skikkelig vanskelig dette bruddet, altså....

[Gjest sjokladeplaten]

Alle brudd er jo vanskelige, men jeg føler at dette tærer så skrekkelig på kreftene min, og de trenger jeg til barna mine nå.

Det er jo ekstra vansklelig siden min eks er/har vært psykisk syk, og jeg sliter med grusom skyldfølelse.

vi har nå vært separert i ca 8 mnd. Jeg vil ikke ha han tilbake. Jeg synes det er vanskelig å prate med han, spesielt siden jeg ikke vet hvor frisk han er, og at han ved vår siste avtale på familievernkontoret gikk i sinne. Han nekter å diskutere samvær med barn, økonomiske ting etc. Derfor er alt på stedet hvil. Han bor hos moren sin, men kaller vårt felles hus som "hjemme". Han går fremdeles med gifteringen. Han har fortsatt nøkler, og vi eier boligen sammen. Han bruker min pc og legger igjen skittentøy når han har vært hjemme med ungene en kveld. Han setter igjen tannbørsten. Han har alle sine ting der, og klær i klesskapet.

Jeg har nå skrevet et forslag til samværavtale med barna, som jeg skal gi han. Har rett og slett tenkt å legge det i postkassa hos moren hans, sånn at han kan lese det i ro og fred og tenke seg om før vi diskuterer det. Synes dere det er dumt?

Hva gjør jeg når han ikke vil gjøre noe for å gjøre slutt på ekteskapet? Dette tapper meg for energi, og jeg trenger energi nå, da jeg er alene med mine to skolebarn som er veldig aktive og har masse lekser. Jeg har også en krevende jobb. Dette grå greit nå, men om en stund tror jeg at jeg står i fare for å bli veldig utbrendt!

Det er ingen muligheter for meg å ta han tilbake, jeg har jobbet og strevet for å få vårt forhold til å fungere i mange år, men hans sjalusi og kontrollbehov + at han egentlig er som et stort barn på mange måter er årsaken til at dette er mitt endelige valg.

Men jeg ønsker å ha et bra forhold til han foremdeles, spesielt for ungenes skyld. Jeg vil at de skal se pappaen sin, som de er veldig glade i.

Hvordan skal jeg kommunisere med mennen?

[Gjest Nickløsheletia]

''Han har alle sine ting der, og klær i klesskapet''

Naturligvis! Han kan jo ikke dra alt sitt inn til moren sin. Det synes jeg ikke du kan forvente av moren hans. Han er en voksen mann og hun kan ikke påleges alt ansvar.

Det er du som er gift med han. Ikke moren.

Men du må vise handlerkraft. Du har tidligere fått råd om å skaffe advokat og det synes jeg du skal gjøre nå for å få fortgang på sakene.

[Gjest sjokoladeplaten]

''Han har alle sine ting der, og klær i klesskapet''

Naturligvis! Han kan jo ikke dra alt sitt inn til moren sin. Det synes jeg ikke du kan forvente av moren hans. Han er en voksen mann og hun kan ikke påleges alt ansvar.

Det er du som er gift med han. Ikke moren.

Men du må vise handlerkraft. Du har tidligere fått råd om å skaffe advokat og det synes jeg du skal gjøre nå for å få fortgang på sakene.

Har kontaktet advokat, ikke særlig mye hjelp å få der, og det var svindyrt.

Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente mye av moren hans, men at han bor der er vel ikke mitt problem? Jeg er rimelig fortvilet nå, og det er ingen hjelp å få noen steder. Ikke engang hos familievernkontoret, som jeg er skikkelig skuffet over.

Det letteste hadde nesten vært å tatt han tilbake og bare glemt meg selv oppi alt dette, sånn som jeg har gjort i mange år allerede. Har masse sår og sjeletrøbbel ettere årene med denne mannen. Er sliten og deppa og ....snart utbrendt.

