Er det meg eller er det han?

[anna241365381235]

Hei.

Jeg sitter her og lurer på om det er han som gjør meg trist eller det er tristheten min som gjør at jeg ikke liker han så godt lengre.

Mitt første møte med han var tilfeldig, blind date. Jeg kjente det i hele kroppen at dette virkelig ikke var et kompis-emne engang. Bare måten han snakket på, måten han uttrykte seg på, syntes det i det hele tatt var i grunn bare veldig ikke meg.

Traff han igjen, fordi jeg tenkte at han måtte jo få en sjanse til, han var sikkert nervøs. Han kunne jo ikke være så kjedelig? Fikk det ikke til da heller. Det hadde nettopp blitt slutt mellom meg og den forrige typen min, en person som utførte vold mot meg på ett vis. Jeg trengte en armkrok, og sendte mld og spurte etter dette en gang til typen jeg har nå. Følte det var vanskelig å snakke med han, men jeg forklarte hvordan situasjonen min var.

Traff bestekompisen hans etter å ha truffet typen min 4-5 ganger. Merket at han oppførte seg som om vi var sammen. Ble så usikker, og kunne jo ikke dytte vekk hånda hans på låret mitt heller, så jeg spillte med i forvirring. Det ble fort nyttår, og jeg ble med han på fest, og kyssing og greier. Alt gikk for fort. Ble visst sammen da, og har vært det i to år, bodd sammen i nesten to år.

Nå er jeg helt fortvilet. Vil helst ikke være på denne jord. Han er verdens snilleste mann. Han står på, er tålmodig, er støttende, kjærlig, ryddig, trofast, alle gode kvaliteter som man trenger i et livslangt forhold. Likevel føler jeg meg totalt overflatisk og jeg hater meg selv for at jeg føler jeg ikke har noe her å gjøre. Den ene dagen elsker jeg han, den andre dagen "hater" jeg han.

Så hva skal jeg basere det på? Er helt forvirret, er deltidssykemeldt fordi jeg har fått en lett depresjon for ca et år siden. Er ambvivalent til han og andre valg i livet. Fuck meg som tror at gresset er grønnere på den andre siden. Er det nok å risikere at jeg mister den som på mange måter er den beste for meg, men å gjøre det slutt fordi jeg ikke klarer å diskutere med han, fordi jeg irriterer meg grenseløst fordi han ukritisk adopterer andres meninger uten å reflektere over hvorfor han mener dette? Det er ikke tak i han, han vil bare kose, jeg føler at han senker mitt energinivå. Har spurt ham om å resonnere seg frem til et svar mange ganger, men han...jeg vet jeg er patetisk, men jeg føler han ikke utfordrer meg nok intellektuelt! Han fortjener det beste, men jeg føler jeg ikke kan gi ham det, fordi vi er så ulike...eller er vi det? Vil bare kaste opp, orker ikke dette her mer.

Hjelp meg!

[Gjest mildred]

Jeg tror du trenger å være for deg selv en stund. Kjenne hvordan det er å være uten ham. Da jeg var i samme situasjon for noen år siden var det dette som var løsningen. På mange måter hadde jeg det bra med samboeren min, men det var også mange ting jeg irriterte meg over. Starten på forholdet er typisk for et rebound relationship, du finner en annen mens du egentlig savner han du var sammen med før det. Som du sa, du savnet en armkrok.

[anna241365381235]

Jeg tror du trenger å være for deg selv en stund. Kjenne hvordan det er å være uten ham. Da jeg var i samme situasjon for noen år siden var det dette som var løsningen. På mange måter hadde jeg det bra med samboeren min, men det var også mange ting jeg irriterte meg over. Starten på forholdet er typisk for et rebound relationship, du finner en annen mens du egentlig savner han du var sammen med før det. Som du sa, du savnet en armkrok.

Helt sant. Saken er at jeg aldri har funnet en gnist, jeg får ikke til å flørte med han. Har prøvd og prøvd å få litt spenning, fyr og flammer, men han er ikke med på leken. han er bare snill, men ikke slik jeg kjenner jeg trenger stimuli på.

misforstå meg rett, dette er kjempevanskelig å forklare. Jeg kjenner bare at jeg har et behov for flørt, og jeg forventer ikke dette skal være på topp et langt liv sammen. Likevel vil det være altfor urettferdig for ham at jeg flørter med andre gutter og ikke flørter noe særlig med min mann.

