Besøk hos svigers, -alene eller sammen?

[Ella80]

Lurte på: Når parforholdet er blitt en familie på 3, er det da vanlig å dra på besøk til foreldrene alene og la samboeren og ungen være igjen hjemme alene uten noe form for kjøretøy eller fremkomstmiddel?

[Lillemus]

Hva er egentlig spørsmålet? Om det er greit å besøke sine foreldre alene uten partner og barn? Eller om det er greit å være hjemme uten partner, med barn og uten bil?

Jeg vil si at begge deler er helt greit og rent umiddelbart skjønner jeg ikke hva problemet er engang.

Hvor langt unna bord disse svigerforeldrene? Og hvor avhengig er den hjemmeværende partneren av bil? Er det snakk om et par timer eller flere dager? *Forvirret*

[cecily]

Hva er egentlig spørsmålet? Om det er greit å besøke sine foreldre alene uten partner og barn? Eller om det er greit å være hjemme uten partner, med barn og uten bil?

Jeg vil si at begge deler er helt greit og rent umiddelbart skjønner jeg ikke hva problemet er engang.

Hvor langt unna bord disse svigerforeldrene? Og hvor avhengig er den hjemmeværende partneren av bil? Er det snakk om et par timer eller flere dager? *Forvirret*

Tiltreder dine oppfølgerspørsmål og forvirring.

[hidi, the scorpion]

Hva er egentlig spørsmålet? Om det er greit å besøke sine foreldre alene uten partner og barn? Eller om det er greit å være hjemme uten partner, med barn og uten bil?

Jeg vil si at begge deler er helt greit og rent umiddelbart skjønner jeg ikke hva problemet er engang.

Hvor langt unna bord disse svigerforeldrene? Og hvor avhengig er den hjemmeværende partneren av bil? Er det snakk om et par timer eller flere dager? *Forvirret*

Ville spørre om akkurat det samme;)

[Gjest jeg lurer også]

Er det det at du ikke får tilbudet om å være med som er problemet?

[Dorthe]

Ja, det tror jeg er helt vanlig hvis jeg skjønner deg riktig.

[Liliaceae]

''Lurte på: Når parforholdet er blitt en familie på 3, er det da vanlig å dra på besøk til foreldrene alene og la samboeren og ungen være igjen hjemme alene uten noe form for kjøretøy eller fremkomstmiddel?''

Kommer an på en hel rekke ting da.

Om man sitter mutters alene en hel uke uten tilgang til buss/tog eller mulighet til å komme i kontakt med andre mennesker. Langt unna hus og naboer.

-Ja, da synes det kan være litt drøyt å la sambo og barn sitte igjen alene.

Men ellers skjønner jeg ikke helt hva problemstillingen er.

Har vært mange ganger alene med barn og uten bil, uten at det har vært noe problem. Har da sørget for å få besøk av venner eller prøvd å komme meg ut litt selv. Har gjerne ikke vært så lang tid da, kanskje en langhelg eller tilsvarende.

[candyqueen_83]

Spørs jo hva slags besøk det da. Men jeg ville tatt med meg ungen hvertfall )

[morsan]

Hva er egentlig spørsmålet? Om det er greit å besøke sine foreldre alene uten partner og barn? Eller om det er greit å være hjemme uten partner, med barn og uten bil?

Jeg vil si at begge deler er helt greit og rent umiddelbart skjønner jeg ikke hva problemet er engang.

Hvor langt unna bord disse svigerforeldrene? Og hvor avhengig er den hjemmeværende partneren av bil? Er det snakk om et par timer eller flere dager? *Forvirret*

*venter også på mer utfyllende fra trådstarter*

[Gjest Ulvinnen]

Jeg syns det høres litt deilig ut å slippe å bli med til svigers, jeg for min del.

[Gjest me et moi]

Kan ikke du svare på Lillemus sine spm så det blir mer klart hva du egentlig ønsker svar på? *smiler oppmuntrende*

[Ella80]

Hva er egentlig spørsmålet? Om det er greit å besøke sine foreldre alene uten partner og barn? Eller om det er greit å være hjemme uten partner, med barn og uten bil?

Jeg vil si at begge deler er helt greit og rent umiddelbart skjønner jeg ikke hva problemet er engang.

