beste løsning samlivsbrudd?

[mikkel01]

hei, jeg er en mann på 32 som sliter i samlivet med min samboer. vi har vært sammen i snart 12 år og har 2 nydelige unger sammen. en gutt på 4 og en liten jente på 6 mnd. vi har hatt våre krangler opp igjennom tiden men det toppet seg er for ca 4 mnd siden. jeg var ute med kamerater på byen og koste meg, klokken gikk litt fort i godt lag og det ble litt sent. da begynte jeg å få sure sms`¨er og telefoner fra henne. etter litt gikk jeg for å ta taxi hjem, men de sure telefonene bare forsatte. i taxikøen, i taxien hele veien hjem. Da jeg kom hjem til huset sto hun klar i døren og nektet meg i å komme inn. Skubbet og spente etter meg. Jeg var jo ikke akkurat edru, men da svartnet det for meg. Jeg tok tak i henne og løftet hun inn i stuen hvor jeg skjelte henne ut. Hun svarte med å klore å slå etter meg, da holdt jeg henne opp etter veggen og sa mye dumme ting som jeg ikke mener.... Det dumme oppi alt dette var at vi skulle barnedåp på søndagen, (dette skjedde på fredag) og at vi hadde mye å gjøre lørdagen. Vi snakket ikke om det som skjedde den helgen. Tiden gikk og hun ble bare surere og mer stygg mot meg.som hvor dum jeg er, idiot, kan ingenting osv. Jeg vet at jeg skulle ha sagt unnskyld for det som hente og tatt på meg ansvaret, men følte hun hadde litt skyld oppi dette hun også.Hun begynte å ta ting opp som skjedde for mange år siden, som jeg hadde glemt. Stygge ting om min familie, som hvor stygg de har vært mot henne, hvor lite jeg har stilt opp for henne osv. Jeg er ikke noe til å kommunisere om vonde ting og det vet jeg.så etter 3 mnd ble jeg kastet ut av huset.vi kan ikke snakke sammen uten å krangle og ta opp den episoden. Hun tok kontakt med familievern kontoret og bestilte time til oss. Der hadde hun sagt at jeg utgjorde vold mot henne og at jeg hadde et alkoholproblem. Jeg var litt imot å gå på dette, men tenkte at dette skulle hjelpe oss å finne sammen igjen. bor nå på 5 uken hos min mor og begynner å miste motet. Hun sier hele tiden at hun trenger bekreftelser på at jeg er glad i hun og at jeg vil ordne opp. Men etter alt dette som har skjedd vet jeg ikke hva jeg vil lenger, føler bare dette er blitt en mye større sak en det egentlig var. Først sier hun det er slutt, også skal jeg få en ny sjangse, også er det slutt igjen, ny sjangse. Blir jo helt forvirret.. Hun sier at det er bare jeg som kan ordne opp i alt nå. Men jeg vet jo ikke hva jeg skal gjøre lenger, er helt tom og nedbrutt. jeg prøver å skrive fine god natt meldinger, hjelpe hun og være med hun. Sier også at jeg vil fikse dette, men er så langt nede nå, at jeg trenger tid på å komme opp og håper at hun kan vente på meg. Må samle tankene mine....Men hun kan ikke vente lenger, sier hun sitter livet sitt på hold og det går ikke.Familien min og alle vennene mine sier at vi må klare dette, men at jeg må tenke på meg selv.Det er mitt liv. Vet at det er noe jeg må forandre meg på, men det må hun gjøre også. Men hun har ikke ingenting å forandre på sier hun.. Alt er opp til meg...... Jeg tenker mye på ungene opp i dette, men de blir ikke lykkelige hvis ikke mor og far er lykkelige... Hva skal jeg gjøre? Har aldri vært så fortvilet før!

[Gjest togli]

Når man er hjemme med baby hele dagen blir man lett psykisk utslitt. Jeg kan selv huske at jeg bare gleda meg til mannen min kom hjem fra jobb, så kunne han ta barnet litt slik at jeg fikk slappa av med andre ting (kunne gjerne være husvask eller annet, men noe jeg kunne gjøre for meg selv). Det hadde absolutt ikke vært stas om mannen min dro ut på fest etter jobb fredag kveld, spesielt ikke samme helga som barnedåpen skulle være. Jeg tror faktisk jeg ville nekta ham å dra ut akkurat da Det er kanskje vanskelig å forstå hva som er problemet når man ikke har kjent det på kroppen selv?

Som regel må det to til for å krangle, men det beste er at du fokuserer på hva DU kunne gjort annerledes. Slik som det er nå, så kommer dere begge i forsvarsposisjon og dere kommer ingen vei.... Du bør reise hjem til henne og be om å få prate skikkelig ut med henne. La henne få gråte og rase om det er det hun har behov for. Trøst henne og fortell at du skjønner at du gjorde feil denne kvelden (ikke bland inn hva hun evt gjorde galt) og at du forstår at hun føler du ikke prioriterte familien din godt nok. Fortell at du gjerne vil øve på å kommunisere bedre og at du vil forsøke å få dette til å gå (for jeg synes du bør gi det en sjanse til!).