[Gjest Elextra]

Har kontaktet advokat, ikke særlig mye hjelp å få der, og det var svindyrt.

Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente mye av moren hans, men at han bor der er vel ikke mitt problem? Jeg er rimelig fortvilet nå, og det er ingen hjelp å få noen steder. Ikke engang hos familievernkontoret, som jeg er skikkelig skuffet over.

Det letteste hadde nesten vært å tatt han tilbake og bare glemt meg selv oppi alt dette, sånn som jeg har gjort i mange år allerede. Har masse sår og sjeletrøbbel ettere årene med denne mannen. Er sliten og deppa og ....snart utbrendt.

Har du forsøkt å kontakte JURK?

http://www.jurk.no/no/front/

[Kyrra]

Har selv nettopp skrevet inn et innlegg her, ang kommunikasjonsvansker med en mann. Foreløpig ingen svar på det, MEN....det jeg kan si til deg er at etter min erfaring å dømme så finnes det enkelte menn som bare IKKE kan(vil?) kommunisere! Å det ser det ut til at vi ikke kan gjøre noe med. Synd, men tror ikke det hjelper om du/vi vil aldri så mye!!!

[Gjest Nickløsheletia]

Har kontaktet advokat, ikke særlig mye hjelp å få der, og det var svindyrt.

Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente mye av moren hans, men at han bor der er vel ikke mitt problem? Jeg er rimelig fortvilet nå, og det er ingen hjelp å få noen steder. Ikke engang hos familievernkontoret, som jeg er skikkelig skuffet over.

Det letteste hadde nesten vært å tatt han tilbake og bare glemt meg selv oppi alt dette, sånn som jeg har gjort i mange år allerede. Har masse sår og sjeletrøbbel ettere årene med denne mannen. Er sliten og deppa og ....snart utbrendt.

''Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente mye av moren hans, men at han bor der er vel ikke mitt problem?''

Nei, men han har vel ikke mulighet for å kjøpe seg et sted å bo før dere har ordnet formelt med seperasjon og gjort opp mellom dere økonomisk.

Så lenge han setter seg på bakbena, har du ikke annet valg enn å skaffe advokat, selv om det er svindyrt.

Det vil bli svindyrt for han også og det kan du godt fortelle han. Han er heller ikke tjent med ikke å samarbeide.

Familievernkontoret kan ikke gjøre mer om han ikke vil.

[Gjest Sjokoladeplaten]

Har selv nettopp skrevet inn et innlegg her, ang kommunikasjonsvansker med en mann. Foreløpig ingen svar på det, MEN....det jeg kan si til deg er at etter min erfaring å dømme så finnes det enkelte menn som bare IKKE kan(vil?) kommunisere! Å det ser det ut til at vi ikke kan gjøre noe med. Synd, men tror ikke det hjelper om du/vi vil aldri så mye!!!

Ja,Jeg leste innlegget ditt, men hadde dessverre ingen gode råd, så jeg svarte ikke....

Han er ikke særlig god på kommunikasjon nei. Særlig når han ikke VIL skilles.

det ersom å løpe i oppoverbakke med skikkelig kols, eller noe....blir dritsliten, unnskyld uttrykket.

har så lyst til å starte livet mitt på nytt, med blanke ark, men ser at det ikke går an.

Jeg ønsker deg lykke til i hvert fall....

[Gjest Sjokoladeplaten]

''Jeg skjønner at jeg ikke kan forvente mye av moren hans, men at han bor der er vel ikke mitt problem?''

Nei, men han har vel ikke mulighet for å kjøpe seg et sted å bo før dere har ordnet formelt med seperasjon og gjort opp mellom dere økonomisk.

Så lenge han setter seg på bakbena, har du ikke annet valg enn å skaffe advokat, selv om det er svindyrt.

Det vil bli svindyrt for han også og det kan du godt fortelle han. Han er heller ikke tjent med ikke å samarbeide.

Familievernkontoret kan ikke gjøre mer om han ikke vil.

