"Jeg takker borte, jeg takker hjemme..."

[morsan]

Jeg vil dele svaret mitt opp i to: Det ene er det å motta takk i ettertid fra en som åpnet gaven fra meg/oss mens jeg ikke var tilstede, typisk julegaver til nieser/nevøer, og det at man sier 'takk' når man er tilstede (enten det gjelder gaver eller f eks mat).

Re det første: Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har irritert meg over manglende takk i etterhånd. Jeg tror nok at det i de aller, aller fleste tilfellene takkes, men om det ikke kommer noen takk, tenker jeg ikke mer over det.

Unntak herfra gjelder kanskje ved mer "formelle" anledninger - har vi gitt gave til venners konfirmanter, forventer jeg et takkekort etterhvert.

Re det sistenevnte, om å takke der&da: manglende takk her reagerer jeg mer på. Jeg er så vant til en gutt som takker "hele tiden", og reagerer derfor på flere venner som ikke sier takk (eller "ja, takk" eller "nei, takk", f eks når det er spm om mat/drikke).

[Glimtipper]

Siden vi bor i England blir guttungen lært opp til å være veldig høflig og respektfull. Nå skal jeg ikke påstå dette nødvendigvis gjelder alle barn og ungdommer i dette landet, langt der i fra, men man skiller seg definitivt mindre ut om man sier "thank you", "cheers", "excuse me" og "please" omtrent fem hundre ganger per dag.

Jeg har ærlig talt ikke så mye til overs for det, men innfinner meg.

Når det kommer til den situasjonen du spør angående, så er jeg litt ambivalent. Det er fint om man takker for det man får, klart det. Men hvor viktig er det, i forhold til det å faktisk -være- takknemlig? Mange kan glemme takkingen fordi de blir så glade. Andre takker automatisk og monotont for alt de får, uten at de egentlig føler noe rundt det overhodet. Hva er viktigst?

[caprice]

Siden vi bor i England blir guttungen lært opp til å være veldig høflig og respektfull. Nå skal jeg ikke påstå dette nødvendigvis gjelder alle barn og ungdommer i dette landet, langt der i fra, men man skiller seg definitivt mindre ut om man sier "thank you", "cheers", "excuse me" og "please" omtrent fem hundre ganger per dag.

Jeg har ærlig talt ikke så mye til overs for det, men innfinner meg.

Når det kommer til den situasjonen du spør angående, så er jeg litt ambivalent. Det er fint om man takker for det man får, klart det. Men hvor viktig er det, i forhold til det å faktisk -være- takknemlig? Mange kan glemme takkingen fordi de blir så glade. Andre takker automatisk og monotont for alt de får, uten at de egentlig føler noe rundt det overhodet. Hva er viktigst?

Glimtipper - jeg forventer en takk i en eller annen form når en gave er overlevert og mottaker ikke får gaven direkte/åpner når jeg er tilstede. Dvs, vi sender julegaver/bursdaggaver, eller overleverer til foreldrene når barna, altså mottaker ikke er der. Vi aner ikke om det passet, falt i smak, var riktig strls eller noen ting. Takken er for meg i det minste en slags kvittering for mottat gave. Hadde jeg vært tilstede og sett at gaven ble åpnet og fått en reaksjon på det hadde ting stilt seg annerledes. Med mine nevøer feirer vi ikke julaften eller bursdager. Vi sees som regel i julen, men det kommer aldri noen takk i etterkant. Når vi ikke sees i julen skjer det selvsagt heller ingenting fra den kanten.

[caprice]

Tja, jeg irriterer meg vel ikke akkurat, men synes det i noen situasjoner at det er litt rart. Dessuten hadde det (med tanke på senere gaver også) vært OK å vite om en treffer sånn noenlunde med gaven. Når mottaker ikke selv bringer opp temaet blir det litt søkt å spørre.... Men å forvente skriftlig takk til tanter og onkler for jule- og bursdagsgaver synes jeg faktisk er litt i overkant. SMS kanskje, men ellers er det naturlig å nevne når en snakkes synes jeg, og det gjør en jo gjerne også i tilknytning til disse anledningene. Jeg synes ellers det viktigste er at en takker når giver er tilstede, ikke alle praktiserer det heller. Men jeg synes det blir feil å skylde på ungene her, som du nevner takker heller ikke foreldrene på deres vegne (og kanskje heller ikke på egen vegne?). Jeg tror dette er et typisk eksempel på at barna gjør som foreldrene.

