mann med barn fra før, problem??

[Gjest gresshopppe]

Hei,

Jeg er en dame på 30 år som har møtt en mann som har et barn på 5 år fra før av. Jeg har ingen barn.Vi er nettopp blitt sammen. Han er skilt. Det jeg lurer på er om det kan bli noen praktiske problemer for oss siden han har barn fra før av? Har hørt at flere kan få praktiske problemer i hverdagen, bla. hvor mye er vanlig at jeg da vil stille opp for sønnen hans? Jeg blir jo en slags "stemor". Har noen her erfaring med slike forhold? Har dere fått problemer underveis?

[laban]

Jeg har ikke erfaring, så jeg skal ikke gi deg råd om detaljene. Men jeg har gjentatte ganger observert følgende:

Dersom de to foreldrene samarbeider greit, er det en stor fordel. Det vil fortsatt være ting som må gå seg til i forhold til barnet, men da har dere et mye bedre utgangspunkt. Det er også positivt hvis de har fått såpass orden på tingene at ikke barnets mor vil få noen form for sjalusifølelser overfor deg.

Hvis derimot én av dem (eller begge hvis det er riktig ille) betrakter den andre som eksen fra helvete, er det ingen grenser for hvor vanskelig det kan bli. Fantasien strekker ikke til når det gjelder hva man kan komme ut for hvis dette er skikkelig på skjeve. Så vær litt observant når det gjelder samarbeidsklimaet dem imellom, selv om du ikke kan legge deg oppi det.

[Gjest Elextra]

Jeg har ikke erfaring, så jeg skal ikke gi deg råd om detaljene. Men jeg har gjentatte ganger observert følgende:

Dersom de to foreldrene samarbeider greit, er det en stor fordel. Det vil fortsatt være ting som må gå seg til i forhold til barnet, men da har dere et mye bedre utgangspunkt. Det er også positivt hvis de har fått såpass orden på tingene at ikke barnets mor vil få noen form for sjalusifølelser overfor deg.

Hvis derimot én av dem (eller begge hvis det er riktig ille) betrakter den andre som eksen fra helvete, er det ingen grenser for hvor vanskelig det kan bli. Fantasien strekker ikke til når det gjelder hva man kan komme ut for hvis dette er skikkelig på skjeve. Så vær litt observant når det gjelder samarbeidsklimaet dem imellom, selv om du ikke kan legge deg oppi det.

I tillegg til det du nevner tror jeg det er viktig at man innstiller seg på å være nr. to i mannens prioriteringer - etter barnet.

Tror selv jeg ville hatt problemer med denne før jeg fikk barn selv...

[Glimtipper]

Samboeren min er "stefar" til barnet mitt. Sønnen min var nesten to år når vi ble sammen og er over fire år nå. På grunn av den biologiske farens manglende tilstedeværelse (de sees omtrent hver sjette uke) og barnets unge alder, har sambo en pappa-rolle i forhold til han. Han er med på foreldremøter og engasjerer seg i oppdragelsen. Han er ikke "barnevakt" om jeg skal ut på kvelden, det er helt naturlig at han ser etter ungen like mye som meg. Han referer til han som "sønnen vår". Veldig praktisk, siden vi nå venter et barn til.

Men det finnes like mange løsninger på dette som det finnes ste-familier. For det første betviler jeg at du skal forholde deg til sønnen før dere har vært sammen en god stund, minst seks måneder tenker jeg. Du vil mest sannsynlig bli presentert som en venn i første omgang og spare kjæresteriet til du og barnet har blitt godt kjent.

Etter dette er det opp til deg, kjæresten din og sønnen hans hva som skjer. De fleste foreldre setter pris på at du viser interesse for barnet deres og ikke skyr unna normale aktiviteter som frokostservering, hjelp med klær eller å lese en bok. Det er ikke dermed sagt at du skal ha en mamma-rolle i forhold til barnet, spesielt ikke om han har en høyst tilstedeværende mamma i hverdagen.

