Gamle traumer og terapi

[Gjest Anneogamalie]

Min erfaring med å snakke om gamle traumer er:

Det er tungt og vanskelig når man graver i det som har skjedd. Ja, rett og slett enormt slitsomt. Men om man har en terapaut man har tillitt til, slik jeg har vært så heldig å ha, så hjelper det masse å gå igjennom ting steg for steg. Jeg har lært grunnen til at jeg gjør som jeg gjør, jeg har snakket ut om ting som var ytterst hemmelig og veldig fortrengt. Jeg har delt min bør med en som forsto og var villig til å bruke tid og energi. Han hørte på meg, godtok meg for hva jeg er, lyttet til alle sidene ved meg, og støttet meg når jeg trengte det. Jeg slapp å være alene med det farligste farlige. Hjernen er et utrolig redskap, og det er fasinerende å oppdage hva den gjør for å beskytte seg selv/personen. Nå som jeg har fått innblikk i megselv, kan jeg godta at slik er jeg, dette hendte, og nå kan jeg gå videre. Nå jobber jeg med "my selftalk" og forsøker å ha et mer positiv syn på hverdagen. Og jeg sender en varm hilsen til min psykiater som har hjulpet meg ut av det svarte hullet. Tuuuuuuuusen takk, du er utrolig!