Jeg forventer ikke nødvendigvis et takkekort, men som sagt feks en SMS, en telefon, eller at det i det minste nevnes neste gang vi treffes. Nå er det flere juler hvor bla denne familen har reist på fjellet, dermed treffes vi ikke. Da forventer jeg faktisk en eller annen form for reaksjon innen rimelig tid...

[Glimtipper]

Glimtipper - jeg forventer en takk i en eller annen form når en gave er overlevert og mottaker ikke får gaven direkte/åpner når jeg er tilstede. Dvs, vi sender julegaver/bursdaggaver, eller overleverer til foreldrene når barna, altså mottaker ikke er der. Vi aner ikke om det passet, falt i smak, var riktig strls eller noen ting. Takken er for meg i det minste en slags kvittering for mottat gave. Hadde jeg vært tilstede og sett at gaven ble åpnet og fått en reaksjon på det hadde ting stilt seg annerledes. Med mine nevøer feirer vi ikke julaften eller bursdager. Vi sees som regel i julen, men det kommer aldri noen takk i etterkant. Når vi ikke sees i julen skjer det selvsagt heller ingenting fra den kanten.

Ok, skjønner situasjonen.

Noen har stor familie og det kan bli mye om man skal ringe alle og takke i ettertid. Når det er sagt, så har vi ringt til onkel/tante, pappa/stemor og bestemødre/bestefedre på julaften for å takke for gavene all den tid vi fikk gaver. Så for meg hadde slikt falt seg naturlig.

Når det gjelder sønnen min, på fire år, så har jeg hittils ringt og takket for han ved jul og bursdager.

[Gjest Tatjana]

Jeg tenker omtrent slik som deg. Spesielt når man sender gave i posten eller overleverer den på forhånd, syns jeg at en takk på en eller annen måte er et minstekrav av høflighet. Jeg forventer slett ikke håndskrevne takkekort. En sms, en telefon eller en muntlig takk neste gang man treffes er helt OK (med mindre vi snakker om julegaver og man ikke ses før i juni).

Litt høflighet kan hjelpe deg i livet, på den måten at du ofte blir oppfattet som mer sympatisk. I tillegg er det slike ting som fungerer som "sosial smurning" som får livet til å gli lettere.

Jeg har hatt venner av ungene på besøk som ikke har takket for noen ting, og jeg oppfatter det som litt uspiselig faktisk.

[PieLill]

Jeg reagerer også når det over hodet ikke kommer noen takk.

Noen ganger kan det skyldes at foreldrene rett og slett ikke har lagt vekt på dette.

Andre ganger kan det handle om at det å takke har blitt formidlet som en ydmykende botsøvelse i stedet for en gledeshandling.

Manglende verdsettelse av gaver over tid, kan rett og slett gjøre meg mindre gavmild. Ser ikke poenget i å sløse penger på ting som ikke blir verdsatt.

mvh

[PieLill]

Siden vi bor i England blir guttungen lært opp til å være veldig høflig og respektfull. Nå skal jeg ikke påstå dette nødvendigvis gjelder alle barn og ungdommer i dette landet, langt der i fra, men man skiller seg definitivt mindre ut om man sier "thank you", "cheers", "excuse me" og "please" omtrent fem hundre ganger per dag.

Jeg har ærlig talt ikke så mye til overs for det, men innfinner meg.

Når det kommer til den situasjonen du spør angående, så er jeg litt ambivalent. Det er fint om man takker for det man får, klart det. Men hvor viktig er det, i forhold til det å faktisk -være- takknemlig? Mange kan glemme takkingen fordi de blir så glade. Andre takker automatisk og monotont for alt de får, uten at de egentlig føler noe rundt det overhodet. Hva er viktigst?

''Når det kommer til den situasjonen du spør angående, så er jeg litt ambivalent. Det er fint om man takker for det man får, klart det. Men hvor viktig er det, i forhold til det å faktisk -være- takknemlig? ''

Om man blir virkelig takknemlig husker man også og takke. Gjelder det barn vil de kanskje trenge en vennlig og glad påminnelse om å takke. Eller en mulighet mens gleden er fersk; "Skal vi ringe til tante Torill så du kan få takke for den fine xxx og fortelle hvor glad du ble for den."

Jeg tror mye av kluet er å få ungene til å _like_ å takke. Å si takk er noe hyggelig, gledelig og hjertevarmt. Noe man gleder seg til å gjøre, og som man gjerne gjentar.

Jeg gremmer meg litt når jeg hører barn blir oppfordret til å takke med den tunge, bebreidende stemmen. Da blir jo hele greia en botsøvlese. Klart ungene kvier seg.

Oppfordring om å takke bør komme med en glad stemme og et smil. Slik man minner barn om å gjøre noe man vet de har veldig lyst til, man som de glemte i farta.

