jeg fremdeles skriver litt om temaet, samliv. Tro det eller ei så skrev jeg om dette tema (denne type opplevelsen) sist uken (som en serie). Hvis du vil lese litt forklaring bak din type sine reaksjoner så er webaddressen, pentads.blogspot.com

Der skriver jeg litt om menn som er svært sensitiv til kommunikasjon og spesielt når ting er formulert etter oppskriften, men fremdeles blir oppfattet som kritikk....Lykke til!

Tusen hjertelig takk. Skal gå inn å lese...