Jeg vil tro at når hun får sjansen til å rase fra seg, og du lytter til henne, så vil hun slappe mer av og dere vil etterhvert kunne kommunisere på en sivilisert måte. Når hun etterhvert føler seg trygg på deg igjen, så vil hun kanskje våge å kjenne på at hun kunne gjort ting annerledes også? Evt. er det viktig at dere forsøker å legge ting bak dere og at du lærer deg å kommunisere bedre. Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, så finn ut hvordan du kan klare å fikse denne biten bedre. Lykke til

[Gjest Elextra]

Når man er hjemme med baby hele dagen blir man lett psykisk utslitt. Jeg kan selv huske at jeg bare gleda meg til mannen min kom hjem fra jobb, så kunne han ta barnet litt slik at jeg fikk slappa av med andre ting (kunne gjerne være husvask eller annet, men noe jeg kunne gjøre for meg selv). Det hadde absolutt ikke vært stas om mannen min dro ut på fest etter jobb fredag kveld, spesielt ikke samme helga som barnedåpen skulle være. Jeg tror faktisk jeg ville nekta ham å dra ut akkurat da Det er kanskje vanskelig å forstå hva som er problemet når man ikke har kjent det på kroppen selv?

Som regel må det to til for å krangle, men det beste er at du fokuserer på hva DU kunne gjort annerledes. Slik som det er nå, så kommer dere begge i forsvarsposisjon og dere kommer ingen vei.... Du bør reise hjem til henne og be om å få prate skikkelig ut med henne. La henne få gråte og rase om det er det hun har behov for. Trøst henne og fortell at du skjønner at du gjorde feil denne kvelden (ikke bland inn hva hun evt gjorde galt) og at du forstår at hun føler du ikke prioriterte familien din godt nok. Fortell at du gjerne vil øve på å kommunisere bedre og at du vil forsøke å få dette til å gå (for jeg synes du bør gi det en sjanse til!).

Jeg vil tro at når hun får sjansen til å rase fra seg, og du lytter til henne, så vil hun slappe mer av og dere vil etterhvert kunne kommunisere på en sivilisert måte. Når hun etterhvert føler seg trygg på deg igjen, så vil hun kanskje våge å kjenne på at hun kunne gjort ting annerledes også? Evt. er det viktig at dere forsøker å legge ting bak dere og at du lærer deg å kommunisere bedre. Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, så finn ut hvordan du kan klare å fikse denne biten bedre. Lykke til

''Når man er hjemme med baby hele dagen blir man lett psykisk utslitt. Jeg kan selv huske at jeg bare gleda meg til mannen min kom hjem fra jobb, så kunne han ta barnet litt slik at jeg fikk slappa av med andre ting (kunne gjerne være husvask eller annet, men noe jeg kunne gjøre for meg selv). Det hadde absolutt ikke vært stas om mannen min dro ut på fest etter jobb fredag kveld, spesielt ikke samme helga som barnedåpen skulle være. Jeg tror faktisk jeg ville nekta ham å dra ut akkurat da Det er kanskje vanskelig å forstå hva som er problemet når man ikke har kjent det på kroppen selv?''

Skriver under på denne!

[jubalong70]

Når man er hjemme med baby hele dagen blir man lett psykisk utslitt. Jeg kan selv huske at jeg bare gleda meg til mannen min kom hjem fra jobb, så kunne han ta barnet litt slik at jeg fikk slappa av med andre ting (kunne gjerne være husvask eller annet, men noe jeg kunne gjøre for meg selv). Det hadde absolutt ikke vært stas om mannen min dro ut på fest etter jobb fredag kveld, spesielt ikke samme helga som barnedåpen skulle være. Jeg tror faktisk jeg ville nekta ham å dra ut akkurat da Det er kanskje vanskelig å forstå hva som er problemet når man ikke har kjent det på kroppen selv?

Som regel må det to til for å krangle, men det beste er at du fokuserer på hva DU kunne gjort annerledes. Slik som det er nå, så kommer dere begge i forsvarsposisjon og dere kommer ingen vei.... Du bør reise hjem til henne og be om å få prate skikkelig ut med henne. La henne få gråte og rase om det er det hun har behov for. Trøst henne og fortell at du skjønner at du gjorde feil denne kvelden (ikke bland inn hva hun evt gjorde galt) og at du forstår at hun føler du ikke prioriterte familien din godt nok. Fortell at du gjerne vil øve på å kommunisere bedre og at du vil forsøke å få dette til å gå (for jeg synes du bør gi det en sjanse til!).