Jepp, dette er en kjepphest...

;-)

mvh

[PieLill]

''Er det bare meg som gidder irritere meg over slikt?''

Nei, du er ikke alene om å irritere det over slikt, jeg også har tilhørt den kategorien, men har blitt mykere i kantene etter at jeg leste et klokt innlegg i et danske ukeblad engang for lenge siden, som omhandlet å gi og motta gaver. Jeg husker ikke eksakt hva det stod, men esennsen var at man skulle gi gaver uten tanke på takknemligheten som ble utvist i etterkant.

Jeg gir vel gaver først og fremst med tanke på nytten / gleden mottaker har av gaven.

Om jeg ikke får noen som helst tilbakemeldinger på dette, kan jeg jo finne på å anta at gaven var ganske bortkastet (noe mottager over hodet ikke brydde seg om å ha) og at jeg burde gitt pengene jeg brukte til Frelsesarmeen i stedet.

En viss tilbakemalding er greit. I hvert fall på at gaven er mottatt. Hvor formell den er eller hvor store ord som brukes er mindre viktig.

mvh

[Mrs. Wallace]

Jeg reagerer ikke på om det ikke takkes "ordentlig", men synes det er hyggelig om de viser at de setter pris på gaver og annet hvis vi er sammen. Vektlegger ikke om nevøer og nieser som bor et stykke unna meg ikke husker å takke hver gang.

Når det gjelder små barn som er på besøk, så minner jeg dem på at de skal si takk når de får noe. Ser på det som en del av små barns oppdragelse som vi alle kan bidra til at blir internalisert.

Er heller ikke alltid like flink selv til å følge skikk og bruk regler. Da min mann døde, lot jeg være å sende takkekort i etterkant til de som hadde gitt blomster. Var altfor sliten til å orke å ta tak i det.

''Da min mann døde, lot jeg være å sende takkekort i etterkant til de som hadde gitt blomster. Var altfor sliten til å orke å ta tak i det.''

Dette blir noe annet, synes jeg. Det er forskjell på unger som får jule- og konfirmasjonsgaver og folk som er i sorg. Og når jeg selv etter tafatt evne prøver å gi en oppmerksomhet til noen som er i sorg, forventer jeg overhodet ikke noen form for takksigelser.

[morsan]

''Da min mann døde, lot jeg være å sende takkekort i etterkant til de som hadde gitt blomster. Var altfor sliten til å orke å ta tak i det.''

Dette blir noe annet, synes jeg. Det er forskjell på unger som får jule- og konfirmasjonsgaver og folk som er i sorg. Og når jeg selv etter tafatt evne prøver å gi en oppmerksomhet til noen som er i sorg, forventer jeg overhodet ikke noen form for takksigelser.

Enig

[fillolin]

Jeg forventer ikke nødvendigvis et takkekort, men som sagt feks en SMS, en telefon, eller at det i det minste nevnes neste gang vi treffes. Nå er det flere juler hvor bla denne familen har reist på fjellet, dermed treffes vi ikke. Da forventer jeg faktisk en eller annen form for reaksjon innen rimelig tid...

Jeg er altså helg enig. Du skrev i første innlegg at dine barn skriver takkekort og at du forventer det samme, det var det jeg reagerte på, men ser ved nærmere ettersyn at du modererte utsagnet like etterpå

[PieLill]

''Da min mann døde, lot jeg være å sende takkekort i etterkant til de som hadde gitt blomster. Var altfor sliten til å orke å ta tak i det.''

Dette blir noe annet, synes jeg. Det er forskjell på unger som får jule- og konfirmasjonsgaver og folk som er i sorg. Og når jeg selv etter tafatt evne prøver å gi en oppmerksomhet til noen som er i sorg, forventer jeg overhodet ikke noen form for takksigelser.

Tiltredes.

mvh

[frosken]

''Da min mann døde, lot jeg være å sende takkekort i etterkant til de som hadde gitt blomster. Var altfor sliten til å orke å ta tak i det.''

Dette blir noe annet, synes jeg. Det er forskjell på unger som får jule- og konfirmasjonsgaver og folk som er i sorg. Og når jeg selv etter tafatt evne prøver å gi en oppmerksomhet til noen som er i sorg, forventer jeg overhodet ikke noen form for takksigelser.

Jeg håper flere tenker som deg:-)

[fyrlykt]

Jeg reagerer ikke på om det ikke takkes "ordentlig", men synes det er hyggelig om de viser at de setter pris på gaver og annet hvis vi er sammen. Vektlegger ikke om nevøer og nieser som bor et stykke unna meg ikke husker å takke hver gang.

