Hvordan vite om jeg elsker ham?

[Gjest liniana]

Vi har et så og si perfekt forhold, men etter to år sammen ser jeg at barna våre ikke er så veldig begeistret for hverandre. Dette sliter på meg, og en del av meg vil bryte med ham. Derfor har jeg nå fått gjennomslag for at vi ser hverandre nå kun i helger. Han vet nok ikke hele grunnen, men det meste. Alt er mye bedre når vi ses/er sammen så sjelden. For meg og mine. Og til min store forskrekkelse har jeg oppdaget at jeg nyter hverdagene mer enn helgene..

Det har vært snakk om å flytte sammen, men det vrenger seg i meg ved tanken. Sikkert mest fordi sønnene hans er utrolig travle og pågående/bestemmende. Vi blir nesten skvist til side når de tre er her, vi blir som tilskuere. Dette er ikke noen god følelse for hverken barna mine eller meg.

Jeg har prøvd å ta det opp med ham mange ganger, og da blir ting bedre for en stund. Men så glir det sakte men sikkert tilbake til det "normale". Kjenner at mine følelser for han forandrer seg i takt med at jeg ser tydeligere hvordan han ikke setter barna litt på plass. Han lar de bestemme absolutt alt. Alt i fra middagsvalg til leggetider (også når han skal legge seg), osv. De er fryktelig sjalue, herskete og manipulerende, også ovenfor meg og mine barn, men han ser det ikke. (??).

Uff, jeg er glad de var syke i helgen, og vi kunne derfor ikke ses. Jeg vet at dette er langt fra riktig i et ellers så blomstrende kjærlighetsforhold. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg vil eller føler. Det er så mange "skjær i sjøen" at jeg blir bare sliten av det. Mine barn henger med hodene hver gang de skal komme til oss, for de vet at hele vår ellers så rolige og harmoniske atmosfære blir snudd på hodet.

Jeg har ingen tro på at de blir bedre de første årene, og så lenge han lar dem drive på er det nok bare å innse at de er bare sånn. Jeg sier selvsagt i fra, og har sprukket mer enn én gang, for å si det sånn. Men de er så slue at det er ikke alltid en finner noe konkret å "ta de for".

Jeg er selvsagt mer opptatt av mine barns ve og vel, enn demmes. Jeg er bare usikker på hvor mye vi bør "tåle" av andre. Og jeg synes tanken på å eventuelt bryte med ham er vond og skremmende. Fordi vi har det fantastisk fint også. Han er snill, myk, (ellers) fornuftig og en flott mann. Alle rundt meg er kjempehappy på mine/våre vegner, og sikkert også forbauset over at en så flott kar elsker meg!

Jeg skal holde på denne "helgekjæreste"-tingen, så lenge jeg føler behov for det. Så må jeg bli enig med meg selv om jeg skal bryte eller fortsette å kjempe. Han forguder meg, og holder på å bli gal av å bli satt på pinebenken. Han lengter oppriktig etter meg, og vil være sammen med meg hele hele tiden. Nekter meg aldri samvær med andre, men jeg har aldri tid til noe sånt, da vi alltid er sammen (før dette helgegreiene), og han gir meg fryktelig dårlig samvittighet dersom jeg prioriterer noe annet enn ham. Han blir dønn skuffet, og viser det godt. Han omtaler meg med de vakreste ord, sender meg de bløteste sms, og er generelt slik som jeg kanskje burde sette mer pris på. Men det blir litt for mye etter min mening, Fryktelig "klissete" og høytsvevende med sånne stadige klisjéer. Sjarmerende i begynnelsen, men på en måte kvalmende og fengslende nå.

Er jeg vrang?

Sukk. Kan noen komme med noen kloke tanker?

[jubalong70]

Jeg synes du sier det meste selv. Fyren er snill, men for mye. Han evner ikke å se at andre har behov enn ungene sine.

Du nyter hverdagene uten ham mer enn helgene med ham.

Hva synes du jeg skal si???

[Lillemus]

Jeg tror ikke du elsker ham, men at du ikke klarer å si nei fordi du er redd for å såre ham. Ut fra innlegget ditt virker det som at de eneste følelsene du har for ham er glede over at han ikke er der... For hans del synes jeg derfor du skal gjøre det slutt slik at han kan finne seg en annen kvinne og du kan finne deg en annen mann.

Han høres ut til å ha en svært slapp holdning til barneoppdragelse forøvrig...

[Gjest Slett ikke nå...]

Hei

Jeg er separert og har nettopp møtt en mann som også har to barn, som jeg. Han er også alene.

Dette er noe jeg også er bekymret for. Om det skulle bli noe mellom oss, hva da med barna?

Det er ingen selvfølelse at de er på bølgelengde, selv om de er i ganske lik alder. De har enda ikke møtt hverandre, og de aner ingenting om denne mannen mannen enda...

Jeg tror at hvis jeg hadde hatt tilsvarende problemer som deg, hadde jeg droppet mannen, evnt gjort som deg og vært helgekjærester dersom mannen hadde godtatt det.

Det viktigste i livet er jo at barna har det bra, og det virker det ikke som dine barn har nå....

Du kan jo gi det litt tid, og se om helgekjæreste-opplegget fungerer.

La deg i hvert fall ikke lokke inn i et samboerforhold du ikke ønsker; det kan føre til nok et brudd som også dine barn vil lide under.

Lykke til!

[Liliaceae]

Hvis han elsker deg, må han jo være villig til å satse litt?

Da tenker jeg på at dere må jobbe sammen om å sette grenser for barna, slik at dette fungerer bra.

Synes han virker litt passiv og "dumsnill" overfor barna sine...

Mulig dårlig samvittighet han ønsker å gjøre opp for, men dette blir jo helt feil.

Mangler vel litt selvinnsikt, siden han ikke forstår hva som kreves av han for at begge familiene skal ha det godt sammen. Nå har du jo gått til det skritt å treffe hverandre kun i helgene.. Har du fortalt han hvorfor?

Virker kanskje som dere er i ferd med å vokse fra hverandre?

Du sier jo selv at du liker hverdagene best, når du slipper å forholde deg til hans barn... For mye støy og styr er kanskje ikke verdt det..

[tusseline]

Synes egentlig du sier det meste selv her. Det virker ikke som du er så glad i å være sammen med han og barna.

[laban]

De fleste ville nok følt seg litt heldige hvis de var gjenstand for såpass mye lengsel og kjærlighet etter to år. Det er vel tvilsomt at du virkelig elsker ham siden du mangler disse følelsene.

