stefar til en ufordragelig gutt på 10 år??

[Gjest meningen]

Hei jeg er en ung mann som er gift med en herlig snill dame.Problemet mitt er at hun har en "ufordragelig gutt på snart 11 år" fra før. Vi har sammen 2 jenter, den minste er en måned og den eldste er snart 2 år. Jeg har selv vokst opp i et hjem med klare grenser, noe jeg nå forstår betydningen av på alle måter. Mitt store problem er derimot hennes sønn,han er liten og feit-har hengebryst og stor mage-kort sagt feit.Han sitter hele dagen og spiller pc, eller liggger på sengen og leser. Han har vært mye mobbet på skolen, og han har ikke villet på skolen, nå har han fått siste advarsel før PP tjenesten kommer inn. Jeg prøver å sette grenser til han, men da får jeg bare vite at jeg bestemmer ikke over han,jeg er ikke pappaen hans. Pappaen bor i Oslo og bryr seg ikke, har ikke kontakt med han.Mot moren er jeg dønn ærlig, sier meningen min helt ut, han legger seg aldri før klokken er ca. 2400 når det er skole, der er altid noe han må se på TV, han har TV på rommet, i ferien var klokken mange ganger 0400 før han la seg.Moren har to små jenter hun ER veldig stolt i og glad i, men han virker det bare som hun tar det ansvaret som kreves og ikke mer. Når jeg vekker henne og sier at hun må få lagt fjompen sin, sier hun bare at hun ikke orker og mase,sloss eller annet med han.Jentene mine er det herligste jeg har, og jeg har hus,innbo etc, med testament og ektepakt for å sikre mine barn.Alt mitt passer jeg meget godt på, min far kjøpte bil i 84 og min mior sa at han kunne da låne litt på huset. Han svarte da at det var ikke hannes hun, det var hans sønner sit hus. Denne utalelsen har betyd mye for meg og min bror. Vi sitter nå med hus begge to, jeg kjøpte mine foreldre stitt, han har etter to ugifte tanter.Veldig mye kan sies om denne saken,men det jeg er ute etter er ekspertisen sin utalelse om hvordan jeg skal forholde meg til en gutt jeg ikke tåler trynet til, og ser helste at han ikke er her.Vi har bodd i lag i 2,5 år,men han har kun bodd her 3 måneder, for det bodde han hos mormor og morfar,helt til de nå ble kastet ut av huset og inn i et rekkehus der sosialen betaler det meste.De er av det typen som har rotet det godt til økonomisk,samt at de er lat.De har 4 barn boende hos seg,yngste er 18,eldste er 32.de som er 18 og 20 går på skole, de som er 29 og 32 gjør ingen ting.Gutten på 10 har aldri vært satt grenser for,han spiser,spiller pc,leser,ser på tv og Jeg VET at problemene blir verre desto eldre han blir.Skal jeg bare lukke øynene og ørene og gi fan?Men min kone og jeg har det godt,vi er glad i hverandre og hun er vanvittig snill,MEN ting kan endre seg og det er det jeg er redd for!

[Gjest Novembermom]

Kanksje besteforeldrene lot han gjøre som han ville?

Det kan jo være grunnen til at han gjør disse tingene her.

Men det er din kones sønn og du kan ikke akkurat sende han vekk.

Og når du, som ikke er faren, tilsnakker han så får du beskjed fra guttungen om at du er ikke faren hans. Det er jo den samme vanlige kommentaren.

Så med andre ord: jeg tror ikke gutten vil høre på deg i det hele tatt, men kanskje på sin mor.

Og kanskje trassheten er forundet med at hans mor og hans far skilte seg og hun fant seg en ny mann.

Og dere har 2 døtre sammen.

Du sier du elsker dem, men hva med han?

Kanskje han merker dette og føler seg totalt utenfor?

Hvis han ikke har hatt noen grenser overhodet siden dag 1, så må du regne med at det blir forferdelig vanskelig å venne han til grenser nå, 11 år senere.

Har hans biologiske far vist noen interesse i han? Uansett så må dere snakke sammen med han eller om han.