Nei, men de kan forsøke å få han i tale i hvert fall. Familiekontoret altså. Og kanskje gi oss noen gode råd? det eneste de hadde å si var at de skjønte at jeg hadde litt å stri med....

har bare lyst til å legge meg for å sove i et halvt århundre akkurat nå...

[Gjest Nickløsheletia]

Nei, men de kan forsøke å få han i tale i hvert fall. Familiekontoret altså. Og kanskje gi oss noen gode råd? det eneste de hadde å si var at de skjønte at jeg hadde litt å stri med....

har bare lyst til å legge meg for å sove i et halvt århundre akkurat nå...

Jeg skjønner det, men jeg kan ikke se at du har noe valg utenom å skafffe advokat. Det kan bli dyrt om du ikke har rett på fri rettshjelp, men om du setter i gang prosessen, kan det jo hende også han forstår det, med det resultat at han bestemmer seg for å samarbeide.

Har dere noen felles bekjente han stoler på som kan snakke litt fornuft med mannen din?

[Atene]

Sitter du fortsatt der og venter på at han skal bli enig med deg?

Han blir ikke det! Det er bare å bite i det sure eplet og ta konflikten. Du har vel søkt om separasjon? Så må dere fordele boet, og der kommer du neppe utenom juridisk hjelp.

Ja, det er dyrt. Nei, det finnes ingen vei utenom.

[løvinne71]

Jeg vil først si at du har min fulle støtte når det gjelder årsaken til bruddet, og at jeg tror du har gjort klokt i å tenke på deg selv og barnas trivsel.

Jeg husker deg fra en tid tilbake, og vet at du har prøvd å strekke deg langt for å få ting til å fungere.

Men når det er sagt, så er jo den PRAKTISKE gjennomføringen en helt annen sak.

Det som i realiteten har skjedd her, er jo at DU har ønsket bruddet, men det er HAN som har tatt byrden ved å flytte ut fra deres felles hjem.

Han bor foreløpig hos sin mor, og har altså ikke noe nytt sted han kan kalle for "sitt hjem"

Det er jo naturlig at han fortsatt har både klær og eiendeler i det huset han har bodd i i flere år, og som han fortsatt eier sin del av.

Barna hans bor jo også fortsatt i det huset han har delt med dem, så jeg synes absolutt ikke det er noe rart at han fortsatt betrakter huset deres som "hjemme"

Og med tanke på at det har gått "bare" 8 mnd, og han er syk og var imot bruddet, så synes jeg heller ikke det er så rart om han ennå ikke samarbeider med deg slik du ønsker.

Jeg vet ikke hvilken planer du/dere har for huset. Men hvis du ønsker å komme videre uten ham, så tror jeg det beste du kan gjøre er å ta saken i egne hender ved å løsrive deg fra ting dere har felles.

Flytt ut av det felles huset slik at du får et sted som bare er ditt, og hvor han ikke har nøkkel, eller sine personlige ting. Dette vil også være et tydelig signal på at du mener alvor med bruddet, og at det ikke finnes noe felles han kan komme tilbake til.

Evt kan du leie et sted til du får solgt eller frigjort kapital fra huset.

Dette vil også "tvinge" på plass en samværsordning siden han ikke lenger har "fri tilgang" på barnas hjem.

Poenget er at du selv må ta byrdene og de praktiske problemene som bruddet medfører, istedet for å forvente det av ham.

[PieLill]

''Alle brudd er jo vanskelige, men jeg føler at dette tærer så skrekkelig på kreftene min, og de trenger jeg til barna mine nå.''

Føler virkelig med deg.

''Det er jo ekstra vansklelig siden min eks er/har vært psykisk syk, og jeg sliter med grusom skyldfølelse.''

Den forederiske skyldfølelsen... Tenk hvilken skyldfølelse du kunne endt opp med om noen år overfor barna om du ikke gjorde dette.