Men det er vanskelig å vite om det er alt det praktiske som overvelder deg. Er dette litt sånn harmonisk kvinnekultur møter rotete mannfolk med høyt støynivå (har du bare døtre)? I så fall kan det hende det roer seg litt med tiden, men han bør ikke la sønnene herse med ham eller dere. Ingen barn bør ha så sterk makt som du beskriver.

Kan dere treffes uten barn iblant, kan det hende du blir mer klar over følelsene dine. Det er jo ikke helt rettferdig hvis han blir gående på nåde til du orker å bryte for godt, hvis du egentlig er lei.

Det er riktig av deg å ta hensyn til barna dine. Men det kan tenkes at dere kan få til et kompromiss - det forutsetter imidlertid at han og gutta også bidrar til en forandring.

[Gjest anonymaja]

Nei, nei og atter nei. Han kan være så forelsket han vil, lytt til erfarne fjellfolk. Dette forholdet er dødsdømt dersom dere blander sammen to så ulike familier.

I mitt tilfelle slukte jeg mannen og de søtladne ordene hans med hud og hår. Vi flyttet sammen, fikk to barn i rask rekkefølge, hadde hans barn på samvær og mitt særkullsbarn boende.

Hans holdning til det å ha sine egne unger i (helgesirkus)samvær, og mitt barn som en slags salderingspost, der reglene var totalt forskjellige, førte til så mange konflikter at jeg ble en rasende furie. Og siden jeg var en rasende furie, går han nå rundt og skylder på meg for at forholdet sprakk. Jeg er umulig å leve, med syns han! Mens i mitt syn har jeg forfektet enkle allmenne holdninger som jeg trodde var vanlige i de fleste hjem!!!

Eksempel: den eldste spiser fortsatt med fingrene (han går nå i 5. klasse) el dvs han bruker jo gaffel også, men har på minst ett tidspunkt i løpet av ETHVERT måltid fingrene enten i tallerkenen, glasset (dypper den i saft for å slikke det av!) eller, aller verst, i serveringsfatene (klisser på alle andres mat.) Han har heller aldri noen sinne spist mat jeg har laget uten å furte over minst én bestanddel, selv om han personlig har fått lov å bestemme hvilken rett det skal være til middag ("Ja, jeg liker lasagne, men er det løk i den....? nei, da så, snufs, hulk" Men far sier ingen ting. Om han overhodet kommer med noe tiltak, lager han noe nytt å spise!

Den yngste (5 år) har siden hun fylte 2 hylt og skreket til 4 av 5 middagsmåltid, fordi hun ikke likte ditt eller datt (men mest fordi far ikke ga henne oppmerksomhet. hvis jeg satte ham til å synge med henne eller spille et spill rett før middag, så hun fikk litt fokus, var hun mye greiere). Men i stedet for å gi litt fokus før måltidet, har far i 3 år tillatt henne å terrorisere hele familien med hyling av full hals, spesialavtaler om at hun skal få plukke ut småbiter omtrent med pinsett som hun kan nedlate seg til å spise, avtaler om å få O'boy i glasset til maten når de andre drikker melk osv. Hun får også lov å annonsere "det er ekkelt!" eller "jeg liker det ikke" høyt og tydelig mens de yngre hører på.

MINE barn får ikke velge middagene, får ikke plukke ut godbiter, ikke rope stygge ting om maten, ikke hyle ved bordet, ikke klisse med hendene i maten (nå er den yngste 2, men spiser med skje så godt han kan, jeg lar han IKKE kline når jeg vet han er i stand til å bruke redskap), får ikke bestikkelser i form av o'boy eller dessertløfter osv. De må gå fra bordet og gå glipp av resten av maten dersom de gjør en av disse tingene, og jeg kan love deg de ikke har dummet seg ut mer enn et fåtall ganger hver!

Barna bhans er begge sykelig overvektige og går på oppfølging av helsesøster og lege, så de kunne riktig godt ha tålt å bli sendt sultne fra bordet innimellom, men det er tabu for far.

På samme måte er deres forhold til alt annet konsum: De skal bestemme hvilken film hele familien må se på kvelden, i alle fall den eldste, for blir det ikke det han har valgt, setter han seg i et annet rom og furter, eller sitter hele filmen igjennom og klager på at noe annet er morsommere. Kjøper vi godteri, er det feil godteri, bestiller vi pizza er det feil restaurant vi har ringt. Skal man på en utflukt er det bare badeland som er morsomt, en tur ute for å sette opp drage er kjedelig, en tur i akvariet kan han aller nådigst gå med på. Må han røre seg, er det kjedelig, og må vi hjem før han er gått lei, lager han enorm ballade, hyler og gråter, selv om vi er på tur med f eks et spebarn og en treåring. Nytter ikke å si at vi har vært lenge nok i forhold til hva de minste orker.

Den yngste er kjempesjalu på sine yngre søsken, selv om far zooomer enormt inn på henne med det samme hun kommer inn døra. Jeg måtte si til ham at jeg ble alenemor annen hver helg, for i en periode kunne han ikke bytte en bleie fra fredag til søndag en gang, han satt oppslukt over datteren. Blir det ikke som hun vil, hyler hun så høyt som jeg ikke kan huske mine barn har hylt noen sinne. Så ligger hun på gulvet og sparker. (Og gløtter opp, for å sjekke om noen legger merke til det...!)

Far "later om" han tar affære ved å bære henne inn på rommet, men gir henne alltid en halv seier - f eks hun ville se film, men han sa nei, det er ikke nå vi skal det. Hyl og skrik, bæres på rommet, forhandlinger og trøst, kommer opp: i stedet for film har hun fått snakket seg til en time foran dataskjermen!!

Hele veien har mannen min godtatt en helt annen atdferd av disse enn av min eldste (jevnaldrende med hans eldste), og etter hvert er det også tydelig at hans egne kjødelige barn - som han har med meg! - får dårligere behandling enn dem han har med eksen. Eksemplene er hundrevis, gidder ikke referere dem, men det tydeligste er den når han henter de overvektige barna på fredag, kjører innom kiosken, så de stiger ut av bilen her hjemme med hver sin brusflaske og hver sin slikkepinne i hånden. Vel inne i gangen begynner min 2-åring å hyle fordi han ikke får - da sier far til sin 5-årige datter at hun må være snill og ta med seg godteriet inn på rommet og spise det så ikke broren kan se det!!! Ikke EN gang har det falt han inn å ta noe godt med seg til de som var hjemme og ventet, og så dele alt sammen når vi samles! Eller i det minste kjøpe noen slikkepinner ekstra så han kan stikke til de som blir misunnelige!

Konfliktnivået omkring dette har vært skyhøyt, og jeg føler en enorm lettelse ved at jeg nå aldri behøver å være helgemor for barn som dras opp etter så sinnssyke verdisett som dette.