Familierådgivning kan kanskje passe for dere.

Her er det mange faktorer som spiller inn. Du, hans mor, hans far, dine døtre, guttens besteforeldre osv....

En gutt på 11 år må ha grenser, men i et sånt tilfelle som dette så blir det vanskelig, for gutten er vant til friheten han har hatt så langt.

Moren hans burde vist litt mer interesse hun og, for gutten kan ikke bli helt overlatt til seg selv.

Og hun kan heller ikke overlate alt til deg.

Men du kan ikke akkurat dytte han vekk, for til slutt så kan det hende at du er alt han har igjen og da må du hjelpe han, enten han vil eller ei.

Jeg vil på det varmeste foreslå rådgivnig. En tredjeperson utenfra som har utdanning innen dette området kan se det mer objektivt og mer profesjonelt enn meg og eventuelt andre som svarer deg.

Lykke til!

[Miromurr]

Fy F!!!! Og du er en voksen mann?????

DU må gjøre noe med holdningene dine! Det er DU og moren som har valgt å bo sammen! Dette er en ulykkelig liten gutt som blir plaga på skolen og som attpå til har en dust av en stefar.

Stakkars unge!

[shandy]

For å si det rett ut syntes jeg du er en komplett idiot.

Det er snakk om en unge her og du burde elske han som din egen. Det er tross alt et barn som har kommet ut av det mennesket du elsker.

Jeg har hatt mye uflaks i mitt liv, men hadde noen så mye som pellet mine unger på nesen - da hadde jeg vært bortimot *******

Ta deg sammen mann, det er klart at guttungen merker at du ikke bryr deg videre om han. Stakkars lille tassen og til helvete med deg (beklager)

[Gjest cyber]

Siden guttungen kun har bodd hos dere 3.mnd av sitt 10-årige liv, var han nok skakkkjørt fra før. Virker ikke som moren bryr seg spesielt mye om sønn sin heller. Stakkars kasteball...

[Gjest lio]

Fy F!!!! Og du er en voksen mann?????

DU må gjøre noe med holdningene dine! Det er DU og moren som har valgt å bo sammen! Dette er en ulykkelig liten gutt som blir plaga på skolen og som attpå til har en dust av en stefar.

Stakkars unge!

Selv om jeg ikke ønsker å være usaklig så må jeg bare si meg helt enig med moromur og shandy. For guttens skyld ha tålmodighet og la han bli trygg.Barn merker alltid stemninger i huset, så ikke forvent noe, dere må jo også bli kjent med hverandre alle sammen.

[søkende]

Jøss, hvordan kan du se på at din kone behandler sin sønn slik? Hun virker komplett likegyldig. Er hun ikke glad i han? Hvorfor bodde han hos besteforeldrene?

Dere må BEGGE to ta ansvar for gutten. Han trenger virkelig et godt oppvekst miljø etter disse årene hos sine besteforeldre. Og hvis han er overvektig, kan ikke du ta han med på litt fysiske aktiviteter? Få han engasjert i noe. Beigeistring er en viktig ingrediens i livet. Den stakkars gutten mangler dette.

Har så vondt av han. Han hadde sikkert fått det bedre i et fosterhjem!

[favn]

Stakkars gutt. Det er ikke rart at han trekker seg unna alt og alle og blir en særing når dere voksne omsorgspersoner så åpenlyst gir blaffen i ham.

Han lider av omsorgssvikt på alle bauger og kanter og du med ditt innlegg viser deg som en av de verste.

Ta straks affære og oppfør dere som de voksne dere er. Gutten er i krise og det er deres ansvar for å få ham ut av denne. Hvis dere ikke greier dette, må dere ta kontakt med andre stabile slektninger eller det offentlige omsorgssystemet.

Til slutt: Hvordan kan du påberope deg å bli trodd når du sier du elsker dine egne barn så høyt samtidig som du velter ut av deg din motvilje mot (halv)broen deres?

Dette var grovt.

