Hvordan leve videre?

[Gjest Uffffff]

For noen år siden var jeg utro. Og tro meg når jeg sier at jeg ikke unner noen å oppleve i etterkant hva jeg har opplevd av skyldfølelse!!! Flere her vil nok si at dette har du godt av! Og kanskje har jeg det, men problemet har vært så stort at jeg har vært i kontakt med psykolog for å få bearbeidet min skyldfølelse, som går på at hvorfor kunne jeg være så dum? Hvorfor? Psykologen jeg gikk til mente at det ikke var noen hensikt å fortelle dette. Han gikk for rasjonelle løsninger. Og jeg har tenkt i ettertid, er dette riktig? Hvorfor skulle jeg fortelle det? Bare for å lette på min dårlige samvitighet? Jeg vet ikke, men jeg har det for jævlig, og tenker stadig på og få fra kone og barn da jeg føler at jeg blir "ødelagt"... Hvordan skal jeg kunne leve videre? Jeg klarer ikke å fortelle dette! Jeg klarer det bare ikke! Er så utrolig lei meg!!!!!!!!

[hidi, the scorpion]

Poenget med "regler" i samfunnet, er at vi skal følge dem, så ingen blir såret.

Siden vi bare er mennesker, så blir vi såret hele tiden, dessverre. Du "steker" i helvete, men din kone vet ingenting. Tror det er en mening at du "stekes" litt, så holder du kanskje ditt løfte neste gang en fristelse står for døren...?

Om du er 100% sikker på at hun aldri vil få vite, så hold kjeft, ellers må du tilstå....

[Gjest nysgjerrig også på årsaken..]

Blir bare veldig nyskjerrig, hva var det som gjorde at du i utgangspunktet var utro? Var det noe med forholdet til din kone, eller hadde det med fristelsen, begjæret og spenningen å gjøre?

I forhold til det du spør om; har du vært utro flere ganger? Dersom svaret er ja syns jeg du burde vurdere å snakke med din kone oim dtte, men dersom ikke, og du ønsker å fortsette samlivet med henne syns jeg du skal leve med dette selv.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg mener bestemt at alle har rett til aa vite hvem de lever med, men hvis du har saa stor skyldfolelse som det du gir inntrykk av, saa skjer det ikke flere ganger. Dermed bor du ikke utsette ekteskapet for disse provelsene ved aa fortelle noe.

Har dere derimot problemer utenom dette, synes jeg din kone bor faa vite, da det kan vaere at hun trenger denne informasjonen for aa ta en avgjorelse..

Har dere det bra, saa hold det for deg selv.

Skjer det en gang til, synes jeg du skal gi henne et valg og at hun dermed bor faa vite.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er helt enig med psykologen. Det viktige er ditt eget oppgjør med deg selv. Når du nå vet 100% at du ikke vil gjøre det igjen, trenger du ikke å gi uskyldige unødig lidelse. Det får være din straff og soning at du må bære dette alene.

[Gjest Elextra]

Det er jo fint at du er lei deg, det tyder på at din anger er oppriktig og at det er liten fare for at det skjer igjen.

''Hvorfor skulle jeg fortelle det? Bare for å lette på min dårlige samvitighet?''

Ja, så vidt jeg kan se er det eneste grunnen til å fortelle det. Jeg synes derfor du heller skal holde det for deg selv enn å lempe det over på din kjære.

[Gjest gå videre]

Det som er gjort, er gjort. Du hjelper ikke din kone og barn ved å fortelle om hva du har gjort, og du hjelper dem ikke ved å bade i din egen skyldfølelse.

Erkjenn for deg selv: Ja, det jeg gjorde var utrolig dumt. Men jeg innser det og vil aldri gjøre det igjen. Nå må jeg konsentrere meg om dagen i dag og dagene som kommer, ikke det som har vært. Jeg kan være en god ektemann og pappa - for det fortjener min kone og mine barn - og jeg fortjener det, også.

Å gå runde etter runde med skyldfølelsen, hjelper ingen.