''...Han nekter å diskutere samvær med barn, økonomiske ting etc. Derfor er alt på stedet hvil...''

Du blir nok nødt til å skape vei i vellinga på egenhånd.

''Han har fortsatt nøkler, og vi eier boligen sammen. Han bruker min pc og legger igjen skittentøy når han har vært hjemme med ungene en kveld. Han setter igjen tannbørsten. Han har alle sine ting der, og klær i klesskapet.''

Endre passordet på PC-en om du ikke vil han skal bruke den. Jeg går ut fra du ikke vasker de skitne klærne hans.

''Jeg har nå skrevet et forslag til samværavtale med barna, som jeg skal gi han. Har rett og slett tenkt å legge det i postkassa hos moren hans, sånn at han kan lese det i ro og fred og tenke seg om før vi diskuterer det. Synes dere det er dumt?''

Det er en måte å gjøre det på. Slett ikke dumt. Det andre alternativet er å sende den rekommandert. Da kan du dokumentere at du har kommet med forslaget og at han har mottatt det.

''Hva gjør jeg når han ikke vil gjøre noe for å gjøre slutt på ekteskapet? Dette tapper meg for energi, og jeg trenger energi nå, da jeg er alene med mine to skolebarn som er veldig aktive og har masse lekser. Jeg har også en krevende jobb. Dette grå greit nå, men om en stund tror jeg at jeg står i fare for å bli veldig utbrendt!''

Du blir nok nødt til å ensidig ende ekteskapet. Det krever at du går fram juridisk korrekt. Til det trenger du en grepa advokat. Over tid kan det bli langt dyrere å ikke investere i dette. Her på DOL kan du sikkert få tips om hvem som kan duge.

Noen advokatlinker:

http://www.advokatforeningen.no/PageFiles/3833/Brosjyre_Advokatvakten_pdf.PDF

http://www.advokatenhjelperdeg.no/

http://www.legaliz.no/counselling/counselling.asp

''Det er ingen muligheter for meg å ta han tilbake, jeg har jobbet og strevet for å få vårt forhold til å fungere i mange år, men hans sjalusi og kontrollbehov + at han egentlig er som et stort barn på mange måter er årsaken til at dette er mitt endelige valg.''

Du har helt rett i at du ikke lengre kan lappe dette sammen.

''Men jeg ønsker å ha et bra forhold til han foremdeles, spesielt for ungenes skyld. Jeg vil at de skal se pappaen sin, som de er veldig glade i.''

Det er veldig bra at du tenker slik og strekker deg langt for å oppnå det. Samtidig er ikke dette bare opp til deg, men også ham. Om du forsøker å unngå konflikt for enhver pris, kan du være sikker på at han vil spille fiolin på det.

Du skal ikke være en konfliktskaper. Men når han ikke vil sammarbeide, har _han_ alt skapt en konflikt. Er det ikke egentlig et gammelt godt spor? Han er i stor grad årsak til konflikten. Men det faller likevel på deg å sørge for fred? Og om du ikke gjør det føler du at det var din skyld at det smalt?

''Hvordan skal jeg kommunisere med mennen?''

Dessverre tror jeg at for øyeblikket finnes det ingen god måte å kommunisere med ham på. Du må i stedet forholde deg til ham. Den beste måten å gjøre det på er gjennom advokat, brev, tidsfrister, ultimatum etc.

Det er så mye, mye bedre om du lar en dyktig advokat ta hånd om dette. For det første blir det riktig og raskere gjort. For det andre kan du bruke tanker og følelser på andre ting, f.eks. barna og deg selv. Tenk hvilken befrielse å la en annen sloss, så slipper du.

Er det en frivillighetssentral i nærheten av der du bor? På slike steder kan det finnes mange vettuge mennesker som kan trå til med praktisk hjelp og/eller være en støtte og samtalepartner.