Hvor langt unna bord disse svigerforeldrene? Og hvor avhengig er den hjemmeværende partneren av bil? Er det snakk om et par timer eller flere dager? *Forvirret*

ok. Jeg er sikkert blitt litt for avhengig av samboeren min, og er litt for psykopatisk eller noe, men uansett, her er kortversjonen av storyen: Vi har vært sammen i 7 år, kjøpte hus for 2 år siden og fikk en datter ifjor. Jeg trodde svigermoren min var en som likte meg, helt til vi ble gravide. Da var jeg plutselig ikke velkommen hjem til dem lenger. Da julen kom, fikk jeg på nød og neppe lov til å bli med samboeren min hjem til familien hans for å feire jul, men kulden var grusom. Jeg hadde en hard graviditet, og er som sagt blitt litt avhengig av samboeren min. Er ikke av dem som har mange venner, ikke engang noen få. Var mobbeoffer på skolen, og er litt sjenert av meg pga dårlig selvtillit. Vi bor ute på landet, hvor det er svært lite offentlig transport, og svigerforeldrene mine bor 6 timers kjøretur unna. Til tross for litt ekkel historie med svigermor, liker jeg meg godt på hjemplassen til samboeren min. Jeg foreslår både titt og ofte at vi drar til dem, da han sjelden gjør det selv, men liker da helst å bli med ham sammen med dattern vår, grunnet at jeg ikke liker å være igjen alene, og at jeg ikke stoler på moren hans og på hva hun kan finne på å si om meg bak min rygg. Jeg stoler på samboeren min og skjønner jo at han vil besøke sine foreldre, men klarer likevel ikke å si at det er helt greit.

Antar at jeg er verdens største egoist, og at alt dette likevel ikke skulle være noe problem. Har jeg rett?

[laban]

Jeg synes det er naturlig at dere reiser sammen de aller fleste gangene, spesielt hvis du tar initiativet.

Men jeg kan også forstå at han _en gang iblant_ kan tenke seg å ta en tur alene. Det trenger ikke ha noe med deg å gjøre.

Har du snakket med samboeren din om utfrysingen av deg, og er han enig i beskrivelsen? Det høres ikke noe hyggelig ut hvis framstillingen din er riktig. Er han sterk nok til å ta en konfrontasjon med dem om hva som er galt?

Hadde mannen min tatt med seg ettåringen vår og blitt borte noen timer eller dager i sin tid, hadde jeg vært henrykt for hvert eneste minutt. Hvis du kunne tenkt deg litt tid helt alene og han foreslår noe sånt, forsøk å se på de positive sidene og ikke svartmale hva svigermor kan finne på. Hun er antakelig ingen heks siden hun har oppdratt samboeren din.

[Gjest la ham ta med barnet]

Det er vanlig å kunne besøke foreldrene sine uten at ektefellen er med.

Det er sikkert ikke like vanlig når man bor seks timers kjøretur unna, da er det ihvertfall ikke noe en gjør ofte, med mindre det faller sammen med andre turer i forbindelse med jobb eller annet.

Det er vanlig blant mine venner at han kan ta med seg barna hjem til sine foreldre og hun kan ta med seg barna hjem til sine foreldre, uten at ektefellen er med hver gang.

Jeg antar at det er greiere for deg å være alene hjemme uten bil hvis du ikke har barn hjemme samtidig?

Du kan ikke kontrollere hva svigermor tenker om deg, og så lenge du stoler på mannen din, bør du jobbe med å ikke bry deg så mye om hva hun sier til ham.

Du kan være ærlig med mannen din og si at du tenker på dette, og be ham om å sette grenser for hva andre sier om deg når han er tilstede. Hvis du vet at han har et ryddig forhold til dette, kan du lettere slappe av.

Prøv å finne praktiske løsninger de gangene han reiser bort uten deg, at du kjører ham til toget / flyet, slik at du har bilen, eller at du besøker din familie samtidig, eller at han tar med barna slik at du kan være mer uavhengig den tiden du er hjemme uten bil osv.

[Maximia]

Når parforholdet er kommet til samboerskap, ekteskap og/eller barn bør man bli nr1 for hverandre. Barn rangerer jeg ikke for jeg ser det på som en selvfølge at man gjør så godt man kan for barna sine. Man oppfører seg som en enhet og står sammen og stiller opp for hverandre f.eks. foreldre som ikke aksepterer valget man har tatt. Så pass bør man kunne forvente av hverandre.