Jeg vil tro at når hun får sjansen til å rase fra seg, og du lytter til henne, så vil hun slappe mer av og dere vil etterhvert kunne kommunisere på en sivilisert måte. Når hun etterhvert føler seg trygg på deg igjen, så vil hun kanskje våge å kjenne på at hun kunne gjort ting annerledes også? Evt. er det viktig at dere forsøker å legge ting bak dere og at du lærer deg å kommunisere bedre. Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, så finn ut hvordan du kan klare å fikse denne biten bedre. Lykke til

Helt enig med deg.

[mikkel01]

Når man er hjemme med baby hele dagen blir man lett psykisk utslitt. Jeg kan selv huske at jeg bare gleda meg til mannen min kom hjem fra jobb, så kunne han ta barnet litt slik at jeg fikk slappa av med andre ting (kunne gjerne være husvask eller annet, men noe jeg kunne gjøre for meg selv). Det hadde absolutt ikke vært stas om mannen min dro ut på fest etter jobb fredag kveld, spesielt ikke samme helga som barnedåpen skulle være. Jeg tror faktisk jeg ville nekta ham å dra ut akkurat da Det er kanskje vanskelig å forstå hva som er problemet når man ikke har kjent det på kroppen selv?

Som regel må det to til for å krangle, men det beste er at du fokuserer på hva DU kunne gjort annerledes. Slik som det er nå, så kommer dere begge i forsvarsposisjon og dere kommer ingen vei.... Du bør reise hjem til henne og be om å få prate skikkelig ut med henne. La henne få gråte og rase om det er det hun har behov for. Trøst henne og fortell at du skjønner at du gjorde feil denne kvelden (ikke bland inn hva hun evt gjorde galt) og at du forstår at hun føler du ikke prioriterte familien din godt nok. Fortell at du gjerne vil øve på å kommunisere bedre og at du vil forsøke å få dette til å gå (for jeg synes du bør gi det en sjanse til!).

Jeg vil tro at når hun får sjansen til å rase fra seg, og du lytter til henne, så vil hun slappe mer av og dere vil etterhvert kunne kommunisere på en sivilisert måte. Når hun etterhvert føler seg trygg på deg igjen, så vil hun kanskje våge å kjenne på at hun kunne gjort ting annerledes også? Evt. er det viktig at dere forsøker å legge ting bak dere og at du lærer deg å kommunisere bedre. Kommunikasjon er alfa og omega i et forhold, så finn ut hvordan du kan klare å fikse denne biten bedre. Lykke til

takk for fint svar... men det du skriver har jeg prøvd, har tatt på meg all skyld i denne saken og beklaget meg mye for det som skjedde. Men i hennes øyne er ikke dette godt nok. vet at snakking om vanskelige ting ikke er min sterke side og har lovet hun at jeg skal jobbe med det, men klarer ikke forandre meg over natten. har spurt om hun kan gi meg litt tid så jeg får samlet meg igjen, men det kan hun ikke heller. Hun kunne ikke sette livet sitt på hold lenger, hun måtte videre i livet sitt. Jeg angrer som bare f... på den natten...... men det har kommet frem så mye annet fra hennes side som har "plaget" henne i 12 år som vi også krangler om nå, og dette er sårende å høre at hun ikke har vært skikkelig lykkelig. Føler bare at alt jeg gjør blir feil........

[Gjest togli]

takk for fint svar... men det du skriver har jeg prøvd, har tatt på meg all skyld i denne saken og beklaget meg mye for det som skjedde. Men i hennes øyne er ikke dette godt nok. vet at snakking om vanskelige ting ikke er min sterke side og har lovet hun at jeg skal jobbe med det, men klarer ikke forandre meg over natten. har spurt om hun kan gi meg litt tid så jeg får samlet meg igjen, men det kan hun ikke heller. Hun kunne ikke sette livet sitt på hold lenger, hun måtte videre i livet sitt. Jeg angrer som bare f... på den natten...... men det har kommet frem så mye annet fra hennes side som har "plaget" henne i 12 år som vi også krangler om nå, og dette er sårende å høre at hun ikke har vært skikkelig lykkelig. Føler bare at alt jeg gjør blir feil........

