Han ser ingen annen løsning enn å avslutte forholdet, men det gjør ikke jeg

[Gjest lady75]

Hei Er gift og har små barn. Vi har vært sammen i 10 år og har hele tiden trodd at dette var den store kjærligheten og at dette skulle vare livet ut. Vi har hatt problemer fra dag en, med forskjellige ting, men jeg har hele tiden trodd at det var ting som vi kunne rette på og finne ut av. Han var sjalu i starten og slet med tillit. Dette har blitt veldig bra . Følte at han stolte 100% på meg etterhvert. Har alltid tenkt at så lenge en elsker hverandre, så klarer en alt. Det som har plaget forholdet mest (føler jeg) er det sexuelle. Han vil mye oftere enn jeg, noe som i seg selv virker som et ganske normalt problem. Men dette har blitt verre og verre fordi jeg har fått mindre og mindre lyst. For min egendel tror jeg at det i utgangspunktet bare handlet om at jeg hadde et mindre behov. Underveis har jeg følt presset om ikke å strekke til, ikke være god nok, gå med på ting som jeg egentlig ikke hadde så lyst til ( fordi at jeg vil jo at han skulle ha det bra) Men dette har også ført til at jeg har trukket meg mer unna han for at han ikke skulle bli tent på meg. På samme måte har han trukket seg mer unna meg, for at ikke jeg skulle føle meg presset og for at han ville beskytte seg selv. ( På den måten ble alt mindre romantisk og barrieren for meg for å ta initiativ mye større) Jeg plages skikkelig med å ta initiativ selv. Føler at sex er noe som kan skje når jeg har overskudd til det og det har det absolutt vært mangel på, i en hverdag med fokus på små barn og jobb. Vet ikke sikkert men min mann sier at vi har sex ca 2 ganger pr mnd. Jeg vet at han har opplevd dette som et mye større problem enn jeg har. Han har fortalt meg det gjennom flere år, men jeg har ikke forstått hvor alvorlig dette virkelig var. Jeg har tenkt mer at dette var en periode som jeg trodde veldig mange andre par kommer i. Der man er sliten og tiden til å være kjærester er så minimal, at romantikker og dermed også sexen nærmest uteblir. ( Samtidig med dette har det vært litt problemer i forhold hans svigerfamilie, noe som ikke har gjort det enklere for oss.) Videre føler han at jeg tar han som en selvfølge og han tror ikke på meg når jeg sier at jeg elsker han. Han mener vi har forsøk alt og jeg har lovet at jeg skal ta mer inintiativ (sex og romantikk) og jeg gjør det ikke. Han har rett. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har klart det. Jeg føler meg helt sikker på at jeg elsker han på det sterkeste. Han er snill, flott far for våre barn, han var en helt fantastisk kjæreste, pen, omsorgsfull, artig, flink til det meste, go Sexslivet vi har slik jeg ser det er veldig bra, (foruten hyppigheten) det har han også sagt tidligere, men nå forstår jeg at han ikke har ment det helt slik . Han har opplevd det slik at alt har skjedd på mine premisser. Dette mener han om det meste. Hele foholddet vårt har vært bassert på mine premisser. Jeg kan inrømme at jeg nok kan være styrende, men de først årene vi var sammen. føler jeg at det meste skjedde på hans premisser, pga hans sjalusi og usikkerhet. Jeg har opplevd han slik at han alltid har slitt med dårlig samvittighet for ikke å være nok tilstede og ta seg av sine barn og meg, og derfor har hans egne behov blitt tilsidesatt. Han sier nå at han egne behov er blitt satt tilside fordi jeg ikke godtok at han skulle gjøre andre ting, en det jeg hadde lyst til. Det er mulig at dette er sant, det er i alle fall hans sanne opplevelse av det. ( jeg føler det ikke helt slik) Nå føler jeg at mannen som jeg elsker så høgt har jeg ikke tatt godt nok vare på, jeg har ikke forstått hvor alvorlig dette var for han og nå har jeg mistet han. Jeg mener vi skal forsøke terapi og det er han med på. Men han ser ikke hva det skal kunne gjøre. Han har ikke tillit til meg lenger og er ikke glad i meg lengre som en kjæreste. Hva kan jeg gjøre ?? Er villlig til å gjøre hva som helst for at han ikke skal gå fra meg. Klarer ikke helt å tro på at alle de sterke følesene han hadde for meg er borte. Jeg vet at jeg og barna vil klare oss alene, men jeg ønsker det ingensteder. Jeg kjempelei meg også på vegne av våre barn. Jeg mener vi er nødt til å finne ut av dette, i alle fall for deres skyld. (han har vært gjennom et samlivsbrudd tidligere og på bakgrunn av det er jeg også overrasket at han ikke vil kjempe mer, men samtidig ser jeg jo at han også har det forferdelig nå. Han er fortvilet og mener at han ar hatt det så ille lenge at nå må han ta vare på seg selv)

[Gjest ..skrive med avsnitt]

du må..

[Humatus]

Om han føler at du ikke har sett han og hans behov, så mener han det nok, desverre.

Tror dere mangler evnen til å kommunisere med hverandre, men det er ikke alltid tapt kjærlighet kommer tilbake gjennom terapi, du må være klar over at det er mye som kan komme opp her som også kan gjør forholdet deres værre. For det er tydelig at dere har endel misforståelser gående, og du mangler kansje evnen til å lytte? Virkelig lytte til det han har forsøkt å fortelle deg i månedsvis?