Håper du kan finne gode måter til å slippe å bære alt dette alene.

mvh

[Gjest sjokoladeplaten]

''Alle brudd er jo vanskelige, men jeg føler at dette tærer så skrekkelig på kreftene min, og de trenger jeg til barna mine nå.''

Føler virkelig med deg.

''Det er jo ekstra vansklelig siden min eks er/har vært psykisk syk, og jeg sliter med grusom skyldfølelse.''

Den forederiske skyldfølelsen... Tenk hvilken skyldfølelse du kunne endt opp med om noen år overfor barna om du ikke gjorde dette.

''...Han nekter å diskutere samvær med barn, økonomiske ting etc. Derfor er alt på stedet hvil...''

Du blir nok nødt til å skape vei i vellinga på egenhånd.

''Han har fortsatt nøkler, og vi eier boligen sammen. Han bruker min pc og legger igjen skittentøy når han har vært hjemme med ungene en kveld. Han setter igjen tannbørsten. Han har alle sine ting der, og klær i klesskapet.''

Endre passordet på PC-en om du ikke vil han skal bruke den. Jeg går ut fra du ikke vasker de skitne klærne hans.

''Jeg har nå skrevet et forslag til samværavtale med barna, som jeg skal gi han. Har rett og slett tenkt å legge det i postkassa hos moren hans, sånn at han kan lese det i ro og fred og tenke seg om før vi diskuterer det. Synes dere det er dumt?''

Det er en måte å gjøre det på. Slett ikke dumt. Det andre alternativet er å sende den rekommandert. Da kan du dokumentere at du har kommet med forslaget og at han har mottatt det.

''Hva gjør jeg når han ikke vil gjøre noe for å gjøre slutt på ekteskapet? Dette tapper meg for energi, og jeg trenger energi nå, da jeg er alene med mine to skolebarn som er veldig aktive og har masse lekser. Jeg har også en krevende jobb. Dette grå greit nå, men om en stund tror jeg at jeg står i fare for å bli veldig utbrendt!''

Du blir nok nødt til å ensidig ende ekteskapet. Det krever at du går fram juridisk korrekt. Til det trenger du en grepa advokat. Over tid kan det bli langt dyrere å ikke investere i dette. Her på DOL kan du sikkert få tips om hvem som kan duge.

Noen advokatlinker:

http://www.advokatforeningen.no/PageFiles/3833/Brosjyre_Advokatvakten_pdf.PDF

http://www.advokatenhjelperdeg.no/

http://www.legaliz.no/counselling/counselling.asp

''Det er ingen muligheter for meg å ta han tilbake, jeg har jobbet og strevet for å få vårt forhold til å fungere i mange år, men hans sjalusi og kontrollbehov + at han egentlig er som et stort barn på mange måter er årsaken til at dette er mitt endelige valg.''

Du har helt rett i at du ikke lengre kan lappe dette sammen.

''Men jeg ønsker å ha et bra forhold til han foremdeles, spesielt for ungenes skyld. Jeg vil at de skal se pappaen sin, som de er veldig glade i.''

Det er veldig bra at du tenker slik og strekker deg langt for å oppnå det. Samtidig er ikke dette bare opp til deg, men også ham. Om du forsøker å unngå konflikt for enhver pris, kan du være sikker på at han vil spille fiolin på det.

Du skal ikke være en konfliktskaper. Men når han ikke vil sammarbeide, har _han_ alt skapt en konflikt. Er det ikke egentlig et gammelt godt spor? Han er i stor grad årsak til konflikten. Men det faller likevel på deg å sørge for fred? Og om du ikke gjør det føler du at det var din skyld at det smalt?

''Hvordan skal jeg kommunisere med mennen?''

Dessverre tror jeg at for øyeblikket finnes det ingen god måte å kommunisere med ham på. Du må i stedet forholde deg til ham. Den beste måten å gjøre det på er gjennom advokat, brev, tidsfrister, ultimatum etc.