Jeg klarer ikke helt å forsone meg med tanken å bare ha hans flørt resten av livet. Det skulle vært så godt å kunne flørte og le med andre, for så å sette ei grense, og så flørte videre med min mann. Men det skjer jo ikke. Han har ikke den samme energien, entusiasmen, han er så flat og stiv.

Det er ikke den seksuelle delen som bør avgjøre om man vil satse på et forhold eller ikke, men jeg har mine behov. Han er ikke med på leken. Jeg tror ikke jeg holder ut i lengden, men jeg finner neppe en mann som er bedre på å snakke om følelser, lytte, være tålmodig, støttende, ryddig, og gla i meg...

[jubalong70]

Det høres ikke ut som om han er mannen for deg.

At han er snill og kjærlig er jo kjempebra, men du trenger også andre ting.

Etter å ha vært i endel forhold opp igjennom årene, vet jeg at gresset sjelden er grønnere på den andre siden. Men jeg vet også at om gresset ikke er grønt i det hele tatt, så er det helt sikkert grønnere et annet sted...

Jeg tror det kan være en ide å se om du får det bedre når dere ikke er sammen. Du skal ikke være sammen med en fyr bare fordi du føler du "må". Du skal være sammen med ham fordi du har lyst.

Selvsagt vil et forhold ha sine daler, men du skal i det store og det hele føle at han du er sammen med gjør deg til et bedre menneske.

[anna241365381235]

Det høres ikke ut som om han er mannen for deg.

At han er snill og kjærlig er jo kjempebra, men du trenger også andre ting.

Etter å ha vært i endel forhold opp igjennom årene, vet jeg at gresset sjelden er grønnere på den andre siden. Men jeg vet også at om gresset ikke er grønt i det hele tatt, så er det helt sikkert grønnere et annet sted...

Jeg tror det kan være en ide å se om du får det bedre når dere ikke er sammen. Du skal ikke være sammen med en fyr bare fordi du føler du "må". Du skal være sammen med ham fordi du har lyst.

Selvsagt vil et forhold ha sine daler, men du skal i det store og det hele føle at han du er sammen med gjør deg til et bedre menneske.

Takk for svar. Jeg vet at jeg ikke er den enkleste personen å bo sammen med heller. Jeg har jo selvfølgelig mine sære tendenser. Men, som du sier, skal vi sammen gjøre meg til et bedre menneske. Det er påfallende at når jeg nå har hatt meg en ny kjæreste, og støtten og omtanken er på topp, faller jeg ned, og blir 50% sykemeldt pga lett depresjon.

Jeg føler helst at han overøser meg med så mye kjærlighet at jeg nesten blir uselvstendig på en måte. I stedenfor å vekse, føler jeg nesten at han tilbyr så mye kos og nærhet at jeg nesten går tilbake. Jeg føler nesten sånn at vi deler på å ha omsorg for hverandre da moren hans har vært død siden han var liten, og han naturligvis ikke har det like lett pga dette. På et vis blir vi for nære og avhengige av hverandre, og det synes jeg er vanskelig å stoppe.

Vårt "familieforhold" tror jeg også har bidratt til at han utløser en morsfølelse for ham i meg. Dette kan jo, for alt jeg vet, være en av årsakene for at jeg har trukket meg tilbake i forhold til sex. Naturligvis også fordi jeg er lett deprimert, men hva kom først - høna eller egget? Jeg var mer aktiv og vågal seksuelt før, men nå har alt blitt trukket inn under dyna eller i dusjen.

Det materielle skal ikke ha noe å si, men han har akkurat solgt sin leilighet og vi flytter inn i den nye om tre mnd. Han må jo begynne på nytt i boligmarkedet hvis jeg velger å gå, og det sliter på min samvittighet. Jeg vet jo ikke om vi går i pluss om vi selger den nye leiligheten (kjøpte denne for et halvt år siden).

Åh, dette er pyton!

[jubalong70]

Takk for svar. Jeg vet at jeg ikke er den enkleste personen å bo sammen med heller. Jeg har jo selvfølgelig mine sære tendenser. Men, som du sier, skal vi sammen gjøre meg til et bedre menneske. Det er påfallende at når jeg nå har hatt meg en ny kjæreste, og støtten og omtanken er på topp, faller jeg ned, og blir 50% sykemeldt pga lett depresjon.