[stone]

*Mitt store problem er derimot hennes sønn,han er liten og feit-har hengebryst og stor mage-kort sagt feit.*

Og der skrev du egentlig det største problemet, din egen innstilling til din stesønn. Han merker klart hvilken innstilling du har og blir selvsagt fiendtlig til deg.

DU må forandre på din egen væremåte ovenfor din stesønn, så er det en mulighet for at barnet kan godta deg etterhvert.

[Gjest Daisy]

En ting du må passe på er at denne gutten ikke føler seg utenfor. Du er jo selvsagt mer glad i døtrene dine, men det er vondt for han å vite.

[Gjest alenemamma]

Har du i det hele tatt forsøkt å være hyggelig og grei mot denne gutten? Jeg er helt sikker på at du vil bli positivt overrasket over hvor lite det skal til å snu barn som på grunn av at de føler seg uelsket, utenfor og uønsket blir provoserende og ikke hører etter. Det skal ikke så mye til, noen vennlige ord, kjærlighet og sånne ting som vi alle er så avhengig av, ikke minst barn.

Jeg synes du som voksenperson burde ta deg selv i nakken, glemme din egen motvilje mot denne gutten og heller være hyggelig og grei mot han, vær alene med han, ta han med ut på turer osv, kort sagt vær en far for han. Så vil du merke at ting snur, han vil begynne å samarbeide med deg framfor å motarbeide deg. Alt skjer ikke på en dag, men det er det eneste som hjelper, tålmodighet og masse kjærlighet. Hvis gutten ikke er vant til grenser kan du ikke forvente at han over natta skal godta en hel masse nye regler uten å protestere. Når du har vunnet tillitten til gutten kan dere begynne sakte men sikkert å endre på ting, ikke alt på en gang, ta en ting om gangen og se på det som et langtidsprosjekt. Vær ikke så utrolig umoden at du tror at gutten helt av seg selv vil endre seg til en du kan elske som din sønn, gi han grunn til å elske deg, så vil du få tilbake. Hvis du er villig til å gjøre en innsats i dag vil du merke at ting ikke blir verre med tiden, men tvert imot bedre. Husk at han er et barn!

[Nuit]

Dette høres ikke greit ut.

Hverken for gutten,moren hans eller deg.

Jeg synest du har gal innstilling til gutten,(noe du bør jobbe med?)

Jeg hadde barn fra før da jeg ble sammen med min mann,og vi har nå 2 barn sammen.

Min gutter 13 år er i en vanskelig periode,så jeg vet hvordan det kan være med grensesetting og mangel på respekt,både for meg og min mann,guttens stefar.

Jeg vet ikke om gutten vil høre på deg,men det betyr ikke at du skal la være å si noe,å vise at du bryr deg.

Jeg synest det er viktig å vise at du vil hjelpe.

Hvis mammaen/din kone ikke orker å sette grenser,så må du forsøke å hjelpe til.

Innerst inne er han nok veldig usikker ,tross alt så er han bare 10 år.

Gjør ting sammen med han uten dine egne barn.

Fisketurer,kino,mm.

At han får tid alene med deg,gjør noe som er morsomt,tror jeg er viktig.

Min mann gjør slikt med mine barn,og det er godt for dem begge.

Det er ganger jeg sier til min mann at jeg ikke skjønner at han klarer,for hadde det vært omvendt,at jeg hadde vært stemor til min gutt så hadde jeg forlengst sagt at jeg ikke gidder mere,han får ta sønnen sin selv ,men mannen min gir seg ikke!

Jeg håper du ikke gir opp,for denne gutten trenger deg også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette høres ikke greit ut.

Hverken for gutten,moren hans eller deg.

Jeg synest du har gal innstilling til gutten,(noe du bør jobbe med?)

Jeg hadde barn fra før da jeg ble sammen med min mann,og vi har nå 2 barn sammen.

Min gutter 13 år er i en vanskelig periode,så jeg vet hvordan det kan være med grensesetting og mangel på respekt,både for meg og min mann,guttens stefar.

Jeg vet ikke om gutten vil høre på deg,men det betyr ikke at du skal la være å si noe,å vise at du bryr deg.