Det er så mye, mye bedre om du lar en dyktig advokat ta hånd om dette. For det første blir det riktig og raskere gjort. For det andre kan du bruke tanker og følelser på andre ting, f.eks. barna og deg selv. Tenk hvilken befrielse å la en annen sloss, så slipper du.

Er det en frivillighetssentral i nærheten av der du bor? På slike steder kan det finnes mange vettuge mennesker som kan trå til med praktisk hjelp og/eller være en støtte og samtalepartner.

Håper du kan finne gode måter til å slippe å bære alt dette alene.

mvh

Hei

Takk for mye støtte i svaret ditt. Jeg skal tenke på det med advokat en gang til. Jeg er så glad for at jeg har foreldre som hjelper meg veldig mye i denne sammenhengen, og søsken også.

Jeg føler nok at det er min jobb å få til dette uten for store konflikter, siden det er jeg som vil avslutte dette. Dette henger nok mye sammen med skyldfølelsen. Prøver å tenke på at det på lang sikt er det beste for barna, men hittill er det jo jeg som har fått mekre lunene hans mest....

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg vil først si at du har min fulle støtte når det gjelder årsaken til bruddet, og at jeg tror du har gjort klokt i å tenke på deg selv og barnas trivsel.

Jeg husker deg fra en tid tilbake, og vet at du har prøvd å strekke deg langt for å få ting til å fungere.

Men når det er sagt, så er jo den PRAKTISKE gjennomføringen en helt annen sak.

Det som i realiteten har skjedd her, er jo at DU har ønsket bruddet, men det er HAN som har tatt byrden ved å flytte ut fra deres felles hjem.

Han bor foreløpig hos sin mor, og har altså ikke noe nytt sted han kan kalle for "sitt hjem"

Det er jo naturlig at han fortsatt har både klær og eiendeler i det huset han har bodd i i flere år, og som han fortsatt eier sin del av.

Barna hans bor jo også fortsatt i det huset han har delt med dem, så jeg synes absolutt ikke det er noe rart at han fortsatt betrakter huset deres som "hjemme"

Og med tanke på at det har gått "bare" 8 mnd, og han er syk og var imot bruddet, så synes jeg heller ikke det er så rart om han ennå ikke samarbeider med deg slik du ønsker.

Jeg vet ikke hvilken planer du/dere har for huset. Men hvis du ønsker å komme videre uten ham, så tror jeg det beste du kan gjøre er å ta saken i egne hender ved å løsrive deg fra ting dere har felles.

Flytt ut av det felles huset slik at du får et sted som bare er ditt, og hvor han ikke har nøkkel, eller sine personlige ting. Dette vil også være et tydelig signal på at du mener alvor med bruddet, og at det ikke finnes noe felles han kan komme tilbake til.

Evt kan du leie et sted til du får solgt eller frigjort kapital fra huset.

Dette vil også "tvinge" på plass en samværsordning siden han ikke lenger har "fri tilgang" på barnas hjem.

Poenget er at du selv må ta byrdene og de praktiske problemene som bruddet medfører, istedet for å forvente det av ham.

Ja, jeg vet at jeg burde ha flyttet. egentlig ønsker jeg det også, men det er for barnas skyld at jeg blir boende. De har så mange gode venner i dette boområdet, og det vil skjære meg i hjertet å måtte rive opp fra det, selv om vi ikke ville komme til å flytte så langt.

Selv kunne jeg mer enn gjerne å startet på nytt i en mindre bolig med bare mine egne ting der.

skal vurdere det på nytt....

[Gjest sjokoladeplaten]

Sitter du fortsatt der og venter på at han skal bli enig med deg?

Han blir ikke det! Det er bare å bite i det sure eplet og ta konflikten. Du har vel søkt om separasjon? Så må dere fordele boet, og der kommer du neppe utenom juridisk hjelp.

Ja, det er dyrt. Nei, det finnes ingen vei utenom.