Når det gjelder små barn som er på besøk, så minner jeg dem på at de skal si takk når de får noe. Ser på det som en del av små barns oppdragelse som vi alle kan bidra til at blir internalisert.

Er heller ikke alltid like flink selv til å følge skikk og bruk regler. Da min mann døde, lot jeg være å sende takkekort i etterkant til de som hadde gitt blomster. Var altfor sliten til å orke å ta tak i det.

Det er forståelig at sørgende ikke prioriterer å takke for blomster og sånt, men samtidig vil avsenderen kanskje lure på om blomstene noensinne kom fram?

Jeg har ofte lurt på om blomstene kom fram, men synes det blir feil å spørre også. Husker da min mor døde at vi fikk enormt med blomster hjem, og hvem klarer vel å huske hvem som sendte midt i sjokk og sorg og begravelse?

Så vi må vel bare stole på at blomsterbutikkene er ærlig og leverer varen vi betaler for.

[frosken]

Det er forståelig at sørgende ikke prioriterer å takke for blomster og sånt, men samtidig vil avsenderen kanskje lure på om blomstene noensinne kom fram?

Jeg har ofte lurt på om blomstene kom fram, men synes det blir feil å spørre også. Husker da min mor døde at vi fikk enormt med blomster hjem, og hvem klarer vel å huske hvem som sendte midt i sjokk og sorg og begravelse?

Så vi må vel bare stole på at blomsterbutikkene er ærlig og leverer varen vi betaler for.

Jeg ønsker i etterkant at jeg hadde orket å organisere takkekort, men i den aktuelle tidsperioden fikk jeg aldri gjort det.

[tzatziki1365380058]

Jeg vil dele svaret mitt opp i to: Det ene er det å motta takk i ettertid fra en som åpnet gaven fra meg/oss mens jeg ikke var tilstede, typisk julegaver til nieser/nevøer, og det at man sier 'takk' når man er tilstede (enten det gjelder gaver eller f eks mat).

Re det første: Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har irritert meg over manglende takk i etterhånd. Jeg tror nok at det i de aller, aller fleste tilfellene takkes, men om det ikke kommer noen takk, tenker jeg ikke mer over det.

Unntak herfra gjelder kanskje ved mer "formelle" anledninger - har vi gitt gave til venners konfirmanter, forventer jeg et takkekort etterhvert.

Re det sistenevnte, om å takke der&da: manglende takk her reagerer jeg mer på. Jeg er så vant til en gutt som takker "hele tiden", og reagerer derfor på flere venner som ikke sier takk (eller "ja, takk" eller "nei, takk", f eks når det er spm om mat/drikke).

Fullstendig enig med deg!

[tzatziki1365380058]

Jeg synes du forventer for mye hvis du tenker spesiell takkehenvendelse (sms,post, telefon mail) etter vanlige bursdags - og julegaver. Å takke neste gang man sees er noe annet.

[SoriaMoria]

Jeg gir vel gaver først og fremst med tanke på nytten / gleden mottaker har av gaven.

Om jeg ikke får noen som helst tilbakemeldinger på dette, kan jeg jo finne på å anta at gaven var ganske bortkastet (noe mottager over hodet ikke brydde seg om å ha) og at jeg burde gitt pengene jeg brukte til Frelsesarmeen i stedet.

En viss tilbakemalding er greit. I hvert fall på at gaven er mottatt. Hvor formell den er eller hvor store ord som brukes er mindre viktig.

mvh

Jeg får faktisk litt assosiasjoner til en tante av meg her jeg. Hun hadde det med å videresende alskens "dritt" som hadde fulgt med de danske ukebladene hun kjøpte. Noe var selvsagt ok ting også, men ofte var det"dyrelotto" på ukebladpapir i frimerkestørrelse og tilsvarende...

Det kunne komme post med slikt 1-2 ganger i måneden.

Hennes kjepphest var også det å takke, og hun viste TYDELIG sin misnøye om det ikke kom en takk for hver en slik sending (som kom sammen med et 5-siders brev som også ble forventet besvart. Så jeg var vel rundt ti år da jeg var ferdig oppdratt til at det å takke er en plikt, ikke en glede...

Jeg veit at denne sammenlikningen er litt urettferdig overfor deg caprice, men det er likevel betenkelig at tankene dine rundt det å takke gir meg slike assosiasjoner...

[Gjest best wishes]

jeg blir enda mere irritert over voksne mennesker som ikke takker for det de får, eller hva barna får. Har resultert i at jeg ikke gidder å gi gaver til små slektninger lengre.