Psykolog og fastlege

[Gjest Svarsøkeren]

Hei! Jeg lurer på om en psykolog har lov til å kontakte en pasients fastlege for spørre det kan finnes en fysisk sykdom som kan være årsak til mentale problemer – eller har en fastlege også taushetsplikt ovenfor en psykolog?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg formoder at det er fastlegen som har henvist til psykologen. Da er de vanlig at de to helsepersonell utveksler kunnskaper i den hensikt å hjelpe pasienten på best mulig måte. Det virker som om dette er seriøse fagpersoner.

[Gjest Svarsøkeren]

Jeg formoder at det er fastlegen som har henvist til psykologen. Da er de vanlig at de to helsepersonell utveksler kunnskaper i den hensikt å hjelpe pasienten på best mulig måte. Det virker som om dette er seriøse fagpersoner.

Nei, det er ikke fastlege som har henvist til psykolog. Vedkommende har frivillig fått hjelp med rusproblemer hos Exit, det er de som har ordnet med DPS!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er ikke fastlege som har henvist til psykolog. Vedkommende har frivillig fått hjelp med rusproblemer hos Exit, det er de som har ordnet med DPS!

Uansett er det positivt at DPS/psykologen og fastlegen tar jobben sin alvorlig og samarbeider til pasientens beste.

[Gjest bipjente28]

Uansett er det positivt at DPS/psykologen og fastlegen tar jobben sin alvorlig og samarbeider til pasientens beste.

Dette blir litt uklart for meg. Altså kan fastlegen og psykologen samarbeide, uten at pasienten vet noenting om det? Selvfølgelig er det fint med et samarbeid, men jeg trodde at pasienten måtte gi et samtykke før de to prater sammen. Det kan jo være ting som h*n har sagt til fastlegen som h*n ikke vil at psykologen skal vite.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette blir litt uklart for meg. Altså kan fastlegen og psykologen samarbeide, uten at pasienten vet noenting om det? Selvfølgelig er det fint med et samarbeid, men jeg trodde at pasienten måtte gi et samtykke før de to prater sammen. Det kan jo være ting som h*n har sagt til fastlegen som h*n ikke vil at psykologen skal vite.

1. Formelt/juridisk skal en ha samtykke om det ikke er fastlegen som har henvist.

2. I praksis kan du bare droppe å tro at det kommer noe ut av behandling om du ikke stoler så mye på sentrale aktører at du tillater dem å drive godt fagarbeid.

[Gjest bipjente28]

1. Formelt/juridisk skal en ha samtykke om det ikke er fastlegen som har henvist.

2. I praksis kan du bare droppe å tro at det kommer noe ut av behandling om du ikke stoler så mye på sentrale aktører at du tillater dem å drive godt fagarbeid.

'' I praksis kan du bare droppe å tro at det kommer noe ut av behandling om du ikke stoler så mye på sentrale aktører at du tillater dem å drive godt fagarbeid''

Nå er det ikke jeg som har startet tråden her men likevel... Jeg hadde blitt svært forundret om min psykolog hadde et samarbeid med min fastlege uten at jeg visste om det. Jeg hadde villet at psykologen skulle prate med meg om det først, av flere grunner.

Ved at psykologen har fått opplysninger om meg fra et annet hold, kan jeg plutselig bli forvirret i psykoterapien. Jeg kan begynne å lure på om jeg har sagt noe før, eller hvorfor psykologen tilsynelatende vet noe som jeg mener bestemt at jeg ikke har fortalt henne. Det kan gjøre meg utrygg..

Det kan være ting i psykoterapien som jeg ikke har lyst til å prate om med en gang, men som psykologen kan bli veldig opptatt av dersom hun vet det, og jeg føler ikke at jeg får den tiden jeg trenger til å prate om andre ting. jeg kan føle at hun kan bli veldig sentrert rundt et spesielt tema. Hvis jeg først sier til psykologen at jeg mistet min lillebror som liten, så er det veldig vanskelig for meg å prate om noe annet, da psykologen blir fryktelig opptatt av dødsfallet og jeg kommer ikke løs.

Og har ikke det med respekt for pasienten å gjøre, at man sier i fra at man ønsker et samarbeid med fastlegen? Jeg hadde syntes at det hadde vært fint, og hadde vært noen ting som jeg ønsket at fastlegen ikke skulle si videre så kunne jeg kontaktet han og gitt beskjed om det. Verre er det ikke.

[Gjest Svarsøkeren]

'' I praksis kan du bare droppe å tro at det kommer noe ut av behandling om du ikke stoler så mye på sentrale aktører at du tillater dem å drive godt fagarbeid''

Nå er det ikke jeg som har startet tråden her men likevel... Jeg hadde blitt svært forundret om min psykolog hadde et samarbeid med min fastlege uten at jeg visste om det. Jeg hadde villet at psykologen skulle prate med meg om det først, av flere grunner.

Ved at psykologen har fått opplysninger om meg fra et annet hold, kan jeg plutselig bli forvirret i psykoterapien. Jeg kan begynne å lure på om jeg har sagt noe før, eller hvorfor psykologen tilsynelatende vet noe som jeg mener bestemt at jeg ikke har fortalt henne. Det kan gjøre meg utrygg..