Jeg synest det er viktig å vise at du vil hjelpe.

Hvis mammaen/din kone ikke orker å sette grenser,så må du forsøke å hjelpe til.

Innerst inne er han nok veldig usikker ,tross alt så er han bare 10 år.

Gjør ting sammen med han uten dine egne barn.

Fisketurer,kino,mm.

At han får tid alene med deg,gjør noe som er morsomt,tror jeg er viktig.

Min mann gjør slikt med mine barn,og det er godt for dem begge.

Det er ganger jeg sier til min mann at jeg ikke skjønner at han klarer,for hadde det vært omvendt,at jeg hadde vært stemor til min gutt så hadde jeg forlengst sagt at jeg ikke gidder mere,han får ta sønnen sin selv ,men mannen min gir seg ikke!

Jeg håper du ikke gir opp,for denne gutten trenger deg også.

Jeg vil svært gjerne henge meg på det særdeles fornuftige innlegget til Nuit.

Samtidig vil jeg ta sterk avstand fra de som ensidig fordømmer deg.

Grenseløse barn er ofte ufordragelige, spesielt om en må leve tett på dem.

Husk dog at selv om gutten er ufordragelig, er ansvaret først og fremst andres - de som skulle ha lært han vanlig folkeskkk og satt grenser for han.

Du er sannsynligvis denne guttens eneste og siste mulighet for å bli en "likandes" gutt. Vil du gi han den sjansen? Vil du ta på deg den tøffe jobben? Han er tross alt sønnen til den kvinnen du elsker.

Du må få din kone til å akseptere dette nødvendige arbeidet. Om hun ikke har energi eller psykisk styrke til å sette grenser for sin sønn, må hun i det minste støtte deg, stille seg bak opplegget og ikke sabotere det ved å gi etter for gutten.

Jeg håper du tar utfordringen og ønsker deg og din nye familie lykke til!

[Ankinky]

Herregud.. stakkars guttunge som har deg som stefar!!

Kaller du guttungen for "fjompen" overfor mora hans også??? I så fall klarer jeg bare ikke å skjønne åssen hun kan godta det!

Jeg ville i hvert fall aldri i livet klart å leve med at samboeren min omtalte sønnen min på den måten der. Sønnen min er tross alt det viktigste jeg har.

En annen ting. Om gutten har blitt så mobbet, så er det vel ikke rart at det er vanskelig for han å gå på skolen. jeg ble selv mobbet en periode på skolen, og jeg klarte knapt å være der i perioder. Du gjør i hvert fall ikke ting enklere med din oppførsel overfor han, det er helt sikkert.

Du har også et ansvar overfor gutten, skjønner du. Ditt ansvar er å ta deg av han, og gi han omsorg. Hva om dine døtre ble behandlet på den måten?? Ville du godtatt det? Neppe!

Ikke syns jeg det er rart heller at du ikke får guttens respekt når du helt klart ikke behandler han med respekt selv. DU er den voksne her, oppfør deg som det også!

Skjønner plutselig hvor heldig jeg er som har en samboer som går veldig godt overens med sønnen min, og tar seg av han på en flott måte...

[Ankinky]

Sønnen min har også kommet med kommentaren "Du bestemmer ikke over meg, du er ikke faren min!" til samboeren min. Men det er da du og mora hans skal være strenge og ikke la han få bestemme selv. Når jeg leste gjennom innlegget ditt igjen, skjønte jeg mer av hvor lite grenser han har hatt. Og grenser er viktige for barn.

Men - det er også viktig at de får kjærlighet. Og det er det jeg føler at han ikke får fra verken deg eller mora si... Sånn tolket jeg det utfra innlegget ditt i hvert fall.

[flisa]

Ja, man kunne saktens ønske slike barn pokker i vold, det er lett å forstå. Lett også å forstå at deu helst ville hatt det sånn som du, din kone og deres felles barn har hatt det opp til nå.