Føler han seg mellom barken og veden, så kan han ta toget til foreldrene sine. Du skal ikke ta støyten for at samboeren din ikke kan stå opp mot foreldrene sine og be de om å akseptere valget han har tatt.

[morsan]

ok. Jeg er sikkert blitt litt for avhengig av samboeren min, og er litt for psykopatisk eller noe, men uansett, her er kortversjonen av storyen: Vi har vært sammen i 7 år, kjøpte hus for 2 år siden og fikk en datter ifjor. Jeg trodde svigermoren min var en som likte meg, helt til vi ble gravide. Da var jeg plutselig ikke velkommen hjem til dem lenger. Da julen kom, fikk jeg på nød og neppe lov til å bli med samboeren min hjem til familien hans for å feire jul, men kulden var grusom. Jeg hadde en hard graviditet, og er som sagt blitt litt avhengig av samboeren min. Er ikke av dem som har mange venner, ikke engang noen få. Var mobbeoffer på skolen, og er litt sjenert av meg pga dårlig selvtillit. Vi bor ute på landet, hvor det er svært lite offentlig transport, og svigerforeldrene mine bor 6 timers kjøretur unna. Til tross for litt ekkel historie med svigermor, liker jeg meg godt på hjemplassen til samboeren min. Jeg foreslår både titt og ofte at vi drar til dem, da han sjelden gjør det selv, men liker da helst å bli med ham sammen med dattern vår, grunnet at jeg ikke liker å være igjen alene, og at jeg ikke stoler på moren hans og på hva hun kan finne på å si om meg bak min rygg. Jeg stoler på samboeren min og skjønner jo at han vil besøke sine foreldre, men klarer likevel ikke å si at det er helt greit.

Antar at jeg er verdens største egoist, og at alt dette likevel ikke skulle være noe problem. Har jeg rett?

Denne kulden du føler fra svigermor er ikke god. Jeg synes du burde snakke med samboeren din om dette og at dere sammen kan finne løsninger eller måter å forholde seg til dette på, og at han støtter _deg_.

Når det gjelder dette med å reise til foreldre som bor langt unna: Hos oss gjelder dette kun for meg, og jeg har noen ganger reist uten mann, noen ganger med mann - begge deler er like naturlig og ønskverdig. Men jeg har etter at jeg fikk barn aldri reist uten barnet!

Jeg har flere ganger ønsket at min mann også hadde foreldre som bodde i "overnattingsavstand" og at han kunne tatt med barnet dit og ikke meg noen ganger.

[løvinne71]

ok. Jeg er sikkert blitt litt for avhengig av samboeren min, og er litt for psykopatisk eller noe, men uansett, her er kortversjonen av storyen: Vi har vært sammen i 7 år, kjøpte hus for 2 år siden og fikk en datter ifjor. Jeg trodde svigermoren min var en som likte meg, helt til vi ble gravide. Da var jeg plutselig ikke velkommen hjem til dem lenger. Da julen kom, fikk jeg på nød og neppe lov til å bli med samboeren min hjem til familien hans for å feire jul, men kulden var grusom. Jeg hadde en hard graviditet, og er som sagt blitt litt avhengig av samboeren min. Er ikke av dem som har mange venner, ikke engang noen få. Var mobbeoffer på skolen, og er litt sjenert av meg pga dårlig selvtillit. Vi bor ute på landet, hvor det er svært lite offentlig transport, og svigerforeldrene mine bor 6 timers kjøretur unna. Til tross for litt ekkel historie med svigermor, liker jeg meg godt på hjemplassen til samboeren min. Jeg foreslår både titt og ofte at vi drar til dem, da han sjelden gjør det selv, men liker da helst å bli med ham sammen med dattern vår, grunnet at jeg ikke liker å være igjen alene, og at jeg ikke stoler på moren hans og på hva hun kan finne på å si om meg bak min rygg. Jeg stoler på samboeren min og skjønner jo at han vil besøke sine foreldre, men klarer likevel ikke å si at det er helt greit.

Antar at jeg er verdens største egoist, og at alt dette likevel ikke skulle være noe problem. Har jeg rett?