Når et forhold tar slutt så er det veldig ofte en part som sitter igjen med sårede følelser, de skjønner ikke hvordan kjærligheten har blitt borte ( i sin egen selvopptatthet ) så raskt men har ikke evnet å sett at forholdet har gått nedover for lenge lenge siden. Da blir det helt klart et sjokk. Og å holde på noen som vil gå, bare for å ha det bedre selv, blir for meg alt annet enn rett.

kan hende du en stund etter å være ensom uten partner vil se hva du og han gjorde galt i den perioden dere var sammen.

Det som er det aller viktigeste her er jo at dere forblir venner og at det ikke ender opp i en feide som dere begge vil angre på resten av livet. For det er ikke langt i fra kjærlighet til hat. Så tenk på ungene.

[Dorthe]

Jeg hadde ikke klart å bo sammen med noen som ikke var interessert i å ha sex med meg. Da hadde forholdet blitt dødt og vi hadde gått over fra å være elskere til gode venner. Jeg tror du bare må innse at dere har forskjellige behov og at det skaper så mye problemer for han at forholdet deres ikke er liv laga.

Kunne du tenke deg å la ham ha en elskerinne da?

Det er selvfølgelig perioder i livet hvor man ikke har like stort behov for sex, men hvis dere har vært slik lenge og han plages av det så er dere antagelig nødt til å finne en annen løsning. Jeg skjønner godt din frustrasjon, jeg har stått både vært i din situasjon og i hans og begge deler er like ille.

[Lillemus]

Jeg hadde det som deg i ekteskapet mitt. Ingen sexlyst, men elsket eksen som en god venn. I ettertid har jeg skjønt hva vi begge to gikk glipp av ved å bli værende i forholdet så lenge.

[srp1365380487]

Er du villig til å gjøre "alt" så må du også være villig og voksen nok til å finne igjen din egen lystfølelse, og ta den i bruk.

Jeg har selv forlatt en mann som ikke vlle ha sex med meg. Det var langsomt med på å drepe først min selvfølelse og så forholdet, og jeg innså at han godt kunne leve i sølibat - men det kunne ikke jeg, og jeg ville heller ikke finne meg i at det skulle kreves av meg.

Når det er sånn at du må ha "alt" på plass før du har sex, f eks ha overskudd osv, så må du prøve å snu på ting og overføre denne perfeksjonismen til andre ting i livet. F eks "jeg klarer ikke se tv hvis jeg ikke har overskudd, lyst og inspirasjon, og hvis ikke huset samtidig er ryddig og nyvaset og barna er sovnet."

Nå? Ser du hvor dumt det blir? Alle klarer å se tv i et rotete hus uten mye inspirasjon og med ungene våkne. Dersom de hadde stilt like høye krav til omgivelsene som om de gjør før de går med på å ha sex, ville ingen ha fått se så mye som dagsrevyen. Så skjær ned på kravene og bit hodet av din egen seksuelle giddesløshet og muligens perfeksjonistiske holdning...! Lykke til.

[Gjest disco line]

Er du villig til å gjøre "alt" så må du også være villig og voksen nok til å finne igjen din egen lystfølelse, og ta den i bruk.

Jeg har selv forlatt en mann som ikke vlle ha sex med meg. Det var langsomt med på å drepe først min selvfølelse og så forholdet, og jeg innså at han godt kunne leve i sølibat - men det kunne ikke jeg, og jeg ville heller ikke finne meg i at det skulle kreves av meg.

Når det er sånn at du må ha "alt" på plass før du har sex, f eks ha overskudd osv, så må du prøve å snu på ting og overføre denne perfeksjonismen til andre ting i livet. F eks "jeg klarer ikke se tv hvis jeg ikke har overskudd, lyst og inspirasjon, og hvis ikke huset samtidig er ryddig og nyvaset og barna er sovnet."

Nå? Ser du hvor dumt det blir? Alle klarer å se tv i et rotete hus uten mye inspirasjon og med ungene våkne. Dersom de hadde stilt like høye krav til omgivelsene som om de gjør før de går med på å ha sex, ville ingen ha fått se så mye som dagsrevyen. Så skjær ned på kravene og bit hodet av din egen seksuelle giddesløshet og muligens perfeksjonistiske holdning...! Lykke til.

Veldig godt svar, srp!!

[Gro Isachsen, Sexolog]

Beklager at jeg svarer sent.

Det virker som om dere har ramlet rett i tidsklemmesituasjonen og ikke har fått til å ta vare på sexlivet i travle hverdager. Det kan også hende han tolker deg til at du ikke kan være glad i ham så lenge du ikke begjærer ham og at den manglende sexen eller svært sjeldne sexen gjør at han føler seg avvist og lite verdsatt både som mann og elsker.

Mulig at din vegring mot å ta initiativ går på at du ikke har savnet det, eller at du ikke har opplevd den fantastisk gode sexen med ham? Eller årsaken kan være at du av en eller annen grunn ikke har funnet hvordan du skal få til å tenne og så oppfatter han det som avvisning. Ikke bare savner han bekreftelse som elsker, men skanskje også av han som mann.

Jeg håper han vil kjeme mer når han virkelig skjønner at det er han du vil ha og ingen andre. Pøs på med bekreftelse og beklag at du ikke har tatt ham og sexlivet på alvor. Dersom han velger å bli i forholdet - oppsøk hjelp, fortrinnsvis fra en sexolog som kan lystproblematikk.