Tenk med deg selv at det du føler for dine to jenter, det føler også din kone for sin ufordragelige sønn, men hun har nok trøbbel med å klare å innse det og takle det slik det nå har blitt med deres lille kjente familie, og denne sønnen som har kommet flyttende.

Bare det at du tar det opp her på DOL, ser jeg på som et godt tegn fra deg. Du vet ikke hvordan, men du vil noe...

Barn er veldig rettferdige, og selv om du ikke klarer å mobilisere gode følelser for gutten, så vil han sette pris på at han blir behandlet på samme måte som jentene dine. Kanskje han også sitter å lengter etter faste leggetider, men vet ikke selv hvordan han skal gi signaler om det.

Innefor det "ekle" skallet hans, finner du, om du orker og har tålmodighet, et sårbart lite barn på bare 10 år.

Noen ganger kan man bli veldig overrasket over hvor lite som skal til.

Prøv en kveld å si; "Hva er den beste filmen du har sett?" - og så spør du om det er greit at dere går og ser en lignende film sammen, eller leier en - mens dere kaster ut "kvinnfolka".

Du har lov til å si til han at du aldri har vært stefar før, og at han heller ikke har vært stesønnen til noen, og at kanskje dere to sammen kan finne ut hvordan det kan være?

Jeg ønsker deg lykke til med oppgaven, jeg vet at det ikke er lett,- men det KAN gå! :-)

[Gjest nyco]

kommunikasjon må til her. og dere som foreldre må ta tak og lære dere å sette grenser og følge opp alle positive tegn. det finnes hjelp å få utenfra og det tror jeg kan trenges for en periode fremover. skolen/pp-tjenesten samt barnevernet kan helt sikkert hjelpe dere alle tre til å fungere bedre sammen.

[Gjest Christell]

Min mann har en sønn på straks 10 år, og vi har ei jente på 2 år sammen.

Jeg føler som deg at det hadde vært mye bedre om han ikke var her. Men jeg forstår jo at det ikke er noe alternativ. Det er jo tross alt hans sønn, og det må jeg respektere.

Da vi flyttet sammen var det vanlig samværsrett. (Annenhver helg + en ettermiddag i uka.) Nå er det delt. Skulle ønske at jeg aldri hadde sakt ja til den ordningen. (Det var en forutsetning at jeg var med på det ettersom jeg må ta alle morgener da mannen min begynner tidligere på jobben.)

Denne gutten er også overvektig, og det ser ikke ut til at noen gidder å gjøre noe med det. Heldigvis respekterer han grenser som blir satt. Men jeg har måtte jobbe mye med hans far for å få gjennomført disse grensene. (Bl.a. leggetider slik at det blir litt voksentid på kvelden)

Jeg tror jeg vil anbefale deg å ta en skikkelig snakk med kona di først. Dere må bestemme grensene sammen. (Leggetider, komme hjem tider, forpliktelser i hjemmet.....) Etter dere har blitt enige må han også være med på diskusjonen og få komme med innspill. Og så kommer det vanskeligste - dette må følges opp. Dersom din kone ikke gjør det MÅ du gjøre det. Ikke bare for denne gutten, men for at du skal overleve i dette forholdet.

Dette har hjulpet litt hos oss, men jeg teller alikvel år til jeg kan forvente at han flytter ut.....

Uansett - lykke til. Du kommer til å trenge det.

[Gjest meningen]

