NHD:dagens ungdom og selvinnsikt

[Gjest noen teorier?]

Jeg skriver nytt innlegg for ikke kuppe den forrige tråden. Du skriver om manglende selvinnsikt hos unge på program som blant annet Idol.

Hva er det som skjer i den oppvoksende generasjon, når dette er blitt en åpenbar forskjell fra da jeg vokste oppp(snart 40 år)?

Det er et viktig område på mange måter.

[Gjest noen teorier?]

Våre foreldre skrøt jo også av oss... De prøvde jo å bygge selvfølelse hos oss de også, så _det_ er jo ikke grunnleggende nytt.

[Gjest interessant tema]

Det samme med det at en del ungdom tror de kan "begynne på topp" i arbeidslivet. De skal liksom ikke jobbe seg opp.

[FGT]

Det samme med det at en del ungdom tror de kan "begynne på topp" i arbeidslivet. De skal liksom ikke jobbe seg opp.

Manglende selvinnsikt kunne en ha før også, men da kunne en mer ta i mot mer lærdom av de som hadde levd en stund, som en trodde på å respekterte. På den måten så kunne en ungå de smerter som p.g.a. manglende innsikt og forstand fulgte med seg.

I dag så er det mye omvendt, en må prøve det ut for å se om det stemmer, og får mange skrubbsær og svimerker, både fysisk, følelsemessig. Men lærer en av det, slik at en ungår å gå i de samme fellene ? I mange tilfeller så ser det ikke slik ut.

[Gjest athos]

Tenker noen ganger på samme temaet. Spesielt med at dagens ungdom har vokst opp med internett.Det vil si at de har en mye større tilgang til informasjon enn hva vi hadde.Det var ikke noe nettsider den gangen å henvende seg til.(Er vokst opp på 70/80-tallet)

Kunnskapsmessig så er trolig de som vokser opp idag bedre rustet enn tidligere generasjoner.Men jeg tror ikke at de er særlig mere følelsesmessig utviklet enn hva vi var.

[Gjest it's a wonderful world]

Det samme med det at en del ungdom tror de kan "begynne på topp" i arbeidslivet. De skal liksom ikke jobbe seg opp.

Det er fordi de er vant til å få alt lagt opp i hendene. Ungdom trenger ikke å jobbe så hardt for å oppnå ting nå som før, foreldrene hjelper dem jo ut. Det er ikke lenge siden det sto en artikkel i VG om at foreldre blir med barna sine på intervjuer, og det er de som forhanlder om lønn. Barna som vokser opp nå er dessertgenerasjonen som skummer fløten av det foreldrene har jobbet for.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke, men jeg har i det minste èn teori:

I dag er det PK at barn sak roses for alt. For at de er seg selv og for alt de gjør. Uansett kvaliteten på en prestasjon skal de roses. De skal også roses for alt som før var selvsagt inkl vanlig folkeskikk.

Det er ikke PK å realitetsorientere barn selv de gangene de presterer elendig. Selv de talentløse fotballspillerne, som stort sett snubler i egne ben, skal roses. Korpsbarnet, som etter et år på trompet fortsatt ikke kan spille en skala fordi det ikke har lært seg grepene, skal roses.

Til slutt tror barna at de er multitalenter som er fantastiske i det meste.

Jeg mener det er bedre å realitetsorientere barn og samtidig understreke at en kan være et utmerket medmenneske og gjøre det stort her i livet selv om en ikke har talent for f.eks. fotball.

[Glimtipper]

Jeg vet ikke, men jeg har i det minste èn teori:

I dag er det PK at barn sak roses for alt. For at de er seg selv og for alt de gjør. Uansett kvaliteten på en prestasjon skal de roses. De skal også roses for alt som før var selvsagt inkl vanlig folkeskikk.

Det er ikke PK å realitetsorientere barn selv de gangene de presterer elendig. Selv de talentløse fotballspillerne, som stort sett snubler i egne ben, skal roses. Korpsbarnet, som etter et år på trompet fortsatt ikke kan spille en skala fordi det ikke har lært seg grepene, skal roses.

Til slutt tror barna at de er multitalenter som er fantastiske i det meste.

Jeg mener det er bedre å realitetsorientere barn og samtidig understreke at en kan være et utmerket medmenneske og gjøre det stort her i livet selv om en ikke har talent for f.eks. fotball.

Når dette diskuteres drar jeg ofte fram min fantastiske mamma som realitetsorienterte meg kraftig da jeg ønsket å gå på Annie-audition som åtteåring.

'Men X... Du har jo ikke rødt hår og krøller?' begynte hun forsiktig.

'Det gjør ingenting!' proklamerte jeg. 'Man får nemlig bruke parykk.'

Uten andre utveier i sikte, sa hun til slutt: 'Saken er, X, at du kan faktisk ikke synge.'

Jeg tok ikke skade av det, heller tvert om. Og har ennå ikke dukket opp på en eneste Idol-audition

[Glimtipper]

Våre foreldre skrøt jo også av oss... De prøvde jo å bygge selvfølelse hos oss de også, så _det_ er jo ikke grunnleggende nytt.

Jeg tror cluet er å bygge opp selvfølelsen i form av å stole på seg selv, kjenne seg selv og vite at man er sterk/klarer. I tillegg kan man godt skryte av barn med spesielle talenter, men ikke applaudere alt de gjør. I hovedsak burde man fokusere på at barna trives med hva de gjør, så kan de heller selv finne ut senere hvor talentene ligger.