Jeg har ingen ting å stille opp med, far syns jeg er kjip og ungene syns jeg er streng, selv om det er jeg som samler skjell på strande med dem, jeg som maler og tegner med dem, jeg som baker med dem, jeg som leser høyt...eller, det VAR jeg. Så lenge jeg gadd. Etter hvert har det vist seg at den eneste virkelige nytelse de kan få, er den som dreier seg om konsum. Film, spill, mat, godtere, underholdning. Aktiviteter er noe de bare beskjeftiger seg med i sin ytterste kjedsomhet.

Og samtidig har mannen min tillatt seg å "sette grenser" overfor mitt barn, f eks prøve å true i han en halv skive brød på slutten av et måltid nåe alle andre har løpt derfra (etter ulekre scener som jeg beskrev ovenfor...!), for å statuere ett eller annet sykt eksempel, hva vet vel jeg. Det ble i alle fall så skrikende urettferdig når den ene personen som hadde fulgt alle spillereglene, men som faktisk ble METT, var den ene som fikk huden full av kjeft...

To "kulturer" kan ikke blandes uten voksesmerter. jeg gjorde på et tidspunkt et helhjertet forsøk på å bli glad i barna hans som individer - noe som krevde at jeg måtte se gjennom alle deres ønsker og "skal ha, skal ha"-rop. Jeg lyktes i å bli glad i dem, men synet skremte meg: innenfor alt fettet bor det to meeeeget frustrerte indiveder som får en masse av det de ber om, men IKKE NOE av det de trenger. De trenger et sunt og ærlig NEI innimellom, med en saklig begrunnelse. De trenger en kjærlighetserklæring innimellom, som er formulert på en annen måte en gjennom et innkjøp eller en godbit. De trenger et lyttende øre av og til, som hører hva de vil si, ikke mer underholdning som kan overdøve deres egne tanker. De trenger en voksen som er seg sittm ansvar bevisst.

Kjæresten din er nok som min, en som vil bli likt av alle og som bruker de usle virkemidler han rår over; nemlig å "kjøpe" dem; deg med søte floskler, ungene med å gi dem lov til alt. I stedet for å vaære en man kan bli glad i som tar ansvar og gir sine kjære det de faktisk har BRUK FOR, altså deg: ro og harmoni, barna: en tydelig far.

Klarer du å fortelle han dette? For dersom dere skal lykkes har dere et enormt omstillingsarbeid foran dere - der han må endre massive deler av sin personlighet, og der du må rose og berømme alt han faktisk får til, og støtte ham der han kommer til kort eller der han sliter over tid.

(Vi lyktes ikke, og mannen er nå tilbake med sin eksfru - som forresten alltid har hatt evnen til å få han til å hoppe ved å rope Hopp! - og som han deler dette forskridde verdisettet med. De fortsetter å overfore barna og dermed døyve deres følelser, men mine barn skal ikke inn i den kverna der.)

Lykke til!!!

[Gjest liniana]

Nei, nei og atter nei. Han kan være så forelsket han vil, lytt til erfarne fjellfolk. Dette forholdet er dødsdømt dersom dere blander sammen to så ulike familier.

I mitt tilfelle slukte jeg mannen og de søtladne ordene hans med hud og hår. Vi flyttet sammen, fikk to barn i rask rekkefølge, hadde hans barn på samvær og mitt særkullsbarn boende.

Hans holdning til det å ha sine egne unger i (helgesirkus)samvær, og mitt barn som en slags salderingspost, der reglene var totalt forskjellige, førte til så mange konflikter at jeg ble en rasende furie. Og siden jeg var en rasende furie, går han nå rundt og skylder på meg for at forholdet sprakk. Jeg er umulig å leve, med syns han! Mens i mitt syn har jeg forfektet enkle allmenne holdninger som jeg trodde var vanlige i de fleste hjem!!!

Eksempel: den eldste spiser fortsatt med fingrene (han går nå i 5. klasse) el dvs han bruker jo gaffel også, men har på minst ett tidspunkt i løpet av ETHVERT måltid fingrene enten i tallerkenen, glasset (dypper den i saft for å slikke det av!) eller, aller verst, i serveringsfatene (klisser på alle andres mat.) Han har heller aldri noen sinne spist mat jeg har laget uten å furte over minst én bestanddel, selv om han personlig har fått lov å bestemme hvilken rett det skal være til middag ("Ja, jeg liker lasagne, men er det løk i den....? nei, da så, snufs, hulk" Men far sier ingen ting. Om han overhodet kommer med noe tiltak, lager han noe nytt å spise!

Den yngste (5 år) har siden hun fylte 2 hylt og skreket til 4 av 5 middagsmåltid, fordi hun ikke likte ditt eller datt (men mest fordi far ikke ga henne oppmerksomhet. hvis jeg satte ham til å synge med henne eller spille et spill rett før middag, så hun fikk litt fokus, var hun mye greiere). Men i stedet for å gi litt fokus før måltidet, har far i 3 år tillatt henne å terrorisere hele familien med hyling av full hals, spesialavtaler om at hun skal få plukke ut småbiter omtrent med pinsett som hun kan nedlate seg til å spise, avtaler om å få O'boy i glasset til maten når de andre drikker melk osv. Hun får også lov å annonsere "det er ekkelt!" eller "jeg liker det ikke" høyt og tydelig mens de yngre hører på.

MINE barn får ikke velge middagene, får ikke plukke ut godbiter, ikke rope stygge ting om maten, ikke hyle ved bordet, ikke klisse med hendene i maten (nå er den yngste 2, men spiser med skje så godt han kan, jeg lar han IKKE kline når jeg vet han er i stand til å bruke redskap), får ikke bestikkelser i form av o'boy eller dessertløfter osv. De må gå fra bordet og gå glipp av resten av maten dersom de gjør en av disse tingene, og jeg kan love deg de ikke har dummet seg ut mer enn et fåtall ganger hver!

Barna bhans er begge sykelig overvektige og går på oppfølging av helsesøster og lege, så de kunne riktig godt ha tålt å bli sendt sultne fra bordet innimellom, men det er tabu for far.

På samme måte er deres forhold til alt annet konsum: De skal bestemme hvilken film hele familien må se på kvelden, i alle fall den eldste, for blir det ikke det han har valgt, setter han seg i et annet rom og furter, eller sitter hele filmen igjennom og klager på at noe annet er morsommere. Kjøper vi godteri, er det feil godteri, bestiller vi pizza er det feil restaurant vi har ringt. Skal man på en utflukt er det bare badeland som er morsomt, en tur ute for å sette opp drage er kjedelig, en tur i akvariet kan han aller nådigst gå med på. Må han røre seg, er det kjedelig, og må vi hjem før han er gått lei, lager han enorm ballade, hyler og gråter, selv om vi er på tur med f eks et spebarn og en treåring. Nytter ikke å si at vi har vært lenge nok i forhold til hva de minste orker.