Ja, advokat er dyrt. Var på en time og måtte betale 2500,- hun sa heller ikke så mye annet enn jeg visste fra før, jeg har jo forsøkt å sette meg inn i dette selv.

Ja, vi er separert på 8 mnd. nå.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg skjønner det, men jeg kan ikke se at du har noe valg utenom å skafffe advokat. Det kan bli dyrt om du ikke har rett på fri rettshjelp, men om du setter i gang prosessen, kan det jo hende også han forstår det, med det resultat at han bestemmer seg for å samarbeide.

Har dere noen felles bekjente han stoler på som kan snakke litt fornuft med mannen din?

Advokat er kanskje eneste løsningen. Jeg får litt hjelp av familie til å kommunisere, men jeg tror at jobben må gjøres av meg, dessverre.

Takk for innspill.

[Gjest sjokoladeplaten]

Har du forsøkt å kontakte JURK?

http://www.jurk.no/no/front/

Nei, jeg har ikke det. Kanskje verdt et forsøk....takk for tipset!

[mariaflyfly]

Jeg er helt enig med Atene, det er ingen vei utenom å ta opp dette direkte.

1) Få ut fingeren! Du gjør det bare verre både for han og deg dersom dette drar ut. Stå for at du har bestemt deg for å ikke ta han tilbake dersom du virkelig har bestemt deg.

2) Søk om separasjon dersom du ikke allerede har gjort det

3) Bestill mekling hvis du ikke er ferdig med de obligatoriske antall timene og presenter samværsplanen din der. Dersom du lar det gå over 6 mnd etter forrige mekling må du ha ny runde...

4) Skaff deg en god advokat til å hjelpe deg med deling av boet like gjerne først som sist. Vær i forkant, ikke vent til bråket starter, for det gjør det garantert.

5) Se deg om etter ny bolig dersom du skal flytte, eller kontakt banken din dersom du skal kjøpe ham ut. Evt. bytt lås på døra den dagen huset er formelt ditt dersom han fortsatt har nøkkelen.

Vedr. punkt 1 - det med fingeren bør skje allerede i dag.

Vedr punkt 2 - Print ut skjemaer på nett (Fylkesmannen i ditt fylke) og send inn så fort som mulig. Jo før du sender inn disse papirene, jo fortere har du skillsmissen i boks.

Vedr. punkt 3 og 4 - ta telefonen til familievernkontoret så fort som mulig og gjør litt research for å finne en advokat som fokuserer på barnas beste, og som er god på sitt fagfelt.

Vedr punkt 5 - her kan du også gjøre research uten at han vet om det, og det bør du også begynne med snarest. Han har like mye rett på huset som deg såfremt dere eier det sammen. Du skal være glad han ikke begynner å kreve deg for husleie.

[mariaflyfly]

Nei, men de kan forsøke å få han i tale i hvert fall. Familiekontoret altså. Og kanskje gi oss noen gode råd? det eneste de hadde å si var at de skjønte at jeg hadde litt å stri med....

har bare lyst til å legge meg for å sove i et halvt århundre akkurat nå...

''Nei, men de kan forsøke å få han i tale i hvert fall. Familiekontoret altså. Og kanskje gi oss noen gode råd? det eneste de hadde å si var at de skjønte at jeg hadde litt å stri med....

''

Hva mer forventer du?

Du overvurderer familiekontorets stilling, mandat og kompetanse...

Tror

[frosken]

Hei,

Jeg tror jeg før har tipset deg om en konkret advokat. Bakgrunnen for nettopp dette tipset, er at hun både vil være handledyktig nok til å hjelpe deg til å få gjort det som må gjøres, samtidig som hun ut i fra barnas interesser vil forsøke å se etter løsninger som gjør at ikke bruddet får mer negative virkninger enn det må. Jeg tror du trenger en rådgiver som kan mer enn jus, men som også virkelig kan sin jus på dette området.

Hvis ikke reiseveien er uoverkommelig, så hadde jeg kontaktet henne.