Ja her var det mye negativt og litt positivt.Takk alle sammen for svar,har prøvd mye av det dere skriver både å kjøpe ting han har lyst på(spill),spille spill,se video,fisketur og mye annet.Og dette funket der og da,men dagen etter var det glemt.Han blir sur på meg når jeg prøver å sette grenser,og slenger ut av seg mye,men som regel jeg er ikke pappaen så jeg bestemmer ikke over han.Moren forstår jeg meg ikke på når det gjelder denne saken,men vi er svært glad i hverandre og jeg skrev ikke dettte innlegget fordi vi har problemer i vårt samliv.Vi har det bra med våres felles barn.Moren skjønner vel at det er ikke bare å snu en 11 år gammel unge,og hun har ingen problemer med å si at hun har feilet tidligere.Helt i begynnelsen av vårt forhold,med det samme hun flyttet inn,kranglet vi og hun sa at hva skulle jeg gjøre om hun flytter fra meg og tok med seg jente som hun ikke hadde født enda,ringte da familierådgivningskontoret i min by og fikk en fabelaktig støtte. Hun ville mest sannsynlig ha mistet barnet om hun flyttet fra meg,takket være at hun hadde rotet livet sitt så godt til,takket være seg selv og sine foreldre som ikke har så mye å fare med de helle. Jeg sitter godt i det med eget hus,lite gjeld,min kone er ikke kredittverdig,eier ingenting,jeg har forståt hva livet dreier seg om,og det akter jeg å videreføre til mine barn,både forståelsen og en del verdier.Var 32 år gammel når hun flyttet inn hos meg,så jeg tror det er mange andre som er mer idiot en meg,det handler tross alt om å ta ansvar,at andre ikke tar ansvar kan ikke belastes stefar,han må prøve å gjøre det beste ut av det,og konbinasjonen med barn du ikke eier er vanskelig og spesiellt om de er nokså gammel.Så dere som er negativ,har nok enten ikke prøvd dette eller så er det dere som er korke dum opp i hodet,det er mange forstå seg påere her i samfunnet,men dere er ikke bedre en noen andre.Vil vel hilse spesiellt til cyber og shandy og miromurr,men uansett takk til dere alle for svar.Skriv gjerne flere innlegg,men prøv å forstå og ikke være så jævlig barnslig og egoistisk.

Hilsen Meningen

[Gjest meningen]

Min mann har en sønn på straks 10 år, og vi har ei jente på 2 år sammen.

Jeg føler som deg at det hadde vært mye bedre om han ikke var her. Men jeg forstår jo at det ikke er noe alternativ. Det er jo tross alt hans sønn, og det må jeg respektere.

Da vi flyttet sammen var det vanlig samværsrett. (Annenhver helg + en ettermiddag i uka.) Nå er det delt. Skulle ønske at jeg aldri hadde sakt ja til den ordningen. (Det var en forutsetning at jeg var med på det ettersom jeg må ta alle morgener da mannen min begynner tidligere på jobben.)

Denne gutten er også overvektig, og det ser ikke ut til at noen gidder å gjøre noe med det. Heldigvis respekterer han grenser som blir satt. Men jeg har måtte jobbe mye med hans far for å få gjennomført disse grensene. (Bl.a. leggetider slik at det blir litt voksentid på kvelden)

Jeg tror jeg vil anbefale deg å ta en skikkelig snakk med kona di først. Dere må bestemme grensene sammen. (Leggetider, komme hjem tider, forpliktelser i hjemmet.....) Etter dere har blitt enige må han også være med på diskusjonen og få komme med innspill. Og så kommer det vanskeligste - dette må følges opp. Dersom din kone ikke gjør det MÅ du gjøre det. Ikke bare for denne gutten, men for at du skal overleve i dette forholdet.

Dette har hjulpet litt hos oss, men jeg teller alikvel år til jeg kan forvente at han flytter ut.....

Uansett - lykke til. Du kommer til å trenge det.

Takk for dit innlegg,det varmet mitt hjerte.Har prøvd å snakke med moren flere ganger men dette nytter ikke.Har vel bare innsett at jeg må lære meg å leve med problemene.Noe tid for oss selv på kveldene har vi ikke,hun skjønner liksom ikke hva jeg ønsker.Vi har det bra i forholdet vårt og det vil han ikke kunne klare å ødelegge uansett,jeg er altfor glad i henne og mine egne barn for det.Hva som skjer etter hvert som han blir eldre vet jeg ikke,jeg tror det vil bli litt lettere når han skjønner at jeg kan være veldig god å ha ialle fall rent økonomisk.Jeg kunne godt ha tenkt meg å bli bedre kjent med deg i og med at du er i samme situasjon som meg bare at du er kvinne.Min mailadresse er [email protected]. Sender du en mail vil du få svar fra meg fra min egentlige adresse.