Den yngste er kjempesjalu på sine yngre søsken, selv om far zooomer enormt inn på henne med det samme hun kommer inn døra. Jeg måtte si til ham at jeg ble alenemor annen hver helg, for i en periode kunne han ikke bytte en bleie fra fredag til søndag en gang, han satt oppslukt over datteren. Blir det ikke som hun vil, hyler hun så høyt som jeg ikke kan huske mine barn har hylt noen sinne. Så ligger hun på gulvet og sparker. (Og gløtter opp, for å sjekke om noen legger merke til det...!)

Far "later om" han tar affære ved å bære henne inn på rommet, men gir henne alltid en halv seier - f eks hun ville se film, men han sa nei, det er ikke nå vi skal det. Hyl og skrik, bæres på rommet, forhandlinger og trøst, kommer opp: i stedet for film har hun fått snakket seg til en time foran dataskjermen!!

Hele veien har mannen min godtatt en helt annen atdferd av disse enn av min eldste (jevnaldrende med hans eldste), og etter hvert er det også tydelig at hans egne kjødelige barn - som han har med meg! - får dårligere behandling enn dem han har med eksen. Eksemplene er hundrevis, gidder ikke referere dem, men det tydeligste er den når han henter de overvektige barna på fredag, kjører innom kiosken, så de stiger ut av bilen her hjemme med hver sin brusflaske og hver sin slikkepinne i hånden. Vel inne i gangen begynner min 2-åring å hyle fordi han ikke får - da sier far til sin 5-årige datter at hun må være snill og ta med seg godteriet inn på rommet og spise det så ikke broren kan se det!!! Ikke EN gang har det falt han inn å ta noe godt med seg til de som var hjemme og ventet, og så dele alt sammen når vi samles! Eller i det minste kjøpe noen slikkepinner ekstra så han kan stikke til de som blir misunnelige!

Konfliktnivået omkring dette har vært skyhøyt, og jeg føler en enorm lettelse ved at jeg nå aldri behøver å være helgemor for barn som dras opp etter så sinnssyke verdisett som dette.

Jeg har ingen ting å stille opp med, far syns jeg er kjip og ungene syns jeg er streng, selv om det er jeg som samler skjell på strande med dem, jeg som maler og tegner med dem, jeg som baker med dem, jeg som leser høyt...eller, det VAR jeg. Så lenge jeg gadd. Etter hvert har det vist seg at den eneste virkelige nytelse de kan få, er den som dreier seg om konsum. Film, spill, mat, godtere, underholdning. Aktiviteter er noe de bare beskjeftiger seg med i sin ytterste kjedsomhet.

Og samtidig har mannen min tillatt seg å "sette grenser" overfor mitt barn, f eks prøve å true i han en halv skive brød på slutten av et måltid nåe alle andre har løpt derfra (etter ulekre scener som jeg beskrev ovenfor...!), for å statuere ett eller annet sykt eksempel, hva vet vel jeg. Det ble i alle fall så skrikende urettferdig når den ene personen som hadde fulgt alle spillereglene, men som faktisk ble METT, var den ene som fikk huden full av kjeft...

To "kulturer" kan ikke blandes uten voksesmerter. jeg gjorde på et tidspunkt et helhjertet forsøk på å bli glad i barna hans som individer - noe som krevde at jeg måtte se gjennom alle deres ønsker og "skal ha, skal ha"-rop. Jeg lyktes i å bli glad i dem, men synet skremte meg: innenfor alt fettet bor det to meeeeget frustrerte indiveder som får en masse av det de ber om, men IKKE NOE av det de trenger. De trenger et sunt og ærlig NEI innimellom, med en saklig begrunnelse. De trenger en kjærlighetserklæring innimellom, som er formulert på en annen måte en gjennom et innkjøp eller en godbit. De trenger et lyttende øre av og til, som hører hva de vil si, ikke mer underholdning som kan overdøve deres egne tanker. De trenger en voksen som er seg sittm ansvar bevisst.

Kjæresten din er nok som min, en som vil bli likt av alle og som bruker de usle virkemidler han rår over; nemlig å "kjøpe" dem; deg med søte floskler, ungene med å gi dem lov til alt. I stedet for å vaære en man kan bli glad i som tar ansvar og gir sine kjære det de faktisk har BRUK FOR, altså deg: ro og harmoni, barna: en tydelig far.

Klarer du å fortelle han dette? For dersom dere skal lykkes har dere et enormt omstillingsarbeid foran dere - der han må endre massive deler av sin personlighet, og der du må rose og berømme alt han faktisk får til, og støtte ham der han kommer til kort eller der han sliter over tid.

(Vi lyktes ikke, og mannen er nå tilbake med sin eksfru - som forresten alltid har hatt evnen til å få han til å hoppe ved å rope Hopp! - og som han deler dette forskridde verdisettet med. De fortsetter å overfore barna og dermed døyve deres følelser, men mine barn skal ikke inn i den kverna der.)

Lykke til!!!

Hei, jeg vil bare få takke deg for et superflott innlegg. Det var så levende fortalt at jeg formelig hørte støynivået rundt bordet, f.eks.. Uff.. en ting er sikkert. Du forstår hva jeg mener. Erfaringene våre er like på så mange måter, og frustrasjonen dertil. Jeg makter heller ikke å la hans unger bestemme/råde/herske over våres familie. Ille nok å se hvordan de bestemmer ALT over faren.

Jeg har dessverre ikke anledning til å skrive mer i dag, jeg står på reisefot. Jeg kommer tilbake for å svare mer til både deg, og alle de andre flotte svarene jeg har fått.

Du var flink og sterk som valgte å bryte. Jeg vedder på dere har fått et myyyye roligere liv, og har en langt mer harmonisk hverdag. Tusen takk for at du delte dette, er utrolig glad for det.

Ha det godt så lenge - klem fra

[laban]

Nei, nei og atter nei. Han kan være så forelsket han vil, lytt til erfarne fjellfolk. Dette forholdet er dødsdømt dersom dere blander sammen to så ulike familier.

I mitt tilfelle slukte jeg mannen og de søtladne ordene hans med hud og hår. Vi flyttet sammen, fikk to barn i rask rekkefølge, hadde hans barn på samvær og mitt særkullsbarn boende.