Disse opplysningene var jo ganske vesentlige for å gi deg et ordentlig svar, da....

Så angående spørsmålene dine, så er det nok helt normalt å besøke sine foreldre både med og uten samboer og barn, enten man bor 6 minutter eller timers kjøring unna.

Det som avgjør om dette er ok, er selvsagt hvor ofte dette skjer, hvor lenge han evt er borte, og hvor store ulemper dette evt medfører for deg.

Det høres riktignok ganske ugunstig ut å bli sittende igjen litt isolert og uten bil.

Men på en annen side er det jo han som "må" ha bilen for å besøke dem. Så hvis dere planlegger litt i forkant og han ikke er borte så veldig ofte / lenge, så synes jeg det burde være helt greit.

Når det er sagt, så er det to ting jeg ikke skjønner:

-Hvorfor din svigermor plutselig har begynt å mislike deg?

-Og hvorfor du til stadighet har lyst til å reise dit når du tilsynelatende ikke er velkommen?

Personlig ville jeg ikke hatt lyst til å besøke folk som ikke ønsket å ha meg der. Og jeg ville nok forlangt en forklaring på HVORFOR hun plutselig har snudd om i sitt forhold til deg.

Kanskje det er en slags sjalusi fordi du har "overtatt" hennes sønn? og fordi du og datteren deres har tatt en plass i livet hans som hun hadde tidligere?

Hvis hun gir uttrykk for slikt ovenfor ham, så kan jeg godt forstå hvis han føler seg "forpliktet" til å reise dit alene innimellom for å pleie "mor og sønn-forholdet" uten "forstyrrelser" fra kone eller barn.

Og med tanke på at han havner mellom barken og veden i svigermors kjølige forhold til deg, så synes jeg ikke det er så rart at han sjelden tar intiativet til at dere skal besøke dem sammen. For det blir jo en ganske beklemt situasjon for ham.

Hvis du er såpass avhengig av din samboer som du sier, skal du ikke se bort ifra at han kanskje også trenger litt "pusterom" fra deg innimellom, og synes det er deilig å komme "hjem til mor" og koble av.

Hvis forholdet deres ellers er ok, så synes jeg ikke du skal legge så mye vekt på det at han reiser hjem til sine foreldre uten deg innimellom.

Jeg tror det er viktigere at du fokuserer på deg selv, og hva du evt. kan gjøre for å skaffe deg flere interesser og et større kontaktnett så du ikke er så "ensom" når han ikke er tilstede.

[Mirabell]

Denne kulden du føler fra svigermor er ikke god. Jeg synes du burde snakke med samboeren din om dette og at dere sammen kan finne løsninger eller måter å forholde seg til dette på, og at han støtter _deg_.

Når det gjelder dette med å reise til foreldre som bor langt unna: Hos oss gjelder dette kun for meg, og jeg har noen ganger reist uten mann, noen ganger med mann - begge deler er like naturlig og ønskverdig. Men jeg har etter at jeg fikk barn aldri reist uten barnet!

Jeg har flere ganger ønsket at min mann også hadde foreldre som bodde i "overnattingsavstand" og at han kunne tatt med barnet dit og ikke meg noen ganger.

''Denne kulden du føler fra svigermor er ikke god. Jeg synes du burde snakke med samboeren din om dette og at dere sammen kan finne løsninger eller måter å forholde seg til dette på, og at han støtter _deg_.

''

Helt enig, og dette er viktig! En voksen mann skal støtte sin kone hvis hans mor er uvennlig og avvisende mot henne!

[Gjest Fioletta]

Disse opplysningene var jo ganske vesentlige for å gi deg et ordentlig svar, da....

Så angående spørsmålene dine, så er det nok helt normalt å besøke sine foreldre både med og uten samboer og barn, enten man bor 6 minutter eller timers kjøring unna.

Det som avgjør om dette er ok, er selvsagt hvor ofte dette skjer, hvor lenge han evt er borte, og hvor store ulemper dette evt medfører for deg.

Det høres riktignok ganske ugunstig ut å bli sittende igjen litt isolert og uten bil.

Men på en annen side er det jo han som "må" ha bilen for å besøke dem. Så hvis dere planlegger litt i forkant og han ikke er borte så veldig ofte / lenge, så synes jeg det burde være helt greit.

