Om å ta seg av gamle foreldre

[puppola]

Jeg har en gammel far og en litt yngre mor, ikke så viktig hvor gamle de er men vil bare lufte noen tanker rundt dette. Jeg har både gamle foreldre og små barn og det skyldes at jeg fikk barn sent og mine foreldre fikk meg og mine søsken sent.Først så er det rart å se at foreldre blir gamle. Så er det rart å se at de ikke lenger klarer alt som før og på en måte blir hjelpeløse. Tror jeg kommer til å gå inn i en slitsom fase i og med at mitt yngste barn er 3,5 år (har tre) og mine foreldre begynner å trenge meg mer. Noen andre som har opplevd gamle foreldre? Min mor er glemsk merker jeg og jeg synes det er slitsomt å si de sammen tingene om og om igjen....vet jo at dette ikke kommer til å bli bedre....Ville bare si noe om dette og fint hvis noen andre vil si noe om det de har opplevd!

[avidi]

Jeg er midt oppe i dette nå. Min far døde for snart to år siden, da hadde han vært pleiepasient i to år, Parkinson og tilleggssykdommer. Han hadde behov for mye hjelp men min mor var da såpass frisk at hun klarte det meste av stellet før han kom på sykehjem.

Nå er det hun som trenger hjelp, er ikke pleitrengende foreløpig men sterk bevegeleshemmet og syk. Hun må hjelp til å handle, ordne det økonomiske, følge til lege og sykehus mm. kort sagt alt praktisk. I tillegg er hun ensom fordi hun ikke orker å forholde seg til flere enn 2 personer ad gangen uten å bli dårlig.

Jeg har vært ute av jobb i 1,5 år på grunn av egen sykdom/skade og har stilt opp for henne det jeg har klart. Hun er svært takknemmelig for hjelp men jeg merker at jeg blir sliten og lei.

Nå har ikke jeg små barn legner, den yngste er 11 år, men jeg merker at han nå trenger ganske mye oppfølging ift skole og fritdsaktiveteter så jeg har på en måte dobbelt opp jeg også.

[puppola]

Jeg er midt oppe i dette nå. Min far døde for snart to år siden, da hadde han vært pleiepasient i to år, Parkinson og tilleggssykdommer. Han hadde behov for mye hjelp men min mor var da såpass frisk at hun klarte det meste av stellet før han kom på sykehjem.

Nå er det hun som trenger hjelp, er ikke pleitrengende foreløpig men sterk bevegeleshemmet og syk. Hun må hjelp til å handle, ordne det økonomiske, følge til lege og sykehus mm. kort sagt alt praktisk. I tillegg er hun ensom fordi hun ikke orker å forholde seg til flere enn 2 personer ad gangen uten å bli dårlig.

Jeg har vært ute av jobb i 1,5 år på grunn av egen sykdom/skade og har stilt opp for henne det jeg har klart. Hun er svært takknemmelig for hjelp men jeg merker at jeg blir sliten og lei.

Nå har ikke jeg små barn legner, den yngste er 11 år, men jeg merker at han nå trenger ganske mye oppfølging ift skole og fritdsaktiveteter så jeg har på en måte dobbelt opp jeg også.

Jeg føler det er tabubelagt å klage over gamle foreldre og at det er slitsomt, fælt å se de rørete. Man skal liksom bare "ofre" seg for foreldrene sine for de har jo ofret livene sine for oss men jeg må bare si at jeg synes det er too much. Skjønner godt det blir mye for deg med moren din . Jeg synes man kan forlange at det offentlige trår til og at de ikke ser på oss døtre som en sovepute slik at de slipper stille opp. Vi døtre/barn kan ha det hyggelig med våre gamle foreldre og ikke bruke tida på stell mm som andre skulle tatt seg av.

[avidi]

Jeg føler det er tabubelagt å klage over gamle foreldre og at det er slitsomt, fælt å se de rørete. Man skal liksom bare "ofre" seg for foreldrene sine for de har jo ofret livene sine for oss men jeg må bare si at jeg synes det er too much. Skjønner godt det blir mye for deg med moren din . Jeg synes man kan forlange at det offentlige trår til og at de ikke ser på oss døtre som en sovepute slik at de slipper stille opp. Vi døtre/barn kan ha det hyggelig med våre gamle foreldre og ikke bruke tida på stell mm som andre skulle tatt seg av.

Enig med deg der. Min mor klarer fortsatt å stå opp selv, kle på seg og spise og da er det ikke så mye hjemmesykepleien kan gjøre. Hun har hjemmehjelp hver 14 dag og skal nå endelig få hjelp til å dusje etter nesten å ha besvimt i dusjen flere ganger.

[frosken]

Jeg føler det er tabubelagt å klage over gamle foreldre og at det er slitsomt, fælt å se de rørete. Man skal liksom bare "ofre" seg for foreldrene sine for de har jo ofret livene sine for oss men jeg må bare si at jeg synes det er too much. Skjønner godt det blir mye for deg med moren din . Jeg synes man kan forlange at det offentlige trår til og at de ikke ser på oss døtre som en sovepute slik at de slipper stille opp. Vi døtre/barn kan ha det hyggelig med våre gamle foreldre og ikke bruke tida på stell mm som andre skulle tatt seg av.

Er ikke enig med deg i at det er tabubelagt å ikke ønske å gi omsorg til sine foreldre; tvert i mot synes jeg det er mer tabubelagt å mene at det å stille opp for gamle foreldre er noe man som voksen bør, såfremt man ikke selv er i en ekstremt vanskelig situasjon.

[Gjest har vært i samme situasjon]

Jeg vet ikke om det er tabubelagt men det å ha små barn og samtidig ha hjelpetrengende foreldre er et tema som burde snakkes mer om. Jeg var i en slik situasjon som deg med to gamle foreldre som måtte ha mye hjelp i tillegg til små barn. Det var kjempeslitsomt. Frutrasjonen ble ikke mindre av å se at veninner fikk masse hjelp med barnapass, kakelaging til burdager osv fordi de hadde yngre og spreke foreldre. Foreldrene til min mann var heller ikke så spreke og de bodde langt unna. Nei, den småbarnstiden var slitsom og det er ganske så urettferdig egentlig at noen skal ha foreldre som avlaster i tide og utide mens andre ikke får noe hjelp og i tillegg må selv hjelpe sine foreldre.

[fillolin]

Fint at du tar opp temaet, synes jeg. Det er mange sider ved dette, både det med hvordan en skal balansere de ulike omsorgsoppgavene opp mot hverandre, men også det følelsesmessige. En skal både bearbeide det som skjer med foreldrene og det at relasjonen til barnebarna blir en annen enn en kanskje hadde håpet eller ønsket. Samtidig synes jeg det er flott å se hvor naturlig ungene tar det at en av besteforeldrene bor på sykehjem. De vet jo ikke noe annet og alle besteforeldre (og andre i familien) har sine karakteristika: ungene sammenligner dem (iallefall foreløpig) ikke med hverandre. Dessuten får de jo utrolig mye positiv oppmerksomhet fra "alle" når vi er på sykehjemmet, i tillegg til mye saft og kjeks Når det gjelder omsorgsoppgavene tenker jeg at ungene uansett må komme først, utfordringen er å vurdere hvor mye en kan gi til og gjøre for foreldre uten at det går utover ungene. For min egen del opplever jeg kanskje at situasjonen mest går på bekostning av samværet med andre, spesielt venner, og tiden til andre ting som reiser og andre opplevelser. Det er heller ikke enkelt, selv om det ikke akkurat oppleves som noen tvilssituasjon.