Hans holdning til det å ha sine egne unger i (helgesirkus)samvær, og mitt barn som en slags salderingspost, der reglene var totalt forskjellige, førte til så mange konflikter at jeg ble en rasende furie. Og siden jeg var en rasende furie, går han nå rundt og skylder på meg for at forholdet sprakk. Jeg er umulig å leve, med syns han! Mens i mitt syn har jeg forfektet enkle allmenne holdninger som jeg trodde var vanlige i de fleste hjem!!!

Eksempel: den eldste spiser fortsatt med fingrene (han går nå i 5. klasse) el dvs han bruker jo gaffel også, men har på minst ett tidspunkt i løpet av ETHVERT måltid fingrene enten i tallerkenen, glasset (dypper den i saft for å slikke det av!) eller, aller verst, i serveringsfatene (klisser på alle andres mat.) Han har heller aldri noen sinne spist mat jeg har laget uten å furte over minst én bestanddel, selv om han personlig har fått lov å bestemme hvilken rett det skal være til middag ("Ja, jeg liker lasagne, men er det løk i den....? nei, da så, snufs, hulk" Men far sier ingen ting. Om han overhodet kommer med noe tiltak, lager han noe nytt å spise!

Den yngste (5 år) har siden hun fylte 2 hylt og skreket til 4 av 5 middagsmåltid, fordi hun ikke likte ditt eller datt (men mest fordi far ikke ga henne oppmerksomhet. hvis jeg satte ham til å synge med henne eller spille et spill rett før middag, så hun fikk litt fokus, var hun mye greiere). Men i stedet for å gi litt fokus før måltidet, har far i 3 år tillatt henne å terrorisere hele familien med hyling av full hals, spesialavtaler om at hun skal få plukke ut småbiter omtrent med pinsett som hun kan nedlate seg til å spise, avtaler om å få O'boy i glasset til maten når de andre drikker melk osv. Hun får også lov å annonsere "det er ekkelt!" eller "jeg liker det ikke" høyt og tydelig mens de yngre hører på.

MINE barn får ikke velge middagene, får ikke plukke ut godbiter, ikke rope stygge ting om maten, ikke hyle ved bordet, ikke klisse med hendene i maten (nå er den yngste 2, men spiser med skje så godt han kan, jeg lar han IKKE kline når jeg vet han er i stand til å bruke redskap), får ikke bestikkelser i form av o'boy eller dessertløfter osv. De må gå fra bordet og gå glipp av resten av maten dersom de gjør en av disse tingene, og jeg kan love deg de ikke har dummet seg ut mer enn et fåtall ganger hver!

Barna bhans er begge sykelig overvektige og går på oppfølging av helsesøster og lege, så de kunne riktig godt ha tålt å bli sendt sultne fra bordet innimellom, men det er tabu for far.

På samme måte er deres forhold til alt annet konsum: De skal bestemme hvilken film hele familien må se på kvelden, i alle fall den eldste, for blir det ikke det han har valgt, setter han seg i et annet rom og furter, eller sitter hele filmen igjennom og klager på at noe annet er morsommere. Kjøper vi godteri, er det feil godteri, bestiller vi pizza er det feil restaurant vi har ringt. Skal man på en utflukt er det bare badeland som er morsomt, en tur ute for å sette opp drage er kjedelig, en tur i akvariet kan han aller nådigst gå med på. Må han røre seg, er det kjedelig, og må vi hjem før han er gått lei, lager han enorm ballade, hyler og gråter, selv om vi er på tur med f eks et spebarn og en treåring. Nytter ikke å si at vi har vært lenge nok i forhold til hva de minste orker.

Den yngste er kjempesjalu på sine yngre søsken, selv om far zooomer enormt inn på henne med det samme hun kommer inn døra. Jeg måtte si til ham at jeg ble alenemor annen hver helg, for i en periode kunne han ikke bytte en bleie fra fredag til søndag en gang, han satt oppslukt over datteren. Blir det ikke som hun vil, hyler hun så høyt som jeg ikke kan huske mine barn har hylt noen sinne. Så ligger hun på gulvet og sparker. (Og gløtter opp, for å sjekke om noen legger merke til det...!)

Far "later om" han tar affære ved å bære henne inn på rommet, men gir henne alltid en halv seier - f eks hun ville se film, men han sa nei, det er ikke nå vi skal det. Hyl og skrik, bæres på rommet, forhandlinger og trøst, kommer opp: i stedet for film har hun fått snakket seg til en time foran dataskjermen!!

Hele veien har mannen min godtatt en helt annen atdferd av disse enn av min eldste (jevnaldrende med hans eldste), og etter hvert er det også tydelig at hans egne kjødelige barn - som han har med meg! - får dårligere behandling enn dem han har med eksen. Eksemplene er hundrevis, gidder ikke referere dem, men det tydeligste er den når han henter de overvektige barna på fredag, kjører innom kiosken, så de stiger ut av bilen her hjemme med hver sin brusflaske og hver sin slikkepinne i hånden. Vel inne i gangen begynner min 2-åring å hyle fordi han ikke får - da sier far til sin 5-årige datter at hun må være snill og ta med seg godteriet inn på rommet og spise det så ikke broren kan se det!!! Ikke EN gang har det falt han inn å ta noe godt med seg til de som var hjemme og ventet, og så dele alt sammen når vi samles! Eller i det minste kjøpe noen slikkepinner ekstra så han kan stikke til de som blir misunnelige!

Konfliktnivået omkring dette har vært skyhøyt, og jeg føler en enorm lettelse ved at jeg nå aldri behøver å være helgemor for barn som dras opp etter så sinnssyke verdisett som dette.

Jeg har ingen ting å stille opp med, far syns jeg er kjip og ungene syns jeg er streng, selv om det er jeg som samler skjell på strande med dem, jeg som maler og tegner med dem, jeg som baker med dem, jeg som leser høyt...eller, det VAR jeg. Så lenge jeg gadd. Etter hvert har det vist seg at den eneste virkelige nytelse de kan få, er den som dreier seg om konsum. Film, spill, mat, godtere, underholdning. Aktiviteter er noe de bare beskjeftiger seg med i sin ytterste kjedsomhet.

Og samtidig har mannen min tillatt seg å "sette grenser" overfor mitt barn, f eks prøve å true i han en halv skive brød på slutten av et måltid nåe alle andre har løpt derfra (etter ulekre scener som jeg beskrev ovenfor...!), for å statuere ett eller annet sykt eksempel, hva vet vel jeg. Det ble i alle fall så skrikende urettferdig når den ene personen som hadde fulgt alle spillereglene, men som faktisk ble METT, var den ene som fikk huden full av kjeft...