Det kan være ting i psykoterapien som jeg ikke har lyst til å prate om med en gang, men som psykologen kan bli veldig opptatt av dersom hun vet det, og jeg føler ikke at jeg får den tiden jeg trenger til å prate om andre ting. jeg kan føle at hun kan bli veldig sentrert rundt et spesielt tema. Hvis jeg først sier til psykologen at jeg mistet min lillebror som liten, så er det veldig vanskelig for meg å prate om noe annet, da psykologen blir fryktelig opptatt av dødsfallet og jeg kommer ikke løs.

Og har ikke det med respekt for pasienten å gjøre, at man sier i fra at man ønsker et samarbeid med fastlegen? Jeg hadde syntes at det hadde vært fint, og hadde vært noen ting som jeg ønsket at fastlegen ikke skulle si videre så kunne jeg kontaktet han og gitt beskjed om det. Verre er det ikke.

Dette her ble veldig merkelig – og noe helt annet enn det jeg lurte på. Jeg frykter altså at en person har en fysisk sykdom som kan gi seg utslag i mentale problemer – som for eksempel syfilis. Denne personen blir sendt til psykolog, men som fordi han ikke har hatt kontakt med fastlegen kun behandler personen ut ifra en psykologisk lidelse! Det jeg lurer på er om en psykolog har lov til å henvende seg til en fastlege for å få opplysninger om eventuelle fysiske lidelser som kan gi utslag i psykiske lidelser!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette her ble veldig merkelig – og noe helt annet enn det jeg lurte på. Jeg frykter altså at en person har en fysisk sykdom som kan gi seg utslag i mentale problemer – som for eksempel syfilis. Denne personen blir sendt til psykolog, men som fordi han ikke har hatt kontakt med fastlegen kun behandler personen ut ifra en psykologisk lidelse! Det jeg lurer på er om en psykolog har lov til å henvende seg til en fastlege for å få opplysninger om eventuelle fysiske lidelser som kan gi utslag i psykiske lidelser!

Ja, en fornuftig psykolog vil sjekke med fastlegen om det kan være en somatisk årsak til pasientens psykiske problemer dersom dette mistenkes.

Dog er det ingen grunn til å la være å spørre pasienten om det er greit å innhente informasjon om somatiske forhold fra fastlegen.

[Gjest Nerda]

Ja, en fornuftig psykolog vil sjekke med fastlegen om det kan være en somatisk årsak til pasientens psykiske problemer dersom dette mistenkes.

Dog er det ingen grunn til å la være å spørre pasienten om det er greit å innhente informasjon om somatiske forhold fra fastlegen.

Det meste er jo avklart her ser det ut som, men jeg synes en psykolog bør informere pasienten om at slik kontakt tas. I alle fall har mine behandlere alltid foreslått det eller spurt meg først. Det gjelder kontakt med fastlegen min og med noen spesialister jeg går til. For å ha alt i orden lagde jeg en skriftlig fullmakt på at de kunne snakke om relevante tema med spesialistene mest for ordens skyld - dersom spesialistene ville nekte å svare. Jeg vet hvor kjipt det er å ha flere sykdomer og flere legespesialister... De kan stort sett kun fagområdet sitt; de blir nerder når de har jobbet en stund (gjelder selvsagt ikke alle!), men det er dessverre et problem. Jeg opplevde f.eks. at nevrologen min spurte om diabetesen min er medfødt. Sannheten er at medfødt diabetes er SVÆRT skjeldent. Jeg fikk det i "femtenårsgave." Men det er nå så. Når man har med tre nerder og en fastlege å gjøre, så er det svært viktig at de snakker sammen der det er nødvendig! Nå kjenner de meg godt nok til å vite at jeg bare synes det er fint om de hører med hverandre om relevante saker for psykiatrisk behandling og somatisk behandling. MEN det er mest profesjonelt etter min mening å informere pasienten om at man ønsker å snakke med en fastlege f.eks.

[Gjest bipjente 28]

Det meste er jo avklart her ser det ut som, men jeg synes en psykolog bør informere pasienten om at slik kontakt tas. I alle fall har mine behandlere alltid foreslått det eller spurt meg først. Det gjelder kontakt med fastlegen min og med noen spesialister jeg går til. For å ha alt i orden lagde jeg en skriftlig fullmakt på at de kunne snakke om relevante tema med spesialistene mest for ordens skyld - dersom spesialistene ville nekte å svare. Jeg vet hvor kjipt det er å ha flere sykdomer og flere legespesialister... De kan stort sett kun fagområdet sitt; de blir nerder når de har jobbet en stund (gjelder selvsagt ikke alle!), men det er dessverre et problem. Jeg opplevde f.eks. at nevrologen min spurte om diabetesen min er medfødt. Sannheten er at medfødt diabetes er SVÆRT skjeldent. Jeg fikk det i "femtenårsgave." Men det er nå så. Når man har med tre nerder og en fastlege å gjøre, så er det svært viktig at de snakker sammen der det er nødvendig! Nå kjenner de meg godt nok til å vite at jeg bare synes det er fint om de hører med hverandre om relevante saker for psykiatrisk behandling og somatisk behandling. MEN det er mest profesjonelt etter min mening å informere pasienten om at man ønsker å snakke med en fastlege f.eks.

veldig enig i det:)