Da synes jeg du skal spørre henne hva hun vil skal skje nå? Mener hun at det er slutt og at hun ikke ønsker å reparere forholdet, eller mener hun at du må gjøre noe for å få en ny sjanse? I så fall må du spørre henne hva hun ønsker du skal gjøre og hva hun mener må skje videre. Hvis hun fortsatt hyler og skriker når du sier dette, så får du bare forholde deg behersket og rolig og si at du heller kommer tilbake når hun har roet seg og dere kan snakke sammen på en skikkelig måte. Tell til ti og la det stå til

[mikkel01]

Da synes jeg du skal spørre henne hva hun vil skal skje nå? Mener hun at det er slutt og at hun ikke ønsker å reparere forholdet, eller mener hun at du må gjøre noe for å få en ny sjanse? I så fall må du spørre henne hva hun ønsker du skal gjøre og hva hun mener må skje videre. Hvis hun fortsatt hyler og skriker når du sier dette, så får du bare forholde deg behersket og rolig og si at du heller kommer tilbake når hun har roet seg og dere kan snakke sammen på en skikkelig måte. Tell til ti og la det stå til

hei igjen.. Jeg har snakket med henne igjen nå, og det startet veldig fint. prøvde å forstå hverandre sine følelser opp i alt. Men til slutt spurte jeg henne om hun forsatt var glad i meg og forsatt ville ordne opp. fikk da et svar på at hun er litt usikker og at jeg da måtte overbevise på at jeg ville sette hun først uansett hva.... prøvde da og fortelle hun på en fin måte at jeg er blitt usikker selv etter å ha ventet så lenge og at hun må prøve å ta imot mine unnskyldninger. Da smalt det på nytt og hun bestemte seg at no er det helt sikkert slutt......... så nå de 2 siste dagene har hun løpt på visninger på nye leiligheter. Og hvis jeg ikke respekterte at hun måtte videre i livet så gjorde jeg ting bare mye verre for oss. Føler meg bare helt LOST ........................

[Gjest togli]

hei igjen.. Jeg har snakket med henne igjen nå, og det startet veldig fint. prøvde å forstå hverandre sine følelser opp i alt. Men til slutt spurte jeg henne om hun forsatt var glad i meg og forsatt ville ordne opp. fikk da et svar på at hun er litt usikker og at jeg da måtte overbevise på at jeg ville sette hun først uansett hva.... prøvde da og fortelle hun på en fin måte at jeg er blitt usikker selv etter å ha ventet så lenge og at hun må prøve å ta imot mine unnskyldninger. Da smalt det på nytt og hun bestemte seg at no er det helt sikkert slutt......... så nå de 2 siste dagene har hun løpt på visninger på nye leiligheter. Og hvis jeg ikke respekterte at hun måtte videre i livet så gjorde jeg ting bare mye verre for oss. Føler meg bare helt LOST ........................

Hun er kanskje ikke helt enkel å forstå seg på, nei

Kanskje like godt å la henne styre på? Det er mulig hun har behov for at du skal trygle og be om å komme tilbake? Mulig du bare må avvente hele situasjonen og la henne ta neste steg?

Hmm, ikke lett det der :-/

[mikkel01]

Hun er kanskje ikke helt enkel å forstå seg på, nei

Kanskje like godt å la henne styre på? Det er mulig hun har behov for at du skal trygle og be om å komme tilbake? Mulig du bare må avvente hele situasjonen og la henne ta neste steg?

Hmm, ikke lett det der :-/

takk igjen for svar.. godt å få noen tilbake meldinger... Neste steg har hun tatt. Hun løper rundt på visninger og sender søknadskjemaer til NAV. Har fått beskjed at hun ikke kan vente lenger og må videre i livet, og dette må jeg bare respektere. Hun sier også at "døren" ikke er helt stengt for at vi skal finne tilbake til hverandre, men jeg føler at hvis hun flytter for seg selv at det er ingen vei tilbake. Så nå må vi til mekling ang. ungene. Vi hadde egentlig laget en avtale sammen, men hvis dette blir utfallet vil jeg kreve 50% omsorg av ungene. Dette sa jeg til henne, og da sa hun at hvis jeg gjorde det fikk jeg de bare 1 gang i uken og annen hver helg. Dette føles som en krig har begynt..................................

[Gjest togli]

takk igjen for svar.. godt å få noen tilbake meldinger... Neste steg har hun tatt. Hun løper rundt på visninger og sender søknadskjemaer til NAV. Har fått beskjed at hun ikke kan vente lenger og må videre i livet, og dette må jeg bare respektere. Hun sier også at "døren" ikke er helt stengt for at vi skal finne tilbake til hverandre, men jeg føler at hvis hun flytter for seg selv at det er ingen vei tilbake. Så nå må vi til mekling ang. ungene. Vi hadde egentlig laget en avtale sammen, men hvis dette blir utfallet vil jeg kreve 50% omsorg av ungene. Dette sa jeg til henne, og da sa hun at hvis jeg gjorde det fikk jeg de bare 1 gang i uken og annen hver helg. Dette føles som en krig har begynt..................................

Huff da.... Hun har ikke mer "rett" til samvær med ungene enn deg. Uansett er det godt dere skal til megling. Husk at du gjør det best for deg selv om du klarer å forholde deg rolig og vise at du setter barnas behov først.