To "kulturer" kan ikke blandes uten voksesmerter. jeg gjorde på et tidspunkt et helhjertet forsøk på å bli glad i barna hans som individer - noe som krevde at jeg måtte se gjennom alle deres ønsker og "skal ha, skal ha"-rop. Jeg lyktes i å bli glad i dem, men synet skremte meg: innenfor alt fettet bor det to meeeeget frustrerte indiveder som får en masse av det de ber om, men IKKE NOE av det de trenger. De trenger et sunt og ærlig NEI innimellom, med en saklig begrunnelse. De trenger en kjærlighetserklæring innimellom, som er formulert på en annen måte en gjennom et innkjøp eller en godbit. De trenger et lyttende øre av og til, som hører hva de vil si, ikke mer underholdning som kan overdøve deres egne tanker. De trenger en voksen som er seg sittm ansvar bevisst.

Kjæresten din er nok som min, en som vil bli likt av alle og som bruker de usle virkemidler han rår over; nemlig å "kjøpe" dem; deg med søte floskler, ungene med å gi dem lov til alt. I stedet for å vaære en man kan bli glad i som tar ansvar og gir sine kjære det de faktisk har BRUK FOR, altså deg: ro og harmoni, barna: en tydelig far.

Klarer du å fortelle han dette? For dersom dere skal lykkes har dere et enormt omstillingsarbeid foran dere - der han må endre massive deler av sin personlighet, og der du må rose og berømme alt han faktisk får til, og støtte ham der han kommer til kort eller der han sliter over tid.

(Vi lyktes ikke, og mannen er nå tilbake med sin eksfru - som forresten alltid har hatt evnen til å få han til å hoppe ved å rope Hopp! - og som han deler dette forskridde verdisettet med. De fortsetter å overfore barna og dermed døyve deres følelser, men mine barn skal ikke inn i den kverna der.)

Lykke til!!!

Hadde den historien der vært en roman, ville jeg klassifisert den som helt urealistisk. Spesielt slutten - at han havnet tilbake med eksen.

Hvis framstillingen din er riktig, er det helt utrolig.

[Gjest Elextra]

Nei, nei og atter nei. Han kan være så forelsket han vil, lytt til erfarne fjellfolk. Dette forholdet er dødsdømt dersom dere blander sammen to så ulike familier.

I mitt tilfelle slukte jeg mannen og de søtladne ordene hans med hud og hår. Vi flyttet sammen, fikk to barn i rask rekkefølge, hadde hans barn på samvær og mitt særkullsbarn boende.

Hans holdning til det å ha sine egne unger i (helgesirkus)samvær, og mitt barn som en slags salderingspost, der reglene var totalt forskjellige, førte til så mange konflikter at jeg ble en rasende furie. Og siden jeg var en rasende furie, går han nå rundt og skylder på meg for at forholdet sprakk. Jeg er umulig å leve, med syns han! Mens i mitt syn har jeg forfektet enkle allmenne holdninger som jeg trodde var vanlige i de fleste hjem!!!

Eksempel: den eldste spiser fortsatt med fingrene (han går nå i 5. klasse) el dvs han bruker jo gaffel også, men har på minst ett tidspunkt i løpet av ETHVERT måltid fingrene enten i tallerkenen, glasset (dypper den i saft for å slikke det av!) eller, aller verst, i serveringsfatene (klisser på alle andres mat.) Han har heller aldri noen sinne spist mat jeg har laget uten å furte over minst én bestanddel, selv om han personlig har fått lov å bestemme hvilken rett det skal være til middag ("Ja, jeg liker lasagne, men er det løk i den....? nei, da så, snufs, hulk" Men far sier ingen ting. Om han overhodet kommer med noe tiltak, lager han noe nytt å spise!

Den yngste (5 år) har siden hun fylte 2 hylt og skreket til 4 av 5 middagsmåltid, fordi hun ikke likte ditt eller datt (men mest fordi far ikke ga henne oppmerksomhet. hvis jeg satte ham til å synge med henne eller spille et spill rett før middag, så hun fikk litt fokus, var hun mye greiere). Men i stedet for å gi litt fokus før måltidet, har far i 3 år tillatt henne å terrorisere hele familien med hyling av full hals, spesialavtaler om at hun skal få plukke ut småbiter omtrent med pinsett som hun kan nedlate seg til å spise, avtaler om å få O'boy i glasset til maten når de andre drikker melk osv. Hun får også lov å annonsere "det er ekkelt!" eller "jeg liker det ikke" høyt og tydelig mens de yngre hører på.

MINE barn får ikke velge middagene, får ikke plukke ut godbiter, ikke rope stygge ting om maten, ikke hyle ved bordet, ikke klisse med hendene i maten (nå er den yngste 2, men spiser med skje så godt han kan, jeg lar han IKKE kline når jeg vet han er i stand til å bruke redskap), får ikke bestikkelser i form av o'boy eller dessertløfter osv. De må gå fra bordet og gå glipp av resten av maten dersom de gjør en av disse tingene, og jeg kan love deg de ikke har dummet seg ut mer enn et fåtall ganger hver!

Barna bhans er begge sykelig overvektige og går på oppfølging av helsesøster og lege, så de kunne riktig godt ha tålt å bli sendt sultne fra bordet innimellom, men det er tabu for far.

På samme måte er deres forhold til alt annet konsum: De skal bestemme hvilken film hele familien må se på kvelden, i alle fall den eldste, for blir det ikke det han har valgt, setter han seg i et annet rom og furter, eller sitter hele filmen igjennom og klager på at noe annet er morsommere. Kjøper vi godteri, er det feil godteri, bestiller vi pizza er det feil restaurant vi har ringt. Skal man på en utflukt er det bare badeland som er morsomt, en tur ute for å sette opp drage er kjedelig, en tur i akvariet kan han aller nådigst gå med på. Må han røre seg, er det kjedelig, og må vi hjem før han er gått lei, lager han enorm ballade, hyler og gråter, selv om vi er på tur med f eks et spebarn og en treåring. Nytter ikke å si at vi har vært lenge nok i forhold til hva de minste orker.

Den yngste er kjempesjalu på sine yngre søsken, selv om far zooomer enormt inn på henne med det samme hun kommer inn døra. Jeg måtte si til ham at jeg ble alenemor annen hver helg, for i en periode kunne han ikke bytte en bleie fra fredag til søndag en gang, han satt oppslukt over datteren. Blir det ikke som hun vil, hyler hun så høyt som jeg ikke kan huske mine barn har hylt noen sinne. Så ligger hun på gulvet og sparker. (Og gløtter opp, for å sjekke om noen legger merke til det...!)

