Savner han

[Gjest opti]

Jeg har det virkelig vondt nå for tiden. Både vil, og vil ikke ha pause fra ham.

Han er innstilt på at han skal bo for seg selv nå, selv om det blir knalltøfft for oss begge,- spesielt med tanke på at vi venter barn. Jeg trenger han jo ekstra mye nå, og jeg er redd at en pause nå i denne viktige tiden kan føre til at vi aldri finner tilbake til hverandre.

Jeg var med han til psykologen i dag, og det var nyttig.

Jeg blir så forbannet lei av at foreldrene mine blander seg inn i livet mitt. De jubler jo nå når han er på tur ut, og min mor ringer stadig for å høre om han har vært hos meg. Ser ingen grunn til å lyge om så har vært tilfelle, men da får jeg høre det! Hun sier at jeg har ødelagt forholdet mellom dem og meg pga at jeg er sammen med ham,og at de kutter meg ut dersom jeg har med han å gjøre. Jeg må velge,- mannen min, eller dem... At jeg er tredve og har et eget liv ser hun ikke. Jeg har ikke så stor familie så de vet å presse meg.

Jeg blir så frustrert over at ingenting jeg gjør er godt nok. Jeg har jo tatt ansvar nå og bedt ham om tid for meg selv, men det er faen ikke lett å gjøre det som er riktig for alle i alle situasjoner.

Jeg er jo glad i denne karen og håper ting ordner seg for oss, men jeg vil ikke at dette forholdet skal gå på bekostning av familien. Forsoning er utelukket fra mine foreldres side de første årene, det vet jeg.

Nei, jeg vet ingenting lenger. Ønsker bare fred nå, og savner min kjære så vanvittig. Skulle ønske han var her slik at han fikk kjenne hvordan babyen sparker....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære opti!

Så godt å høre fra deg igjen, selv om du skriver om at du har det virkelig vanskelig nå, og at du savner han du har tatt en pause fra.

Jeg beundrer deg for ditt mot og din handlekraft. Du har sannelig tatt ansvar og vil stå på egne ben. Det står det respekt av!

Det er leit at forholdet til dine foreldre er slik du beskriver. Jeg håper du greier å holde en slags avstand slik at de ikke bestyrer deg og ditt bo, og den lille i magen. Jeg tror du er sterk nok til å skjøtte dette selv.

I stedenfor kritikk trenger du å høre ofte at det du gjør er godt nok. Du er i en utsatt posisjon og trenger derfor all den støtten du kan få. Har du en venninne du kan dele savnet av mannen din med, og som kan være hos deg når du trenger det?

Vennlig hilsen

[midtimellom]

Jeg håper VIRKELIG at det løser seg for deg og kjæresten din, det finnes vel ikke noe som er værre enn å elske en som ikke er der.

Jeg har lest flere av innleggene dine, så jeg vet hvorfor han ikke er der. Ikke tro at brudd er den eneste løsningen. Men at du trenger tid til å tenke forstår jeg.

Fortsett å bli med til psykologen, det kan sikkert hjelpe!

Lykke lykke til!!!