Jeg føler helst at han overøser meg med så mye kjærlighet at jeg nesten blir uselvstendig på en måte. I stedenfor å vekse, føler jeg nesten at han tilbyr så mye kos og nærhet at jeg nesten går tilbake. Jeg føler nesten sånn at vi deler på å ha omsorg for hverandre da moren hans har vært død siden han var liten, og han naturligvis ikke har det like lett pga dette. På et vis blir vi for nære og avhengige av hverandre, og det synes jeg er vanskelig å stoppe.

Vårt "familieforhold" tror jeg også har bidratt til at han utløser en morsfølelse for ham i meg. Dette kan jo, for alt jeg vet, være en av årsakene for at jeg har trukket meg tilbake i forhold til sex. Naturligvis også fordi jeg er lett deprimert, men hva kom først - høna eller egget? Jeg var mer aktiv og vågal seksuelt før, men nå har alt blitt trukket inn under dyna eller i dusjen.

Det materielle skal ikke ha noe å si, men han har akkurat solgt sin leilighet og vi flytter inn i den nye om tre mnd. Han må jo begynne på nytt i boligmarkedet hvis jeg velger å gå, og det sliter på min samvittighet. Jeg vet jo ikke om vi går i pluss om vi selger den nye leiligheten (kjøpte denne for et halvt år siden).

Åh, dette er pyton!

Jeg skjønner veldig godt at det ikke er greit, og timingen i forhold til bolig passer jo veldig dårlig.

Men, blir det noe bedre om dere flytter inn i den nye leiligheten sammen, for så å gjøre det slutt like etterpå?

Kanskje det er like greit å ta den vanskelige og vonde samtalen med en gang og bli ferdig med det?

Om det føles greit for dere begge, så kan dere evt. bo sammen til han finner sitt eget.

Om dere gjør det slutt, så vil det selvsagt være til det beste og enkleste om dere også flytter fra hverandre så snart som mulig, men litt smidig kan man jo være.

*klem*

[anna241365381235]

Jeg skjønner veldig godt at det ikke er greit, og timingen i forhold til bolig passer jo veldig dårlig.

Men, blir det noe bedre om dere flytter inn i den nye leiligheten sammen, for så å gjøre det slutt like etterpå?

Kanskje det er like greit å ta den vanskelige og vonde samtalen med en gang og bli ferdig med det?

Om det føles greit for dere begge, så kan dere evt. bo sammen til han finner sitt eget.

Om dere gjør det slutt, så vil det selvsagt være til det beste og enkleste om dere også flytter fra hverandre så snart som mulig, men litt smidig kan man jo være.

*klem*

Helt sant. Jeg har kanskje en mnd hvor jeg flytter hjem til mor nå, for å finne ut av ting. Må gi det noen uker før jeg sier noe, men han gleder seg jo mer og mer. Likevel må vi jo kjøpe en del møbler, og det er vel best vi evt gjør det slutt før vi begynner å kjøpe inn...

[jubalong70]

Helt sant. Jeg har kanskje en mnd hvor jeg flytter hjem til mor nå, for å finne ut av ting. Må gi det noen uker før jeg sier noe, men han gleder seg jo mer og mer. Likevel må vi jo kjøpe en del møbler, og det er vel best vi evt gjør det slutt før vi begynner å kjøpe inn...

Så sant du kjenner på deg at det er riktig å bryte forholdet, så synes jeg det er mest riktig å gjøre det før dere gjør masse felles innkjøp til ny leilighet.

Bruk tiden godt fremover til å tenke, og så kjenner du skikkelig etter hva du virkelig føler.

Og om du finner ut at det beste er å gjøre det slutt, så gjør du det.

[anna241365381235]

Så sant du kjenner på deg at det er riktig å bryte forholdet, så synes jeg det er mest riktig å gjøre det før dere gjør masse felles innkjøp til ny leilighet.

Bruk tiden godt fremover til å tenke, og så kjenner du skikkelig etter hva du virkelig føler.

Og om du finner ut at det beste er å gjøre det slutt, så gjør du det.

Takk!