Far "later om" han tar affære ved å bære henne inn på rommet, men gir henne alltid en halv seier - f eks hun ville se film, men han sa nei, det er ikke nå vi skal det. Hyl og skrik, bæres på rommet, forhandlinger og trøst, kommer opp: i stedet for film har hun fått snakket seg til en time foran dataskjermen!!

Hele veien har mannen min godtatt en helt annen atdferd av disse enn av min eldste (jevnaldrende med hans eldste), og etter hvert er det også tydelig at hans egne kjødelige barn - som han har med meg! - får dårligere behandling enn dem han har med eksen. Eksemplene er hundrevis, gidder ikke referere dem, men det tydeligste er den når han henter de overvektige barna på fredag, kjører innom kiosken, så de stiger ut av bilen her hjemme med hver sin brusflaske og hver sin slikkepinne i hånden. Vel inne i gangen begynner min 2-åring å hyle fordi han ikke får - da sier far til sin 5-årige datter at hun må være snill og ta med seg godteriet inn på rommet og spise det så ikke broren kan se det!!! Ikke EN gang har det falt han inn å ta noe godt med seg til de som var hjemme og ventet, og så dele alt sammen når vi samles! Eller i det minste kjøpe noen slikkepinner ekstra så han kan stikke til de som blir misunnelige!

Konfliktnivået omkring dette har vært skyhøyt, og jeg føler en enorm lettelse ved at jeg nå aldri behøver å være helgemor for barn som dras opp etter så sinnssyke verdisett som dette.

Jeg har ingen ting å stille opp med, far syns jeg er kjip og ungene syns jeg er streng, selv om det er jeg som samler skjell på strande med dem, jeg som maler og tegner med dem, jeg som baker med dem, jeg som leser høyt...eller, det VAR jeg. Så lenge jeg gadd. Etter hvert har det vist seg at den eneste virkelige nytelse de kan få, er den som dreier seg om konsum. Film, spill, mat, godtere, underholdning. Aktiviteter er noe de bare beskjeftiger seg med i sin ytterste kjedsomhet.

Og samtidig har mannen min tillatt seg å "sette grenser" overfor mitt barn, f eks prøve å true i han en halv skive brød på slutten av et måltid nåe alle andre har løpt derfra (etter ulekre scener som jeg beskrev ovenfor...!), for å statuere ett eller annet sykt eksempel, hva vet vel jeg. Det ble i alle fall så skrikende urettferdig når den ene personen som hadde fulgt alle spillereglene, men som faktisk ble METT, var den ene som fikk huden full av kjeft...

To "kulturer" kan ikke blandes uten voksesmerter. jeg gjorde på et tidspunkt et helhjertet forsøk på å bli glad i barna hans som individer - noe som krevde at jeg måtte se gjennom alle deres ønsker og "skal ha, skal ha"-rop. Jeg lyktes i å bli glad i dem, men synet skremte meg: innenfor alt fettet bor det to meeeeget frustrerte indiveder som får en masse av det de ber om, men IKKE NOE av det de trenger. De trenger et sunt og ærlig NEI innimellom, med en saklig begrunnelse. De trenger en kjærlighetserklæring innimellom, som er formulert på en annen måte en gjennom et innkjøp eller en godbit. De trenger et lyttende øre av og til, som hører hva de vil si, ikke mer underholdning som kan overdøve deres egne tanker. De trenger en voksen som er seg sittm ansvar bevisst.

Kjæresten din er nok som min, en som vil bli likt av alle og som bruker de usle virkemidler han rår over; nemlig å "kjøpe" dem; deg med søte floskler, ungene med å gi dem lov til alt. I stedet for å vaære en man kan bli glad i som tar ansvar og gir sine kjære det de faktisk har BRUK FOR, altså deg: ro og harmoni, barna: en tydelig far.

Klarer du å fortelle han dette? For dersom dere skal lykkes har dere et enormt omstillingsarbeid foran dere - der han må endre massive deler av sin personlighet, og der du må rose og berømme alt han faktisk får til, og støtte ham der han kommer til kort eller der han sliter over tid.

(Vi lyktes ikke, og mannen er nå tilbake med sin eksfru - som forresten alltid har hatt evnen til å få han til å hoppe ved å rope Hopp! - og som han deler dette forskridde verdisettet med. De fortsetter å overfore barna og dermed døyve deres følelser, men mine barn skal ikke inn i den kverna der.)

Lykke til!!!

Gripende innlegg - levende beskrevet.

[Axcia]

Nei, nei og atter nei. Han kan være så forelsket han vil, lytt til erfarne fjellfolk. Dette forholdet er dødsdømt dersom dere blander sammen to så ulike familier.

I mitt tilfelle slukte jeg mannen og de søtladne ordene hans med hud og hår. Vi flyttet sammen, fikk to barn i rask rekkefølge, hadde hans barn på samvær og mitt særkullsbarn boende.

Hans holdning til det å ha sine egne unger i (helgesirkus)samvær, og mitt barn som en slags salderingspost, der reglene var totalt forskjellige, førte til så mange konflikter at jeg ble en rasende furie. Og siden jeg var en rasende furie, går han nå rundt og skylder på meg for at forholdet sprakk. Jeg er umulig å leve, med syns han! Mens i mitt syn har jeg forfektet enkle allmenne holdninger som jeg trodde var vanlige i de fleste hjem!!!

Eksempel: den eldste spiser fortsatt med fingrene (han går nå i 5. klasse) el dvs han bruker jo gaffel også, men har på minst ett tidspunkt i løpet av ETHVERT måltid fingrene enten i tallerkenen, glasset (dypper den i saft for å slikke det av!) eller, aller verst, i serveringsfatene (klisser på alle andres mat.) Han har heller aldri noen sinne spist mat jeg har laget uten å furte over minst én bestanddel, selv om han personlig har fått lov å bestemme hvilken rett det skal være til middag ("Ja, jeg liker lasagne, men er det løk i den....? nei, da så, snufs, hulk" Men far sier ingen ting. Om han overhodet kommer med noe tiltak, lager han noe nytt å spise!

Den yngste (5 år) har siden hun fylte 2 hylt og skreket til 4 av 5 middagsmåltid, fordi hun ikke likte ditt eller datt (men mest fordi far ikke ga henne oppmerksomhet. hvis jeg satte ham til å synge med henne eller spille et spill rett før middag, så hun fikk litt fokus, var hun mye greiere). Men i stedet for å gi litt fokus før måltidet, har far i 3 år tillatt henne å terrorisere hele familien med hyling av full hals, spesialavtaler om at hun skal få plukke ut småbiter omtrent med pinsett som hun kan nedlate seg til å spise, avtaler om å få O'boy i glasset til maten når de andre drikker melk osv. Hun får også lov å annonsere "det er ekkelt!" eller "jeg liker det ikke" høyt og tydelig mens de yngre hører på.