I disse situasjonene blir veien til mens man går. Følelsene dine vil endre seg mange ganger og åpenhet er viktig. Snakk masse sammen om hvordan ting fungerer når dere kommer dit at du har et forhold til sønnen hans. Finn dine egne grenser og strek de opp på tydelig vis.

Det er viktig at du husker på en ting: Du kan forholde deg likegyldig eller vokte dine egne følelser i forhold til et lite barn, men et lite barn klarer ikke det. Barn knytter seg til voksne uten tanke for konsekvenser eller forhold de ikke har forutsetning for å forstå. Du må derfor være villig til å vise sønnen hans den samme hengivenheten han viser deg. Eller forholde deg svært moden og omsorgsfull selv om denne hengivenheten mangler.

Mye å tenke på og mye å snakke om - men kryss bruer før du kommer til de.

[Katt-ja]

I tillegg til det du nevner tror jeg det er viktig at man innstiller seg på å være nr. to i mannens prioriteringer - etter barnet.

Tror selv jeg ville hatt problemer med denne før jeg fikk barn selv...

''Tror selv jeg ville hatt problemer med denne før jeg fikk barn selv...''

Ja, dette kan jeg skrive under på. Det er faktisk litt vanskelig - uansett hvor voksen man er og uansett hvor fornuftig man burde være. Og - det er vanskelig å forstå for dem som ikke har vært i den situasjonen selv, virker det som.

[Glimtipper]

Samboeren min er "stefar" til barnet mitt. Sønnen min var nesten to år når vi ble sammen og er over fire år nå. På grunn av den biologiske farens manglende tilstedeværelse (de sees omtrent hver sjette uke) og barnets unge alder, har sambo en pappa-rolle i forhold til han. Han er med på foreldremøter og engasjerer seg i oppdragelsen. Han er ikke "barnevakt" om jeg skal ut på kvelden, det er helt naturlig at han ser etter ungen like mye som meg. Han referer til han som "sønnen vår". Veldig praktisk, siden vi nå venter et barn til.

Men det finnes like mange løsninger på dette som det finnes ste-familier. For det første betviler jeg at du skal forholde deg til sønnen før dere har vært sammen en god stund, minst seks måneder tenker jeg. Du vil mest sannsynlig bli presentert som en venn i første omgang og spare kjæresteriet til du og barnet har blitt godt kjent.

Etter dette er det opp til deg, kjæresten din og sønnen hans hva som skjer. De fleste foreldre setter pris på at du viser interesse for barnet deres og ikke skyr unna normale aktiviteter som frokostservering, hjelp med klær eller å lese en bok. Det er ikke dermed sagt at du skal ha en mamma-rolle i forhold til barnet, spesielt ikke om han har en høyst tilstedeværende mamma i hverdagen.

I disse situasjonene blir veien til mens man går. Følelsene dine vil endre seg mange ganger og åpenhet er viktig. Snakk masse sammen om hvordan ting fungerer når dere kommer dit at du har et forhold til sønnen hans. Finn dine egne grenser og strek de opp på tydelig vis.

Det er viktig at du husker på en ting: Du kan forholde deg likegyldig eller vokte dine egne følelser i forhold til et lite barn, men et lite barn klarer ikke det. Barn knytter seg til voksne uten tanke for konsekvenser eller forhold de ikke har forutsetning for å forstå. Du må derfor være villig til å vise sønnen hans den samme hengivenheten han viser deg. Eller forholde deg svært moden og omsorgsfull selv om denne hengivenheten mangler.

Mye å tenke på og mye å snakke om - men kryss bruer før du kommer til de.

Jeg mente selvfølgelig -ikke- kryss bruer før du kommer til de

[Speak]

Jeg har vært stemor i 13 år. Jeg ville ikke gjort det igjen. Det kan være en vanskelig sak. (Bør kanskje nevne at denne gutten nok er over gjennomsnittlig vanskelig)

Så for meg ble det belastende at han skulle være hos oss. Jeg ble fryktelig sliten.

Jeg lærte også sent å sette grenser for hva jeg skulle bidra med. At jeg faktisk hadde rett til å si at dette er ditt barn og ditt ansvar.