Når det er sagt, så er det to ting jeg ikke skjønner:

-Hvorfor din svigermor plutselig har begynt å mislike deg?

-Og hvorfor du til stadighet har lyst til å reise dit når du tilsynelatende ikke er velkommen?

Personlig ville jeg ikke hatt lyst til å besøke folk som ikke ønsket å ha meg der. Og jeg ville nok forlangt en forklaring på HVORFOR hun plutselig har snudd om i sitt forhold til deg.

Kanskje det er en slags sjalusi fordi du har "overtatt" hennes sønn? og fordi du og datteren deres har tatt en plass i livet hans som hun hadde tidligere?

Hvis hun gir uttrykk for slikt ovenfor ham, så kan jeg godt forstå hvis han føler seg "forpliktet" til å reise dit alene innimellom for å pleie "mor og sønn-forholdet" uten "forstyrrelser" fra kone eller barn.

Og med tanke på at han havner mellom barken og veden i svigermors kjølige forhold til deg, så synes jeg ikke det er så rart at han sjelden tar intiativet til at dere skal besøke dem sammen. For det blir jo en ganske beklemt situasjon for ham.

Hvis du er såpass avhengig av din samboer som du sier, skal du ikke se bort ifra at han kanskje også trenger litt "pusterom" fra deg innimellom, og synes det er deilig å komme "hjem til mor" og koble av.

Hvis forholdet deres ellers er ok, så synes jeg ikke du skal legge så mye vekt på det at han reiser hjem til sine foreldre uten deg innimellom.

Jeg tror det er viktigere at du fokuserer på deg selv, og hva du evt. kan gjøre for å skaffe deg flere interesser og et større kontaktnett så du ikke er så "ensom" når han ikke er tilstede.

Bra skrevet! Veldig enig i det du skriver her.

[Liliaceae]

Disse opplysningene var jo ganske vesentlige for å gi deg et ordentlig svar, da....

Så angående spørsmålene dine, så er det nok helt normalt å besøke sine foreldre både med og uten samboer og barn, enten man bor 6 minutter eller timers kjøring unna.

Det som avgjør om dette er ok, er selvsagt hvor ofte dette skjer, hvor lenge han evt er borte, og hvor store ulemper dette evt medfører for deg.

Det høres riktignok ganske ugunstig ut å bli sittende igjen litt isolert og uten bil.

Men på en annen side er det jo han som "må" ha bilen for å besøke dem. Så hvis dere planlegger litt i forkant og han ikke er borte så veldig ofte / lenge, så synes jeg det burde være helt greit.

Når det er sagt, så er det to ting jeg ikke skjønner:

-Hvorfor din svigermor plutselig har begynt å mislike deg?

-Og hvorfor du til stadighet har lyst til å reise dit når du tilsynelatende ikke er velkommen?

Personlig ville jeg ikke hatt lyst til å besøke folk som ikke ønsket å ha meg der. Og jeg ville nok forlangt en forklaring på HVORFOR hun plutselig har snudd om i sitt forhold til deg.

Kanskje det er en slags sjalusi fordi du har "overtatt" hennes sønn? og fordi du og datteren deres har tatt en plass i livet hans som hun hadde tidligere?

Hvis hun gir uttrykk for slikt ovenfor ham, så kan jeg godt forstå hvis han føler seg "forpliktet" til å reise dit alene innimellom for å pleie "mor og sønn-forholdet" uten "forstyrrelser" fra kone eller barn.

Og med tanke på at han havner mellom barken og veden i svigermors kjølige forhold til deg, så synes jeg ikke det er så rart at han sjelden tar intiativet til at dere skal besøke dem sammen. For det blir jo en ganske beklemt situasjon for ham.

Hvis du er såpass avhengig av din samboer som du sier, skal du ikke se bort ifra at han kanskje også trenger litt "pusterom" fra deg innimellom, og synes det er deilig å komme "hjem til mor" og koble av.

Hvis forholdet deres ellers er ok, så synes jeg ikke du skal legge så mye vekt på det at han reiser hjem til sine foreldre uten deg innimellom.

Jeg tror det er viktigere at du fokuserer på deg selv, og hva du evt. kan gjøre for å skaffe deg flere interesser og et større kontaktnett så du ikke er så "ensom" når han ikke er tilstede.

Signerer denne!