MINE barn får ikke velge middagene, får ikke plukke ut godbiter, ikke rope stygge ting om maten, ikke hyle ved bordet, ikke klisse med hendene i maten (nå er den yngste 2, men spiser med skje så godt han kan, jeg lar han IKKE kline når jeg vet han er i stand til å bruke redskap), får ikke bestikkelser i form av o'boy eller dessertløfter osv. De må gå fra bordet og gå glipp av resten av maten dersom de gjør en av disse tingene, og jeg kan love deg de ikke har dummet seg ut mer enn et fåtall ganger hver!

Barna bhans er begge sykelig overvektige og går på oppfølging av helsesøster og lege, så de kunne riktig godt ha tålt å bli sendt sultne fra bordet innimellom, men det er tabu for far.

På samme måte er deres forhold til alt annet konsum: De skal bestemme hvilken film hele familien må se på kvelden, i alle fall den eldste, for blir det ikke det han har valgt, setter han seg i et annet rom og furter, eller sitter hele filmen igjennom og klager på at noe annet er morsommere. Kjøper vi godteri, er det feil godteri, bestiller vi pizza er det feil restaurant vi har ringt. Skal man på en utflukt er det bare badeland som er morsomt, en tur ute for å sette opp drage er kjedelig, en tur i akvariet kan han aller nådigst gå med på. Må han røre seg, er det kjedelig, og må vi hjem før han er gått lei, lager han enorm ballade, hyler og gråter, selv om vi er på tur med f eks et spebarn og en treåring. Nytter ikke å si at vi har vært lenge nok i forhold til hva de minste orker.

Den yngste er kjempesjalu på sine yngre søsken, selv om far zooomer enormt inn på henne med det samme hun kommer inn døra. Jeg måtte si til ham at jeg ble alenemor annen hver helg, for i en periode kunne han ikke bytte en bleie fra fredag til søndag en gang, han satt oppslukt over datteren. Blir det ikke som hun vil, hyler hun så høyt som jeg ikke kan huske mine barn har hylt noen sinne. Så ligger hun på gulvet og sparker. (Og gløtter opp, for å sjekke om noen legger merke til det...!)

Far "later om" han tar affære ved å bære henne inn på rommet, men gir henne alltid en halv seier - f eks hun ville se film, men han sa nei, det er ikke nå vi skal det. Hyl og skrik, bæres på rommet, forhandlinger og trøst, kommer opp: i stedet for film har hun fått snakket seg til en time foran dataskjermen!!

Hele veien har mannen min godtatt en helt annen atdferd av disse enn av min eldste (jevnaldrende med hans eldste), og etter hvert er det også tydelig at hans egne kjødelige barn - som han har med meg! - får dårligere behandling enn dem han har med eksen. Eksemplene er hundrevis, gidder ikke referere dem, men det tydeligste er den når han henter de overvektige barna på fredag, kjører innom kiosken, så de stiger ut av bilen her hjemme med hver sin brusflaske og hver sin slikkepinne i hånden. Vel inne i gangen begynner min 2-åring å hyle fordi han ikke får - da sier far til sin 5-årige datter at hun må være snill og ta med seg godteriet inn på rommet og spise det så ikke broren kan se det!!! Ikke EN gang har det falt han inn å ta noe godt med seg til de som var hjemme og ventet, og så dele alt sammen når vi samles! Eller i det minste kjøpe noen slikkepinner ekstra så han kan stikke til de som blir misunnelige!

Konfliktnivået omkring dette har vært skyhøyt, og jeg føler en enorm lettelse ved at jeg nå aldri behøver å være helgemor for barn som dras opp etter så sinnssyke verdisett som dette.

Jeg har ingen ting å stille opp med, far syns jeg er kjip og ungene syns jeg er streng, selv om det er jeg som samler skjell på strande med dem, jeg som maler og tegner med dem, jeg som baker med dem, jeg som leser høyt...eller, det VAR jeg. Så lenge jeg gadd. Etter hvert har det vist seg at den eneste virkelige nytelse de kan få, er den som dreier seg om konsum. Film, spill, mat, godtere, underholdning. Aktiviteter er noe de bare beskjeftiger seg med i sin ytterste kjedsomhet.

Og samtidig har mannen min tillatt seg å "sette grenser" overfor mitt barn, f eks prøve å true i han en halv skive brød på slutten av et måltid nåe alle andre har løpt derfra (etter ulekre scener som jeg beskrev ovenfor...!), for å statuere ett eller annet sykt eksempel, hva vet vel jeg. Det ble i alle fall så skrikende urettferdig når den ene personen som hadde fulgt alle spillereglene, men som faktisk ble METT, var den ene som fikk huden full av kjeft...

To "kulturer" kan ikke blandes uten voksesmerter. jeg gjorde på et tidspunkt et helhjertet forsøk på å bli glad i barna hans som individer - noe som krevde at jeg måtte se gjennom alle deres ønsker og "skal ha, skal ha"-rop. Jeg lyktes i å bli glad i dem, men synet skremte meg: innenfor alt fettet bor det to meeeeget frustrerte indiveder som får en masse av det de ber om, men IKKE NOE av det de trenger. De trenger et sunt og ærlig NEI innimellom, med en saklig begrunnelse. De trenger en kjærlighetserklæring innimellom, som er formulert på en annen måte en gjennom et innkjøp eller en godbit. De trenger et lyttende øre av og til, som hører hva de vil si, ikke mer underholdning som kan overdøve deres egne tanker. De trenger en voksen som er seg sittm ansvar bevisst.

Kjæresten din er nok som min, en som vil bli likt av alle og som bruker de usle virkemidler han rår over; nemlig å "kjøpe" dem; deg med søte floskler, ungene med å gi dem lov til alt. I stedet for å vaære en man kan bli glad i som tar ansvar og gir sine kjære det de faktisk har BRUK FOR, altså deg: ro og harmoni, barna: en tydelig far.

Klarer du å fortelle han dette? For dersom dere skal lykkes har dere et enormt omstillingsarbeid foran dere - der han må endre massive deler av sin personlighet, og der du må rose og berømme alt han faktisk får til, og støtte ham der han kommer til kort eller der han sliter over tid.

(Vi lyktes ikke, og mannen er nå tilbake med sin eksfru - som forresten alltid har hatt evnen til å få han til å hoppe ved å rope Hopp! - og som han deler dette forskridde verdisettet med. De fortsetter å overfore barna og dermed døyve deres følelser, men mine barn skal ikke inn i den kverna der.)

Lykke til!!!

Veldig bra innlegg!